Troen, Isak og det politisk korrekte
Trykt som kronikk i Vårt Land september 2007.
Om sensur av truende tekster og åndelighet med bremsen på
Den 1. juli 2007 leverte utvalget som har arbeidet frem nye tekstrekker til gudstjenesten sitt forslag til høring. Den største overraskelsen i dette forslaget var nok sensuren av to av det gamle testamentets kjente tekster, David og Goliat (1 Sam 17) og ofringen av Isak (1 Mos 22, 1-19). Nå er den siste tatt tilbake i varmen, mens den første ikke er foreslått tatt med. Argumentasjonen bak denne opprinnelige retusjeringen er verdt en kommentar og noen prinsipielle refleksjoner omkring tekst, etikk og religion. Sensuren er også, etter min mening, et symptom på folkekirkens angst for å virke politisk ukorrekt.
Men selv om sensur av Bibelen er uvanlig sterk kost, er ikke utvalget alene om å anse teksten om ofringen av Isak som en utfordrende tekst. Det skal de ha: De stiller i en sterk klasse. Søren Kierkegaards Frygt og Bæven stiller alle de spørsmålene som, straks de er stillet, er umulige å glemme: Kan menneskets allmenne plikter settes tilside, dersom og når troen krever det? Hva slags tro på hvilken Gud er det som kan gjøre et mord på et barn til en riktig og god handling? Kan man sette lit til en Gud som krever et slikt offer? Alle disse spørsmålene kretser rundt forholdet mellom etikk og religion, mellom vår neste og Gud, der det siste er en relasjon som særlig den jødiske filosofen Emmanuel Levinas (1906-1995) omhandlet i sitt forfatterskap. Med sin moralfilosofi leverte Levinas et karakteristisk bidrag til det som er kalt etikkens tilbakekomst i det forrige århundret. Hans forståelse av Gud og medmennesket har bidratt til en metafysisk fundert etikk som er spennende å tenke inn mot utvalgets begrunnelser for å fjerne Isak-teksten.
Troens inkommensurabilitet: Men først til Kierkegaard. Hovedpoenget i Frygt og Bæven er å vise at religion overgår etikken, eller det allmenne, dvs det som gjelder for den enkelte og i ethvert øyeblikk. Dette gjelder da særlig i de tilfeller der etikken og det religiøse kommer på kollisjonskurs, for eksempel når Gud krever at Abraham skal drepe Isak. Dette skriftets tema er ikke Gud, Abraham eller Isak, men troen. Det er dette begrepet som lyser opp med jevne mellomrom hele skriftet igjennom. Høydepunktet i bibelfortellingen blir således det stedet der troen lyser som sterkest: Når Abraham i lydig tro løfter kniven. Kierkegaard er avhengig av å etablere en høyere kategori enn etikken for å romme Abrahams handlemåte. Denne kategorien er troen. Abraham handlet som et troende individ. Han handlet ikke for å oppfylle sedelighetens plikter, ikke for nasjonen eller staten eller på vegne av en universell morallov, men bare for Guds skyld og dermed også for sin egen skyld, påpeker Kierkegaard. Kravet om å drepe hadde altså ikke noe relasjon til det etiske i betydning av det sedelige, men kom fra Abrahams individuelle og personlige relasjon til Gud. Men når det allmenne i form av det etiske således er suspendert, må den enkelte eksistere som den enkelte i motsetning til det allmenne. Abrahams måte å eksistere på fordrer da en ny kategori. Abrahams eksistensmåte er troen der han som den enkelte setter seg i et absolutt forhold til det absolutte. Abrahams tro er altså et paradoks, der den enkelte står høyere enn det allmenne/etiske. Troens ridder, Abraham, kan følgelig aldri forstås, bare beundres. Den til enhver rådende samtids forståelse av etikk kan dermed ikke vurdere eller bedømme Abrahams handling som verken rett eller gal ut i fra de normer som denne etikk måtte stille opp. Kierkegaard påviser at det finnes et menneskelig fenomen (tro) som er villig til å drepe for å oppfylle sin plikt mot Gud. Denne handlingen, som er motivert av troen, går ut over det etiske. Ergo kan den ikke dømmes som gal. Kierkegaards tekst levner liten tvil om at det gis en religiøs suspensjon av det etiske. Troen og den enkeltes forhold til Gud overstyrer etikken hvis og bare hvis Gud befaler det: Jegets inderligste hemmeligheter og relasjon til det absolutte transcenderer etikken. Poenget til forfatteren er å utsondre den religiøse tro fra den etiske plikt, og ved dette synes det som om han betegner troens paradoks som en plikt mot Gud. Det religiøse kan ikke reduseres til en form for sosial etikk. Religiøse krav kan godt vise seg å være etiske, men religion kan også vise seg å inneholde en suspensjon av det som er ansett for å være etisk riktig i en ikke-religiøs tolkning av tilværelsen.
Isaks inkommensurabilitet: I Levinas’ filosofi er det noe ganske annet som lyser opp, og som fører til en radikal hermeneutisk forskyvning, sammenlignet med Kierkegaards forståelse av troens primat i forhold til nesten. Der Kierkegaard spesifikt går inn på bibelfortellingen for å kommentere Abraham og hans tro, finner vi ingen utførlig behandling av denne bibelfortellingen hos Levinas. Men dersom nesten og troen settes opp mot hverandre på en slik måte som den aktuelle bibelfortellingen gjør det, er det liten tvil om hvem av de to Levinas velger å forsvare. Hos Levinas spiller begrepet ”den annens ansikt” en avgjørende rolle. Relasjonen mellom jeget og den annen etablerer både metafysikken og etikken, eller rettere sagt, gjør metafysikken til etikk i Levinas’ tenkning. I Levinas’ filosofi beskrives den annen med så mye transcendens at det nærmest er umulig at det skal kunne bli noe igjen til Gud. På den måten tematiserer han spenningsfeltet mellom etikk og religion. Levinas går langt i å antyde at vi møter Gud i den annens ansikt, og kun der. Det finnes ingen annen gudstjeneste enn nestetjeneste. Den annen kommer før både Gud og meg, og bare ved å tjene den annen kommer man den hellige nærmere. Hos Levinas blir det derfor tale om det motsatte av det vi finner hos Kierkegaard, nemlig at det gis en etisk suspensjon av det religiøse. Den annens uendelighet overstyrer ikke bare troen og åndeligheten, men også Gud. Det finnes ingen vei til Gud utenom den annen. Det finnes ingen åndelighet utenfor etikken, ingen tilbedelse som rager utover mitt ansvar for den annen. Som om Gud skulle kunne finnes utenfor, eller bakenfor etikken? For Levinas er det verken noen eller noe bakenfor etikken, det eksisterer ingen gudelig garant for ansiktets hellighet. Høydepunktet i historien om Abraham er derfor ikke Abrahams urokkelige tro, men det sekundet der røsten kaller ham tilbake til etikkens orden, nettopp fordi den annen er i ferd med å krenkes. Denne Guds inngripen viser Levinas’ poeng: At etikken kommer før religionen.
Den hellige hyggelighet: Der troen skildres som det aller helligste i Frygt og Bæven, ser vi at det er Isak, den annen, som vurderes som det helligste i Levinas moralfilosofi. Hva er det så som lanseres som det ukrenkelige og hellige i utvalgets sensur av denne teksten? Der hvor Kierkegaard problematiserer teksten på troens vegne, og Levinas teksten på den annens vegne, begrunner utvalget sensuren med at teksten kan ”oppmuntre til ukontrollert lydighet/fundamentalisme”. Utvalget begrunner ikke sensuren med moralteologiske vurderinger, eller med faren for at vår nestes ukrenkelighet kan gå tapt. Ei heller klippes fortellingen ut av Bibelen fordi utvalget er redd for Guds rykte. Nei, det får Moses ta seg av. Teksten er truende av helt andre årsaker. Det er ikke vanskelig å høre at det virkelig hellige, det absolutt verneverdige i denne begrunnelsen, er den fornuftige og spiselige tro og den passe religiøst motiverte antifundamentalismen. Medmenneskelighet med en touch av Gud. Fornuftighet med åpenhet for det religiøse. Folkekirkens toleranse-ideologi, som enda en gang ender opp som den totale intoleranse. La oss høre Herrens ord, men la oss høre noe inkluderende og hyggelig. La oss be, men la oss bruke hodet. La oss prise Herren, men la det, for Guds skyld, skje med måte.
Svært interessant, og dette går rett inn i vår løpende debatt om forholdet mellom tro og fornuft. Her har jeg fått mye å tygge på.
ES>Troen og den enkeltes forhold til Gud overstyrer etikken hvis og bare hvis Gud befaler det
Hvis noen gjør noe uetisk, og sier at Gud befalte det … hvordan skal så vi andre forholde oss til det?
Hvis vår samvittighet – som “Gud” har gitt oss – forteller at oss at dette er galt, hvordan kommer så “Gud” inn og overstyrer dette? Hvorfor er “Guds stemme” fra samvittigheten mindre verdt enn “Guds stemme” via andre kanaler?
Det må prøves på handlingen, opp mot de ti bud og de evangeliske bud. Mener du generelt sett eller i teksten om Abraham, når du spør om Gud som overstyrer samvittigheten? (Du kan skrive Gud uten anførselstegn, det går bra, jeg skal ikke holde det mot deg…)
Jeg trolker nok utvalget dithen at de med “ukontrollert lydighet/fundamentalisme” ser for seg litt andre ting enn “bare” for eksempel konservativ kristendom (da forstått som en motsats til den folkekirke-karrikaturen du tegner opp mot slutten). Teksten om Abraham og Isak kan for eksempel utnyttes til å gi en begrunnelse for et selvmordsangrep begått av en religiøs fanatiker. Selv om ikke akkurat det har skjedd hos oss ennå, er det jo ikke en akkurat ukjent problemstilling andre steder i verden. Dessuten trenger vi ikke se lenger enn til Knutby for å se hvordan en slik “Gud har befalt at jeg skal drepe!”-argumentasjon kan utarte seg i praksis.
Når du i svaret til Trist over henviser til budene (de ti og de evangeliske) som det som en slik “trosåpenbaring” skal prøves på. Betyr det at du setter etikken foran troen? I så fall: Hvilken etikk? Den som baserer seg på det skrevne ord? Er legalisme som krenker et annet menneske uproblematisk? Det gjenstår ennå en røys med spørsmål her…
Må jeg velge mellom Kirkegaard og Levinas på dette punktet, da blir det Levinas. Rett og slett fordi jeg tror de gode gjerninger er til for nestens skyld, ikke for Guds skyld. Men det er ingen klar diktomi her: Selve tanken om at min neste nettopp er min neste er forankret i troen på Gud.
…og poenget var selvsagt da at motstanden mot fundamentalismen begrunnes i at den krenker nesten (jf. eksempelet med den tilfeldig rammende selvmordsbomber). Da blir det helt feil å skrive, slik du gjør, at “Utvalget begrunner ikke sensuren med moralteologiske vurderinger, eller med faren for at vår nestes ukrenkelighet kan gå tapt.” Det er jo nettopp nesten som er i fokus også i utvalgets vurdering.
Dersom du mener at dette er “åndelighet med bremsen på” (jf. overskriften), da lurer jeg litt på hva slags fart du ønsker å holde oppe.
Nå mener ikke jeg nødvendigvis at Gen 22 skal ut av lektionariet. Diskusjonene vi har her viser jo at det er en tekst full av sprengkraft og mye spennende teologi. Men noen lettvint tekst, det er den ikke. Skjønt: Finnes det lettvinte bibeltekster? Det må jeg grunne litt på…
Hele den kristne grunnfortellingen om Faderen og Sønnen kan også “brukes” til å gi en begrunnelse for å ofre den andre for en høyere sak. Så det faktum at en tekst kan misbrukes er ikke et godt argument for å sensurere den. Jeg er helt uenig i at det er nesten som er i fokus i utvalgets begrunnelse. Det er den moderate religionsutøvelse som er i fokus, slik jeg ser det. “Ukontrollert lydighet”, hva skulle faren være med det? Må det innebære at nesten blir krenket? I så fall: Hvorfor skriver de da ikke mer inngående om de moralske problemstillingene denne teksten reiser når de faktisk velger å nappe ut en av de mest brukte typologiske lesningene av Kristushendelsen fra GT?
Når det gjelder den farten du sikter til er fartsgrensen angitt i Matt, kap 5-7.
Når kristne/kyrkjer tar til å la seg disiplinere med tanke på kva slags lektionar ein kan ha og godta offentleg sensur av bibeltekstar – då bør grensa vere nådd. Kor servil orkar ein eigentleg å vere? Good grief!
Kommetarren over var til Harald; og eg er heilt samd med Eskil i at det er “den moderate religionsutøvinga” som er poenget for utvalet når dei kuttar ut denne teksten .
Eskil/Arnfinn: Heisann!
La oss i hvert fall forsøke å bli enige om hva vi er uenige om før vi diskuterer videre.
1. Noe av diskusjonen her går på hva som ligger i ord som “ukontrollert lydighet” og “fundamentalisme”. “Fundamentalisme” brukes jo på så altfor mange ulike måter (Per Lønnings ord om at det er et “ord til fordømmelse og til fordummelse” er et greit memento). Jeg tolker utvalgets bruk av ordet, som vi altså diskuterer her, dithen at det ikke er snakk om den jevne bedehusmann- eller kvinne som identifiserer seg med bevegelsen bak “The Fundamentals” Over There, altså ikke det jeg heller foretrekker å omtale som biblisisme, men at ordet brukes om enkeltindivider eller grupper som er villige til å gå over lik for å oppnå religiøse mål. Det korresponderer bedre med bruken av ordet “ukontrollert” (vi snakker da om grupper som begår lovbrudd, ikke grupper som tenker “feil” tanker!) og med problematiseringen av nettopp Genesis 22-teksten som jo handler om å overveie å begå drap i Guds navn.
Dersom du, Eskil, imidlertid mener at utvalget arbeider for å skape en kirke som svarer til denne beskrivelsen:
og at de avgrenser seg mot alle andre med den begrunnelse at de er “fundamentalister” – vel, da tror jeg rett og slett at du tar feil. Jeg mener for øvrig at dette er en ganske grov karrikatur av Den norske kirke (som det virker naturlig å identifisere som dne størrelsen du polemiserer mot). Radikalitet kommer i flere former, også på troens område.
2. Jeg har ikke sagt at jeg ikke vil ha Gen 22 inn i tekstrekkene. Men jeg ser at jeg i beste fall ordla meg litt ullent i forrige kommentar, så la oss fjerne all tvil: Gen 22 er en viktig tekst å ha med i kirkas teksttilfang. Den spiller, som du Eskil også sier, en sentral rolle som forløpertekst for Golgata-hendelsen. Det i seg selv er grunn nok til å ha den med. Men teksten er etter mitt skjønn også viktig fordi den inviterer oss til å kritisere Abraham og til å ta et oppgjør med alle former for ofring av andre mennesker i religionens navn.
Siden GT-teksten vanligvis ikke prekes over men “bare” leses, blir det da et avgjørende poeng hvilke tekster den stilles sammen med og hvilke motiver og tanker som framheves gjennom lesningen og sammenhengen.
3. Jeg har nevnt sammenhengen mellom Gen 22 og Golgata. Til det vil jeg også si: Det ligger en avgjørende forskjell i det at Jesus er en voksen mann som frivillig lar seg mishandle. Som vi har vært inne på før: Jeg er usikker på om det samme kan sier om Isak. Dette går i hvert fall ikke klart fram kun ved at Gen 22 leses. Med tanke på religiøst motiverte overgrep mot barn (eller andre) trenger vi derfor flere assosiasjoner enn den objektive forsoningslære og tanken om Gud Fader som ofrer sin Sønn. Ikke at jeg tror du/dere er uenige i dette, men la det nå være sagt likevel.
Sånn. Nå må jeg gå for å ha dagens begravelse nummer to. Også denne gangen, slik som i den som var kl. 11:00, planlegger jeg å lese Rom 8:31b-35,38-39, en tekst som helt klart alluderer til ofringen av Isak. Så vet dere det.
Først bare ett spørsmål: Mener du at utvalget ga en god grunn for å fjerne teksten, Harald? Jeg mener ikke at løsningen på denne tekstens problem (for den er selvfølgelig fundamentalt problematisk sett fra en sekulær etikks ståsted) er å sensurere den, men å tale om den, å preke over den, løfte den frem og spørre: Hvorfor er denne teksten en viktig tekst for den kristne tro?
Til 1): Jeg er enig i at min karakteristikk av folkekirken og dens ideologi er krass. Men som prest opplever jeg nok hvor tannløs DnK (det finnes selvfølgelig mange unntak, jeg snakker om folkekirkeideologien, ekteskapet med Arbeiderpartiet og hele dette spiselige kosemaskineriet) er i ferd med å bli, når det gjelder å tale meningsfullt om kristen etikk generelt, om Gud og om frelsen i Jesus. Det er pinlig. Derfor setter jeg det på spissen slik jeg gjør det her, for å få frem et poeng, noe jeg mener sensuren av denne teksten er et soleklart uttrykk for.
Til 2): Enig til en viss grad. For jeg mener ikke Abraham må kritiseres, men forstås.
Til 3): Det ligger en forskjell der, men allikevel er teksten normerende når det gjelder typologisk lesning av GT. Derfor kan den ikke fjernes, det er den mest puslete løsningen. Dessuten: Jesus ofret seg selv frivillig, jeg er helt enig i det, men allikevel kan det sies at det ikke bare var frivillig, Han var jo et menneske, som ønsket å slippe. Dette baserer vi vår tro på, at et menneske ble ofret. Det er i så fall mer problematisk enn en nestenofring av en gutt (Isak ble jo faktisk ikke ofret, men det ble Jesus).
Jeg synes uansett sensur er en uting – uansett hvem som bedriver den. Ett spørsmål som melder seg: Hvem har sensurert religiøse tekster mest? Kommer ikke den katolske kirken selv høyt opp på en slik liste?
En ting er jo “å veilede” i trosspørsmål. Men å holde noe tilbake fordi “noen ikke tåler / er i stand til å lese det” er da reinspikka sensur?
Du bør skjøne skilnaden på at kyrkja set grenser for kva tekster som representerer hennar eiga tru – og på det å gripe inn på område for andre institusjonar og felllesskapar. Den katolske kyrkja øver ingen sensur mot andre. Det er veldig uvant for ‘moderne’ individualistar å skjøne at kyrkja er eit samfunn som er basert på ein viss doktrine, og at det er nødvendig å halde den intakt. Kyrkja er ein trus- og lærefellesskap. Sjølsagt skal ikkje katolske teologar og forkynnarar kunne publisere eller hevde kva som helst i kyrkja sitt namn! Kvifor er det så vanskeleg å forstå at religion ikkje er ei privatsak? Kyrkja – og tilsvarande institusjonar/fellesskapar – har opplagt rett og plikt til så skille mellom representative/offetlege tekstar og privat synsing.
Og sjølsagt kan ikkje kyrkja la seg disiplinere av det sekulære samfunnet til å fjerne tekstar frå sin eigen kanon og frå det som skal lesast i liturgien.
Jeg er helt enig! Paven er selvsagt suveren i trosspørsmål. Men du ser vel forskjellen mellom å si hva som er rett tro og sensurere bort religiøse tekster man kke er enig i?
Kyrkja sensurer ikkje anna enn det som blir publisert av katolske teologar og ho vaker over det som blir lært og forkynt av biskopar, prestar og katolske predikantar elles. Det er sjølsagt at ein som representerer kyrkja, må respektere kyrkja si tru og lære. Elles ville kyrkja gå i læremessig oppløysing.Den katolske kyrkja er ein trus-fellesskap.
ES> Folkekirkens toleranse-ideologi, som enda en gang ender opp som den totale intoleranse. La oss høre Herrens ord, men la oss høre noe inkluderende og hyggelig.
Ja – folkekirken er tolerant, og troen endrer seg med kirkegåerne. Det finne ingen paver i den norske kirken. Trosspørsmål avgjøres med demokratiske metoder. Heldigvis er det som klippes bort fortsatt åpent tilgjengelig.
I den katolske kirken avgjøres trosspørsmål av paven. Jeg skjønner godt at troen ikke er en privatsak og at dette er et trosfellesskap. Men hvor har alt som har blitt klippet bort blitt av? Er dette sensur? Eller er det kun “forvaltning”?
Det er feil at ‘trosspørsmål’ avgjøres av paven’. Paven forvaltar læreansvaret (magisteriet) saman med heile det universelle episkopatet; alle dei katolske biskopane i verda. I det kollegiet har han eit særleg ansvar som Peters arvtakar, som samlande og leiande figur – som i svært sjeldne tilfelle må ta ei læremessig avgjerd “ex cathedra”, for einskapens skuld.
Den trua/læra som paven og biskopane har tilsyn med, er den overleverte trua frå apostlane. Paven og biskopane har ikkje noko mynde til å opprette eller avskaffe trussetningar; trua er heile kyrkja- og alle dei truande sin ‘eigedom’.
At kyrkja ikkje stiller seg bak skrifter som bryt med den katolske trua, kan ein god kalle “sensur”. Akkurat som ein redaktør i ein avis ikkje vil kunne la kva som helst stå på trykk på leiarplass i avisa. Dei offisielle uttrykka for “sensuren’ i den katolske kyrkja er “nihil obstat” (”ikkje noko hinder”) og “imprimatur” (”kan trykkast”). Eg synst det er meir tvilsamt med all den fordekte sensuren i det offentlege rommet. Kyrkja vedstår seg at ho vurderer kva som kan seiast på hennar vegner.
Kvar blir avviste skrifter o. l. av? Der bøker og skrifter elles kan finnast – i bokhandlar, bibliotek, privat eige osv.. Er det så mystisk? Prøv å skille mellom “Da Vinci-koden” og den verkelege verda.
Kom over en sak i VL, rikitgnok om forkynnelse for barn, men allikevel angår det vår debatt: http://www.vl.no/kultur/article3906895.ece.
Denne lenken er til et intervju med en doktorand innen det gamle testamentet som argumenterer godt for at vi som voksne ikke må harmonisere og pedagogisere vekk de ubehagelige bibelfortellingene overfor barna. Vi bør heller ivareta motsetningene istedet for å glatte dem over.
Hva med salmenes bok 37.27. “Vik ifra det onde og gjør godt. Da skal du bo trygt for evig”
Ja, hva med det?
Men er Gud menneskelig, eller står han også over den menneskelige etikk. (skal ikke blande meg inn), men den begrunnelse at han har noe langt mer og bedre og tilby de som eventuelt blir ofret, stenet, misforstått, plaget og hundset også av Gud og i Guds navn. (det muslimske argumentet) og hvem begår hvilke handlinger med hvilket mandat. Er Gud grusom (som lar grusomheter skje)
Er det ikke dette som historien om Abraham. Han legger ALT i Gud hånd, også grusomheten og den mennesklige etikk. Man dømmer ikke Gud og dennes befalinger. Den allmektige
Gud er skildret menneskelig i Bibelen og vi er skapt i hans bilde. Dvs at det finnes noe ved oss som er fra Gud. Men som Gud står han over all menneskelig aktivitet, også etikken. I den kristne tro funderes etikken på Guds lov om hva et menneskeliv er og hvordan det skal leves. Når det gjelder det ondes porblem (dvs det problemet som tar opp dette om Gud er grusom når han lar grusomheter skje) finnes det et vell av ulike fortolkninger. Ingen av dem løser dette problemet, men i mine øyne er det utelukkende mer eller mindre ille løsningforslag. Spørsmålet blir da å velge det minst ille, og det er etter mitt syn det vi sitter igjen med etter Jesu rop på korset, der han også, som Guds sønn, tar del i det meningsløse og vonde her i verden.
Men handler ikke all kristen teologi da om følgende (med ref til salmenes bok 37.27) selv om det er GT.
Hva er å handle godt i Guds øyne? Er det å gjøre Guds vilje eller menneskers vilje og hva er så Guds vilje i tilfelle.
Dette blir fort et tema som tar opp i seg mange andre. Jeg våger meg likevel på en kort kommentar, for å antyde noen poenger (og vise at dette ikke er helt enkelt).
For kristne er det å “handle godt i Guds øyne” å ha samme sinnelag som Jesus, ikke bli noen skyldige noe annet enn å elske dem, kort sagt å følge Jesu etiske formaninger og eksempler, i det hele tatt den Ånden som gjennomsyrer den nye pakt (Det nye testamentet).
Det er dermed overhodet ikke noe grunnlag for å tenke at kristne fundamentalister plutselig skal begynne å ofre sine barn. Vi finner (så vidt jeg er kjent med) ikke ett eneste eksempel på dette i hele kirkehistorien, og vel heller ikke blant muslimer eller jøder, fundamentaliser eller ei. Jeg opplever det med Eskil som betenkelig at komiteer skal begynne å “sensurere” tekster på mistanke om misbruk.
Hva jeg konkret bør gjøre for å “handle godt i Guds øyne” (f.eks. hvordan jeg som enkeltperson skal ta meg av fattige, syke, de i fengsel, de utstøtte etc.), vil kunne variere med situasjonen og samfunnsordninger. Ser vi på etikken mer bredere, vil det også kunne være uenighet blant kristne om tolkning og betydning av enkeltspørsmål (som homofilii, for å nevne elefanten i rommet).
Og så er det et poeng at vi må skille mellom hva vi skal gjøre som enkeltmennesker og som samfunnsinstitusjoner.
Politi og militære er legitime størrelser med mandat til å bruke ulike typer makt (inkludert våpenmakt) mot indre og ytre fiender (og altså ikke bare vende det andre kinn til), begge deler kan vel knyttes opp mot tenkningen om rettferdig krig.
At vi her får en rekke dilemmaer, og kan havne i noen grøfter, gjør ikke at vi må slutte å spørre oss som enkeltmennesker og samfunn om hva som egentlig er godt i Guds øyne. Eller begynne å tro at hvis vi hører “Guds stemme” be oss gjøre noe som tydelig strider mot Jesus, at vi skal følge det.
Det er tvert i mot slik at dess mer i strid med Jesus, dess sikrere kan vi være på at det ikke er Guds stemme.
Kristen teologi handlar om meir enn etikk: Teksten di siterer, Sal 37,27, står ein samanheng der det er sjølve relasjonen til den levande Gud som er avgjerande. Salmen omtalar to menneske: “Den gudlause” og “den rettferdige”, Guds ven. Alle menneske har, etter kristen tru, moralsk dømekraft, men i eit sekularisert samfunn syns eg det blir stadig klårare at å snakke om etikk og moral utan relasjon til Gud, blir utilstrekkeleg. Utan tru på Gud og å opne seg for han, er det vanskeleg å forstå hans vegar.
Takk!
Interessant! (nå sklir det litt ut igjen). Jeg åpnet en bibel og pekte i blinde. Meg bekjent står det ingen steder i bibelen om de gudløse organsiasjoner, land eller samfunn. Det står om de gudløse individer. Ref. salmene. Det står derimot. “Gi kongen det kongen tilhører, og Gud det gud tilhører” (utlagt av verden er av verden og av gud er av gud)
Jeg bare må få lov å sitere. Dette er krutt.. Johannes 15.19. “Var I av verden, da vilde verden elsket sitt eget; men fordi I ikke er av verden, men jeg har utvalgt eder av verden, derfor hater verden eder”
Det er sterke uttalelser fra en mild person.
Jeg skal ta den helt ut, og heller få bøtter av kjeft, men overstående sammestilling kan tolkes på følgende måte;
Gi fornuften det fornuften tilhører og Gud det Gud tilhører. Alså, vi sender ikke fornuften på ferie og i det fornuftige er det det fornuftige som skal ha det som det fornuftige tilhører, men i Gud og i Guds vilje er det ikke fornuften som bestemmer, herunder utlagt den fornuftige menneskelige etikk. Det er guds vilje. Gud er ikke fornuft.
Var I av verden, ville I ha blitt elsket av verden. Var I av det fornuftige ville I ha blitt elsket av det fornuftige. Men, legger vi John 15.19 tilgrunn, er det alså det som er evangeliet. I er utvalgt fra verden, men ikke av verden (det fornuftige)
Eskil: Hei igjen. Beklager seint svar. Tøff helg.
Jeg vet ikke om jeg har sagt at jeg applauderer utvalgets argumentasjon eller konklusjon. Det var i så fall ikke hensikten. Det jeg reagerte på var det jeg opplevde som en karrikatur av utvalgets argumentasjon.
For å oppsummere: Du presenterer Kierkegaards rangordning (religionen før etikken) og kontrasterer denne med Levinas’ rangordning (etikken før religionen). Så stiller du utvalgets arbeid opp mot disse to og sier noe sånt som: “Hadde de enda valgt å følge enten Kierkegaard eller Levinas! Men utvalget er bare teite og følger Arbeiderpartiet.” Ja, jeg vet at det er jeg som karrikerer nå, men… Mitt poeng var altså at jeg oppfatter utvalget som en god del mer dyptpløyende enn du beskylder dem for å være. Jeg tror fortsatt at utvalgets argumentasjon best kan forstås som en variant av det vi her kan kalle Levinas’ syn, nemlig at de er drevet av en bekymring for at den aktuelle teksten skal brukes til å krenke nesten i religionens navn.
Jeg er ikke enig med utvalget i de konsekvensene de trekker. Jeg synes teksten skal leses i gudstjenesten. Den er viktig (også fordi den, som sagt, kan leses typologisk med henblikk på Jesusfortellingen). Men den bør også kritiseres, på enkelte områder. Det er derfor viktig hvilke tekster og tankerekker den kobles sammen med. Men dette er et poeng som selvsagt ikke bare gjelder Gen 22, det gjelder svært mange bibeltekster.
Det er en kortsiktig strategi å fjerne de vanskelige tekstene. De forsvinner jo ikke fra Bibelen, og Bibelen er tilgjengelig for alle som vil. Jeg tenker derfor at det er enda viktigere at vi preker over de tekstene som kjennes vanskelige av og til innenfor kirkas fellesskap, slik at vi og andre skal slippe å bli sittende alene med dem.
Jeg er med andre ord uenig med utvalget, men jeg tar dem likevel i forsvar i møte med din kritikk fordi jeg opplever at du ikke tar deres argumentasjon helt på alvor.
Ellers er det nok slik at våre lesninger og reaksjoner, både på utvalgets arbeid og på hverandres utsagn, også henger sammen med at vi befinner oss på litt ulike steder hva gjelder synet på det du kaller “kosemaskineriet”.
Til ‘leif auke’:
Eg sa ingen ting om at ‘den gudlause’ refererer seg til “organisasjoner, land eller samfunn”; det er nettopp personen/individet det handlar om i Salme 37, som du viste til. Mott poeng var at teologi dreiar seg om meir enn “etikk”; også Same 37 handlar om relasjonen til Gud.
Til Arnfinn,
Vi starter i realiteten en ny tråd.. Dette bør muligens fanges opp i et eget tema (så var det sagt). Jeg angriper deg ikke. Jeg forsvarer ditt syn og bare utdyper poenget i salmene 37.27. Troen er personlig, guds skaperverk er godt, det antatte gudløse finnes ikke i strukturene, men i mennesket.
Det jeg gjør videre er å legge for dagen et ytterst fundamentalistisk syn på troen, og jeg mener jeg topper det med vilje. Det denne debatten handler om, som jeg forsåvidt er mindre opptatt av er utvalgets arbeide med gen 22, og jeg har ikke noe som helst begreper om dette er intr. eller ikke.
Men resonmentet mener jeg er fundamentalistisk og krystalkart. Fra et kristent teologisk ståsted, og med dekning i enkelt formuleringer i bibelen og den bibelse ånd, (mitt rike er ikke av denne verden) bør det være av underordnet betydning hva den antatte effekten er av slike fortellinger. Tillater du deg å debattere på det grunnlaget river du samtidig bena under deg selv. (fra et kristent teologisk synspunkt). Den fundamentale begrunnelse er Guds vilje og å gjøre godt. (etter guds vilje). Men med et slikt resonment betyr det også; At om det er godt, (etter guds vilje) så fjerner vi gen 22.
Da blir mann tvunget til å velge troen eller ikke troen.
Harald: Du skal bare spa på med karakteristikker av min latterliggjøring av tekstutvalgets begrunnelse. Det går greit, og du har rett: Jeg synes det er meget tynt og kan egentlig ikke fatte hva du kan synes er så dyptpløyende med begrunnelsen. De sier jo bare at den kan misbrukes og det er det. Har du lest noe jeg ikke har funnet? Det er jo ingen argumentasjon å ta på alvor, fordi argumentasjonen er nesten fraværende. Det er så urtypisl den norske folkekirkeideologien at jeg kan få fnatt. Her tar de en av de virkeli viktige tekstene i to av verdens store religioner og klipper den vekk. Jeg blir fortsatt varm bare jeg tenker på det…
Eskil: Det er godt mulig at jeg leser utvalgets (manglende) argumentasjon med altfor mye velvilje. Du skal heller ikke se bort ifra at den lesningen er et utslag av en litt pubertal kverulantisme som en konsekvens av at jeg har noe problemer med å svelge unna folkekirkekarakteristikker av type:
Bare for å gjenta meg selv (og deg) enda en gang, altså.
Men i hovedkonklusjonen er vi jo enige, da: Det blir for dumt å sakse Gen 22 ut av tekstrekkene bare fordi den utfordrer oss. Jeg ønsker meg såvisst ikke en kirke uten punch. Vi kan med andre ord glede oss sammen over at teksten er inne i forslaget til ny tekstbok.
I dagens tekstrekker er Gen 22:1-13 tilleggstekst på 5. søndag i faste. Det er bare én tekstrekke oppsatt på denne dagen, Lev 4:13-20, Hebr 9:11-15 og Joh 11:45-53. I det nye forslaget er Genesisteksten koblet sammen med nevnte episteltekst (Hebr 9) og evangelietekst (Joh 11) på Fjerde søndag i fastetiden (første rekke). Den erstatter med andre ord Lev 4:13-20. Det at teksten løftes fra tilleggstekst (på en søndag som feires relativt sjelden) til fast førsterekketekst innebærer en klar opphevning av teksten, tenker jeg. Men hvilken funksjon får teksten satt inn i den nevnte sammenhengen? Hvilke motiver er det som løftes fram? Hvordan er det naturlig å tolke teksten i lys av Hebreerbrevs- og Johannesteksten? Det er også viktige spørsmål når denne tekstens plassering i det nye lektionariet skal vurderes.
Og der hadde det vært spennende å lese dine reaksjoner.
Dette er jo tekster som løfter frem offeret i Gen 22, dvs at Gud krever et offer og at han får det. “Det er bedre at ett menneske dør, enn at hele folket går til grunne”. Etikken styrer man unna, og jeg må nesten si, hvordan skule man kunne unngå det. Det er jo ikke mange tekster som matcher det grusomme, sett med en sekulær etikk, i Gen 22 (det eneste må være selve Jesus-fortellingen, at en mann ofres i det hele tatt).
Jeg synes, som du, at det er bra at denne teksten er oppjustert til fast tekst. Sammenkoblingen av tekstene kan man jo si mye om, men det er jo nå i hvert fall full anledning til å preke over teksten.
Når det gjelder dine problemer med å svelge mine karakteristikker kan jeg vel si lite annet enn at jeg forstår deg. Jeg skriver polemisk. Men allikevel irriterte denne sensuren meg såpass at jeg lot meg rive med. Dessuten mener jeg faktisk at denne sensuren er en typisk illustrasjon på folkekirkeideologiens tydelige identitetsproblem, dersom ordet “kirke” fortsatt skal inngå i det statlige religionsprosjektet. Jeg slår egentlig et slag for bytte av statsreligion. Skal legge ut en tekst om dette.
Skjeldal har med sin poelmikk/kritikk påpeika noko viktig, syns eg: at tekstar står i ein “sosiologisk” konteks; in casu: kyrkja. Kyrkja skal vere forståingshorsonten for liturgiske tekstar.
Men då blir det eit spørsmål om kva kyrkja er – og det er her “folkekyrkja” sitt identitetproblem blir tydleg – slik Skjeldal også påpeikar. Skal identiteten liggje i kyrkja sin ‘katolisitet’, i den allmenkyrkjelege overleveringa, slik det også i den aktuelle lutherska statskyrkja (endå) delvis er nedfelt i liturgi, embetsordning, ikonografi o.s.v.? Eller er det prinsippet om å vere “open og inkluderande” og bekreftande i høve til majoritets- oppfatningar og politiske føringar som avgjer? Dette er vegskilt som peikar i heilt ulike retningar. Her må ein gjere eit grunnleggjande retningsval.
Tekstbruk og ekklesiologi heng nøye saman.