For litt over eit år sidan, i august 2007, gjekk det ein diskusjon i Morgenbladet om politikk, rasjonalitet og kjensler. Janne Haaland Matlary skreiv ein interessant artikkel, i utgåva for 3. august. Der tok ho tak i Platon og Aristoteles sine tankar, og knytte dei til sin eige fag; statsvitskapen. I artikkelen tar ho tak i det eg vel å kalle ‘kjensletyrraniet’ innan politisk debatt. Her er eit utdrag:

Politikken bør være mest mulig rasjonell. (…) Både Platon og Aristoteles definerer mennesket som et «rasjonelt og sosialt dyr», på gresk zoon politikon. Det rasjonelle er vår evne til å grunngi handlinger. Dette er uhyre aktuelt i dag fordi vi trues av en irrasjonell offentlig debatt hvor følelser og makt overtar for argumentasjonen. Det er nifst hvor lite folk flest gjennomskuer av dagens uhyre dårlige politiske diskusjoner. Det er sjelden konklusjonene følger fra premisser og i norsk politikk er det en grusom tendens til å blande normative utsagn med faktiske. Man «føler» ditt og datt — det er ufyselig å høre en politiker som føler noe. Følelser er uinteressante i politikken og hører til nød hjemme i privatsfæren. (…)

Om jeg sier at det bør være forbudt å stjele, forstår alle at jeg snakker om universalia, om det som er felles. (…) Legg merke til at dette er et etisk eller normativt utsagn: Det er feil å stjele, derfor bør det forbys. Vi kan innse at dette er riktig etisk sett fordi vi har rasjonell evne, altså er den etiske evnen medfødt og vi kan grunngi hvorfor noe er riktig eller galt — vi er rasjonelle dyr. Men om jeg sier at seiling er fint og bør påbys ved lov, vil alle stusse og si at dette kan man da ikke gjøre. De har rett, for jeg snakker da om min privatinteresse som ikke har noe med politikk å gjøre. Her ser man at antikkens tenkere også hadde rett i at vi kan skjelne mellom politisk, altså felles, og privat. Men i dag kjøres alt det private inn i offentligheten ustanselig, og ingen politiker våger å si at noe tilhører privatsfæren lenger. Men en politiker må skjelne mellom det politiske og det ikke-politiske!^[1]

Denne artikkelen vart i ettertid kritisert i Morgenbladet sine debattspalter. Eg vil sjå på to bidrag; frå Elin Lerum Boasson, Ph.D-stipendiat i statsvitskap og forskar ved Fridtjof Nansens Institutt, og Øyvind Erstad, begge frå utgåva for 10. august. Eg tar sistnemnde fyrst.

Han karakteriserer teksten til Matlary som ei “aggressiv hyllest til det rasjonelle i menneskenaturen og noko som vanskeleg kan karakteriserast som anna enn rein skroting av kjenslene i same.” Han held fram med å poengtere at “Platon og Aristoteles og deira analyser av det rasjonelle står sjølvsagt som klipper i historia,” men at å “avskrive kjenslene snaue to og eit halvt tu­sen års tenking og erfaring seinare [er] i drygaste laget, sjølv for ein statsvitar med røtene djupt i slavesamfunnet Antikken.” Til slutt spør han om det ikkje er “nærast irrasjonelt å berre lite på den eine, når det ideelle truleg ligg i ein symbiose mellom dei begge?”^[2]

Eg må seie at eg deler nokre av innvendingane, men eg trur at Matlary spissformulerte dette — kanskje for å provosere fram de debatten som no har komme i gang? La oss sjå litt på det Erstad skriv. Fyrst vil eg poengtere at kommentaren til Erstad som indirekte indikerar at Matlary er for slaveri, er upassande. Slik ‘argumentasjon’ bør ein vere for god til. Men over til tema. Kva meiner Erstad med ei “aggressiv hyllest til det rasjonelle i menneskenaturen”? Kva legg Erstad i begrepet rasjonalitet? Eg kan tenke meg at han ikkje meiner det same som Matlary. Matlary seier at ho høyrer til “den mer en 2000-årige vitenskaplige tradisjon som i mitt fag begynner med Platon.”^[3] Difor må vi også ta tak i kva Platon og Aristoteles — som er det Marlary skriv om i kronikken — meinte med begrepet rasjonalitet.

For desse handla rasjonalitet fyrst og fremst om innsikt og visdom, medan ein i våre dagar trur at å vera ‘rasjonell’ er det same som å vera ‘kald og kalkulerande.’ Ein snakkar i dag ofte om ‘kunstig intelligens,’ og enkelte er kanskje også freista til å sjå på ein kalkulator som ‘rasjonell.’ Platon og Aristoteles hadde nok sannsynlegvis funne begge desse konsepta svært underlege. Men eg trur ikkje at det Matlary kritiserer er kjensler i seg sjølv (sjølv om det kan virke slik), men ‘føleri,’ der kjenslene tar over for fornufta. matlary er ikkje ein direkte motstandar av “ein symbiose mellom dei begge,” men at ho påpeiker at denne symbiosen nærast aldri er tosidig; det fører som oftast til eit ‘kjensletyrrani’ med overforkus på enkeltsaker og føleri.

Her kan det vere på sin plass å sitere Terje Iversen Wanvik, kommunikasjonsrådgjevar i Nor PR, frå Dagbladet sine debattsider. Han skreiv i fjorårets valkamp at dei fleste politikarar prøver å komma inn i ein “politisk arketype,” og poengterer at “kvinnelige politikere med over middels makt høres nå ut som Gro Harlem Brundtland i sin mest landsmoderlige periode. På NRK P2s partilederutspørringer har det vært tilnærmet umulig å skille Siv fra Åslaug og Kristin.”^[4]

Over til Elin Lerum Boasson. Ho lurar på om Matlary eigentleg meiner det ho skriv om kjenslene.

Skal ikke politikere få lov til å jobbe for en human flyktningpolitikk dersom de har medfølelse med folk som prøver å skaffe seg et bedre liv? Skal de ikke kunne forsvare forbudet mot pornografiske filmer dersom de føler seg krenket av den slags? Er det ikke legitimt å føle at det er grenser for hvor gunstige opsjoner sjefen bør gis? Og dersom politikeren lar seg rive med av følelser — på bakgrunn av sine etiske og verdimessige grunnholdninger — bør det ikke da være bra om de fremfører sitt budskap på en intens og følelsesladd måte?^[5]

Nokon gonger har eg så lyst til å sitere professor Digory Kirke sin kommentar i kap. 15 i The Last Battle, den siste boka i Narnia-serien: “It’s all in Plato, all in Plato: bless me, what do they teach them at those schools!”^[6] Ja, ein kan jo lure på kva kva statsvitskapsstudentar lærer no for tida. Meiner Boasson at det er kjenslene som skal styre oss? Slike spørsmål minner meg om ein diskusjon som eg tok del for ei tid tilbake. Der fekk eg spørsmålet: “Dersom du må velje mellom å vere god eller å ha rett, kva vel du?” Eg svara at dette er eit falsk dilamma, men om eg måtte velge, så ville eg valt å ha rett. Grunnen eg ga for dette, var at for å vera god, så må ein fyrst vite kva som er rett. Venleik må alltid knyttast til realitetane. Og difor er ikkje dei døma Boasson nemner spesielt gode.

Vi bør jobbe for ein human flyktningepolitikk fordi dette er rett. Vi bør arbeide for forbodet mot pornografiske filmar fordi dette er rett. (Eg tenker ikkje her hovudsakleg på sex før ekteskapet, men pornobransjen si haldning til kvinner.) Vi bør setje grenser for kor gunstige opsjonar sjefen bør få, fordi dette er rett, etc. Altså er det ikkje kva vi ‘føler’ som skal vere hovudkriteriet, sjølv om dette sjølvsagt er viktig, men kva som er det rette å gjere. Og det rette å gjere er det som samsvarar med røyndomen. Det gode må difor alltid samsvare med det som vi har best grunn til å gjere.

Ein symbiose av fornuft og kjensler er sjølvsagt vel og bra, men vi lever ikkje i ein utopi. Denne symbiosen har ein tendens til å utradere fornufta. Eller som C.S. Lewis seier det:

Nature can only raid Reason to kill; but Reason can invade Nature to take prisoners and even colonise. (…) [The relation between] Reason and Nature is what some people call an Unsymmetrical Relation. Brotherhood is a symmetrical relation because if A is the brother of B, B is the brother of A. Father-and-son is an unsymmetrical relation because if A is the father of B, B is not the father of A. The relation between Reason and Nature is of this kind. Reason is not related to Nature as Nature is related to Reason. (…)

[Nature], by rebelling against Reason, destroys both Reason and itself… When we actually examine one of these invasions it looks much more like the arrival of a king among his own subjects or a mahout visiting his own elephant. The elephant may run amuck, Nature may be rebellious. But from observing what happens when Nature obeys it is almost impossible not to conclude that it is her very “nature” to be a subject. All happend as if she had been designed for that very role.^[7]

Noter:

[1] Janne Haaland Matlary, “Alltid professor.” Morgenbladet, 03.08.2007, s. 20 (20-21.)

[2] Øyvind Erstad, “Rein skroting av kjenslene.” Morgenbladet, 10.08.2007, s. 20

[3] Janne Haaland Matlary, “Alltid professor,” op.cit. s. 20

[4] Terje Iversen Wanvik, “Når dårlige råd er dyre.” Dagbladet, 21.08.2007, s. 40

[5] Elin Lerum Boasson, “Fordomsfritt og interesseløst om rasjonalitet og følelser.” Morgenbladet, 10.08.2007, s. 22

[6] C.S. Lewis, The Last Battle. New York: Collier Books, s. 170; Sitert i Michael H. Macdonald, “In Defense of the Permanent Things.” Revision of The 1986 Winifred E. Weter Faculty Award Lecture at Seattle Pacific University, based upon a paper written for the Institute for Christian Leadership at its Writing Conference II, in April, 1984. Macdonald skriv også at,

Lewis believed that much in the old myths points to the reality of the supernatural, and may well be a “preparatio evangelica, a divine hinting in poetic and ritual form at the same central truth which was later focussed and (so to speak) historicised in the Incarnation.” Lewis first approached Christianity from a delighted interest in, and reverence for, the best pagan imagination. He loved Balder before Christ and Plato before St Augustine. (“Religion Without Dogma,” God in the Dock, Grand Rapids, Eerdmans, p. 132.)

[7] C.S. Lewis, Miracles: A Preliminary Study. Collins, 1980, s. 30.36