Denne teksten ble først lagt ut på Morbus Norvegicus, der den etter hvert fikk 324 kommentarer. Den publiseres her som en aperitif til min oppsummering av debatten, som kommer snart.

Et av de mest interessante av de filosofiske argumentene for Guds eksistens er det kosmologiske argumentet. La oss kikke nærmere på en utgave av dette.

Selve argumentet kan formuleres svært enkelt, med to premisser og en konklusjon. Gitt at begrepene i premissene er klare og utvetydige, og premissene sanne, er konklusjonen nødvendigvis også sann.

1. Alt som begynner å eksistere har en årsak
2. Universet begynte å eksistere
3. Universet har en årsak

Det første premisset synes å være innlysende sant. Er så det andre premisset sant? Vi kan føre to slags argumenter for det: Vitenskapelige og filosofiske.

For tiden er det gjengs oppfatning blant fysikere at universet startet i et “big bang” (for ca. 15 milliarder år siden) – det vil si, universet begynte en gang å eksistere.

Uavhengig av dette sterke vitenskapelige argumentet, kan det hevdes på rent filosofisk grunnlag at universet må ha hatt en begynnelse; i motsatt fall er det uendelig, og det uendelige kan ikke eksistere – det leder til matematiske selvmotsigelser. For eksempel: La oss tenke oss at vi står ved tidens begynnelse. Hvor mange dager er det da til vi når 10. februar 2007? Uendelig mange. Følgelig ville vi aldri kunne nå dagens dato, og dette er en selvmotsigelse.

La oss se på noen innvendinger mot det kosmologiske argumentet.

I. Må ikke denne “universets årsak” selv ha en årsak? Argumentet hevder kun at det som en gang har begynt å eksistere, har en årsak. For at noe en gang skal ha begynt å eksistere, må den finnes en “første årsak”, noe som selv ikke har begynt å eksistere. Den første årsaken var derfor evig, og får ikke sin eksistens fra andre årsaker, men eksisterer “med nødvendighet”.

II. Hvordan vet man at denne årsaken er den kristne Gud? Det sier ikke argumentet noe om, men det finnes to måter å begrunne dette på. For det første, av denne “første årsak” kan man utlede visse egenskaper som tradisjonelt også tilskrives Bibelens Gud: For eksempel, den første årsak må være immateriell, evig og tidløs, og uforanderlig. For det andre, når man ser det kosmologiske argumentet i sammenheng med andre argumenter for Guds eksistens, kan det hevdes at summen av bevisene peker i retning av at det er Bibelens Gud som er mest sannsynlige kandidat som universets “første årsak”.

III. Tiden selv ble til i “big bang”, og det gir ikke mening å snakke om noen årsak “før” dette. Mange årsaker og virkninger finner sted samtidig. Så universets årsak og dens virkning (skapelsen av universet) kan ha funnet sted i samme øyeblikk. Dette gir to muligheter for Guds eksistens alene uten universet: 1) Denne eksistensen var før big bang, ikke i vår univers-tid, men i en metafysisk abstrakt tid. 2) Denne eksistensen var tidløs, men at Gud trer inn i tiden idet han forårsaker big bang.