Beneath the noise, below the din,
I hear your voice, its’ whispering
in science and in medicine:
“I was a stranger, you took me in.”

U2: “Miracle Drug” (How to Dismantle an Atomic Bomb)

Å se med to øyne

Jeg har et handicap. Jeg er nærsynt. Ikke så mye at jeg bommer på dører dersom jeg går uten briller, men såpass at jeg strever med å se forskjell på med- og motspillere på fotballbanen. I tillegg til skarpstillingsproblemene skjeler jeg noe. Det vil si at jeg har min dose erfaringer med å se dobbelt, med det å ikke klare å samle øynene på det samme objektet.

Når du ser med bare ett øye, eller, skal vi si, med bare ett øye om gangen, oppstår det et litt pussig fenomen. Du mister dybdesynet. Verden glir over fra 3D i retning 2D. Alt som innebærer behov for avstandsberegning blir vanskeligere, enten det nå handler om å helle kaffe i en kopp eller å ta imot en lissepasning – bare for å ha nevnt et par uskyldige eksempler. Det er en fordel å bruke begge øynene når man først har dem.

Tro og naturvitenskap

“Tro og fornuft” – allerede ved navnet på denne bloggen vil noen protestere. Nei, tro eller fornuft skal det være! Tro har da ingenting med fornuft å gjøre. Troen strider mot fornuften, troen er i konflikt med fornuften. Se bare på hvordan troende mennesker gjennom alle tider har vært blant de mest innbitte motstandere av alt som har med nyere viten og naturvitenskaplige innsikter å gjøre.

Det er ikke tilfeldig at det er nettopp dette temaet – forholdet mellom religiøs tro og naturvitenskap – som opptar meg i den første posten jeg presenterer her på bloggen. Dette har vært et tema som har fulgt meg tett i mange år. Jeg har sterke nerdegener. Matte, fysikk og kjemi var favorittfagene mine på videregående. Via uransakelige veier endte jeg opp som teolog og prest, men det betyr ikke at jeg har mistet interessen for det som rører seg innenfor realfagene.

Jeg har gått mine runder med både kreasjonisme og Intelligent Design. Jeg har til og med danset noen vaklende steg med ateismen og scientismen. Jeg er en elendig danser, oppvokst i et vestlands-lavkirkelig miljø som jeg er, så de små prøvestegene jeg tok fristet ikke til noen utagerende fortsettelse, men jeg har altså litt mer enn bare overflatisk kunnskap om hvilke ulike modeller som finnes der ute hva gjelder å tilrettelegge forholdet mellom trosliv og naturvitenskaplig interesse.

Dermed mener jeg at jeg har god dekning for følgende påstand: Det stemmer ikke, slik det ofte påstås, at tro og naturvitenskap er dømt til å ligge i strid med hvenandre. Det stemmer ikke engang at de historisk sett har hatt for vane å gjøre det. Det er en vanlig øvelse, dette, å projisere det siste århundrets kreasjonist-evolusjonist-debatter tilbake til både opplysningstid og middelalder, men ved nærmere øyensyn viser det seg at dette ikke er en særlig treffende beskrivelse av den faktiske vitenskaps- og teologihistorien.^[1] Naturvitenskapen er nok på mange måter det jødisk-kristne verdensbildet stor takk skyldig; det er neppe tilfeldig at det var nettopp i det kristne Vesten (politisk korrekt eller ikke) at den moderne naturvitenskaplige metode vokste fram sammen med alle dens velsignelser.

Forholdet mellom troen og naturvitenskapen kan i grunnen være et godt eksempel på hvordan troen og fornuften kan være de beste venner – når de begge får boltre seg i de rom de trives i. Det betyr selvsagt ikke at de to alltid går i takt, selv om de kan gjøre det. Med fare for å overforenkle tror jeg vi kan si at forholdet mellom tro og vitenskap kan tilrettelegges på tre ulike måter. Noen vil si at de to størrelsene er uforenelige, man må velge. Andre vil si at de to er forenelige, men opererer innenfor to ulike virkeligheter som ikke berører hverandre. Og så finnes det en tredje vei, som forsøker å integrere de to på deres egne premisser innenfor den samme helheten. Vi skal komme tilbake til den, sammen med U2-sitatet og den lille innledende refleksjonen rundt mine personlige synsproblemer.

Konfliktmodellen

Kan tro og vitenskap forenes? Mange svarer et bastant “nei” på det. I denne kategorien finner vi både scientister som Richard Dawkins og your-not-so-friendly-neighborhood-seven-day-creationist. Med andre ord: Her finner du dem som mener at Bibelen må leses bokstavlig, og at den, etter sin bokstavlige ordlyd, påstår ting som er helt klart i strid med naturvitenskaplige innsikter det er bred oppslutning om. Innsikter som at universet er et tosifret antall milliarder år gammelt. Eller at jorda er flere milliarder år gammel. Eller at livet på jorda har vært gjenstand for evolusjon. For eksempel.

Og det er klart: Dersom man mener at Bibelen klart og tydelig påstår at jorda ble skapt fiks ferdig for seks tusen-og-noen år siden, i løpet av seks ganger tjuefire timer, at Adam og Eva og Kain og Abel og Noah og flommen og Babelstårnet og alt det andre i urhistorien, altså Genesis 1-11, skal oppfattes bokstavlig, som historiske personer og faktiske historiske hendelser, da får man fort trøbbel med å få tro og viten til å gå i takt. Da må man velge.

Mange velger. De lukker Bibelen og velger bort troen fullstendig. Eller de velger å internalisere en dyp og inngrodd skepsis til alt som lukter naturvitenskap. De ser for seg en konspirasjon av vitenskapsmenn som “dikter opp” eller bevisst feiltolker empiri for å “skvise” Gud og Bibelen, den ufeilbarlige, ut over sidelinjen. De mange krigene mellom kreasjonister og vitenskapsmenn er konkrete utslag av de fiendelinjene som oppstår. Nå har de fleste av disse krigene funnet sted i USA, men sjokkbølgene fra eksplosjonene kan kjennes også her hos oss med jevne mellomrom. Det er ubehagelige saker.

Non-overlap-modellen

En annen måte å tilrettelegge forholdet mellom tro (eller religion) og vitenskap på er å si, som Stephen Jay Gould i sin tid gjorde det, at det her er snakk om det vi kan kalle Non-overlapping Magisteria (NOMA). Det vil si: De to disiplinene, om man kan bruke et slikt ord, overlapper ikke i det hele tatt. De opererer innenfor to ulike virkeligheter: Vitenskapen beskjeftiger seg med den empiriske virkeligheten, religionen med spørsmål om mening og moral. Det finnes for øvrig flere magisterier, sier Gould, og nevner kunsten og estetikken som eksempel. Med andre ord: Troen og vitenskapen befinner seg i hvert sitt rom. De forholder seg til ulike virkeligheter. Det finnes kontaktpunkter, men grensen er hele tiden klar og tydelig.

Å skille eller å holde sammen

Disse to tilnærmingene har i bunn og grunn samme problem: De slår en kile inn mellom den fysiske virkeligheten som omgir oss, den virkeligheten vitenskapen har som gjenstand for sine studier, og den virkeligheten som troen forholder seg til, den vi kan kalle Guds virkelighet. Gjennom denne “skilsmissen” ender man, tror jeg, dessverre opp med å ikke ta noen av de to på alvor. Man snubler i retning den skarpe dualismen og gnostisismen og mister inkarnasjonsteologien langs veien.^[2]

Dersom Gud virkelig er universets opphav, da har universet og alt det inneholder i høyeste grad noe med Gud å gjøre. Og hva er det egentlig som er troens “sted”? Det er den fysiske, materielle virkelighet. Det er der kristne lærer at Gud har talt til og ledet mennesker, ja, det er der den kristne kirke bekjenner at Gud selv ble menneske, ble materie. Det er der, med fysisk blekk på fysisk papir, at mennesker har skrevet ned og spredt sine opplevelser av det guddommelige. Det er der mennesker har lekt seg gjennom liturgien, den høyst fysiske hellige leken med vann, vin og brød, det er der det troende mennesket har øvd seg i å forholde seg til sin kroppslighet og sin sanselighet. Tro handler om det fysiske, det virkelige, og våre tanker om Gud og vårt forhold til den fysiske virkeligheten hører uløselig sammen.

Det må også understrekes at våre hellige gjenstander er høyst fysiske realiteter. Det gjelder faktisk også Bibelen. Bibelen er, for å si det med andre ord, en høyst jordisk og menneskelig bok. Da kan man ikke forvente at den skal være hevet over kritisk undersøkelse. Mennesket er et kritisk dyr: Vi leser virkeligheten, tester lesningen og leser om igjen – hele tiden. Det gjelder enten man leser “naturens bok” eller kirkas bok – eller begge deler.

Å se med ett øye eller med to øyne

De to nevnte enten-eller-modellene jeg skissert litt lenger oppe i teksten kan, slik jeg ser(!) det, sammenlignes med det å se med ett øye om gangen. Enten fordi man bare har ett øye (den første modellen) eller fordi de to øynene ser to ulike virkeligheter (den andre modellen). Men som nevnt: Nå man ser med bare ett øye mister man dybdesynet.

Dybdesynet er avhengig av to øyne, to punkter som samler informasjon. To synsvinkler, om du vil. To synsvinkler gir dybde, perspektiv og innsikt i en større helhet. Slik tenker jeg at tro, her eksemplifisert ved kristen tro og tilhørende teologi^[3], og fornuft, her eksemplifisert ved naturvitenskapen, også forholder seg til hverandre. Du har to øyne, to synsvinkler. Når du bruker de to sammen, og ser på det samme, da ser du skarpere. Dypere. Bedre.

Troen og vitenskapen forholder seg til den samme virkeligheten. Forskjellen er vinkelen, innfallsvinkelen. Med dette utgangspunktet tenker jeg at en kristen ikke har noe å frykte i møte med naturvitenskapen. Vitenskapen skulle heller ikke trenge å frykte troens ambassadører. Sammen ser de to tilnærmingene skarpere og dypere – dersom man tør å se med begge øynene samtidig.

Hva hvis man opplever at det er vanskelig å fokusere? Hva om man skjeler, ser dobbelt? Da må det ene perspektivet, eller kanskje begge, justeres noe. Vitenskapen er ikke immun mot kritikk. Kritikken kan gå på vitenskapsteoriske problemstillinger, eller på fortolkning av empiri, eller på substansen i en hypotese. Men dersom en teori er godt understøttet av forsøk og testing, dersom all matten er korrekt og teorien er anvendelig i forhold til å forutsi hva som vil skje i framtida, da kan man ikke avvise det hele med at “det er bare vitenskap!” På samme måte forholder det seg andre veien. Når det vi kan observere, samle informasjon om og i større eller mindre grad kan forstå, når dette skal fortolkes eller anvendes, da kommer det andre perspektiver inn, perspektiver som ikke er rent vitenskaplige. Teologiske perspektiver, for eksempel, som handler om fortolkning. Men heller ikke slike fortolkninger er immune mot kritikk. Bibellesning, teologiske tradisjoner, innarbeidede perspektiver: Alt må prøves, om igjen og om igjen, i lys av nye utfordringer, nye innsikter. Men, selvsagt, heller ikke troen kan avvises med lettvinte floskler som at “det er bare tro!” eller lignende. Ingen av oss kan unndra oss trosdimensjonen; det er en illusjon vi like gjerne kan punktere med én gang.^[4]

Konsekvenser

Hvilke konsekvenser får dette for det religiøst overbeviste menneskets forhold til naturvitenskapen? Vel, for min egen del løper svaret langs følgende linjer:

Jeg bruker tid på å holde meg oppdatert på naturvitenskapens nyere innsikter, og jeg tenker at dette langtfra er irrelevant for det livet jeg lever som kristen – man er som kjent menneske først, kristen så. Jeg har heller ingen prinsipielle hindre av trosmessig art for å kunne godta de vitenskaplige teorier med til enhver tid størst oppslutning, enten det nå handler om innsikter knyttet til evolusjon eller forskning relatert til Big Bang. De gangene jeg opplever at vitenskapen korrigerer forestillinger jeg har innebygd i mitt trosliv, da går jeg tilbake til troens kilder én gang til, øser opp på nytt og ser om det er noe jeg har oversett. Har jeg misforstått en eller flere bibeltekster? Har jeg overvurdert betydningen av et tidligere trosvitnesbyrd? Kan jeg tolke de gamle tegnene, symbolene og handlingene på en mer meningsfull måte? (Og ja: Jeg leser også Bibelen kritisk, slik jeg leser naturen – det er alltid noe nytt å lære.)

Samtidig bruker jeg også tid på å vurdere de etiske og fortolkningsmessige implikasjonene av naturvitenskaplige innsikter i dialog med mitt kristne trosunivers. Vitenskapen står aldri alene. All kunnskap om verden må stilles inn i en større fortolkningsmessig ramme, og hva man anvender kunnskapen til er heller ikke fristilt fra en slik ramme. På sitt beste spiller troen og vitenskapen sammen, slik Bono og U2 formidler i “Miracle Drug” som jeg siterte fra innledningsvis: Naturvitenskapen og medisinen kan gi oss nye muligheter til å leve ut Guds virkelighet igjennom vår tillit til Gud og vår kjærlighet til vår neste (jf. Matt 28:31ff, som er teksten det alluderes til i sangen). Vi kan, rett og slett, møte Gud gjennom den virkeligheten disse to faktorene skaper i fellesskap.

Gjennom denne kontinuerlige dialogen opplever jeg at jeg vokser som menneske og som kristen. Jeg øver min fornuft gjennom stadig å skarpstille mitt kritiske blikk fra begge synsvinkler, og jeg gir næring til min tro gjennom å integrere en så stor del av virkeligheten som overhodet mulig i mitt trosunivers.

En enøyd tro blir fort blind. Oppfordringen må være: Bruk begge øynene. Derfor har jeg sagt ja til å blogge her på Tro og fornuft.no: Fordi jeg mener dette og’et er et av de viktigste og’ene vi har.

Noter/referanser

1. Nå tenkte jeg ikke å bruke så veldig mye mer plass i akkurat denne bloggposten til å gå inn på den og akk så seiglivede myten at kirken og naturvitenskapen har vært fiender “fra alders tid”. Den som ønsker en kjapp og etterrettelig innføring i forholdet mellom de to størrelsene opp igjennom historien bør ta en kikk på Skarsaune, O.: Skaperkoden (Avenir:2008), s. 157-205. Les og bli vis!

2. I forlengelsen av en slik måte å tenke på gir det mening å vurdere den rendyrkede scientismen en form for (ateistisk) gnostisme, men da i en reversert form hvor materie gis fullstendig forkjørsrett foran ånd. For en interessant innføring i noen ulike måter å tilrettelegge forholdet mellom de to virkeligheter eller magisterier på, se Davidsen, B.A.: Svar skyldig? (Lunde:2007), s. 106-114.

3. Det jeg sier her må selvsagt ikke tolkes dithen at jeg mener at teologifaget ikke har noe med fornuft å gjøre. Det har det, i høyeste grad. Bildet om de to øynene kan med fordel også overføres til forholdet mellom den personlige troen og den teologifaglige tilnærmingen til tro som fenomen.

4. Les gjerne mer om dette på min egen blogg her.