Ateistreklame
Den profilerte ateisten Richard Dawkins har donert penger av egen lomme for at 30 busser skal kjøre rundt med et ateistisk budskap i London i en måned, skriver Vårt Land. Budskapet er “There’s probably no God. Now stop worrying and enjoy your life”.
– Nå kan vi utvide kampanjen nasjonalt, og kanskje ha reklamer på T-banestasjoner, flere slagord og reklamer også inne i bussene, sier forfatter Ariane Sherin til The Guardian.
Dette er jo nesten litt søtt! Det er et eller annet ved dette kampanjen som overhodet ikke provoserer meg. Snarere tvert imot er jeg litt fascinert over at Dawkins og disiplene hevder at de har funnet årsaken til verdens bekymring. Imagine there’s no heaven. Imagine there’s no religion.
Istedetfor å vise til det overveldende forskningsmaterialet som viser at troende er lykkeligere enn ikke-troende skal jeg heller gi kampanjen en smule rett. I mange tilfeller er religion utnyttet til å holde mennesker nede enten med fysisk vold eller gjennom indoktrinerende mekanismer av psykologisk, sosial eller kulturell art. Senpietismens evangelieformidling gjennom helvetesforkynnelse og fariseiske moralkategorier har gitt mang et kristent menneske vonde drømmer om natten. I regionale konflikter som i Nord-Irland har religionen fått skylden. I muslimske land har islamittiske kretser manet til hellig krig.
Jeg vil likevel utfordre det velkjente budskapet til ateistene på to måter:
1. Er det Gud sin skyld at religion blir statisk medspiller i menneskelige konflikter, makthandlinger og overgrep? Å bruke det mange av oss vil kalle inhuman religion mot Guds eksistens er en lek som aldri vil bevise noe som helst. Nyateistenes ivrige forsøk på å kvitte seg med Gud gjennom logiske resonnement strander like fort som senmiddelalderens gudsbevis fra kirkelig hold.
2. Hva er alternativet til å ikke bekymre seg? Jo, sier kampanjen, nyt livet! Hedonismen har mange innpakninger. Tenk på deg selv, elsk deg selv, skyv samvittigheten fra deg, hvorfor bekymre seg? Eller for å sitere et menighetsblad: “Ikke la bekymringene ta livet av deg. La kirken hjelpe deg”. Denne fordekte egoismen løser trolig ikke verdens problemer. Impulsen til å nettopp la seg anfekte av verdens nød og fattigdom er en impuls som har fulgt kirkens historie fra begynnelsen.
Det kristne budskapet dreier seg om å realiserere Guds rike på jord. Ikke som en syntese mellom kulturen og troen. Ikke som et eget politisk samfunnsprogram. Ikke som en fullstendig retrett til egne samfunn. Realiseringen av kjærlighetens rike er en usynlig, men høyst oppegående kraft som følger den troende der den er. Bevegelsen går, ifølge den kristne tenkeren Henry Nouwen, fra ensomhet til en fri alenehet, fra fiendtlighet til gjestfrihet, og fra en illusjon om verden som ikke angår meg til bønn for den samme verden.
Kanskje den anglikanske kirke burde svare med følgende reklame:
“God is real. Enjoy your life and love your neighbour”.
*smiler* Ja det finnes mye elendighet i kristendommen, jeg synes kampanjen var herlig. Reklameforslaget ditt er genialt, men jeg tviler på at de treigingene hadde hatt guts til å gjøre noe slikt. Slik som kirken holder på nå for tiden så kommer nok Dawkins til å få flere tilhengere. An mass.
Sannelig, sannlig, du har rett i det du sier: Dette var søtt. Og jeg likte virkelig reklameforslaget ditt. Mitt forslag: Oversett denne teksten til engelsk og send den til en eller annen prominent person i det anglikanske systemet. Han her, for eksempel.
Nå er det mulig at dere troende ikke får glede av å glede og hjelpe andre, men for meg er ikke “enjoy life” synonymt med “be narcissistic”
Dog kunne de kanskje heller brukt “celebrate life” eller “honor life” for å gi andre assosiasjoner (om ingen av barna i afrika kommer til himmelen burde jo incentivet for å hjelpe dem nå være enda større). Og nå kjenner ikke jeg forholdene i England, men mitt personlige inntrykk er at man faktisk blir mer uglesett som ateist i USA enn som kristenfundamentalist i Norge. Mitt inntrykk er at sterkt religiøse ikke opplever store problemer med å være på utsiden av samfunnet (man får jo sin lønn i himmelen), men om slike reklamer kan få ateister og agnostikere til å komme ut av skapet og få sagt hva de tenker, er det ubetinget bra.
(Så, heller enn å bruke pengene i England synes jeg de kunne bli brukt på noe virkelig nyttig. Mat og vaksiner fremfor både jesusreklame i form av misjonærer og bibler, og ateismereklame på busser)
Det søte her er at Andersen mener han utfordrer. Ville han oppfattet det som en utfordring hvis jeg hadde spurt: “Er det Espen Askeladd sin skyld at religion blir statisk medspiller i menneskelige konflikter, makthandlinger og overgrep?”
Selvsagt ikke. For Andersen ville svart: “Spørsmålet er både hypotetisk og irrelevant, for Espen Askeladd finns ikke”.