I syndsvedkjenninga i Dnk seier ein, i nynorskversjonen:

Heilage Gud, himmelske Far. Sjå i nåde til meg, syndige menneske, som har såra deg med tankar, ord og gjerningar og kjenner den vonde hug i hjarta mitt. For Jesu Kristi skuld ha tol med meg. Tilgjev meg alle mine synder, og gjev at eg må ottast og elska einaste deg.

Men i bokmålsversjonen kom det, for ein del år tilbake, inn ei svært uheldig endring. I den gamle versjonen står det: “… og kjenner den onde lyst i mitt hjerte.” Men i den nye versjonen står det: “…og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte.” Men er det ein viktig forskjell mellom desse? Forskjellen ligg i kva den gamle og den nye faktisk seier. Den nye nye formuleringa vart tatt inn fordi den gamle var ‘for fæl.’ Men den nye gjorde syndsvedkjenninga, ironisk nok, verre. Eg trur at det bør tenkast over at dei fleste ‘protestar’ mot syndsvedkjenninga har komme etter denne nye formuleringa. I fylgje denne artikkelen på Dnk sine nettsider seier Geir Hansen, leiaren av NFG sitt underutval for arbeid med gudstenesta sin inngong og utgong, at dagens syndsvedkjenning er “sterkt selvfordømmende,” og at formuleringen “kjenner lysten til det onde i mitt hjerte” er “fremmedgjørende.” Artikkelen held fram:

Det må da finnes en måte å utrykke vår delaktighet i det onde, uten at vi må si at vi av hjertens lyst ønsker å gyve løs med syndige handlinger, mener Hansen og siterer en eldre prestekollega: “Nå er det lenge siden jeg har kjent på denne lysten til det onde i mitt hjerte”.

Så, kva er eigentleg forskjellen? Jo, som Morten Magelssen påpeiker i denne kommentaren til eit av mine innlegg her, så er formuleringa “lysten til det onde” problematisk:

For jeg har ikke lyst til det onde qua ondt, men qua godt; det vil si, det er det som er godt i handlingens mål vi ønsker oss. Men det vi da ikke må misforstå, er at en handling vi utfører for å oppnå et gode, likevel kan være en ond handling (for eksempel ved at den frambringer det gode med onde midler).

Når eg seier at eg kjenner “den vonde hug i hjarta mitt” / “den onde lyst i mitt hjerte,” seier eg rett og slett at eg kjenner i meg sjølv ein dragnad mot å gjere det eg veit er vondt, men ikkje fordi det er vondt. (Å gjere det vonde qua vondt.) Nei, eg gjer det vonde fordi eg kan oppnå noko som er godt. (Å gjere det vonde qua godt.) Problemet er at når eg seier at eg kjenner “lysten til det onde i mitt hjerte,” så seier eg faktisk at eg kjenner ein dragnad mot å gjera vondt for vondskapens eiga skuld. Og det er feil. Eg er einig med prestekollegaen til Geir Hansen. Eg kjenner sjeldan (aldri?) lysten til det vonde. Men eg kjenner ofte den vonde hug/den onde lyst.