Abrahams, Isaks og Eskils Gud
For noen dager siden blogget Eskil her på Tro og fornuft.no om nyateistisk og bibelsk religionskritikk. I forlengelsen av den svært lesverdige posten fikk han respons fra blant andre Morten som spurte om Eskil mener at spesifikt kristne oppfatninger går på tvers av rasjonalitet/fornuft. Eskil svarte med denne tankevekkende kommentaren:
Et sted på denne bloggen skriver du, Morten, at: “Thomas svarer sin motstander med at tro og fornuft aldri kan motsi hverandre. Hvis teologiske utlegninger og vitenskapelige undersøkelser gir motstridende konklusjoner, må det være gjort en feil i én av dem. Begge måter å nærme seg sannheten på er gitt av Gud, all sannhets opphavsmann.” Dette blir for “rent og pent” for mitt eget vedkommende, for doktinært, en blankpolert ideologi. Jeg tror ikke på dette, som sagt. Tro og fornuft kan motsi hverandre. Det er ikke fornuftig å ofre sin egen sønn for noe han ikke selv har gjort seg skyldig i, det ligger ingen rasjonalitet bak et slikt valg. Ei heller bak Guds krav om at Abraham skulle ofre Isak. Gudstro kan komme til å gå på tvers av rasjonell tenkning, og jeg tror ikke det går an å forene tro og fornuft. Langt på vei kan vi det, men at de aldri skal kunne motsi hverandre mener jeg er en utopi.
“Det er ikke fornuftig å ofre sin egen sønn…” skriver Eskil, og trekker parallellen mellom Jesu korsdød på den ene siden og Abrahams ofring av Isak på den andre. Det er en gammel og god parallelisme, dette, og jeg skal ikke problematisere den. Men i etterkant av den spissformuleringen Eskil kommer med, ikke minst i lys av hvilke filosofiske konsekvenser han trekker av fortellingen om Abraham og Isak, kjenner jeg et behov for å kretse litt mer rundt nevnte fortelling. Siden disse tankene ble litt for volumiøse for en kort kommentar ble det altså en egen post av det. Sånn fungerer blogging; det blir nok ikke siste gang at jeg kommenterer mine medskribenters tanker på denne måten.
Fortellingen om Abraham og Isak og deres vandring mot Moria finner vi i Genesis 22. Her kan vi lese følgende:
En tid etter at dette hadde hendt, ville Gud sette Abraham på prøve. Han sa til ham: “Abraham!” Og Abraham svarte: “Ja, her er jeg.” Da sa han: “Ta Isak, din eneste sønn, som du er så glad i, og dra til Moria-landet! Der skal du ofre ham som brennoffer på et av fjellene som jeg vil vise deg!”
Morgenen etter stod Abraham tidlig opp, lesset på eselet sitt og tok med seg to av tjenesteguttene sine og sønnen Isak. Han kløvde ved til brennofferet, og så gav han seg på vei til det stedet Gud hadde sagt ham. Den tredje dagen da Abraham så seg omkring, fikk han øye på stedet langt borte. Da sa Abraham til tjenesteguttene sine: “Bli dere her med eselet, mens jeg og gutten går dit bort for å tilbe; og så kommer vi tilbake til dere.” Så tok Abraham offerveden og la den på Isak, sønnen sin. Selv tok han ilden og kniven i hånden; og så gikk de sammen, de to. Da sa Isak til sin far Abraham: “Du far!” Og han svarte: “Ja, gutten min.” Isak sa: “Se, her er ilden og veden, men hvor er lammet som vi skal ofre?” Abraham svarte: “Gud vil nok selv se seg ut et offerlam, gutten min.” Og så gikk de videre sammen, de to.
Midt oppi den rørende dialogen mellom de to er det ikke til å komme ifra at dette er en ytterst grotesk scene. Abraham blir bedt av Gud om å ofre sin sønn. Abraham var 100 (!) da Isak ble født, skal vi tro Genesis, og Sara var 90 (!!), så de to hadde med andre ord ikke noe nevneverdig håp om å få noen ny sønn som kunne svare til det løftet Abraham hadde fått av Gud, at han skulle bli stamfar til et stort folk. Hvor gammel er Isak på dette tidspunktet? Det er ikke godt å si, men tradisjonelt har han blitt framstilt som en relativt ung gutt eller, kanskje riktigere, som et stort barn. Han var i hvert fall ikke større enn at den gamle Abraham tydeligvis kunne håndtere ham omtrent slik han selv ønsket:
Da de kom til det stedet Gud hadde sagt, bygde Abraham et alter der og la veden til rette. Så bandt han Isak, sønnen sin, og la ham på alteret, oppå veden. Og Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å ofre sin sønn.
Som kjent griper Gud inn i siste liten:
Da ropte Herrens engel til ham fra himmelen og sa: “Abraham, Abraham!” Og han svarte: “Ja, her er jeg.” Da sa engelen: “Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke engang sparte din eneste sønn for meg.” Da Abraham så opp, fikk han øye på en vær som hang fast etter hornene i et kjerr like bak ham. Da gikk han bort og tok væren og ofret den som brennoffer istedenfor sønnen sin. Og Abraham kalte dette stedet “Herren ser”. Og den dag i dag sier de: “På fjellet hvor Herren lar seg se.”
En vanlig tolkning av denne teksten er at den forteller om Guds oppgjør med praksisen men menneskeofring. Det er nok en tolkning som har mye for seg. I tillegg finnes det noen lange linjer her, mellom Moria-fjellet og tempelberget i Jerusalem (jf. 2 Krøn 3:1), for ikke å snakke om videre til Golgata-berget like i nærheten – eller var det på samme sted? Eskil er da også bevisst på disse linjene.
Men det er ikke disse elementene, selv om de er viktige nok, som skal oppta oss her. Jeg vil knytte an til en mer umiddelbar lesning av teksten. Den springer en i øynene med én eneste gang: Barnets skrekk og angst i møte med det som er i ferd med å skje, sviket, faren som binder ham og legger ham på alteret, kniven, ilden. Hva slags Gud er dette, som legger opp til å ofre et barn for… ja, for hva? For å teste en gammel manns tro? Eller var det lydighet?
Det er slett ikke vanskelig å forstå hvorfor ett av Israels Guds mange navn lyder “Isaks redsel” (Gen 31:42, 53). Alle som er foreldre, alle som har sett inn i et par tilittsfulle barneøyne, forstår hvilket svik denne fortellingen forteller om.
Det triste er at dette er et svik som på mange måter har fulgt kirka opp igjennom dens historie. Det er nok å vise til de barn som har blitt “ofret på misjonens alter”, som man så treffende sier, jamfør de stadig tilbakevendende diskusjonene knyttet til misjonsorganisasjonenes praksis med å drive internatskoler; foreldrenes kall skulle komme i første rekke, de var ikke først og fremst foreldre men kirkelige medarbeidere. Eksempelbruken kan selvsagt med letthet mangfoldiggjøres. Kirka har ikke alltid vært like barnevennlig, og noen ganger kan forholdet best beskrives som nettopp svik.
Med dette som bakgrunn mener jeg at det kan være farlig å bruke nettopp denne fortellingen som belegg for tanken om at troen noen ganger må sette andre hensyn (fornuft, følelser eller andre former for erkjennelse) til side. Fortellingen om Abraham og Isak på Moria er en fortelling om en far som langt på vei sviktet sitt kall som far. I hvert fall må det ha vært slik sønnen oppfattet det. Hva slags refleksjoner vi trekker ut av fortellingen på et metanivå endrer faktisk ikke på dette forholdet.
Min reaksjon når jeg leser Genesis 22 er med andre ord ikke: “Hm, ja, her ser vi at gudstro noen ganger kan gå på tvers av fornuft. Dersom troen krever det må man foreta tilsynelatende ufornuftige ofre, så som sitt eget barn, på et steinalter, med egen hånd på kniven.” Min reaksjon er heller noe sånt som: “Hva slags Gud er dette, som krever noe sånt av en gammel far og, ikke minst, av et lite barn? Denne Guden er en djevel, og jeg har ingen tillit til ham!” Denne reaksjonen spiller i høyeste grad på lag med min fornuft, sammen med min erfaring som barn og som far og mine egne refleksjoner rundt disse erfaringene. Jeg ønsker ikke å la en “blind tro” overstyre disse fornuftsinnspillene. Det er, rett og slett, ikke slik jeg forstår trosbegrepet.
Et slikt trosbegrep kan nok finne støtte i tradisjonen. Koranen gjengir også Moria-fortellingen, riktignok med den forskjell at det er Ismael som skal ofres og ikke Isak:
Vi bebudet ham en mild sønn. Da han var stor nok til å gå ham til hånde, sa Abraham, “Min sønn, jeg så i en drøm at jeg skal ofre deg. Tenk over hva du synes.” Han svarte, “Min far, gjør det som du er pålagt. Du vil finne meg standhaftig, om Gud vil.” Da han hadde underkastet seg (påbudet), og han hadde lagt sønnen med ansiktet ned, ropte Vi til ham, “Abraham! Du har rettet deg efter drømmesynet! Slik lønner Vi dem som handler vel. Dette var visselig en klar prøvelse.” Og Vi løste ham ut ved et opphøyet offer.
(S 37:99-107, Einar Bergs oversettelse)
Her er det, kanskje ikke overraskende, underkastelsesmotivet som ser ut til å dominere. Men stemmer dette med det trosbegrepet vi finner i Genesis 22? Svaret på dette spørsmålet er for meg nært knyttet til vers åtte i teksten:
Abraham svarte: «Gud vil nok selv se seg ut et offerlam, gutten min.» Og så gikk de videre sammen, de to.
Her er det tilliten til Gud og til hverandre som setter kursen. Abrahams tro var ikke en blind tro på at Gud kunne kreve hva som helst men at Gud var trofast mot sine løfter og ville finne en måte å løse den tilsynelatende umulige situasjonen på. Det er da også denne tros-forståelsen, altså tilliten, som ser ut til å ligge under når de første kristne forfatterne bruker Abraham for eksempel, slik Paulus gjør i Romerbrevet 4.
Jeg mener ikke med dette å si at Eskils poeng er fullstendig uten gyldighet. Men jeg reagerer på eksempelet han bruker, og vil gjerne poengtere dette. Abrahams tro var, i følge Genesis 22, en tillit som holdt fast ved at Gud var trofast mot det han hadde lovet. Denne troen var basert på hans erfaringer i møte med Gud, og, får vi tro, hans fornuftsmessige refleksjoner rundt disse erfaringene. Kan vi våge å si at Abraham til og med hadde tillit at Gud ville gripe inn før han faktisk fikk stukket kniven i Isak? Eller er dette å øve vold mot teksten?
Å bruke Genesis 22 som belegg for at troen kan kreve av oss at vi skal tenke eller handle direkte i strid med det som synes fornuftig og riktig, det tror jeg uansett ikke er forsvarlig. Det blir rett og slett å stille opp et falskt dillemma, dette, å si at det Abraham gjorde var nok etisk forkastelig, men han gjorde det i tro, derfor ble det likevel riktig. Slik ønsker i hvert fall ikke jeg å bruke bibeltekster. Leser vi Bibelen slik er det nesten ikke grenser for hvilke grusomheter, mot barn eller mot andre, vi kan forsvare med Boka i hånd.
Kan hende har jeg nå lest mer inn i teksten enn ut av den, både i Genesis og i Eskils kommentar. I så fall ville jeg sette pris på en frisk debatt i kommentarfeltet.
Slik jeg leser denne fortellingen handler den om det motsatte av blind tro.
Abraham halde opplevd og erfart at Gud ønsket og ville hans beste hele veien, selv om han ikke alltid likte eller trodde det. Vi ser dette både i kallet til å forlate Ur, argumentasjonen overfor Gud om de rettferdige som måtte spares og det at Sara skulle få barn i svært godt voksen alder.
I tillegg var dette i en tid og kulturkrets der man trodde at ens guder forlangte menneskeofring og dette var da også noe som hadde pågått lenge. Og dermed i det perspektivet ikke “ufornuftig” at en Gud krevde det.
Dermed handlet Abraham etter en tro som hadde forankring i fornuft (”det er slike krav de andre nasjoners Gud stiller, så hvorfor ikke min”) og selvopplevde historiske hendelser (som altså er noe annet enn å lese det i en hellig bok eller høre noen andre påstå noe), selv om han ikke forstod hvorfor eller likte at Gud ville at Isak skulle ofres…
At Isak blir skremt er godt mulig (og ille), selv om teksten ikke sier noe om dette. I den grad Isak opplevde dette som grisomt og skremmende kan det til og med ha virket positivt ved at han forstod hvordan noe slik kjentes og dermed enda sterkere kunne ta avstand fra det i ettertid. At Isak uansett kom seg over dette og ble dessto mer glad når han fikk høre om hva som var skjedd – og ikke minst at Abaham, Isak og Jakobs Gud også skilte seg ut også ved nettopp å unngå menneskeofring – tror jeg det ikke er mye tvil om.
For bare å dele noen egne tanker som er underveis.
I likhet med evnen til å treffe riktige taster.
Til Harald: Dette er en svært viktig diskusjon. Den omhandler forholdet mellom religion og etikk. Selv kan jeg ikke unngå å lese denne fortellingen i lys av relasjonen og (korshendelsen) mellom Sønnen og Faderen. Kierkegaards Frygt og Bæven har også vært banebrytende i min tinærming til teksten.
Jeg er enig i at denne teksten i og for seg ikke kan brukes som normerende for etikk. Men den er allikevel viktig for å belyse hvilken troskap Gud kan kreve, og viktig for å vise at troen kan bryte med den allmenne fornuft, hvis og bare hvis Gud krever dette. Man vet som sagt aldri når Guds krav dukker opp, og i hvilken støpning, og denne teksten er for meg en viktig påminnelse om at Guds veier aldri fullt ut kan forklares med fornuft, og den sekulære såkalte “forstanden”.
Den nytestamentlige tanken om nestekjærlighet og offer beveger seg langs den aksen som denne teksten lanserer, og jeg kan virkelig ikke forstå, Morten, at tro og fornuft noensinne kan forenes. Det er nettopp dette (nestekjærlighet, særlig belyst ved Bergprekenens etikk) som skiller den kristne gudstilbedelsen fra en fornuftig etikk, som ikke strekker seg lenger enn en paktsetikk, dvs at vi sammen forenes om å være gode mot hverandre fordi vi vet at vi kan forvente å få det samme igjen. En kristen etikk forventer intet tilbake fra den andre, dette skiller den fra all annen etikk.
Jeg har fått utvidet min horisont i disse diskusjonene, og er takknemlig for det. Ingen sikre svar nå, men tentative utsagn:
1. Påstanden “tro og fornuft lar seg ikke forene” er vanskelig å få tak på. Hva mener vi med tro, hva mener vi med fornuft, hva skal til for at vi vil si de ikke lar seg forene?
2. Jeg postulerer at tro og fornuft ikke kræsjer i spørsmål om fakta om vår verden. Jevnfør Haralds forrige tekst må vi ved et tilsynelatende kræsj kikke nærmere på det teologiske og det naturvitenskapelige resonnementet, og se hvor vi har gått feil – for det har vi nødvendigvis.
3. Etikken handler primært om prinsipper for handling, og ikke for enkeltstående hendelser/handlinger. Tro og fornuft motsier hverandre ikke i politikkens (=samfunnsetikkens) domene. For de grunnene vi har for gode samfunnsordninger, er de samme grunnene Gud har: Når vi er mot drap, er det av samme grunner som Gud er det. Jeg skriver en lengre tekst om dette senere.
4. Jeg er usikker på hvordan vi i lys av dette skal tolke den aktuelle bibelfortellinger, og andre slike. Hva var maksimen for Abrahams handling? “Følg Guds vilje?” Hva vil det isåfall si at dette “kræsjer med fornuften”?
5. Eskil skriver “Guds veier kan aldri fullt ut forklares med fornuft”. Jeg tror dette er feil, og at Gud har eminent fornuft som del av sitt vesen. Derfor: Guds veier kan alltid forklares fullt ut med en fullkommen fornuft (som vi mennesker selvsagt ikke er i besittelse av).
Gode spørsmål, Morten!
Jeg aner nok noen smuler kommunikasjonsutfordringer (og muligens begrepsmisforståelser) mellom de ærede partene her.
For det første er det vel ganske klart at Eskil ikke mener at kristen tro er basert på noe komplett irrasjonelt som ikke på noe område er det aller minste tilgjengelig for fornuften, på samme måte som jeg ikke tror at du Morten mener at kristen tro er 100 % fornuft på alle områder.
Muligens går dette på uttrykket “sekulær fornuft”, som slik jeg forstår vanlig bruk av dette, er en fornuft som nærmest per definisjon utelukker Gud fra ligningen (for å bruke Eskils uttrykk fra en annen tråd) og som dermed heller ikke på noen måte er i stand til å få med seg Gud i svaret.
Spørsmålet blir da selvfølgelig fort om det svaret som da fremkommer egentlig er godt nok, eller om det f.eks. er basert på å måtte dele med null eller ikke se at det også var en Z i regnestykket. Det er ikke gitt at fasiten tilsier likhetstegn mellom “fornuft” og “sekulær fornuft”.
LItt enkelt sagt er det vel slik at siden livet ikke er utelukkende fornuft og vi forholder oss tli tilværelsen med atskillig annet enn fornuften, er heller ikke kristen tro noe som utelukkende, handler om noe rasjonelt (hva nå det er). Kristen tro er i hvertfall ikke rasjonalistisk.
Så er jeg selvsagt fortsatt litt spent på om d’herrer teologer ser mitt poeng om at denne fortellingen faktisk kan forstås slik at Abraham oppfattet det som mer fornuftig å følge sin tro enn å la være, ut fra sin logikk og sine livserfaringer?
Uten at jeg dermed vil sette noe likhetstegn mellom tro og fornuft heller.
Eskil: Jeg er fullstendig enig med deg i at dette er en viktig diskusjon – på mange plan, enten vi nå snakker om eksegese/eisegese, om forholdet mellom bibellesning og etikk eller om forholdet mellom tro og fornuft.
At innspillene dine er sterkt inspirert av Kierkegaard kommer ikke som noen bombe. Jeg liker godt Kierkegaard, men jeg klarer veldig sjelden å følge ham helt til de ytterste konklusjonene i hans tankeverden. Til det er jeg nok altfor mye en del av et slags establishment, både teologisk, filosofisk og ekklesiologisk – i tillegg til at jeg rett og slett er uenig med ham.
Poenget ditt om den totalt selvoppofrende nestekjærligheten er godt. Jeg er enig med deg i at denne på mange måter skiller seg fra en “rent fornuftig ” etikk, i den forstand at man neppe ville kunne dedusere seg fram til en etikk som er helt lik den Jesus forkynner. Men – og dette er viktig – det betyr ikke nødvendigvis at det Jesus har å fortelle oss om etikk er “ufornuftig”. Jeg tror at mye, ja, helst alt det vi finner innenfor det kristne livstolkningsuniverset også kan forklares og forsvares ut fra en fornuftsbasert tilnærming. Den “rene” fornuften kan selvsagt nå mange ulike konklusjoner, også på etikkens område, og kan derfor vanskelig stå alene. Men nettopp derfor trenger vi flere tilnærminger som kan hjelpe oss i å se tydeligere, skarpere. Bibelen og de andre kildene troende øser av her komme inn og peke ut den retningen vi, i vår sannhetssøken (hvor vår fornuft også spiller en rolle) skal følge videre, tror jeg. Og der troens perspektiv (fokusert gjennom for eksempel det bibelske fortellingsuniverset) og fornuften konvergerer, der kan vi med stor sikkerhet si at vi virkelig er inne på noe.
Bjørn Are: Jeg registrerer at din lesning av teksten i mangt og meget sammenfaller med min egen. Men detaljene må jeg grunne noget mere på.
Berre ein liten kommentar: Eg trur det er slik at jødisk tradisjon seier at Isak ikkje var eit barn då dette skjedde, men at han var godt vaksen, i 30-åra. (Ikkje sikkert at dette har så mykje å seie, men det kan vere interessant likevel.)
Takk for spennende tanker både i innlegget og i kommentarfeltet rundt en fortelling som jeg har grublet på i mange år.
Jeg tror også at tro og fornuft er gode retningsvisere sammen. At der det er det virker som om disse går i hver sin retning, så er det fordi man ikke fullt forstår – man har kommet til et av disse stedene der man må stoppe opp og bare innse at her kommer jeg til kort. Som en av krikefedrene sa – når man kommer til et sted i Bibelen man ikke forstår, så stopp opp, bli der, og så en dag vil man forstå mer. Det tar vanligvis en 10-15 år før man finner gullet begravet der.
For min del har det ikke hjulpet stort å vente i 25 på Isakfortellingen, noe som gjør den til noe av det mest spennende i Bibelen for min del, jeg har en forskjærlighet nettopp for det jeg ikke forstår, fordi det som oftest er der de store tingene ligger begravet.
Nå tilhører jeg også et kirkesamfunn som ikke snakker om “de fire spørsmålene” for å teste om noe er sant eller ikke. Man skal ikke bruke “bibelen alene” når det kommer til å ta stilling til om noe er sant man skal bruke teksten, tradisjonen, erfaringen og fornuften. Det viktige her er at erfaringen og fornuften er likestilt med tekst og tradisjon, ikke minst fordi å man må være bevisst på at vi ikke kan lese noe, eller tolke tradisjonen ut i fra annet enn våre egne erfaringer, og vår måte å se verden på – vår fornuft.
Sånn sett var Davidsens kommentar en liten aha-opplevelse for meg. At Isakfortelleingen virker fullstendig ufornuftig sett fra vårt sted, men ikke nødvendigvis for de som først fortale den sitt ståsted. Hva som er fornuftig varier fra person til person, og fra tid til tid. Men jeg tror at de store fortellingene lever – slik at de også for oss kan bli forståelige ut i fra vår fornuft.
For mange år siden fikk jeg referert en jødisk teolog sin utlegning av Isakhistorien, og hans syn på at denne ble brukt som referanseramme for Jesus sin død på korset. Jeg husker dessverre ikke så mye, bare at for ham var det absurd, han mente at man ikke kunne se Jesu død som Jesus som et offerlam. Det var ikke et offerlam som ble ofret – det var en geit, et helt annet symbol. Og bare tanken på at Gud her skulle gjøre det motbydelige å kreve et menneskeoffer var for ham helt på kant med det gudssynet han hadde. Noe man kan være enig i. Personlig er det også et av bildene på Jesu korsdød som jeg ikke tar til meg.
For noen dager siden fant jeg frem Mostubøkene av Ingeborg Refling Hagen for å lese for ungene, og noe av det første vi møtte var nettopp historien om Isak og Abraham (Del 1m side 29 til 32). Hos Refling Hagen er det som oftest symbolbruken i Bibelen som blir holdt frem, om jeg har forstått det rett var dette ikke minst inspirert av Skrefsrud som moren til Ingeborg og flere i bekjentskapskretsen deres var inspirert av.
I den versjonen som blir fortalt her er Abraham fortvilet og lurer på hva som skal skje. Det blir poengtert at han var reist fra Babylon, men tankene og erfaringene til Abraham er jo fra Babylon. Så sier moren til Ingeborg:
Hvorfor en bukk? Gamlelæreren i historien svarer på det:
Hva med lydigheten i historien? Gamlelæreren sier:
“Når en vil være lydig, prøver å være lydig, så blir en lydhør, og så hører en skarpere. Men det å være lydig slik, det er en ildprøve.”
*******
Nå skal jeg titte etter hva Midrash sier om denne fortellingen. Det bruker å være gode innspill til fortellinger som med første øyekast virker vanskelige å begripe med fornuften.
Jeg finner ingen hel Midrashtekst på nett, selv om mange har utdrag fra flere versjoner av historien om offringen av Isak. Som denne. Selv har jeg korversjonen av “Legends of the Bible” av Ginzberg. (Der er det mange forskjellige versjoner samlet.)
Historien er en ganske annen her. Den begynner med at Abraham har en fest der han gjør den store feilen å ikke invitere fattige – bare rike. Dermed åpnes døren for Satan i en tiggers skikkelse. Han får ikke mat – og har da en rettmessig grunn til å ankalge Abraham for Gud. Han har ikke gjort sin plikt. Abraham har heller ikke gitt noe brennoffer til Gud siden Isak ble født for 37 år siden. Dette legger Satan frem for Gud. Gud sier han tiltror Abraham å ofre selv sin sønn, om han ble bedt om det.
På samme tid så snakker Ismael og Isak, og Ismael sier også til Isak at for ham er det ikke ofret noe. Isak sier da at han kan tillate sin far å ofre ham selv.
Og dermed går vi over til den historien vi kjenner fra Bibelen.
Men også her tar Midrash som vanlig den lange veien, men jeg skal bare ta ett poeng: Isak er 37 år. Abraham forteller hva som skal skje. Han er urolig og liker det ikke, men Isak på sin side er klar for å bli ofret, med glede og villighet i hjertet, og ber om at det må skje, det er hva han ønsker. Han ber om å bli bundet fast, for selv om han er villig regner han med at i det Abraham løfter kniven vil han ikke klare å ligge rolig, og vil ikke bli skadet før offeret skjer.
Harald: Neida, Jesu etikk er ikke ufornuftig, helt sikkert ikke. Men det er svært få moralfilosofiske vestlige tradisjoner som totalt har klart å gripe den radikale etikken som bergprekenen lanserer. Det er mitt poeng også med å trekke frem historien fra Gen 22, at hvis jeg som troende aldri er åpen for at Gud kan bevege seg utenfor det jeg kaller rasjonelt, eller fornuftig eller hva det nå skal kalles, så er ikke Gud Gud lenger, men jeg med mine referanserammer og klare tanker har tatt Guds plass.
Morten: Jeg tror med bakgrunn i det jeg nå skrev til Harald at Guds veier kan gå på tvers av vår menneskelige fornuft/rasjonalitet/logikk. Hva skulle ellers være poenget med å være en troende? Hvis jeg med min logikk og rasjonalitet, og du med din, og en tredje med sin, aldri skulle kunne forvente å bli radikalt utfordret trosmessig, da vil jeg nok si at Gud ikke er Gud lenger, som sagt. Gud taler, vi handler, som troende, uansett hva han måtte byde. Hvis ikke Gud kan ha planer som kan gå på tvers, blir det hele litt for forutsigbart, ja litt for vitenskapelig for min tro. Her skiller vitenskapen og troen lag.
Jeg tror feks det var oppfattet som svært lite logisk av disiplene da Jesus frivillig gikk inn i den fella som lå åpent i dagen, og lot seg arrestere. Han måtte dette, det var en del av Guds logikk. Jeg tror det var oppfattet som svært lite logisk av mange av vitnene da Kolbe frivilllig gikk i døden for en annen i en av konsentrasjonsleirene. Det er også svært lite rasjonelt å tro at en mann og hans død for 2000 år siden har noe som helst å si for mitt lliv, min moral, her en latterlig mørk oktobermorgen ute i havgapet i Nordland. Disse handlingene bryter med en rasjonell tilnærming til etikk og moral, de transcenderer det normale/fornuftige/logiske. Eller?
Eskil: Det er selvsagt ikke noe mål å “fange” Gud, verken i ord eller logikk eller… ja, i noe. Én ting er at det ikke er mulig. Det er heller ikke ønskelig. Jeg håper ikke jeg har gitt inntrykk av at det er det jeg vil.
At jeg kan oppleve at jeg selv er helt eller delvis fanget av logikken til tider er nå så. Jeg kan heldigvis være befriende ulogisk og irrasjonell også.
Troen har nok langt på vei sin egen “logikk”, sin egen rasjonalitet. Ikke så å forstå at denne er grunnleggende annerledes eller ufornuftig, det er ikke slik at et resonnement innenfor troen univers må bygges opp via en alternativ logikk hvor det vi anser som fornuftig bryter helt sammen. Men den bygger på noen premisser som man ikke slutte seg til fra “allmenn grubling” – for eksempel eksistensen av en evig, personlig, god og Gud som er kjærlighet – som er helt avgjørende for at troen skal være nettopp tro, og som kan styre denne rasjonaliteten i på forhånd uventede retninger.
En annen sak er selvsagt at selve ordet “tro” kan vise til flere ting. Dersom “tro” viser til den tilliten jeg føler eller bærer med meg i møte med Eksistensen bak alle eksistenser, da kan en helt sikkert levere gode argumenter for at denne følelsen kan befinne seg i en litt annen sfære enn den rent rasjonelle. Men dersom “tro” viser til det trosuniverset de troende deler seg imellom, inkludert fortellinger, tradisjoner og læresetninger, da blir relasjonen til fornufter straks mer relevant. Og her mener jeg at tro og fornuft befinenr seg i en dialektikk vi ikke kan snakke oss bort fra. Ikke at jeg mener at du gjør det heller…
At Guds logikk kan overraske oss er nærmest for logisk å regne. Ellers ville vel Gud knapt fortjene betegnelsen Gud.
Et mulig poeng, Eskil.
Det er forskjell på en prediktiv fornuft eller rasjonalitet (som er hva vitenskapen søker), og “etterpåklokskap”.
Evangeliet og Guds redningsaksjon er “Det intet øye så og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskehjerte”. Samtidig kan vi etterpå – når dette først har skjedd, vi er blitt overrumplet av det, revet ut av våre faste forestillinger og snusfornuft, se at det er en “fornuft”/rasjonalitet i dette.
På samme måte som det var en rasjonalitet i det som Kolbe gjorde (/bedre at en uten familie døde, bedre å vise at kjærligheten er større, bedre å vise at man tar sin tro på alvor o.l. noen ganger alt for sterke tanker).
Siden kommentarene her delvis også toucher innom eksegesen av den aktuelle teksten leverer jeg her noen flere litt mer detaljerte observasjoner:
Isaks alder: Isak benevnes (blant annet i v.5) med ordet נער, et ord som ligger nær opp til vårt “gutt”. Det kan bety både “guttunge” og “tjenestegutt”. Ordet brukes også som Ismael i Gen 21. I og for seg sier det ikke noe spesifikt om alder, men i lys av blant annet det som sies om Ismael og om Isak i de to fortellingene, samt bruken av ordet i andre sammenhenger, er det flere ting som peker mot “stor gutt eller ung tenåring” som en helt grei lesemåte. Jeg ser for meg en gutt på rundt 10-12 år, kanskje noe eldre. En “gutt” i 30-årene er imidlertid også en mulighet; fortellingen er kronologisk sett innplassert like før opplysningen i Gen 23:1 om Saras død i en alder av 127 år, noe som i teorien kan gi rom for at Isak kunne være så mye som 36-37 i det tidsrommet det fortelles om i Gen 22 – dersom kronologien tas for god fisk, da (merk dog Gen 22:20).
Bindingen av Isak: Genesis 22 er i jødisk tradisjon kjent under betegnelsen aqedah, etter ordet עקד – “å binde” (et ord som kun forekommer her i hele GT). Hvorfor bant Abraham Isak? Ingen andre steder i GT leser vi om at offerdyr ble bundet og lagt levende på alteret, det vanlige var at man drepte det (skar over halsen på det) “uten varsel” og deretter la det døde dyret på alteret. Kan hende var slik binding vanlig likevel, at det underforstås andre steder, men hvis ikke: Hva betyr denne lille detaljen for vår lesning av teksten? Forteller den oss at Isak var inneforstått med hva som skulle skje (siden Abraham ikke bare skar over halsen på ham bakfra), er det et tegn på at Abraham ville utsette det uunngåelige så lenge som mulig, eller er det et tegn på at Isak måtte bindes for at han ikke skulle stikke av i frykt for det han skjønte var i ferd med å skje? Det finnes lange tradisjoner for å lese teksten slik at Isak var klar over hva han skulle gå igjennom og at han derfor lot seg binde frivillig, men jeg er litt usikker på om denne lesningen yter teksten full rettferdighet. Dette avhenger også delvis av hvordan vi forstår dialogen i v. 7-8; skjønner Isak at det er han som skal være offeret, eller tror han at det skal dukke opp et annet dyr oppe på fjellet (slik det jo gjør?). Og hva tror og mener egentlig far Abraham?
Her mener jeg også at vi møter den største utfordringen i forhold til hvordan vi leser denne teksten sammen med fortellingen om Jesu død: Jesus velger selv, av egen fri vilje, å gå døden i møte, fullt klar over hva som skal skje. Gud Fader lar det skje. I fortellingen om Abraham og Isak er det far Abraham som er den aktive, mens sønnen Isak spiller en passiv rolle. Hvorvidt Isak spiller med eller ikke er et moment som kan styre vår lesning av teksten. Min lesning preges nok av at jeg oppfatter det slik at han ikke var klar over hva det var som var i ferd med å skje, i hvert fall ikke lenge på forhånd, og at offeret slett ikke var basert på hans frivillige tilslutning. Da blir parallellen til Jesusfortellingen ufullstendig.
Troen har nok langt på vei sin egen “logikk”, sin egen rasjonalitet, sier du Harald. Amen, sier jeg. Dette er et sentralt poeng, og det er denne rasjonaliteten som jeg vil påstå bryter med den allmenne filosofiens og etikkens rasjonalitet. Troen kan bryte med den klare tanke, det er mitt poeng. Utover dette tror jeg vi er enige. Jeg er også enig i at parallellen mellom Isak og Jesus er ufullstendig, og at Jesus ofret seg frivillig, og at Isak mer var noe av en brikke. Men: Jesus var til en viss grad også en brikke, en del i Guds store plan med mennesket og døden, slik jeg leser Anselm, og ellers forholder meg til den objektive forsoningslæren. Selvfølgelig må korshendelsen forstås i lys av alle forsoningsteoriene, og de bør ikke spilles ut mot hverandre, men jeg kan ikke slippe den parallellen som finnes mellom Gud i både Gen 22-fortellingen og Gud Fader i lidelseshistorien. Der er det en sterk parallell, dvs at Gud krever et offer i begge fortellingene, for å illustrere et større poeng (Abrahams tro i det første tilfellet, seieren over døden/løsepenge-logikken i det andre).
Bjørn Are: Jeg tror din første kommentar har mye for seg: Det “fornuftige” i Guds ønske om et menneskeoffer kan lettere forklares med bakgrunn i en kultursetting hvor dette var en helt vanlig foreteelse. Imidlertid må det kanskje legges til at slike offer nok var mer vanlige i forbindelse med kriser og ufruktbarhet, offeret var da ment å skulle bidra til å endre situasjonen i positiv retning. Den situasjonen vi stilles overfor i Genesis 22 er den motsatte: Her vil nettopp offeret av Isak stille Abraham overfor en håpløs krise og total ufruktbarhet – vi må ha i mente at han på dette tidspunktet også har sendt Hagar og Ismael fra seg (Gen 21). Kanskje er det vissheten om og firtvilelsen i møte med denne kommende krisen som gjør at Abraham opptrer såpass “uolgisk” som han gjør når han lesser på eselet før han gjør i stand veden som han skal ha med seg? (v.3)
Hvorvidt Abraham innenfor sitt trosunivers så for seg at det var fornuftig å tro at Gud ville finne en alternativ løsning på situasjonen er ikke så godt å si. Kanskje han gjorde det. Jakob (Jak 2:21-23) og forfatteren av Hebreerbrevet (Hebr 11:17-19) ser ut til å underforstå at Abrahams tillit til Gud gikk langt utover det man kunne forvente stilt overfor en slik situasjon.
En annen sak er hvordan vi leser teksten og bruker den som begrunnelse for våre egne valg. Det er her jeg mener vi må utvise varsomhet. For å si det på en annen måte: Dersom Gud hadde kommet til meg i en drøm og bedt meg ofre mitt eneste barn, da håper jeg at jeg hadde hatt vett og fornuft og tro og håp og kjærlighet nok til å brøle “Ikke tale om!” tilbake.
Beate:
Klokt sagt! Er det kanskje et “ikke” for mye der? (Min fornuft heller mot å tro det…) Er det metodismen du sikter til? Det du sier i den siste setningen er for øvrig en glimrende oppsummering av sunn hermeneutisk grunnlagstenkning.
Ja, det mangler et ikke der. Takk.
(Jeg slettet en setning om “ikke Bibelen alene”)
Og ja, det er Wesleys tanker jeg referer.
Ellers til eksegeseen – Da det uansett må bli mye spekulasjoner rundt denne fortellingen – den skal forståes på tvers av kulturforskjeller og noen tusen år så syne jeg nettopp Midrash har noe for seg å lese – noen av disse utviklet seg vel mer eller mindre parallelt med det som ble skrevet ned? Og de fleste ble til for et par tusen år siden.
Så når Mirdrashtradisjonen sier at Sarah døde nettopp pga av hendelsen med Isak synes jeg det er interessant.
Det jeg også synes er verdt å merke seg er hvordan også Isak historien i Midrashtradisjonen er svært parallell med Jesushistorien. Så kan man si at man ikke tror det er slik, men saken er at motivet finnes i jødisk tro og tradisjon, og det synes jeg i seg selv er interessant.
I noen Midrashversjoner av denne historien så drar Isak til himmelen etter “ofringen”. Senere drar han ned til helvetes porter, og sitter der forhindrer at folk havner i helvete som straff – ved å vise til at han selv hadde tatt imot straffen for sine etterkommeres vegne.
Det finne flere skikkelser fra GT som har en slik rolle. Jeg husker ikke hvilken av de store profetene det var som også ga seg selv i andres sted i Midrash – er det Elisja?
Jeg har aldri lest om dette noe sted, det har vært tilfeldige oppdagelser i forbindelse med lesning av midrashhistorier. Men gang på gang møter en der og også hos skribenter i moderne tid møter man helt sentrale motiver i kristen tro. For meg har det vært overraskende. Og gledelig.
Tanken om at Sara døde som en direkte følge av hendelsen vi diskuterer her får bittelitt trøbbel med å komme forbi Gen 22:20, som impliserer en viss avstand i tid mellom de to hendelsene. Men du har rett: Midrashtradisjonen har en helt annen nærhet og fortrolighet med dette stoffet, så jeg skal være svært varsom med å si hva som er mulig å si og ikke med utgangspunkt i GT-teksten.
Ellers vil jeg gjerne si at jeg synes at dette er i ferd med å utvikle seg i retning av en dypt meningsfull samtale, i ordets beste forstand.
Harald,
Ja, men eg trur ikkje dette er så rart. I dei fleste førebilete på Kristus er det både likskap og ulikskap. Eit døme er Moses. Begge er profetar og leiarar, men Kristus var — i motsetnad til Moses — lydig til dei siste. Dette kan vi også sjå i Adam. (Det kan difor vere interessant å nemne at Kristus er ‘den ultimate Andre.’)
Kjetil: Poenget ditt, som altså angår typologisk lesning av GT, er godt. Når vi leser typer ut av GT og anvender disse på Kristus vil vi alltid se at Kristus er mer, større, mer fullkommen. “Den ultimate Andre”, ja, den kjøper jeg.
Jeg er ikke uenig i at vi kan trekke paralleller mellom Gen 22 og Golgata. Det jeg er litt mer tilbakeholden med er å trekke mer eller mindre direkte linjer fra Moria til mitt eget liv og til måten jeg forholder meg til min egen fornuft og mine egne følelser på. Det var (tross alt) i en diskusjon om dette at Eskil opprinnelig trakk inn denne fortellingen. Det poenget er vel tilstrekkelig belyst nå, vil jeg tro.
Det finnes ingen “ren fornuft”. All fornuft vil ha en verdimessig basis, fordi den vil bygge på ulike tanker om hva som er hensikten og målet i et menneskeliv. I Abrahams tilfelle er det selvsagt fornuftig å lyde Guds bud. For det er nettopp lydigheten til Gud som er hans raison d’etre. Målet for Abraham er ikke en lykkelig kjernefamilie, men å vandre med Gud, dit Gud fører ham.
Derfor blir det også alt for enkelt å snakke om skillet mellom “religiøs fornuft / kristen fornuft” på den ene siden og “filosofisk fornuft” på den andre. Innenfor filosofiens område finnes det også myriader av ulike verdisett som vil gi ulike svar på spørsmål om hva som er fornuftig.
For en kristen er Gud det høyeste gode. Og dermed vil fornuften handle om det som ærer og tjener Gud. Men Gud har blitt menneske, og dermed utvisket forskjellen mellom hva som tjener Gud og hva som tjener mennesket (til syvende og sist). Derfor kan ikke en kristen forsvare menneskeofring, fordi det faktisk ikke tjener Gud; det er ikke Guds vilje.
Likevel består det grunnleggende poenget: det er Gud som setter premissene for hva som er fornuftig. Gud har åpenbart seg gjennom Jesus, og derfor blir han prøvesteinen også på vår fornuft.
Dette er verken mer eller mindre fornuftig enn å sette opp suksess, selvrealisering, slektens videreføring, genenes videreføring, det klasseløse samfunn, nasjonalstaten, sanselig nytelse eller noe annet som basis for handling og tanke.
Hva heter bildet. Har lyst til å bruke det som en analyse i en oppgave
))))))))))
Sacrifice of Isaac. Du finn det på Wikimedia Commons.