Den single mannen – Spontan, ensom og velstående
Sosiologen Willy Pedersens forskning viser nemlig at langt flere menn enn kvinner er single. Kvinner søker seg raskere inn i relasjoner; kjæresteforhold som samboerskap og ekteskap. Mennene drøyer lenger og velger ofte et liv som single. Men hvorfor?
Hvorfor mannen velger å være single i vår kultur er ikke så greit å svare på. Han blir i hvert fall ikke lykkeligere av det. Snarere tvert imot! Mange føler seg ganske ensomme og det har også med selvfølelse og selvbilde å gjøre. Vår kultur dyrker fremdeles frem den vellykkede mannen som den som har familie og lykkes karrieremessig også på det personlige plan. Man kan kanskje kalle det en slags intimkarriere eller familiekarriere.
Pedersen beskriver mannen i kapitlet “hybride maskuliniteter” i boken Nye seksualiteter – en bok som samler hans forskning på kjønn, seksualitet og identitet de siste årene. Han beskriver den moderne mannens selvbilde som en blanding av fordums ønske om å jakte og erobrere, og samtidig være myk og følsom. Denne kombinasjonen er det mange menn som ikke makter, og den androgyne mannen synes å være langt fra norske menns forbilde.
Denne indre dragkampen mellom disse idealene kan lett føre til avstandstagen, distanse, manglende selvtillit og retrett. En jeger som ikke har noe å jakte på søker ly i sin hytte.
Betyr dette at jeg umiddelbart aksepterer ideen om machomannen som en slags mannens evige indre natur?
I USA er det gitt ut en rekke bøker om temaet de siste årene. Robert Blys bok Iron John ble gitt ut i 1990, og oversteg 7 år senere en halv million solgte bøker. Mannsidealet er hentet fra eventyr, diktning og myologiske kilder. Denne bevegelsen er kritisk til moderniteten, og referer ofte til “mannens sår”, mannen må betale en høy pris for sin posisjon. Boken Wild at heart av John Eldredge er en kristen klassiker i samme tradisjon og har også solgt i store mengder. En annen referanse her er den kristne bevegelsen Promise keepers som hevder at mannen ikke har holdt sine løfter overfor kvinnene og familien.
Jeg er ambivalent i forhold til dette bildet av mannen. At mannen skulle ha en dyp essens inne i seg som trenger å virkeliggjøres, og som er skadet i det moderne samfunnet er jeg usikker på. Likevel er det tydelig at mannen sliter med å finne seg selv. Men dette gjelder da så menn ikke bare mannen. Både kvinner og menn er på jakt etter seg selv, sin identitet. Et samfunn i rask forandring der hver må finne sin vei skaper ensomhet.
Det virker likevel som om mannen sliter mer enn kvinnen med å finne denne veien. Kanskje ligger det et ideal om at “sterkest er den som står alene” i bunnen. Vår kultur har fostret ensomme, introverte menn som lever alene. Han er spontan og velstående. Søker meritter og karriere.
“Selv om mange av de tradisjonelle skriptene fortsatt definerer unge menneskers handlingsrom, skjer det endringer. Kjønn er aksen mange av disse endringene spilles rundt”, skriver Willy Pedersen og refererer til kjønnsrollene i det postmoderne samfunnet. Kjønn er derfor ikke uvesentlig for den som vil forstå menneskers jakt etter identitet. Ulike bilder preger menn og kvinners jakt på identitet.
Mannen jakter på seg selv, det hadde vært spennende å høre noen flere beretninger om hvor jakten starter – eller ender.
Jeg er en kvinne, men jeg er ikke Kvinnen. Jeg forstår ikke hvorfor jeg skal behøve å finne meg selv som kvinne, eller som kvinnen. Er det ikke nok at jeg finner meg selv? Hvis du ser litt dypere enn trender og moter, og det gjør du sannsynligvis siden du skriver på bloggen tro og fornuft, så leter vel mennnesker av begge kjønn etter sannheter og mening som ikke er kjønnsspesifikke? Så observerer vi hvordan vi relaterer til andre mennesker i forhold til dem – og kanskje sammenfaller mine holdninger og min fremtreden med andre kvinner, kanskje ikke. Om en mann er ensom er svaret mennesker, ikke et nytt selvbilde…
Langt flere menn single enn kvinner… ehhm… Kan noe forklare meg dette? Bortsett fra polygami og homofili burde vel det være akkurat like mange kvinner som er single som menn. Med mindre det finnes flere menn da, men da er jo analysen bortkastet…
Noen som kan forklare?
Det er vel ganske kjent at det blir fødd fleire gutar enn jenter, t.d. opererer mi lokale matematikkbok med at det er 51,3% sjanse for gut og 48,7% sjanse for jente. Uten at dei tala nødvendigvis er korrekte.
Korleis du forklarer at fleire menn er single enn kvinner veit eg ikkje heilt, kanskje noko med kor gammal du er før du blir definert som “single”, t.d viss kvinner i snitt er single fram til dei er 20 år og menn til dei er 25 så vil det til ei kvar tid vere fleire single menn enn kvinner (du blir nok ikkje definert som single før du blir voksen). Viss min teori er korrekt så har forskaren funne ut at menn er i snitt eldre enn kvinna dei er saman med…
Men eg er ikkje sikker (og strengt tatt ikkje spesielt interessert heller).
Flere menn enn kvinner single? Hvordan er det overhode mulig? Gitt at 50/50 fordeling i utgangspunktet kan dette oppstå på to måter: Mange kvinner er lesber, eller flere kvinner deler på en mann (polygami).
Kjære navnebror, her har du et forklaringsproblem, ja…
Spennende tema. Man skulle tro at ut fra det kristne verdensbildet var mer veiledning å by på for moderne menn. Sjøl har jeg lest to bøker om temaet, men fikk ikke så mye ut av det. Hvis du finner fasiten om hvordan kristne menn skal leve sitt liv, må du love å dele den.
Fint. Det blir født flere gutter enn jenter. Men da har man jo mistet hele poenget med å skrive om at det er flere single gutter, fordi det vil det jo automatisk alltid være! Og da blir det jo morsomt å se psykologiske vurderinger av menn fordi flere av dem er single…
Er det ikke slik at “grunnen” til at det blir født fler gutter enn jenter er at barnedødeligheten til gutter er høyere, og at slik blir denne forskjellen utgjevnet..
Takk for mange interessant kommentarer på mitt innlegg. Jeg innser forklaringsproblemet i forhold til at det er flere single menn enn kvinner i Norge. Jeg har heller ikke vært i stand til å lese Pedersens avsnitt på nytt siden jeg har vært syk, men lover å komme tilbake med oppdatering. Sannsynligvis har jeg uttrykt meg upresist.
Mitt anliggende var ikke primært forskjellen i antall, men hvordan de ulike kjønnene takler å være henholdsvis mann og kvinne i vår kultur. Hva gjør kvinnen mer robust i så måte? Noen vil kanskje hevde at det er kvinnens seier over mannen gjennom kvinnefrigjøring som har skapt dette skillet? En mer forsiktig antakelse er at mannen er blitt overflødig som følge av kvinnens økonomiske selvstendighet.
Jeg er imidlertid usikker på begge forklaringsmodellene. Selvsagt kan de ha noe for seg, men jeg synes det er mer interessant å se på det i et mer generelt identitetsperspekiv. Kort sagt: Fostrer vårt samfunn veike menn som er utrygge på seg selv? Slik sett kan det være interessant å se på de strukturelle perspektivene samtidig. En skole som krever stillesittende ungdom mer enn halvparten av livet. En reform 94 som tvinger selv de mest praktisk anlagte til å pugge norske rettskrivingsreformer. Mannens tradisjonelle identiet er henvist til Vi Menn og FHM. Kanskje flere enn meg som smugtitter?
“Hvis du ser litt dypere enn trender og moter (..) så leter vel mennnesker av begge kjønn etter sannheter og mening som ikke er kjønnsspesifikke?” skriver Arachne, og dette vil jeg gjerne kommentere. Nå var riktignok temaet for dette blogginnlegget nettopp mannen og kvinnens forskjellige utrustning i møte med det postmoderne samfunnet. Men hvis jeg forstår deg riktig er kjønn underordnet for deg som kategori overhodet.
Det er her jeg forsøker å skjelne mellom en essensialistisk kjønnsforståelse som hevder en dyp kjønnet kjerne i mannen og kvinnen, og en en sosialt konstruert kjønnsforståelse som hevder kjønnenes kulturelle relativitet som ytterpunkter. Jeg vil dels avvise begge ytterpunktene med en henvisning til hvordan vi faktisk forstår oss selv. Man trenger ingen teoretiske eller filosofiske modeller for å umiddelbart oppleve oss selv som kjønnet. Transkjønnede er jo det beste eksempelet siden de umiddelbart opplever seg selv som “feil kjønn”.
Selv eksistensialistfilosofen og feministen Simone de Beauvoir ser ut til å forutsette en slik kjønnet deling selv om hun vil avvise en essensialistisk tilnærming. “Alle er enige om at menneskearten omfatter hunkjønn” skriver hun i innledningen til Det annet kjønn. Videre: “Man fødes ikke som kvinne, man blir det”. Både Beauvoir og Sartre skiller mellom den eksistensielle og konkrete frihet. Alle har eksistensiell frihet, hevder Beauvoir, men min egen frihet trenger altså en verden der det finnes andre mennesker som også er frie, slik at de kan svare fritt på mitt anrop: “Jeg trenger jevnbyrdige i verden”.
Beauvoir forutsetter derfor kvinnen i eksistensiell forstand, noe også hele feministbevegelsen implisitt gjør. Uansett om man tar et essensialistisk, sosialkonstruksjonistisk eller eksistensialistisk utgangspunkt vil kjønnet være en kategori i rent praktisk forstand. Du vil riktignok finne ytterligående tenkere innefor Skeiv teori som vil hevde det motsatte, men det rekker jeg ikke å skrive om her. Man kan selvsagt også henvise til mer common-sense-argumenter: Biologisk betinget forskjell burde være et godt nok kriterium.
Med dette har jeg ikke sagt at biologisk forskjell med nødvendighet fører til ulike kjønnlige identiteter, men jeg noterer meg mannens ensomhet, empirisk begrunnet.