Derfor blir det også alt for enkelt å snakke om skillet mellom “religiøs fornuft / kristen fornuft” på den ene siden og “filosofisk fornuft” på den andre. Innenfor filosofiens område finnes det også myriader av ulike verdisett som vil gi ulike svar på spørsmål om hva som er fornuftig.

For en kristen er Gud det høyeste gode. Og dermed vil fornuften handle om det som ærer og tjener Gud. Men Gud har blitt menneske, og dermed utvisket forskjellen mellom hva som tjener Gud og hva som tjener mennesket (til syvende og sist). Derfor kan ikke en kristen forsvare menneskeofring, fordi det faktisk ikke tjener Gud; det er ikke Guds vilje.
Likevel består det grunnleggende poenget: det er Gud som setter premissene for hva som er fornuftig. Gud har åpenbart seg gjennom Jesus, og derfor blir han prøvesteinen også på vår fornuft.
Dette er verken mer eller mindre fornuftig enn å sette opp suksess, selvrealisering, slektens videreføring, genenes videreføring, det klasseløse samfunn, nasjonalstaten, sanselig nytelse eller noe annet som basis for handling og tanke.

Jeg er ikke uenig i at vi kan trekke paralleller mellom Gen 22 og Golgata. Det jeg er litt mer tilbakeholden med er å trekke mer eller mindre direkte linjer fra Moria til mitt eget liv og til måten jeg forholder meg til min egen fornuft og mine egne følelser på. Det var (tross alt) i en diskusjon om dette at Eskil opprinnelig trakk inn denne fortellingen. Det poenget er vel tilstrekkelig belyst nå, vil jeg tro.

Min lesning preges nok av at jeg oppfatter det slik at han ikke var klar over hva det var som var i ferd med å skje, i hvert fall ikke lenge på forhånd, og at offeret slett ikke var basert på hans frivillige tilslutning. Da blir parallellen til Jesusfortellingen ufullstendig.

Ja, men eg trur ikkje dette er så rart. I dei fleste førebilete på Kristus er det både likskap og ulikskap. Eit døme er Moses. Begge er profetar og leiarar, men Kristus var — i motsetnad til Moses — lydig til dei siste. Dette kan vi også sjå i Adam. (Det kan difor vere interessant å nemne at Kristus er ‘den ultimate Andre.’)

Ellers vil jeg gjerne si at jeg synes at dette er i ferd med å utvikle seg i retning av en dypt meningsfull samtale, i ordets beste forstand.

Og ja, det er Wesleys tanker jeg referer.

Ellers til eksegeseen – Da det uansett må bli mye spekulasjoner rundt denne fortellingen – den skal forståes på tvers av kulturforskjeller og noen tusen år så syne jeg nettopp Midrash har noe for seg å lese – noen av disse utviklet seg vel mer eller mindre parallelt med det som ble skrevet ned? Og de fleste ble til for et par tusen år siden.

Så når Mirdrashtradisjonen sier at Sarah døde nettopp pga av hendelsen med Isak synes jeg det er interessant.

Det jeg også synes er verdt å merke seg er hvordan også Isak historien i Midrashtradisjonen er svært parallell med Jesushistorien. Så kan man si at man ikke tror det er slik, men saken er at motivet finnes i jødisk tro og tradisjon, og det synes jeg i seg selv er interessant.

I noen Midrashversjoner av denne historien så drar Isak til himmelen etter “ofringen”. Senere drar han ned til helvetes porter, og sitter der forhindrer at folk havner i helvete som straff – ved å vise til at han selv hadde tatt imot straffen for sine etterkommeres vegne.

Det finne flere skikkelser fra GT som har en slik rolle. Jeg husker ikke hvilken av de store profetene det var som også ga seg selv i andres sted i Midrash – er det Elisja?

Jeg har aldri lest om dette noe sted, det har vært tilfeldige oppdagelser i forbindelse med lesning av midrashhistorier. Men gang på gang møter en der og også hos skribenter i moderne tid møter man helt sentrale motiver i kristen tro. For meg har det vært overraskende. Og gledelig.

Nå tilhører jeg også et kirkesamfunn som ikke snakker om “de fire spørsmålene” for å teste om noe er sant eller ikke. Man skal ikke bruke “bibelen alene” når det kommer til å ta stilling til om noe er sant man skal bruke teksten, tradisjonen, erfaringen og fornuften. Det viktige her er at erfaringen og fornuften er likestilt med tekst og tradisjon, ikke minst fordi å man må være bevisst på at vi ikke kan lese noe, eller tolke tradisjonen ut i fra annet enn våre egne erfaringer, og vår måte å se verden på – vår fornuft.

Klokt sagt! Er det kanskje et “ikke” for mye der? (Min fornuft heller mot å tro det…) Er det metodismen du sikter til? Det du sier i den siste setningen er for øvrig en glimrende oppsummering av sunn hermeneutisk grunnlagstenkning.

Hvorvidt Abraham innenfor sitt trosunivers så for seg at det var fornuftig å tro at Gud ville finne en alternativ løsning på situasjonen er ikke så godt å si. Kanskje han gjorde det. Jakob (Jak 2:21-23) og forfatteren av Hebreerbrevet (Hebr 11:17-19) ser ut til å underforstå at Abrahams tillit til Gud gikk langt utover det man kunne forvente stilt overfor en slik situasjon.

En annen sak er hvordan vi leser teksten og bruker den som begrunnelse for våre egne valg. Det er her jeg mener vi må utvise varsomhet. For å si det på en annen måte: Dersom Gud hadde kommet til meg i en drøm og bedt meg ofre mitt eneste barn, da håper jeg at jeg hadde hatt vett og fornuft og tro og håp og kjærlighet nok til å brøle “Ikke tale om!” tilbake.