Seneste ute er Bjørn Grinde, forskningssjef ved Folkehelseinstituttet og professor ved Universitetet i Oslo. Saken blir ikke mindre interessant av at han også har fast spalte i A-magasinet og dermed er et kjent navn. Resultatet er blitt Gud – en vitenskapelig oppdatering (Flux 2008). Mens teologen Oskar Skarsaune i sin stimulerende bok Skaperkoden (Avenir 2008) nærmest lener seg tilbake for ikke å opptre som predikant, synes genetikeren Grinde ikke bekymret for å havne i den båsen.

Og han virker nok – for å si det slik – noe pretensiøs. Mange har forsøkt å “oppdatere” Gud gjennom historien, men Gud viser seg pussig nok ikke alltid like interessert i dette.  Grindes skal uansett ha honnør for ikke å være spesielt skuddredd. Det bringer fort mer protester enn naturvitenskapelig prestisje å forsvare Guds eksistens.

Grinde er heller ikke engstelig for å tale Dawkins midt i mot. Selv om begge anvender de samme naturvitenskapelige dataene, og har en svært så felles forståelse av for eksempel evolusjonsprosessen, er tolkningene svært ulike. Vi ser dette også når Grinde kanskje litt vel enkelt utnytter noe av Dawkins’ mangel på total skråsikkerhet (selv om man nok også kan oppfatte dette som en kokettering fra Dawkins’ side) i spørsmålet om Guds eksistens.

Nå er det ikke spesielt opplagt hva man kan finne ut av Gud ved å se på skaperverket. Vi lever i en mangetydig virkelighet, der perspektiver og preferanser betyr mer enn vi kanskje liker – også i forskningens verden. I vår mer eller mindre senmoderne kultur snakker man da også mindre om virkelighet og sannhet, enn om en fortolket virkelighet.

Grindes tolkning er dermed ikke det samme som bevis. Han understreker løpende at han i stor grad må lene seg til følelser og intuisjoner. Han baserer seg kort sagt på det man litt enkelt kan kalle mønstergjenkjennelser. Vi er nok flere som noen ganger undrer oss mindre over Det ondes problem enn Sammentreffenes spørsmål. Én ufattelig tilfeldighet eller to kan være tilfeldig. Men et mylder av ufattelige tilfeldigheter minner om en plan.

Grinde aner dermed “Guds hånd” bak den tilsynelatende fininnstillingen av universet og alt som måtte på plass både for at liv, DNA-koden, bevissthet og intelligens skulle oppstå i biologiens verden.

Det er selvsagt ikke til hinder for at mange kan og vil avvise alle Grindes poenger. Veien mellom ”fakta” og ”filosofi” kan i det hele tatt brolegges med svært så forskjellige forsetter. Grinde er likevel tydelig. Han nøler ikke med å konkludere med at det står en skaper bak universet, selv om da han ikke kan bruke samme slags sannsynlighetsanalyse som i genetisk grunnforskning

Grinde er et godt stykke unna å “bevise” Guds eksistens. Han synes da også klar over at det er et heller umulig prosjekt ut fra en naturvitenskap som per definisjon ikke kan forske på det som ligger utenfor naturen. Men Grinde demonstrerer i det minste at Dawkins sine tolkninger av vitenskapelige data langt fra er de eneste mulige.

Samtidig viser han hvor vanskelig det er si noe mer spesifikt om hva som står bak universet, hvis det eneste man har å holde seg til er naturvitenskap. Dermed ender han i en slags demokratisering av gudsopplevelser. Siden han hevder han ikke vil felle dommer overfor noen religion, likestilles alle. Er det eneste verktøyet vitenskap og følelser, blir håndtverket deretter.

Selv om Grinde stadig gjentar at han oppfatter det som positivt og viktig å ha et forhold til ”Gud” og tilhøre en menighet eller en sammenheng som åpner for gudsrelasjonen, er han ikke like positiv til ”dogmatikk”. Han bærer nok fortsatt på mye av arven fra en som meldte seg ut av Statskirken som 14-åring. Ikke minst synes han å kvie seg for å ta de skrittene som skal til for å havne på en mer klassisk kristen orientert teistisk oppfatning.

Grinde oppdaterer dermed ikke uventet “Gud” ut fra sine egne oppfatninger av sunn fornuft, og ikke minst sunn moral. Han rir på mange måter i en 2008-sal, på noe som enkelte ganger nok oppleves som en vel høy hest. Kun det som oppfattes som positivt “i dag” kan anses som noenlunde rette uttrykk for ”Guds bud” og gudsrelasjoner.

Vi aner at det bak boka ligger noe i retning av det som enkelte vil kalle for en omvendelse. Jeg snakket med Grinde på en flytur for atskillige år siden, og opplevde ham nok da som en heller kritisk ateist. Blant hans artikler i Aftenposten finner vi da også reduksjoniske presentasjoner av religion som ikke noe annet enn uttrykk for overlevelsesmekanismer favorisert av det naturlige utvalg. Mange vil dermed uten tvil oppfatte hans utvikling som både interessant og inspirerende.

Samtidig er spørsmålet om ikke Grinde vil ha sin kake og spise den samtidig. Han veksler mellom å omtale Gud nærmest som en “naturprosess” og del/kjerne av det fysiske univers, og som en ”hånd” som egentlig styrer det hele. Det minner i perioder mer om panteistenes upersonlige “Gud”, eller kanskje rettere sagt om Spinoza og Einsteins vinklinger. Vi finner få uttrykk som direkte kan peke mot Abraham, Isak og Jakobs Gud.

Når Grinde formulerer seg i retning av at det er “formelt korrekt å hevde at vi er skapt av Gud”, er det nærliggende å tenke at han må omdefinere gudsbegrepet mer enn noen smuler. Det er vanskelig å fri seg fra følelsen av at hans preferanse er en lettere patronisert “Gud,” på “vitenskapens premisser”, en upersonlig gud sett av en moderne mystiker. For å få ligningen til å gå opp er det alltid fristende for en naturviter å forme Gud i vitenskapens bilde. Oppdateringen av Gud synes kort sagt mer å skje på Grindes enn Guds premisser.

Hvis “religion” og ”Gud” egentlig er noe rent ”naturlig” (hva nå det er), uten noe som egentlig handler om et jeg-du-forhold til en personlig skaper med en bevisst plan og hensikt, forklarer det også hvorfor Grinde er utgitt på “New Age”/”panteist”-forlaget Flux. Og har rådført seg med andre velmenende mystikere, som Helge Hognestad.

Dermed må jeg nok vedgå en ganske ambivalent følelse (eller intuisjon om man vil, for ikke å si mønstergjenkjenning) overfor boka. Den synes i store deler som svært så typisk fra New Age-hold, med samme vage, velmente, inkonsekvente eller muligens bevisst mangetydige begrepsbruk.

Dermed kan man lande på at ”Gud” har vist seg på så mange måter for så mange gjennom historien, enten vi snakker om Buddha, Jesus, Muhammed eller Krishnamurti. Selv om disse altså har svært så motsatte oppfatninger, og enkelte ikke engang omtaler Gud.

Siden Grinde vegrer seg for å bruke uttrykket person om Gud, står han da igjen med de gode gamle kraft og prinsipp. Muligens kobler han ubevisst forestillingen om en personlig Gud med en kar med skjegg på en sky. I så fall blir hans snakk om at man kan ha et “personlig forhold” til denne kraften, mest semantikk og emosjoner, selv om han virkelig ser ut til å mene det.

Det er i det hele tatt ikke enkelt å forholde seg til en bok som spiller så mangetydige melodier. Kristne kan lese boka som støtte for en tro på at det finnes noe “mer enn” og noe “bak” universet, men ser man nærmere etter, synes Grinde for det meste å gå for det ubestemmelige og upersonlige.

Vi ser samme symptom i retning av mystikk når han er så ivrig etter å fortelle at Gud er så ufattelig mye større, høyere og annerledes enn oss, at ethvert bilde vi bruker blir meningsløst. Mens han altså muligens røper sin egen holdning ved hele veien å bruke bilder som “kraft” og “prinsipp”. Vi synes langt nærmere deistenes Gud, for ikke å si panteistenes, enn teistenes.

Når han til slutt anbefaler de som ikke føler at statskirken tar imot dem med tilstrekkelig åpne armer, i stedet å gå til unitarene, Bahai eller buddhistene, mer enn aner man New Age-manns blod, for ikke å si postmoderne oppløsning av skiller og klargjøringer. Hva som er felles for de som ikke vet om det finnes en Gud (unitarer), som mener at den samme personlige Gud ligger bak alle de monoteistiske religionene (Bahai) og de som ikke tror på noen Gud (buddhisme), er uklart for meg. Bortsatt fra at de kan dele enkelte følelser og opplevelser.

Likevel er spørsmålet om dette tross alt kan handle om noe mer. Grinde formulerer seg også som om Gud er aktiv og bevisst. Vi treffer stadig utsagn av typen “Det er fristende å tro at Gud ønsket at det fantes noen å forholde seg til, noen som var i stand til å forstå skaperverket” (side 28). Hvis dette er mer enn semantikk, peker dette mot en Gud med en vilje, en plan og et ønske om relasjon. Altså en personlig Gud som er noe helt annet enn det jevne panteistiske perspektiv eller en normal New Age-vinkling.

Gud – en vitenskapelig oppdatering er et vennlig og tankevekkende forsøk på å forene tro og vitenskap. Samtidig synes den å være skrevet av en som vokste opp med alle mytene om krigen mellom tro og vitenskap (dermed henger han fast i en uvitenskapelig tro på at “vitenskapen og religionen” inntil nylig har ment at jorda er flat, at været ble forklart ved Gud, og at mennesket ikke hadde noe felles med dyrene), og dermed ikke engang leter etter ressurser knyttet til dette spørsmålet i kristen tenkning.

Det hadde dermed vært interessant om Grinde hadde lest Tro og vitenskap – sammenheng eller sammenstøt (Lunde 2006), og – enda mer – de seneste bøkene fra Skarsaune, Polkinghorne, Lennox og Stenmark. Eller noen av de mange andre bøkene skrevet av rimelig oppegående teister de seneste årene.

Grinde viser ikke mye kjennskap til andre måter å forene tro og vitenskap enn den man litt løst sagt kan finne i andre bøker på Flux-forlag, kreasjonisme (som han er i mot) og ID (som han kanskje noe mer nølende er i mot) – selv om han forsåvidt ser ut til å rose “teistisk evolusjon” mot slutten.

Og han er veldig fokusert på at gudstro må forholde seg til “vitenskapens premisser”, selv om han går for en NOMA-tilnærming der tro og vitenskap egentlig ikke overlapper. Han er dermed ikke veldig bevisst på, eller opptatt av, at vitenskap bygger på en serie med premisser, som ikke er livssynsnøytrale og ikke oppstod i noe historisk vakuum.

Det hadde med andre ord vært fristende å skrive en bok om Vitenskapen – en guddommelig oppklaring.