Til din utlegning om fri vilje.

Du skriver: “Eit problem når ein diskuterer fri vilje er at mange ser på viljen som ein ting som ‘bestemmer’.”
Jaha, hvem gjør dette, på hvilke måter ? Det høres merkelig ut at vilje skal være en “ting”. Eller mener du at “mange” mener vilje er en selvstendig og uavhengig del av mennesket, dets kognitive og mentale evner samt følelser ?
Du må klargjøre hvilke eksakte standpunkter du polemiserer mot. Ellers blir diskusjonen springende og upoengtert.

Din definisjon av vilje som evne til å ville noe, er triviell. Alt som lever, har mål for sine aktiviteter. Disse er i varierende grad intensjonelle. Og dermed bevisste. Vi vet ennå lite om dyr og andre levende vesener sine evner til intensjoner, bevissthet og spesielt evner til å antesipsere fremtiden. Men primater i alle fall har følelser. Å krenke følelser er overgrep.
Mennesket har på si side store evner til varierte og alternative antesiperinger, herunder forestillinger om døden og eventuelt et liv hinsides det jordiske. Mennesket har evne til religiøse følelser og forestillinger.

Mennesket har en allsidig og sammensatt vilje. Dette fordi mennesket er et komplekst vesen med en kompleks mentalt konstitusjon, ulike behov av svært divergerende karakter, til en enkel illustrasjon, tenk Maslovs behovspyramide. Mennesket har alltid motstridende og konkurrende tanker og behov. Å tro noe annet er utillatelig naivt. Det viser bl.a. en rekke avsløringer av kristne menneskers gjøren og laden som strir med deres offisielle, religiøse normer.

Verken du eller Ars Ethica synes å være på banen ha gjelder spørsmålet om viljen er “fri”.
For hva slags begrep om frihet opererer du og andre med ?
Når er man fri ? Hva innebærer det å være fri, ha frihet og utøve frihet, utover det trivielle at mennesker alltid handler intensjonelt ?

Det holder ikke å beskrive menneskets opplevelse som at man er fri. Denne frihetsfølelsen er verdifull i seg selv. Men kan godt være en illusjon av frihet, slik du for øvrig nevner.

I mitt lille hode tenker jeg at man nærmer seg et begrep om frihet ved å tenke seg at mennesket ser for seg og vurderer alternative handlinger. Dette er frihetsrommet for handling. Frihetsrommet er ekstremt varierende mellom mennesket, ikke minst avhengig av medfødte og tilegnede evner, lyster og behov, samt sosiale muligheter for å realisere disse.
I en abstrakt forstand har alle “frihet til å velge”. I praksis stiller det seg langt annerledes; der er ulikhetene satt i system, med grunnleggende urettferdighet som norm: Winner Takes It All i verste fall.

Det er således en farlig illusjon å tro at mennesket er “absolutt fritt” ! (Noen ekstremliberalistiske tenkere argumentere for dette.) Men hvem kan handle utenfor sine gitte grenser/evner genetisk, sosialt, historisk osv ?
Å være “samme person” i ulike situasjoner innebærer enorme forskjell på frihetsgrader = muligheter til å oppnå det man ønsker (tilfredsstille sine begjær).

Hegel opererte med et frihetsbegrep om nødvendighet, å gjøre det man må.
Dette ligner det tradisjonelle patriarkalske, protestantiske pliktetikken og det religiøse. Rammene er gitt, friheten begrenset til hva som er lov.
Ligner ikke dette tvang og underordning under makt og autoriteter ? I hvilken forstand er det rimelig å snakke om frihet og (egen) vilje under slike forhold ? Assosiasjoner som dukker opp er propaganda, fryktregimer, helvete på jord, hjernevask osv.

Det er en forvirrende avslutning av utlegningen din, der det er umulig å sortere begrepene om frihet og vilje
Derfor utfordres du hermed for videre diskusjon til først å klarlegge dine begreper om frihet og vilje.

Dernest til å klargjøre om du mener at alle mennesker har samme grad av vilje, frihet og frihetsgrader ?
Dette er nemlig avgjørende i diskusjoner om grunnlaget for en fornuftig tro.

Det er en forvridning og forenkling av bildet av menneskene å tro at alle er en “entitet” av kropp og sjel, dersom du mener at dette innebærer en harmonisk sammensmelting av kropp og sjel. Tvert om viser all forskning og tenkning at mennesket er vesen i strid med seg selv, som strir en daglig kamp for å gjøre verden begripelig. Verden framstår ikke som harmonsik, men tvert om som tvingende og forsyrrende, krevende og utmattende, forvirrende og dels kaotisk. Verden er disharmonisk, uforutsette og uønskelige ting skjer, man tvinges inn i sammenhenger man ikke klarer fri seg fra. Man tvinges til å gjøre det man ikke vil. Bilkøer kan være en enkel illustrasjon (serialitet).
Ekstremtilfellet er Holocaustkatastrofen, det ultimate sammenbruddet for den menneskelige fornuft og medmenneskelighet. Hvordan forklare Auschwitz i lys av den menneskelige “fri vilje” ?

Store deler av verdens befolkning lider i tillegg under massiv nød av alle slag.
Jeg betrakter det som en naiv og farlig illusjon å betrakte mennesker som frie under slike forhold. Derfor blir det meg også ubegripelig å snakke om fri vilje under slike vilkår.

Samtidig – takk og pris – opplever og krever mennesker frihet, forstått som opplevelsen av selv å gjøre valg og rå over større eller mindre deler av livet sitt. Mennesker flest krever anstendighet for seg og andre. I de ekte menneskelige fellesskap vokser håp og troen på og tilitten til hverandre fram; Obama representerer slike felleesmenneskelige håp. Han mobiliserer forestillinger om felles framtid uten å gå veien om gudsforestillinger. Obama forener så langt viljen til anstendighet hos alt fra ateister til ulike reliigøst troende.

Til slutt denne tankenøtten: Fri vilje applisert på religion, tro og evig liv:
Dersom mennesket var virkelig fylt av fri vilje, ville det ikke da umiddelbart og reservasjonsløst ønske seg og velge et evig paradisisk liv ?
Ville ikke dette være et naturlig, ubønnhørlig og uomgjengelig fornuftig valg i samsvar med våre dypeste ønsker om å forenes med våre kjøre og leve i gode fellesskap ?
Ville ikke dette innebære “ekte fri vilje”, til i samsvar med våre dypeste behov som mennesker, å velge det gode liv ?

Når de fleste likevel ikke gjør det, må det skyldes at det evige liv ikke virker troverdig eller forlokkende, men mest av alt skyldes at menneskene ikke mestrer sine liv og har lært å kjenne sine dypeste behov. Kan de i denne situasjonen sies å¨væe frie ? Kan de sise så inneha fri vilje ?

Dette til en start.

ps: Jeg ber om at diskusjonen om fri vilje løsrives fra de abstrakte kontekstene de lett havner i, og dreies mot omtanken for de menneskene som faktisk lever på jorda, og vår omsorg for hverandre, ikke bare vår egen dennesidoge og hinsidige egeninteresse.