Det postmoderne tro i kjærlighet?
Selv om det såkalt postmoderne kan få overdreven oppmerksomhet, er det vanskelig å komme fra at vi finner dette i mange sammenhenger. Og dermed kommer fort spørsmålet om hvordan det påvirker både kristen kommunikasjon, og innholdet i budskapet.
Kort sagt: Kan dette ha uheldige effekter? Og hvordan bør vi snakke for å få noen til å høre?
Forhistorien er kjent. Mens det tradisjonelle samfunn holdt fast på både Gud, sannhet og fornuft, kuttet det moderne prosjekt ut Gud. Fornuften ble høyeste autoritet. Man så for seg en mørk fortid og en lys fremtid.
En kirke som ifølge mytene om middelalderen skulle ha trodd på en flat jord, hadde ikke mye livsrett når man så trikken ved høylys dag.
Men så kom verdenskrigene, Stalin, Hitler og Mao og det mange opplevde som fornuftens, ideologienes og materialismens fallitt. Koblet med en inngrodd skepsis til de store fortellingene som hadde fungert så undertrykkende og utbyttende, for ikke å si vestlig imperialisme og enhetsstaten, førte det til et ønske om å tale de marginale gruppers sak.
Og en avvisning av at noen hadde mer rett enn andre.
Dermed begynte selve sannhetsbegrepet å gå i oppløsning. Og det ikke bare i kretser som hadde trodd at den beste måten å finne svarene, eller skape et godt samfunn, var ved å kutte ut Gud.
Lederen for Stiftelsen Kirkeforskning (KIFO), Hans Stifoss-Hansen, uttrykker seg i hvert fall slik i en reportasje om kirken som et postmoderne tvilsfellesskap (Fri Tanke #2/2008)
– Fra 80-tallet og framover har vi gått i retning av et samfunn der gamle sannheter og autoriteter ikke lenger har den samme tyngden. Det som tidligere var sant for alle, er nå bare sant for den enkelte. For kristendommens del slår dette ut i at man i mindre grad tror på Gud fordi det er en plikt. Man tror fordi det gir mening for en selv. Man er mindre opptatt av krav til underkastelse og mer opptatt av ”hva Gud kan gjøre for meg”.
I et slikt perspektiv mener Stifoss-Hansen det blir litt gammeldags å være overdrevent opptatt av Guds ”virkelige” eksistens.
– Folk som mener dette er veldig viktig, henger egentlig litt igjen i et modernistisk verdensbilde, der det er om å gjøre å finne ut hva som er ”sant” og ”usant”. I dag oppleves ikke dette som like viktig, sier han.
Dermed er det beklagelig at noen – som ”religionskritikere i Human-Etisk Forbund og konservativt kristne” – gjør noe så utidig som at de ”henger igjen i et slikt moderne prosjekt”.
– Selv om de er rivende uenig i sak, dyrker de et felles prosjekt i å finne ut av den objektive, sanne virkeligheten. Dette er et prosjekt som de fleste teologer og andre humaniora-forskere ikke lenger er så opptatt av, sier Stifoss-Hansen.
Muligens handler dette kun om en sosiologisk vinkling. Altså å ha fokus på hva mange er ”opptatt av”, og ikke på å avvise at det faktisk finnes en sann virkelighet som det er mulig å nærme seg. Man blir en postmoderne blant de postmoderne, en moderne blant de moderne, men hele veien sannheten tro i kjærlighet.
Men det virker nok ikke helt slik. I stedet brukes det postmoderne stadig mer som trosforsvar. I dagens kulturklima fungerer det i mange sammenhenger bedre enn tradisjonell apologetikk. Rasjonelle innvendinger kan avfeies med at jeg tror fordi det gir mening for meg. Man synes å trøste seg med at sannhet i seg selv er et umulig og – enda verre – et avlegs begrep. For ikke å si noe som kan virke støtende.
Greit nok i Tommy og Tigern, for ikke å si i Dilbert eller på Alternativmessen. Men bekymringsfullt når det sies av en forsker.
Det skal bli interessant å følge med på en forskning som ikke forholder seg til noen objektiv eller sann virkelighet.
For å si det på måter som kanskje kan få noen til å høre.
Lett bearbeidet etter et Kulturnotat i DagenMagazinet oktober 2008
Stifoss-Hansen demonstrerer på en god måte hvorfor humanister og konservative kristne har lett for å finne sammen på en del punkter: Ganske enkelt fordi begge er opptatt nettopp av denne reaksjonære og ufyselige størrelsen “sannhet”, som skaper så megen ubehag i den postmoderne kristenhetens tolerante kosestund. Det er antagelig av samme grunn Skepsis’ antologier, som både Bjørn Are og jeg har hatt fingrene borti, gjerne får gode kritikker i Dagen og mindre gode i Vårt Land.
Det går nå an å vedgå sin egen subjektivitet uten å benekte at det finnes noe objektivt? Å si: Jeg kan ikke vite sannheten, men jeg får nærme meg den som best jeg kan ut fra mine egne erfaringer, som er slik og slik.
Det er ikkje eit spørsmål om det finst “sanning” eller ikkje. Men om korleis ein erkjenner og formulerer sanninga. Postmoderismen (for no å bruke det omgrepet) har rett i sin kritkk av ei altfor rasjonalistisk oppfatning av sanninga. Ein for snever rasjonalitet, kunne vi også seie. Sanning er også knytt til det konkrete, det partikulære, til språket, til tradisjonen, til det kroppslege, det etstetiske osv.
Fr Arnfinn Haram > Sanning er også knytt til det konkrete, det partikulære, til språket, til tradisjonen, til det kroppslege, det etstetiske osv.
Hvordan kan man mene dette og samtidig ikke havne i en situasjon der man sier at noe er sant om f.eks. historien fordi det føles sant. Eller en situasjonen der man sier at noe er sant om nåtiden fordi det er vakkert? Eller at noe er sant etisk fordi det føles rett. Eller, for å ta det, at noe er sant om historien fordi tradisjonen sier det. Bare som eksempler.
Og da tenker jeg ikke på at sannhet også kan oppfattes intuitivt, jeg kunne nevnt flere modernister, både realister og humanister, som mener at sannhet også kan kommes frem til intuitivt.
Ja, det er eigentleg det eg siktar til – men ‘det intuitive’ må gjerast litt meir fyldig. Problemet er -for modernitetn så vel som for ein viss type kristen rasjonalisme – er at alt som ikkje er logisk-rasjonelt, blir forvist til dei ufarlege, “mjuke” verdiane. Kjensler (’følelser’) er ikkje berre noko sentimentalt; det er ein nærkontakt med det inste senteret i livet, der tankar, overtydingar og grunnleggjande forestillingar (imagiations) blir til. Det er ikkje utan grunn at det bibelske uttrykket for personsenteret, ja, for tankane våre, er hjartet – og ikkje hovudet.
‘Tradisjon’ tyder ikkje at vi gjer noko av gamal vane; det tyder at det som formar våre tankar og standpunkt, er den samanhengen vi står i. Vi tenkjer ikkje abstarkt, i eit tomrom. Kort sagt: Kva vi reknar for ’sant’ sit ikkje berre i hjerna, det er sit spørsmål om ‘magekjensle’. Som blir prea av ein omfattande danningsprosess i personen. Også tenkjing har med vår ‘habitus’ å gjere.
Det sanne, det gode og det vakre høyrer saman.
Fr Arnfinn Haram,
Det er når du skriver som dette at jeg begynner å tenke å forfattere som Martin Gardner og Chesterton. Gardner er realist og fideist. Og han anbefaler Chestertons detektivnovellesamling The Poet and the Lunatics, der Gabriel Gale kjemper med store spørsmål.
Poenget for begge er vel omtrent som så, at når vitet ikkje strekk til, finnes det andre veier å gå som absolutt er legitime.
Eller at ‘vitet’ er noko vidare enn ‘resonnering’. Chesterton – ja; og bak han ser eg Newman og bak han deler av Romantikken, nyplatonismen, den monastiske teologien, kyrkjefedrene – og Bibelen. Lenger fram ser eg Tolkien o.a….
Helsing fr Arnfinn, ‘poet and lunatic’
Jeg oppfatter vel dette som noe av en skinnuenighet, for ikke å si pussig misforståelse.
Å stille spørsmål ved en opphevelse av sannhetsbegrepet er ikke det samme som å gå inn for en ensidig rasjonalistisk oppfatning av sannheten. Jeg stusser ikke lite over de som måtte begå en slik kortslutning, men antar den i såfall må skyldes erfaringer man har gjort seg på andre hold i samtaler og debatter med folk som det må være ytterst lett å sette på plass. Begynner man kun med seg selv og sin egen tanke, ender man ingen steder. Rasjonalisme er kort sagt irrasjonelt.
Rasjonalitet er imidlertid noe annet enn rasjonalisme. Det er et viktig poeng å si fra klart, høyt og tydelig hver gang noen angriper vår rasjonalitet og våre forsøk på å finne en sannhet. Men å kjempe for et sannhetsbegrep er altså noe annet enn å si at sannhet kan reduseres til rasjonalitet, ev. til laboratoriemessig empiri i den logisk positivistiske grøften.
Når vi først snakker om Chesterton må vi ikke glemme at han nettopp var av de sterkeste forkjempere for rasjonalitet i forrige århundre, samtidig som han så umisforståelig viste at livet handlet om mer.
Dermed kommer en vel fortjent straffelekse:
Les The Blue Cross til i morgen. Drøft hovedpoenget.
Ikke bruk mer enn 200 ord.
Min kommentar var primært til Andreas som hevda at ein kan ende i føleri og vanar som sanningskriterium dersom ein vektlegg, intuisjon, tradisjon, estetikk etc i søken etter ’sanning’. Her syns eg han reflekterer eit typisk ‘rasjonalistisk’ syn. Trua på heilt abstrakte, universelle sanningar, baserte på logikk og (positivistisk) vitskap.
Eg synst nok også ofte at ein viss type ‘evangelikal apologetikk’ blir litt for puritansk, med lite syn for at sanning må gripast også gjennom det estetiske., det symbolske, gjennom praksis, i eit gitt språk, gjennom bruk av ei overlevering. For puritanaren blir Sanning = lære/verdens-foklaring . Kanskje heng dette saman med at protestantismen vektlegg einsidig den éine av transcendentalane: det sanne; og undertonar dei to andre: det gode og – ikkje minst: det vakre.
“Postmodernismen” bør kritiserast når den avvviser spørsmålet om ’sanning’ i det store heile. Men er kosntruktiv i sin kritkk nettopp av modernitetens overtru på reint fornuftsbasert “vitskapleg ” sanning. Lausrive frå slike ting som ting som religion/teologi. Den slags er i moderniteten blitt bortvist til området for synsing (”tru”, “kjensler”..).
“Sanning” er viktig. Men lausriven frå Gud (som både er “utilgjengeleg” og “openberr”), blir ’sanninga’ ein avgud i A4-format.
Skal gjerne lese The Blue Cross”, men kvar kan eg finne teksten?
Det er den første av Father Brown-fortellingene, i “The Innocence of Father Brown”. Du finner den her.
Men husk, ikke mer enn 200 ord.
Hallo, eg er vel den som skriv dei kortaste kommentarane på denne bloggen.
Nei.
Jo
.
i give in !
!
OK!
KO!
Postmodernismen utfordrer kristne til å tenke gjennom forholdet mellom språk og virkelighet på nytt. Besinne seg på en realisme som tar for gitt at all virkelighet (også Gud) kan omtales i språket. Til dette trengs besinnelse på Kants skjelning mellom syntetiske og anaylitiske utsagn. Griper man så tilbake til Kierkegaards paradoksbegrep, godtar det som språklig konstruksjon til virkelighetsbeskrivelse, vil man kunne tale sant, ikke bare om Gud, men også om de spenningsfulle sider ved virkeligheten. Om man så i troen makter å lukke gapet mellom den subjektiv oppfatning og virkelighet og virkeligheten selv, som Kant mente å se, som følge av å spekulere seg til døde over sine antinomier er vel kanskje tivlsomt. Likevel – man kan vel kanskje velge å tro noe annet enn det Kant trodde, nemlig at både endelighet og uendelighet begge hører til virkeligheten, og at vi derfor kan tale om Gud ved hjelp av begreper relatert til tid og utstrekning. Man må anta en teori om virkelighet, ellers blir alt bare tekst, sa en vis mann en gang. Men skal det være mulig må det vel forutsettes at man ved tekst kan tale sant om virkelighet.? For ellers er det vel ikke mening å tale om sannhet overhode? Det tør da også være konsekvensen av den postmoderne oppfatning av språk og virkelighet
Tror jeg.