Men då blir det eit spørsmål om kva kyrkja er – og det er her “folkekyrkja” sitt identitetproblem blir tydleg – slik Skjeldal også påpeikar. Skal identiteten liggje i kyrkja sin ‘katolisitet’, i den allmenkyrkjelege overleveringa, slik det også i den aktuelle lutherska statskyrkja (endå) delvis er nedfelt i liturgi, embetsordning, ikonografi o.s.v.? Eller er det prinsippet om å vere “open og inkluderande” og bekreftande i høve til majoritets- oppfatningar og politiske føringar som avgjer? Dette er vegskilt som peikar i heilt ulike retningar. Her må ein gjere eit grunnleggjande retningsval.

Tekstbruk og ekklesiologi heng nøye saman.

Jeg synes, som du, at det er bra at denne teksten er oppjustert til fast tekst. Sammenkoblingen av tekstene kan man jo si mye om, men det er jo nå i hvert fall full anledning til å preke over teksten.

Når det gjelder dine problemer med å svelge mine karakteristikker kan jeg vel si lite annet enn at jeg forstår deg. Jeg skriver polemisk. Men allikevel irriterte denne sensuren meg såpass at jeg lot meg rive med. Dessuten mener jeg faktisk at denne sensuren er en typisk illustrasjon på folkekirkeideologiens tydelige identitetsproblem, dersom ordet “kirke” fortsatt skal inngå i det statlige religionsprosjektet. Jeg slår egentlig et slag for bytte av statsreligion. Skal legge ut en tekst om dette.

Medmenneskelighet med en touch av Gud. Fornuftighet med åpenhet for det religiøse. Folkekirkens toleranse-ideologi, som enda en gang ender opp som den totale intoleranse. La oss høre Herrens ord, men la oss høre noe inkluderende og hyggelig. La oss be, men la oss bruke hodet. La oss prise Herren, men la det, for Guds skyld, skje med måte.

Bare for å gjenta meg selv (og deg) enda en gang, altså.

Men i hovedkonklusjonen er vi jo enige, da: Det blir for dumt å sakse Gen 22 ut av tekstrekkene bare fordi den utfordrer oss. Jeg ønsker meg såvisst ikke en kirke uten punch. Vi kan med andre ord glede oss sammen over at teksten er inne i forslaget til ny tekstbok.

I dagens tekstrekker er Gen 22:1-13 tilleggstekst på 5. søndag i faste. Det er bare én tekstrekke oppsatt på denne dagen, Lev 4:13-20, Hebr 9:11-15 og Joh 11:45-53. I det nye forslaget er Genesisteksten koblet sammen med nevnte episteltekst (Hebr 9) og evangelietekst (Joh 11) på Fjerde søndag i fastetiden (første rekke). Den erstatter med andre ord Lev 4:13-20. Det at teksten løftes fra tilleggstekst (på en søndag som feires relativt sjelden) til fast førsterekketekst innebærer en klar opphevning av teksten, tenker jeg. Men hvilken funksjon får teksten satt inn i den nevnte sammenhengen? Hvilke motiver er det som løftes fram? Hvordan er det naturlig å tolke teksten i lys av Hebreerbrevs- og Johannesteksten? Det er også viktige spørsmål når denne tekstens plassering i det nye lektionariet skal vurderes.

Og der hadde det vært spennende å lese dine reaksjoner.

Vi starter i realiteten en ny tråd.. Dette bør muligens fanges opp i et eget tema (så var det sagt). Jeg angriper deg ikke. Jeg forsvarer ditt syn og bare utdyper poenget i salmene 37.27. Troen er personlig, guds skaperverk er godt, det antatte gudløse finnes ikke i strukturene, men i mennesket.

Det jeg gjør videre er å legge for dagen et ytterst fundamentalistisk syn på troen, og jeg mener jeg topper det med vilje. Det denne debatten handler om, som jeg forsåvidt er mindre opptatt av er utvalgets arbeide med gen 22, og jeg har ikke noe som helst begreper om dette er intr. eller ikke.

Men resonmentet mener jeg er fundamentalistisk og krystalkart. Fra et kristent teologisk ståsted, og med dekning i enkelt formuleringer i bibelen og den bibelse ånd, (mitt rike er ikke av denne verden) bør det være av underordnet betydning hva den antatte effekten er av slike fortellinger. Tillater du deg å debattere på det grunnlaget river du samtidig bena under deg selv. (fra et kristent teologisk synspunkt). Den fundamentale begrunnelse er Guds vilje og å gjøre godt. (etter guds vilje). Men med et slikt resonment betyr det også; At om det er godt, (etter guds vilje) så fjerner vi gen 22.

Da blir mann tvunget til å velge troen eller ikke troen.

Eg sa ingen ting om at ‘den gudlause’ refererer seg til “organisasjoner, land eller samfunn”; det er nettopp personen/individet det handlar om i Salme 37, som du viste til. Mott poeng var at teologi dreiar seg om meir enn “etikk”; også Same 37 handlar om relasjonen til Gud.

Først bare ett spørsmål: Mener du at utvalget ga en god grunn for å fjerne teksten, Harald? Jeg mener ikke at løsningen på denne tekstens problem (for den er selvfølgelig fundamentalt problematisk sett fra en sekulær etikks ståsted) er å sensurere den, men å tale om den, å preke over den, løfte den frem og spørre: Hvorfor er denne teksten en viktig tekst for den kristne tro?

Jeg vet ikke om jeg har sagt at jeg applauderer utvalgets argumentasjon eller konklusjon. Det var i så fall ikke hensikten. Det jeg reagerte på var det jeg opplevde som en karrikatur av utvalgets argumentasjon.

For å oppsummere: Du presenterer Kierkegaards rangordning (religionen før etikken) og kontrasterer denne med Levinas’ rangordning (etikken før religionen). Så stiller du utvalgets arbeid opp mot disse to og sier noe sånt som: “Hadde de enda valgt å følge enten Kierkegaard eller Levinas! Men utvalget er bare teite og følger Arbeiderpartiet.” Ja, jeg vet at det er jeg som karrikerer nå, men… Mitt poeng var altså at jeg oppfatter utvalget som en god del mer dyptpløyende enn du beskylder dem for å være. Jeg tror fortsatt at utvalgets argumentasjon best kan forstås som en variant av det vi her kan kalle Levinas’ syn, nemlig at de er drevet av en bekymring for at den aktuelle teksten skal brukes til å krenke nesten i religionens navn.

Jeg er ikke enig med utvalget i de konsekvensene de trekker. Jeg synes teksten skal leses i gudstjenesten. Den er viktig (også fordi den, som sagt, kan leses typologisk med henblikk på Jesusfortellingen). Men den bør også kritiseres, på enkelte områder. Det er derfor viktig hvilke tekster og tankerekker den kobles sammen med. Men dette er et poeng som selvsagt ikke bare gjelder Gen 22, det gjelder svært mange bibeltekster.

Det er en kortsiktig strategi å fjerne de vanskelige tekstene. De forsvinner jo ikke fra Bibelen, og Bibelen er tilgjengelig for alle som vil. Jeg tenker derfor at det er enda viktigere at vi preker over de tekstene som kjennes vanskelige av og til innenfor kirkas fellesskap, slik at vi og andre skal slippe å bli sittende alene med dem.

Jeg er med andre ord uenig med utvalget, men jeg tar dem likevel i forsvar i møte med din kritikk fordi jeg opplever at du ikke tar deres argumentasjon helt på alvor.

Ellers er det nok slik at våre lesninger og reaksjoner, både på utvalgets arbeid og på hverandres utsagn, også henger sammen med at vi befinner oss på litt ulike steder hva gjelder synet på det du kaller “kosemaskineriet”.

Gi fornuften det fornuften tilhører og Gud det Gud tilhører. Alså, vi sender ikke fornuften på ferie og i det fornuftige er det det fornuftige som skal ha det som det fornuftige tilhører, men i Gud og i Guds vilje er det ikke fornuften som bestemmer, herunder utlagt den fornuftige menneskelige etikk. Det er guds vilje. Gud er ikke fornuft.

Var I av verden, ville I ha blitt elsket av verden. Var I av det fornuftige ville I ha blitt elsket av det fornuftige. Men, legger vi John 15.19 tilgrunn, er det alså det som er evangeliet. I er utvalgt fra verden, men ikke av verden (det fornuftige)

make sense? Hvis ikke forkaster vi hele religionen!

Jeg bare må få lov å sitere. Dette er krutt.. Johannes 15.19. “Var I av verden, da vilde verden elsket sitt eget; men fordi I ikke er av verden, men jeg har utvalgt eder av verden, derfor hater verden eder”

Det er sterke uttalelser fra en mild person.