Jeg kjenner jeg har fått begrepet “livssynsnøytal” langt oppi halsen for lenge siden. Ikke nødvendigvis fordi jeg er imot det det står for. Å sile ut den kristne formålsparagrafen kan en heller diskutere for seg. Men det finnes jo (forhåpentligvis) ingen mennesker i denne verden som er livssynsnøytrale. Alle har et syn på livet, et sett med synspunkter og verdensbilde, uansett om de er religiøse fundamentalister, hardbarka ateister eller ikke vet “om det er noe mer bak det hele.” Jeg vil hevde at livssynsnøytralitet er en umulig så lenge du er en del av denne verden.

Det er på tide vi får inn en presis språkbruk i politikken. SV kan ikke gjemme seg bak et ord som livssynsnøytralt. Er det noen ikke som er nøytrale i sitt syn på livet, så må det tross alt være dem. Og hyklere er det ingen som liker:-)

(Hvor deilig hadde det vel ikke vært om følgende hypotese stemte:
Premiss: Ingen liker hyklere som selv gjør det de kritiserer andre for.
Premiss: SV kritiserer de som ikke er livssynsnøytrale, men har selv sitt syn på livet.
Konklusjon: SV er hyklere, ergo er det ingen som liker SV.

Men dette må være ønsketenkning fra min ikke-sosialistiske side).

Ja, dette var festlig. Og innsiktsfullt. Jeg innser nå at FNs menneskerettighetsdomstol tar feil når de mener Norge gjennom KRL-faget krenker barns og foreldres religionsfrihet.

Jeg håper du får den oversatt og sender den til de rabiate marxistene som faktisk tilstreber livssynsnøytralitet i undervisningen. Amerikanerne altså.

Sorry, men HEF har kjempet for en rimelig og rettferdig sak, og har fått medhold i to internasjonale menneskerettigehtsinstanser. Og det man opplever å møtes med etterpå, heller enn et snev av selvkritikk og ydmykhet, er denne typen hånlig selvrettferdighet. Jeg beklager at jeg ikke har særlig humoristisk sans overfor det lenger.

Selvsagt er det ikke noe mål at skolen, eller noen annen del av samfunnet for den saks skyld, skal bli verdinøytral. Men livssynsnøytralitet er et ideal som fortjener bedre enn billige vittigheter og upresise karakteristikker av denne typen. Det er utvilsomt grensedragninger som bør gås opp og utfordringer i hverdagen – livet er sånn – men man kommer bittelitt lenger med å nærme seg diskusjonen med mindre hånlige tilnærminger enn denne. (Og ja, jeg vet jeg er humørløs nå.)

Samtidig er jeg personig glad for KRL-debatten. Den har gitt innsikt i hvordan ikke-religiøse mennesker antagelig ble behandlet den gang HEF ble stiftet for femti år siden. Diskusjonen har avdekket en arroganse, en selvforherligelse og en selvtilfredshet i kristne sirkler som jeg opplever som genuint ubehagelig. Det finnes for all del mange og klare unntak, men oppfatningen av egets ståsteds fortreffelighet og den manglende evnen til selvkritikk har vært gjennomgående trekk ved saken. Det samme har den utstrakte viljen til å karikere motstandernes ståsted og forvrenge deres argumenter. Det har oppriktig talt ikke vært et pent syn.

BAD: Du er selvsagt fri til å humre i vei og jeg ser ikke bort fra at jeg ville humret selv, hvis jeg ikke var i det sure hjørnet.

Men … jeg mener at for lettvint snakk om at alle livssyn er like gode som grunnlag for norsk skole (noe som enkelte varianter av “livssynsnøytralitet” kan tolkes i retning av, men ikke din eller min, håper jeg) bør påtales. Også med karikaturer og noen doser ad absurdumisme.

Det må de gjerne. For det er de selvsagt ikke. (Like gode, altså.)

Samtidig som jeg forsøkte å si (for ikke å si sa) i min første kommentar over, må det understrekes at dette er noe annet enn verdinøytral. Det er noen forskjeller på like politiske rettigheter for alle livssyn og en ubegrenset toleranse eller ettergivenhet overfor alle livssyn i skoleverket.

Opplagt.

Når jeg ikke reagerer fullt så humørløst på Mortens innlegg, henger det sikkert sammen med at jeg dels ikke har opplevd mye utilbørlig forskjellsbehandling på egen kropp og sjel, dels uansett hadde blikket mer rettet mot at virkelighetsforståelser kan være så ulike at de ikke samtidig kan følges, og dels med skam må meddele å ha humret omtrent som jeg har notert at noen kan gjøre over mer eller mindre teologisk orienterte karikaturtegninger. Uten å være helt umiddelbart bevisst innocent bystanders.

For all del. Jeg skal være den siste til å holde mot noen at de har en råtten sans for humor. Problemet er vel mer at posten er så til de grader til forveksling lik hvordan KRL-tilhengerne faktisk diskuterer, at det er lett å overse at det er en humoristisk fremstilling.

Og skal man nå sammenligne med teite karikaturer (hvem? jeg? ne-ei), er det en viss forskjell mellom å karikere en trosforestilling og å karikere personer.

Målsetningen må være å gi god og sannferdig informasjon om ulike livssyn. Da er det selvsagt en utfordring at læreren kan påvirke i retning av sitt ståsted, være seg om hun (det er gjerne en hun) er SVer eller KrFer. Det er ikke til å unngå, men vil antagelig være lettest hvis læreren er tydelig på sitt eget ståsted.

Som et land med en lang kristen tradisjon, er det naturlig at denne får en særlig plass i undervisningen. Det er uproblematisk. Det som er problematisk er insisteringen på kombinasjonen av overveldende fokus på kristendommen og en undervisning som legger stor vekt på livssynenes opplevelsesdimensjon. En slik tilnærming gjør det nærmest umulig å unngå at i det minste deler av faget vil få natur av forkynning.

Alternativet er at man vender tilbake til en situasjon med et forkynnende fag og et alternativt fag for barn av ikkekristne foreldre.

HEF har forøvrig lenge vært klare i sitt forsvar for privatskoler på livssynsmessig grunnlag.

Og jeg beklager nok en gang at jeg er så sur og hårsår. Men jeg er nå en gang en gretten eldre gubbe. (Selv om jeg har et stykke igjen til en viss mann på snart 50.)

Jøss, det intervjuet hadde jeg virkelig glemt. Men Rian var definitivt blant de jeg hadde i tankene da jeg skrev om hederlige unntak. En hyggelig fyr er han også.

Synd å fjase bort et så viktig tema. Det var ikke i nærheten av å sette noe på spissen.

Skal satire ha noen effekt bør det ha et snev av sannhet i seg. Denne var ikke engang i nærheten.

hmmmm. Siden vi er inne på det argumentative og ikke det logisk saklige mener jeg HEF bør ta til seg kritikken og ikke seile under falsk flagg. HEF har som de fleste andre har en agenda utover det nøytrale. Å hevde noen annet annet er svindel og desinformajon. Ved å fjerne religion som begrep står humanismen igjen som det førende, m.m man tror på julenissen eller det kvalitative, objektive, absolutte genuine, og 100% logiske menneske, i alle forhold. Det faller av seg selv og HEF vet det himla godt.

For å i det hele tatt fungere trenger vi noen grunnleggende strategier, uten blir vi gale med alle detaljer og konsekvensutredninger. HEF stanger hodet i sitt eget speilbilde, enkelt og greit. Slutt med dusteriet. (det er sent og etter 2-3 glass) så kapish!!! Slutt å plage fornuftige folk med gjennomsiktelig snusfornuft. Det finnes en god posjon fornuft også i de kretser HEF ønsker å fjerne fra kartet.

Religiøsitet har 2 kjennetegn

1. overgivelse til en idee
2. oppfatningen om at det er det beste, både for en selv og omgivelsene

HEF fyller begge med glans.

Forfriskende morsomt

leif auke sa: “2. oppfatningen om at det er det beste, både for en selv og omgivelsene”
Jeg har aldri opplevd misjonering fra HEF, men det var ikke så lenge siden det var noen kristne på døra? Hvis de mener de har det rette valget, så er det jo naturlig at de vil mene at andre bør velge det samme?

Hei lurer,

For min del oppfatter jeg talløse angrep på religion og promotering av et materialistisk verdensbilde som åpenbar misjonering. Skal du ha eksemler er det bare å ringe.. haha. Og det er forskjell på religion og religiøstet. med ref til forliggende definisjon (som riktig nok er sugd av eget bryst)

Men det er noe falsk og uærlig over hele fremstillingen. Man påberoper seg nøytraliteten på objektivt rasjonelt grunnlag. Det finnes ingen holdepunkter for å kunne hevde den rasjonell suverenitet. Desverre. sikker behaglig om det hadde vært slik, men slik er det alså ikke. Et hvert resonnement er i sitt utgangspunkt basert på et axiom, så også antagelsen om den rasjonellle suverinitiet. Derfor blir den anskuelsen også et trospørsmål. Det er ikke for uten grunn HEF er listet som tro og livsynssamfunn, og mottar statstøtte (helt berettiget) på det grunnlaget.

Det som er det værste er at nesten et hvert innspill fra HEF eller liketroende i en eller annen form trekker inn alle forbrytelser begått i religionens navn, og det uten å opplyse om at nær sagt enhver politisk besluttning foretatt i de siste 2000 år, med unntak av de siste 200, hadde et religiøst fundert utgangspunkt, men av den enkle årsak at det fantes i 1800 år intet annet politisk fundament en den religiøse.

Men det blir latterlig å messe denne trosbekjennelse. De siste 200 (uten dette fundament) har prestert å gi historien et tilsvarende arsenal av begivenheter og forbrytelser uten religiøs begrunnelse.

Hva er konklusjonen. Den objektive politiske virkelig finnes ikke, uansett trosbekjennelser. Galskapen er like fint fordelt uansett.

Hva skal man da velge? En strategi men subjektiv objektivitet eller strategi en subjektiv subjektivitet. Jeg velger det siste, den er i det minste ærlig.

Enver narturlov eksisterer i en gitt kontekst, som for eks følgende; Det regner og jeg vil ikke bli våt. Da gjelder reglen om at det er riktig å holde noe over hodet. I en annen kontekt av; det er solskinn og jeg vil bli brun, så gjelder ikke lenger denne regel. er kortere formulert; det bryr meg ikke om jeg blir våt eller brun; da har reglen ikke lenger noen relevans. Så også er det med ethvert logisk eller rasjonelt resonement. Det er alt basert på kontekst. Rasjonalitet er en illusjon basert på en gitt kontekst. En naturlov forklarer sammenheng innenfor en gitt kontekst, men den kan aldri forklare konteksten. Den forblir subjektiv uansett indre lovmessighet. Så også det materialistiske verdensbilde.