“Sin makes you stupid”
Katolikkene har gjort Thomas Aquinas til sin Doctor angelicus (”den englelignende lærer”). Men hans 3000-sidersverk Summa theologiae er ikke bare en teologisk, men like mye en filosofisk gullgruve. 750 år etter er han i mange spørsmål høyst aktuell og verdt å lytte til.
Ikke minst gjelder dette innen handlings- og moralfilosofi. Aquinas er kjent som den viktigste tenkeren innen etikkens naturrettstradisjon (”natural law”, ”lex naturalis”). Han stadfester – ultra-provoserende for dagens mennesker, så fulle av den kledelige tvil om hva som er rett og godt – at de grunnleggende moralske sannhetene ikke bare er sanne for alle, men også kjent for alle (stjeling er virkelig galt, og du vet det!).
Fornuften kan virke både teoretisk og praktisk. Teoretisk fornuft søker sannhet, praktisk fornuft bruker vi når overveier hva vi skal gjøre. Overveielsen resulterer i handling. Ifølge Aquinas har vår praktiske fornuft noen få grunnleggende regler (”prinsipper”) som den virker etter. Aller mest grunnleggende er ”søk det gode, og avstå fra det onde”. Ja, er det ikke plausibelt at rasjonell handling følger en slik regel? Når vi gjør noe, er det ikke alltid nettopp for å oppnå et gode, som vi håper handlingen skal resultere i? Selv en ond handling gjøres for å oppnå et gode (for eksempel, slik hacking av et konkurrerende firmas dataserver gjøres for å oppnå kunnskap).
Hva er så det gode? Aquinas argumenterer for at det bare er en håndfull formål som vi kan regne som gode i seg selv. Blant disse hører liv, helse, vennskap og kunnskap. Det er ikke bare sant, det er innlysende at liv og helse og de andre grunnleggende godene virkelig er goder for mennesket. Dette er altså de grunnleggende sannhetene vår praktiske fornuft arbeider ut fra, og vi søker derfor naturlig å oppnå og bevare liv, helse, kunnskap, estetiske opplevelser, og de andre godene.
Hvor kommer så moralen inn i bildet? Ultrakort oppsummert mener Aquinas at visse måter å søke de grunnleggende godene på, er gale. Videre er en handling rett eller fornuftig (hvilket er det samme) hvis den ikke er gal på noen måte. Konkrete moralske bud kan utledes av de grunnleggende premissene, men dette er et usikkert prosjekt som krever både empirisk kunnskap, sunne resonnement, og spesielt en stor dose moralsk skjønn (den dyden Aristoteles kaller praktisk fornuft, eller visdom (”phronesis”)).
Når vi er kommet til de konkrete moralske budene, er vi definitivt ute av sonen for de innlysende sannhetene. Her trengs som sagt stor dømmekraft. Slike moralske resonnement foregår oftest ikke eksplisitt. Men resultatet vil forme vår samvittighet i de enkelte moralske spørsmålene. Samvittigheten er derfor for vårt moralske kompass å regne.
Det er dessverre slik at vi alle er dyktige til å si samvittigheten imot, la den sløves, og å overhøre dens hvisking. Hvis vi vil gjøre noe samvittigheten forbyr, er vi mestere i å unnskylde og rasjonalisere våre handlinger. Gradvis vil samvittighetens indre stemme forstumme, og vi ser ikke lenger noe galt i våre umoralske handlinger. Vi “lyver så vi tror det selv”. Går det langt nok, mister vi vår moralske kunnskap: Vi innser ikke lenger at baksnakking, skattesnusk, bruk av pornografi eller råkjøring er galt. Amerikanerne har et omsvøpsløst uttrykk for dette: “Sin makes you stupid”.
Ut fra Aquinas’ handlingsfilosofi kan vi forstå dette slik: Den grunnleggende viten om at vi skal søke det gode, og om hva som grunnleggende er godt for mennesket, vil alltid forbli i oss. Men vi tillater ikke at de neste stegene i de etiske resonnementene fører fram til de naturlige konklusjonene. For vi lar vår praktiske fornuft formørkes, ved at vi har forpliktet oss på falsk ideologi, sterke følelser, eller syndige vaner.
Paulus oppfatter denne fornuftens formørkelse som Guds straff for synden: ”De brydde seg ikke om å kjenne Gud, derfor overga Gud dem til en sviktende dømmekraft, så de gjør slikt som ikke sømmer seg.” (Rom 1,28).
Mer fra denne skribenten
- Tro og helse – hva sier forskningen?
- Fri oss fra “kristne verdier”!
- Født kriminell? Biologiens og psykologiens makt
- “Den svake Gud”
- Modernitetens mørke natt
- Leger og ytringsfrihet
- Konsekvensetikk – ateismens foretrukne etikk
- Dødshjelp på skråplanet
- Dødshjelp og allmennmoral
- Autonom inntil døden?
- Dødshjelpens utfordringer kan møtes
- Bør vi tillate eutanasi i Norge?
- Selvbestemmelse til det siste
- Aktiv dødshjelp: Tro og fornuft.no vs. Fremskrittspartiets Ungdom
- Gud og objektiv moral
- Liberalisme og religion
- Obamas evangelium
- En mirakuløs skribent om mirakler
- Blir kritikk av islam straffbart?
- Et middels godt argument mot dødshjelp (eutanasi)
Abonnér på denne skribenten
Takk for Aquinas-lanseringa! Bra! To supplerande kommentarar:
1. Aquinas tenkjer ‘allment’, ja. Men vi bør hugse at ‘det allmenne’ (natur-retten o.sv.) på hans tid var dominerande kristent (eller muslimsk, om ein såg utover “kristendomens” (”kristenhetens”) grenser. Vanskeleg å tenkje “Gud” bort frå Aquinas’ prosjekt, trur eg. Å finne felles grunn med pågåande ateisme, trur eg er vanskeleg.
2. Det du skriv om dømekraft i moralspørsmål, syner nettopp at nåden er nødvendig for ‘etikken’. NB: etter katolsk syn, kan nåden “dukke opp” mange plassar sjølv om det er i kyrkja han har sin eigentlege “heim”.
Kort sagt: Mennesket som moralsk agent må forståast ut frå relasjonen til Gud.
Utmerket kommentar.
Dagens naturrettenkere er ivrige på å påberope seg Aquinas’ støtte for deres egne teorier. Noen av disse har som mål å konstruere en naturrettsteori som er sekulær, i betydningen agnostisk om moralens eventuelle ultimate lovgiver. Det som opplagt er å vinne på et slikt prosjekt, er at man kan få lydhørhet for naturretts-argumentasjon i det offentlige rom. Så er spørsmålet om dette sekulære prosjektet i det hele tatt er gjennomførbart, eller om det er, som du antyder, filosofisk umulig å forstå mennesket som moralsk agent uten Gudsrelasjonen.
Å gjere naturretten agnostisk og sekulær er å presse Aquinas, meiner eg. For meg er ikkje naturrett i dag primært basis for ein etisk teori, men eit medvit hos den truande om at det finst ein klangbotn i det menneskelege samvitet; det gode kan gjenkjennast av menneske ‘av god vilje’. Men etikken, læra om det gode’, må ha sterkare bein å stå på. Vi befinn oss i dag i eit meir og meir motsetningsfullt og polarisert samfiunn; å ta for gitt at det finst greie konsensusar bortsett frå pragmatisk vilje til vettug sameksistens, er urealistisk.
Truande menneske, som prøver å kamuflere sin ståstad, blir helller sett på som feige, smarte og defensive. Det viser seg også at å argumentere utfrå trua på Gud og med teologiske/religiøse termar, har ein breiare apell enn ein “minstemultiplum”-diskurs. Det kan også tydeleggjere kva slags referansar, relasjonar og lojalitetar dei ikkje-religiøse har i si etiske tenkjing. Etikk har de facto i høg grad slike førsetnader, meiner eg.
Ein slik ‘modell’ siktar ikkje fyrst opg fremst på konsensus, men på gjensidig utfordring og meningsbrytning – med med ny erkjenning som ein muleg konsekvens. Som levd liv funkar etikken primært i ein trus- eller overtydingsfellesskap. Lausrive frå ein slik, blir det lett ein reint akademisk affære. Evt eit blogg-tema.
Aquinas tenkte universelt og allment – men kor ein snur og vender på det, var han i grunn og botn ein katolsk kristen, dominikanarmunk og teolog.
Morten;
Ut fra Aquinas’ handlingsfilosofi kan vi forstå dette slik: Den grunnleggende viten om at vi skal søke det gode, og om hva som grunnleggende er godt for mennesket, vil alltid forbli i oss. Men vi tillater ikke at de neste stegene i de etiske resonnementene fører fram til de naturlige konklusjonene. For vi lar vår praktiske fornuft formørkes, ved at vi har forpliktet oss på falsk ideologi, sterke følelser, eller syndige vaner.
Jeg tror du snur det på hodet Morten og iallefall med referanse til 1.28. I min oversettelse står det “Og liksom de ikke brydde seg med å eie Gud i kunnskap, så overga Gud dem til et sinn som ikke duer, så de gjorde det usømmelige”. Er et sinn som ikke duer med referanse til en fornuft som ikke duer eller et sinn som ikke duer. I tillfelle er sinn og fornuft definert som samme sak. Tolkningen her kan klart gi kunnskap i fornuft, men den gir ikke støtte for at det er fornuften som blir svekket. Det står, Gud ga de da et sinn som ikke duer og da må det gies at tilfellet er at fornuften er lik sinn. Og hvor er da samvittigheten. Er fornuft = sinn = samvittighet.
Men etikken, læra om det gode’, må ha sterkare bein å stå på. Jeg støtter den..
Men opplever du at etisk argumentasjon eksplisitt basert på kristentroen har gjennomslagskraft i det offentlige rom, når det er politiske og prinsipielle spørsmål som diskuteres? De som avviser slik argumentasjon som irrelevant i offentlig debatt, er jo mange og mektige. Jeg ser for meg at dette vil ha langt større påvirkningskraft i et personlig møte med et annet individ.
Eg meiner ein må argumentere på mange måtar; dei fleste i dag tenkjer nok mest utfrå konsekvens-etikk, å få folk med på ein type dygds-etikk er om lag like vanskeleg som å få dei med ein teologisk etikk. Det er i alle fall ingen grunn til å “skjule” sitt teologiske og trusmessige utgangspunkt.
Og viss vi skal vere realistiske: i kor mange etiske spørsmål har vi greidd å overtyde meiningsmotstadarar med naturrettsleg argumentasjon? For meg er det viktig å påpeike at det avgjerande i folks etiske standpunk-taking ikkje er “argumentasjosrekkjer” av det eine eller andre slaget, men kva som er dei djupare lojalitetar og intuisjonar i livet deira. For meg er det Gud – kva er det for den sekulære opinionen?
Eg tenkjer ikkje ‘teologisk etikk’ berre utfrå kristen tru; eg inkluderer også andre religiøse tradiosjonar, som t.d. islam. Det er mange truande i verda – og i Noreg. Kor ‘allmenne’ er dei sekulære og agnostikarane, eigentleg? Kvifor skal dei leggje premissane?
Dessutan: Aquinas førutset ikkje berre at mennesket har ein moralsk sans, men også at det er eit åndsvesen med verkeleg fri vilje o.s.v. ‘Naturrett’ har ein heilt annan basis enn det naturalistiske menneskesynet som dominerer den sekulære/agnostiske/ateistiske etikk-diskursen i vårt samfunn. Ikkje berre teo-logisk, men også antropo-logisk er det i dag heilt nødvendig å heise flagg i den etiske debatten. Spørsmålet: -Kva meiner du (i etiske spørsmål) er limt saman med spørsmåla: -Kva trur du? -Kven er du?
MIn erfaring for å få fokus vekk fra en ensidig vektlegging på konsekvensetikk, er å spørre
a) Om konsekvensene rettferdigjør alle (eller de aller fleste) type handlinger? I såfall, kan man jo ta Dawkins og andre på ordet og si at hvis det som det er beskrevet at Gud gjorde (og befalte) i GT faktisk hadde mest gode konsekvenser på lang sikt – ville de ikke da måtte erklære at det var riktig? Det blir ofte en aldri så liten en vekker. Spesielt fordi dette med konsekvenser (på lang sikt) ikke er spesielt enkelt å håndtere (mens altså Gud presumtivt har full oversikt), må man da ende med et etisk agnostisk syn – og man kan ikke dømme Gud.
b) Hvis man mener det finnes forskjell på gode og gale konsekvenser, snakker vi da om absolutt Gode konsekvenser (sniker vi altså egentlig inn en naturettslig tankegang bakveien)?
c) Hva er best – å oppdra barn til straks å gjøre det gode (f.eks. hjelpe nødlidende på gata, selv når det koster deg noe) eller til å sette seg ned og reflektere en stund over mulige konsekvaner (= ofte en tendense tli å finne unnskyldninger for ikke å gjøre noe)?
d) Hvis det ikke egentlig (når vi får tenkt oss om) er “konsekvensene” som styrer etikken, men visjonen om hva som skaper Det gode liv, inkludert de gode vaner (dyder) og verdier som bygger opp under dette, er vi ikke da skapthomister hele gjengen?
Eg er jo samd med deg; konsekvensetikk er utilstrekkeleg. Men folk befinn seg ofte der. OK å snakke om konsekvensar – så langt det rekk.
Dette viser jo også mitt poeng: Du må til sjuande og sist diskutere utfrå din eigen ståstad – som for mitt vedkomande er teologisk fundert dygdsetikk. Eg er, som sagt, skeptisk til å finne ein felles, rasjonell plattform for diskusjon i vårt samfunn. Det minste felles multiplumet blir for lite. Samtalen i dag må gå ut over det smalt rasjonelle; vere meir praktisk, eksistensiell, historisk. For ein slik samtale trengs det pragmatiske spelereglar: interesse for den andre, høvisk framferd o.s.v.
Og der kunne vi nesten ikke bli mere enige, eller debatten mer kjedelig;-)
Hvis du ser på min bok- og bloggproduksjon, vil du se at nerdedebattene om gudsbevis er så atypisk meg som det omtrent går an å komme.
Jeg er kort sagt mer opptatt av tro og tankevekkere enn tro og tanke.
“Tankevekkjing” -det er eit bra, intellektuelt program i vår type samfunn, syns eg! Konfrontasjon (i høviske former), intersse, vere nysgjerrig, ver tydleg, fortelje… Eg ynskjer ein intens og intensiv samtale i samfunnet; eksistensiell, personleg, godt informert, breispektra. Som alternativ til alt for formal ping-pong. God bless alle som bidrar!
Is there an English translation of this somewhere?
“Sin makes you stupid”
Av Morten Magelssen, November 10th, 2008
Thanks, Dale Bodine
dpbodine@charter.net
USA