Rasjonell abortmotstand
Trykt i Vårt Land 14. april 2008.
Abortdebattanten Gregory Koukl gir gjerne følgende utfordring til sitt publikum: En far står med ryggen til sin tenåringsdatter, og hører henne spørre: ”Pappa, kan jeg drepe det?” Hvordan bør faren svare?
Tilhørerne svarer hver gang at faren først må spørre tilbake: ”Hva er det?” Denne lille historien illustrerer at når vi vurderer om det kan forsvares å avlive et individ, så er dette individets vesen, dets natur – hva det er – det helt avgjørende.
I debatten om hvorvidt abort skal være selvbestemt, er det derfor spørsmålet om hva fosteret er som avgjør hvilket standpunkt vi bør innta. Den amerikanske filosofiprofessoren Francis J. Beckwith behandler dette temaet grundig i den ferske boka “Defending Life”. For det første, fosteret tilhører menneskearten. Ved befruktningen opphører egg- og sædcelle å eksistere, og danner i stedet noe helt nytt. Dette nye individet er et menneske, noe Beckwith mener vi kan innse når vi i tankene følger vår egen utvikling bakover i tid: Jeg som nå er voksen, har tidligere vært et barn, før dét et foster, og et befruktet egg. Og så lenge jeg har eksistert har jeg vært det samme individet, og hele tiden et menneske.
Ifølge Beckwith er fosteret ikke bare et menneske, det har i tillegg også samme verdi som alle andre mennesker, uavhengig av utviklingstrinn og evner. Et individs verdi må være knyttet til hva slags vesen det er, dets natur. Det er nettopp dette som ligger i at mennesket har egenverdi, i motsetning til instrumentell verdi, slik bruksgjenstander har. Alle mennesker har del i samme menneskenatur, og det er dette som gir dem alle samme verdi.
I en serie detaljerte, presise og overbevisende resonnementer viser Beckwith hvordan alle forsøk fra dagens bioetikere på å tildele fosteret mindre enn fullt menneskeverd (avhengig av fysisk utviklingstrinn, bevissthet, evne til å føle smerte, etc.), har avgjørende svakheter.
Å lese Beckwiths grundige argumentasjon gir også grunnlag for å analysere norsk abortdebatt. En av bokas største fortjenester er å vise hvorfor argumentene som er mest brukt, også i Norge, er usaklige og egentlig ikke hører hjemme i debatten. Beckwith deler disse populære argumentene i tre grupper: Argumenter fra medlidenhet (for eksempel sosial ulikhet, appell til vanskelig livssituasjon), fra toleranse (”staten må være nøytral”, ”foreldrene må få velge selv”), og basert på usaklige personangrep (”menn blir ikke gravide, og kan derfor ikke uttale seg”).
La oss som eksempel se på en profilert norsk gynekologiprofessors foretrukne argument, som tilhører den første gruppen. Hun viser til Romania under Ceausescu, der abort ikke var tillatt og mange kvinner døde av utrygge aborter. Dette skal da sannsynliggjøre helsefaren ved å innføre abortforbud i Norge. På grunn av utsikten til slike konsekvenser vil det være galt av staten å forby abort.
Men denne konklusjonen forutsetter et høyst kontroversielt premiss: At fosteret ikke har fullt menneskeverd. For kun hvis fosteret ikke har menneskeverd, har appell til helsefaren ved ulovlige aborter noen etisk kraft. Sofistikerte abortforkjempere innser dette. Blant disse er Mary Anne Warren, som svarer denne typen argumenter på følgende måte: Det faktum at restriksjoner i tilgang til abort kan ha tragiske bivirkninger, viser ikke i seg selv at restriksjonene er urettferdige – for drap er galt, uavhengig av hvilke konsekvenser det vil få å forby det. Når Warren selv likevel hevder at abort ikke er galt, er det fordi hun mener at fosteret ikke har menneskeverd.
Det er verdt å dvele litt ved dette poenget. De populære argumentene har nemlig alle samme fellende svakhet: De forutsetter at svaret på nettopp det uenigheten dreier seg om – har fosteret menneskeverd? – er nei. Og dette må avklares før de populære argumentene blir relevante. Abortmotstandere som skal tilbakevise slike argumenter har en stor pedagogisk, men som vi ser knapt noen filosofisk, utfordring.
Det er knapt noen hemmelighet at brorparten av norske abortmotstandere har et kristent verdensbilde. Det er derfor interessant å merke seg at ingen av Beckwiths mange argumenter har premisser som må forsvares med henvisning til religiøse dogmer. Myten om at kun blindt troende vil avvise retten til abort, burde heretter være ettertrykkelig tilbakevist. Også av denne grunn kan Beckwiths bok leses med stort utbytte.
Mer fra denne skribenten
- Ved veis ende
- Tro og helse – hva sier forskningen?
- Fri oss fra “kristne verdier”!
- Født kriminell? Biologiens og psykologiens makt
- “Den svake Gud”
- Modernitetens mørke natt
- Leger og ytringsfrihet
- Konsekvensetikk – ateismens foretrukne etikk
- Dødshjelp på skråplanet
- Dødshjelp og allmennmoral
- Autonom inntil døden?
- Dødshjelpens utfordringer kan møtes
- Bør vi tillate eutanasi i Norge?
- Selvbestemmelse til det siste
- Aktiv dødshjelp: Tro og fornuft.no vs. Fremskrittspartiets Ungdom
- Gud og objektiv moral
- Liberalisme og religion
- Obamas evangelium
- En mirakuløs skribent om mirakler
- Blir kritikk av islam straffbart?
Abonnér på denne skribenten
Jeg har fulgt litt med på tidligere samtaler her inne om “ren rasjonalitet” i forhold til verdimessig basis og har håp om å komme tilbake til en kommentar om det en gang, men her bare en visitt til tematikken:
Jeg tror det du refererer er helt sentralt, det fundamentale i spørsmålet om hva fosteret er. På den ene siden er dette et selvfølgelig utgangspunkt, men jeg tror faktisk noe av problemet er at de fleste av oss abortmotstandere alt for lett lar oss friste til å bli med på en tilslørende “fornuftig, realpolitisk” diskurs om abortproblematikken. Slik at vi faktisk bidrar til å tildekke det enkleste og fundamentale spørsmålet. Hva er et foster? Illustrerende er hvordan mange norske abortmotstandere har hatt et behov for å markere avstand til Børre Knudsen. Som en kamerat av meg sa en gang: Hvis han har rett, hvis det faktisk er mennesker som blir drept på sykehusene våre hver dag, hva er det da som er så problematisk med Knudsens “naive” redningsaksjoner?
Eller som Knudsen selv sa en gang: “Egentlig burde jeg jo hatt med meg kubein, brutt meg inn og bedt dem stanse med galskapen.” Det har han aldri gjort, fordi han konsekvent har villet holde seg til ikke-voldelige aksjoner. Men kubeinet burde nok vært med, sa han, i det minste som et spørsmålstegn: Hva gjør du når din neste holder på å bli drept i naborommet?
Når det kommer til stykket er det faktisk denne påstanden som er det mest provoserende med hele greia: Fosteret er et menneske. For hvis det er sant blir konsekvensene så brutale, ikke minst for oss “sofamotstandere”. Derfor bruker de fleste av oss rasjonaliteten til nettopp å rasjonalisere bort denne enkle påstanden. For, som Kaj Munk yndet å yttrykke det: “Menneskene vil ikke ha sannhet. De vil ha sofa”. Og bedre kan vi vel ikke illustrere det enn slik vi feirer julen: I sofaen, med røde lys og peiskos, med Sannheten (som nylig var et foster) trygt plassert borti den søte lille julekrybben.
Jeg er helt enig i at fosteret – det nye mennesket – fra første befruktningssekund er et fullverdig liv som må vernes like mye som de mennesker som allerede er født.
Men det mangler ofte en person i abortdebatter, nemlig den som bærer dette fosteret i seg. I den beste av alle verdener ville alle kvinner være i en slik situasjon at et et nytt liv på vei var den største glede.
Bør det ikke være et moment i abortdebatten at – og hvorfor – mange kvinner ikke opplever det slik? Og at den gravide kvinnen kanskje kan være og bli et offer?
Det er vel mulig å holde på sin kristne etikk og likevel se at det kan være forskjell på den beste “bibelske” løsningen og det minste av to onder for en fortvilet ung kvinne?
Utdyp gjerne, hvilke konklusjoner trekker du?
Et foreløpig svar, det er en travel førjulsdag, med f.eks støvsuging av gardinene:
Jeg svarer jo naturligvis ja på mitt eget spørsmål. Hva Bibelen evt sier om det minste av to onder, vet jeg ikke, men den sier vel en del om vår plikt til å lage den beste av alle verdener, og om å dele byrdene med de svake mens vi jobber med å komme dit.
Jeg konkluderer altså med at inntil vi har laget en verden der enhver graviditet mottas med glede og takk, må vi bruke vår kristne barmhjertighet på flere enn den ufødte.
Argumenta i teksten er rasjonelle nok – men dei er også djupt rotfeste i ei religiøs/teologisk/kriesten forståing av kva mennesket er. Når den blir borte, vil folk finne det like ‘rasjonelt’ å gjere kva som helst.
Svein: Ein kan ikkje argumentere med ‘det minste av to vonde ting’ for ei systematisk avliving av menneskefoster; 150000 årleg, berre i Noreg. Den moderne abortpraksisen er ikkje eit ‘dilemma’, men ein livsstil. For eit heilt samfunn.
Jeg argumenterer ikke for “ei systematisk avliving av menneskefoster”, Arnfinn Haram!
“Den moderne abortpraksisen er ikkje eit “dilemma”, men ein livsstil. For et heilt samfunn”.
Det er jeg enig i. Men skal småjenter i “uløkka” bare byrdene for dette alene til vi får retta på det? Eller legger du hovedskylda på en narcissistisk, hedonistisk, amoralsk kultur der også gravide ungjenter kan være ofre som trenger vår omsorg?
I så fall er vi enige.
Morten: Synes at det er flott at vi med denne boken har en ikke- kristen argumentasjon i abortspørsmålet. Er litt usikker på om vi som kristne skal akseptere at det er den type begrunnelse man må komme med for å bli hørt. Tenker og håper fremdeles at dette samfunnet må ta sitt mangfold på alvor og akseptere kristen argumentasjon også…
Enig med P Arnfinn at abort i Norge har med livsstil å gjøre. Unge kvinner er lært opp til å tenke, kanskje ikke at abort er “greit”, men i hvert fall at det er en akseptabel løsning på en ubeleilig situasjon
Svein: Det er faktisk ikke blant de helt unge i “uløkka” vi finner flest aborter, det er i gruppen fra ca 20 år og oppover.(husker ikke i farten akkurat alder) Anne Eskild fant at i denne gruppen i Oslo området endte ca 50 % med abort. Det er bare i helt sjeldne tilfeller vi virkelig finner kvalifiserte dilemma, tilfeller der liv står mot liv…
Og når du nevner de unge jentene og at vi ikke kan legge hele byrden på dem, så kan jeg ikke bli mer enig! Det finnes kvinner som tar abort fordi de ikke har støtte og ikke kan se hvordan de skal greie å bære frem dette barnet. Her er befinner Norge seg i steinalderen når det gjelder tiltak for disse kvinnene. Jeg savner: 1)Døgnåpen krisetelefon som kan støtte fortvilte kvinner som ønsker å bære frem barnet, 2) Hus, senter i byer og tettsteder der det finnes gode hjelpere som kan formidle eller være støtte praktisk, emosjonelt, og kanskje også økonomisk. 3) Fosterbesteforeldre med hybelleilighet som kan være tilgjengelig for mødre med lite nettverk 4) Kvinnenettverk til støtte, både som fødselstøtte og etterpå… Listen kan bli mye lengre. Vi kan lære mye om slike private tiltak som støtter kvinner i å bære frem barnet fra land som for eksempel Tyskland, Italia, Kroatia og Malta som alle har godt utviklete private hjelpetiltak.
Anne:
Det er sikkert riktig at det ikke er blant de helt unge i “uløkka” vi finner flest aborter. Jeg brukte dem fordi mitt argument handlet om dem som i størst grad kan sies å være “ofre” for et samfunn som fremstiller abort som noe helt OK og ikke tilbyr noe støtteapparat for dem som ønsker å føde barnet, men har dårlige muligheter til å ta seg av det. Du nevner mange interessante eksempler på slike støtteordninger.
Neste steg som følge av den nye abortdebatten må være praktiske ordninger. Det er bare så vanskelig å vite i hvilken ende man skal gripe det an…
Svein: Jeg tror det er tre personer som ofte forsvinner i en abortdebatt: Barnet, moren og faren. Det vil si, ofte tas det utgangspunkt i ekstreme, i praksis så å si ikke-eksisterende tilfeller. Deretter abstraheres argumentene i det uendelige, fullstendig over hodene på de konkrete menneskene og skjebnene dette ofte handler om. Og jeg er helt enig med deg: Mange av jentene vi snakker om er ofre. Men selv om barnet i utgangspunktet var uønsket er det slett ikke sikkert at hjelp til å fjerne det er det de innerst inne ønsker når barnet først er der, vokser og lever sitt eget liv under hjertet. Det er nettopp denne “dødskulturen” som omgir dem og mer eller mindre presser dem inn i et “nødvendig” valg, som gjør mange til dobbelt ofre. Dette handler om en tragisk ansvarsfraskrivelse fra alle som burde ha bidratt til støtte, hjelp og retning, slik Annes konstruktive innspill handler om. Det er slike tilbud det er et skrikende behov for, og det er slikt vi burde fokusert mye mer på, og drive hverandre frem til handling. Jeg tror i grunn vi er rimelig enige her …?
Peder: “Jeg tror i grunn vi er rimelig enige her…?”
Det tror jeg også. Kanskje enda mer hvis jeg presiserer at jeg ikke mener det er mulig å finne en bibelsk begrunnelse FOR abort. Jeg mener likevel det finnes noen “minste av to onder” vi må leve med, i denne langtfra-den-beste-av-alle-verdener. Den norske abortloven er et eksempel på dette.
Om vi en gang klarer å lage et samfunn der både barnet, moren og faren er omgitt av bare glede og omsorg, gjenstår å se. I mens må vi dele byrdene med de svake. Det har vi fått ordre om av Sjefen.
Det betyr at kirken skal gi klare meldinger om hva som er rett og galt. Men meldingene må være med på å skape løsninger, ikke øke byrdene.
Svein: Er litt usikker på hva du mener med meldinger. Kan meldingen fra kristent hold være noe annet enn at abort i bunn og grunn er å ta et liv som er elsket av Gud? Det er ikke “meldingen” som nødvendigvis som skaper problemet men det at den ikke følges opp med konkret tiltak fra enkeltindivider og kirkesamfunn. Tror vi i Norge kan være llitt bedøvet av det sosialdemokratiske tankegodset. At staten skal ta seg av det meste.
Er redd for kristne budskap som endrer seg i takt med samfunnets problemer og mangler. Hvor blir sannheten av? Vi må kunne stå på Bibelens budskap og samtidig være til stede for mennesker som lever i en ikke perfekt verden med langt fra perfekte individuelle avgjørelser. Vil gjerne fortelle om en prest som hadde mange og lange samtaler med en kvinne som ønsket å ta abort. Han prøvde å støtte henne i å bære frem barnet, men hun tok en annen avgjørelse. Det var den samme presten som var med henne til sykehuset da hun skulle foreta inngrepet, for å være en støtte for henne i en meget vanskelig tid. Som kristne kan vi komme til å oppdage at det er store sprik mellom vår trosoverbevisning og tilstedeværelse i praktisk levd liv. Tåler vi å leve med det?
“Kan meldingen fra kristent hold være noe annet enn at abort i bunn og grunn er å ta liv” spør Anne.
Enig, det var det jeg prøvde å presisere i mitt forrige innlegg. Jeg mener ikke at kirken skal tilpasse sitt budskap, men rette sine klare meldinger til dem som kan løse problemene mer enn dem som rammes av dem. Vi må fordømme synden og ikke synderne.
Spriket mellom trosoverbevisning og tilstedeværelse i praktisk levd liv kommer vi ikke utenom. Derfor trenger vi hyppige påminnelser om dilemmaene og hva våre oppgaver er. Det er derfor jeg leser blogger som dette, og deltar litt i debatter. Og så bør jeg vel komme meg opp av sofaen litt oftere og gjøre noe praktisk også?
Ja vi er vel flere som må opp av sofaen..
Svein skriver:
og i sin første kommentar:
Beklager at jeg må være krass her, men: Dette henger ikke sammen, og du vet det. Hvis fosteret er like mye verdt som andre mennesker, kan ikke en lov som tillater norske leger å drepe 15.000 fostere årlig være det “minste av to onder”.
Et mer formelt argument, ifall du ikke er overbevist: Staten har sin eksistensbestemmelse i at den forsøker å ivareta innbyggernes rettigheter. De mest fundamentale rettighetene er viktigst å bevare. Retten til liv, dvs. til ikke å bli drept, er den mest fundamentale rettigheten. Følgelig MÅ staten beskytte alle innbyggeres rett til liv. Er så fostere “innbyggere”? Ikke formelt, men etisk sett er de ifølge deg og meg å betrakte som dét.
“Dette henger ikke sammen, og du vet det”.
Ja, jeg vet det. Det er mye ved å leve som kristen i en sekulær verden som ikke henger sammen. Vi lever i et samfunn som tillater å slå i hjel i noen sammenhenger. Jeg har sagt at jeg vet det ikke kan rettferdiggjøres ut fra Bibelen, men verden forandrer seg ikke for det.
Nå er ikke mine innlegg i denne bloggen ment som bidrag i en konkurranse om de beste formelle argumenter, men som forsøk på å sette ord på det jeg opplever som et dilemma.
Du kan godt være så krass som du synes er nødvendig, men hva gjør vi med abortproblemet?
Svein: Her er et mulig alternativ til dagens abortlov.
Jo, ja, jeg vet ikke helt.
Hvis jeg har holdt tunga rett i munnen i mine tidligere innlegg, fremgår det at jeg ikke synes alle som tar abort er ofre, men de svakeste. Om private sykehus er et alternativ for dem, tviler jeg på.
Men for all del: Jeg er med på alt som kan få ned aborttallet, og også jeg synes det hadde vært fint om vi hadde hatt politisk enighet om at abort er galt.
I mellomtida må vi leve i den verdenen vi lever i. Og i den synes jeg at vi bør jobbe mer med å lage løsninger som gir fortvilte kvinner alternativer til abort.
Litt til:
Og så ser jeg ikke den helt store moralske gevinsten ved at abort etter ditt forslag må betales privat, og ikke med skattepenger.
La oss anta at abortlova hadde blitt endra til å berre godta abort i såkalla ‘ekstremtilfelle,’ dvs. ved valdtekt, ved fare for mora sitt liv, etc. Kor mange abortar hadde vi då hatt i Noreg? Kor mange abortar skjer eigentleg ved slike ‘ekstremtilfelle’? Det virkar på meg at abort er eit utbreiddt middel- og overklassefenomen. (Og ofte resultat av press frå kjæreste og/eller foreldre.)
Apropos Kjetils innspill vil følgende saksopplysning være relevant: Ifølge forskningen resulterer kun 0,6% av voldtekter i graviditet (Hayman C. et al., ”Pregnancy and Sexual Assault”, Am. J. of Obstetrics and Gynecology 109 (1971):480-486, ikke tilgjengelig på nettet). I Norge ble 805 tilfeller av voldtekt og incest anmeldt i 1997. I tillegg kommer mørketall, la oss derfor anta at det var 2000 tilfeller av voldtekt og incest. Dette gir et estimat på 12 graviditeter årlig som konsekvens av disse overgrepene.
Som sagt; eg trur ikkje ‘rasjonelle’ argumnet er nok. I dagens Vårt Land refererer ein eit intervju med den italienske filosofen og polititikaren Marcello Pera; han er ateist, men seier at Europa ikkje kan misse forankringa i trua på at mennesket skapt i Guds bilde”.
Eg har i mange artiklar/kommentarar/debattar i media og elles sterkt hevda at menneskesynet er det avgjerande sprøsmålet i dagens kulttursituasjon. Alt avheng av det. Kva vil ein erstatte det kristne menneskesynet med? Ovanfor er det vist til ein ‘rasjonell’ arguementasjon for at eit foster er eit menneske. Vel og bra. Men kva så? -Kva er eit menneske? That’s the question.
Viktig å argumentere på alle frontar i desse sakene. Men eg har ingen illusjonar om at abortlova kan endrast slik haldningane er i dagens Noreg (og tilsvarande samfunn). For meg er det meir konstruktivt å forplikte katolske (og andre) kristne på kva slags etisk praksis dei skal føre. Og når det gjeld omsorga for dei som er i dilemma og som på sin måte er ein “svak part” i desse sakene, trur eg det erkyrkjene (og tilsvararande samfunn) som må ta tydeleg diakonakt/sosialt ansvar. ‘Abortstaten’ kjem aldri til å gjere det.
Så både når det gjeld dei prinsippilelle, etiske spørsmåla og det sosiale ansvaret, må vi flytte fokus. Eg har ikkje lenger noko særlege forventingar til det sekulære samfunnet -i abortsaka – bortsett frå hos einskildmenneske og miljø “av god vilje” der dei måtte finnast .
Etterlyser stadig “metadebatten” om dette…
Det skjer jo mange “naturlige” aborter, og jeg mener å ha hørt at de fleste eldre kvinner har oppveld spontanabort. Min ønsketekning håper at sjelen fra det aborterte fosteret vil vandre til en kommende befruktning.
Ja, og mange dør av hjarteinfarkt. betyr det at vi like godt kan drepe dei? Interessant å sjå kor langt ein må gå for å rettferdiggjere abort…
Man trenger ikke kristne argumenter for å forsvare fosterets rett til liv. Man kan bruke sekulære, biologiske argumenter for å se at abort er galt, noe som Morten Magelssen har gjort mye i sin blogg på Morbus Norvegicus.
Abortloven i Norge er en “lettvint” løsning på et stort problem. Denne loven er en slags snarvei. Tiltakene som Anne nevner, er bedre løsninger, sammen med adopsjon.
Den nåværende abortloven i Norge er ikke relativ. Alle situasjoner hvor det felles er ønsket om abort, vil være ulike. Ved at grensen er satt til uke 12, gjør at loven er rigid og absolutt. En abort-nemd vil endre dette til å vurdere hver spesielle situasjon. Nåværende lov gjør altså at alle har rett til samme hjelp uansett bakgrunn for ønsket. Det betyr at loven kan misbrukes og at abort blir en lettvint løsning på et problem som kunne vært løst annerledes. Det fins alltid andre alternativer enn abort. Loven gjør at mange som kunne utført svangerskapet og klart seg greit, i stedet for vil ta abort for enklere årsaker, som for eksempel at det ikke passer. Norge er et land som tilrettelegger sikkerhet for sine borgere, og å si at det ikke passer seg eller at det er for dyrt blir dårlige unnskyldninger for å ta et liv. Da burde man kanskje vurdere konsekvenser før man gjorde situasjonen mulig?
Jeg tror dessuten at mange som ikke ønsker å ta abort, opplever press fra venner, familie, kjæreste og helsepersonell til å ta abort.
Dere kategoriserer noen av jentene som “offer”. Men er man virkelig det, når man først har hatt sex? Jeg mener, 1) Alle vet at samleie kan medføre graviditet. 2) Alle vet at prevensjon aldri kan bli 100 % sikkert. Hvorfor risikere noe når man så inderlig ikke ønsker et barn?
Jeg opplevde som 19 år gammel å ta del i et samleie som resulterte i graviditet. Dvs jeg var på vei til å bli far. Tross ung alder skjedde det noe med meg da jeg fikk vite at hun var gravid. Jeg fik et ønske om å ta ansvar og være far og selv ta omsorg for barnet som ville komme. Jeg visste at hun vanskelig kunne gjøre det i sin livssituasjon. Situasjonen var ikke enkel. Vi fant ut at det aldri kunne fungere med å gå sammen i et forhold.
Likevel ønsket jeg å se og ta i mot det kommende barn.
Da hun valgte abort uten å forbrede meg på at hun ville ta det valget, etter først og vurdert å gå inn på tanken om at jeg kunne ha omsorg for det, oppleve jeg et sjokk jeg ikke ventet jeg ville få og jeg gikk inn i en dyp og langvarig sorg. Ja forholdene var ikke ideelle, men jeg visste at jeg ville kunne klart å påta meg ansvaret. Ekstra vond var det at aborten kunne skje uten at jeg ble hørt eller bli involvert. Jeg følte meg helt hjelpeløs. Som en skjebnens ironi, har jeg selv siden aldri klart å få barn. Selv etter mange år, opplever jeg at det er et sår inne i meg som ikke helt vil gro.
Også blivende fedre kan oppleve en abort som en livkrise. Jeg er ikke den eneste i min situasjon.
NB jeg vil bare nevne at jeg ikke er konservativ kristen selv om jeg har en tro. Jeg har heller ikke blitt en militant motstander da jeg opplever det hele som et vanskelig etisk dilemma.
Det jeg opplevde, da jeg var på vei til å bli far, var sterkt og jeg klarte ikke la være å se på det kommende barn som et menneske med menneskeverd tross mange i mine omgivelser ikke var enig med meg.