Politisk korrekte lekser
“Kan du hjelpe meg med denne engelskoppgaven, Pappa?” spurte eldstegutten i dag. Han kom med boken (Crossroads 10A) og leste opp spørsmålet (her oversatt til norsk):
“Homoseksuelle blir noen ganger nektet arbeid på grunn av sin seksuelle orientering. Nevn fem argumenter til støtte for et samfunn der seksuell legning er irrelevant når du søker en stilling, selv i en religiøs institusjon.” (s. 127)
Det kan kanskje nevnes at grunnlaget for oppgaven er litt diskutabel: Religiøse institusjoner er ganske nøye med å understreke at seksuell orientering ikke har betydning når noen søker jobb. Det som betyr noe, er etiske standpunkter, slik de kommer til uttrykk i aktiv handling.
Hovedsaken her er imidlertid at elevene (i 15-årsalderen) blir bedt om å innta en bestemt posisjon (tilfeldigvis den politisk korrekte) i et etisk og ideologisk spørsmål, og argumentere for dette ståstedet.
Hva er problemet? At oppgaven ikke er verdinøytral? Neppe. Selv om skolen ikke lenger skal forkynne en bestemt religion, kan den aldri bli verdinøytral, siden også det er et verdistandpunkt. Hvor mye vi enn måtte mislike det, må vi bare akseptere at flertallet i et demokratisk land bestemmer hvilke verdier som skal gjelde i offentlige institusjoner. At det ligger klare føringer i skolebøkene er et resultat av det.
Derimot er det litt mer kritikkverdig at elevene oppfordres til uredelig argumentasjon. De skal ikke drøfte for og imot, de skal ikke vurdere eller forsvare sine egne standpunkter. De skal argumentere for standpunkter de kanskje ikke har. Det kan sikkert forsvares som en artig lek på fest, eller som privat hobby for retorikkstudenter, men det hører ikke hjemme i en skole som skal oppmuntre til redelighet og respekt for ulike syn.
Det finnes tungtveiende prinsipielle argumenter mot det samfunnet som elvene blir bedt om å argumentere for. Et slikt samfunn ville jo i praksis forby meningsbærende organisasjoner å stille krav om lojalitet og oppslutning om sitt ideologiske grunnlag. Hvordan ville det tatt seg ut i et politisk parti, eller en interesseorganisasjon for eksempel innenfor miljøbebvegelsen? Det ville ganske enkelt være et brudd med grunnleggende rettigheter i et demokratisk samfunn. Men en elev som vil argumentere prinsipielt fra dette ståstedet, vil få feil. Oppgaven er nemlig å mene det motsatte. Dette er manipulativt og fordummende.
Jeg er ikke blant dem som liker svulstige og krigerske metaforer i debatter (selv om jeg noen ganger uforvarende kan bruke dem selv). Men de har likevel et poeng, de som mener det foregår en “ideologisk kamp” i samfunnet. Det er ganske mange som ikke fører den kampen med blanke våpen. På begge sider, dessverre.
Hvordan hjalp jeg gutten min med leksene? Jeg hjalp ham med å finne argumenter som er vanlig å bruke. Og så forklarte jeg – sånn helt privat – hva jeg syntes var bra med dem, og hvorfor jeg likevel ikke syntes de var bra nok. Hva han skrev i boka si, tenker jeg får være en sak mellom ham og læreren.
Opprinnelig skrevet for Alfs egen blogg.
På amerikanske skoler har de “debating teams” som konkurrerer om å argumentere mest overbevisende for en tildelt posisjon om et oppgitt tema. Det tror jeg er en veldig sunn øvelse, som utvikler ikke bare argumentasjonsevnen, men også evnen til å se argumenter som taler mot ens eget syn.
Slik sett kunne jo denne typen hjemmeoppgave være lærerik og utviklende (skjønt, er den ikke veldig vanskelig for en gjennomsnittlig 15-åring?), men da er det da naturlig at oppgaven har en del b) der elevene også må argumentere for det motsatte standpunktet. Uten dette begynner man å mistenke en klam politisk korrekthet, ja.
Jeg tror ikke det er en sunn øvelse. Jeg kunne ikke fordra slike øvelser da jeg gikk på skole. Det lot folk lure seg selv til å tro at de forsto sine meningsmotstandere bedre enn de gjorde. Når man lever seg inn i en karikatur, og bare bli mer overbevist om at “det er jo slik de tenker”, så kommer en ingen vei.
Det samme gjelder egentlig alt såkalt “rollespill” som er så moderne i pedagogikken for tiden. Det kan være en god ting hvis en gjør det rett og slett for å ha det gøy, men hvis man tror man lærer noe av det, ender man bare opp med å bekrefte sine egne fordommer og stereotypier. Det finnes ikke noe i rollespill som man ikke har lagt der selv.
Det er ett forkastelig syndefullt tema som ikke burde vært gjenstand for og diskutere. Mange elever er kristne oppdratt og har ikke behov den slags unaturlige innlevelser. Her taler jeg da om emnet seksualitet og homoseksualitet.