Fredag intervjuet Aftenposten den kunstneriske lederen for Norsk litteraturfestival, Stig Sæterbakken. Han gikk av i protest for noen måneder siden, da festivalens styre trakk tilbake invitasjonen av holocaustfornekteren David Irving. Årsaken var trusler om boikott fra norske forfattere og kritikk fra sentrale forsvarere av ytringsfrihet i Norge. Enden på historien ble altså en boikott av Irving istedet.

Sæterbakken kaller den massive norske enigheten en «skremmende konsensus», og mener at man så bort fra hensikten med å intervjue Irving: Å konfrontere hans ståsted. Han er uforstående til at nettopp forsvarere av ytringsfriheten kritiserte invitasjonen så sterkt.

Jeg regner med at både Sæterbakken og mange andre er inforstått med hva ytringsfrihet innebærer: En rett til å fremme synspunkter, men ikke en plikt til å hjelpe alle synspunkter fram. Visse synspunkter kan det være moralsk plikt å ikke skaffe talerstol til. Selv en kritisk konfrontasjon kan representere en talerstol, og jeg antar at det var her veiene skiltes: Noen mente invitasjonen ville være å trekke Irving inn i varmen, mens Sæterbakken kan ha ment at en åpen diskusjon med ham ville svekke hans synspunkter. Hvor vanskelig det kan være å trekke grensene fikk vi et eksempel på da NRK litt senere selv intervjuet Irving. Svært få kritiserte at dette intervjuet ble foretatt.

Det kan være interessant å se litt på diverse «boikotter» i kristennorge i lys av Irving-boikotten. For noen uker siden ble det for eksempel litt oppstyr rundt at Indremisjonsforbundet ikke ville leie ut leirstedet sitt til en prest som hadde et liberalt homofilisyn. Sett fra Indremisjonsforbundets ståsted er dette i langt mindre grad et grensetilfelle enn i Irving-boikotten, da det ikke var snakk om å boikotte en kritisk konfrontasjon. I stedet avsto man fra det motsatte, nemlig et samarbeid. Det kan stilles spørsmål om dette i det hele tatt kan kalles boikott. Om Volvo for eksempel avviste et samarbeidframstøt fra Lada, fordi dette ville svekke Volvos omdømme, ville svært få kalle dette for en boikott av Lada. Enhver organisasjon har en plikt til å velge samarbeidspartnere som tjener organisasjonens formål, og unngå det motsatte.

Indremisjonsforbundet oppfordret også til å avstå fra deltakelse på den nevnte prestens gudstjenester. Igjen kan man spørre seg om boikott er ordet. Personlig er jeg ikke å se på møtene til adventistene i Drammen. Deres forkynnelse avviker for mye fra mitt ståsted til at den er interessant for meg. Boikotter jeg dem for det? Uansett må Indremisjonsforundets medlemmer selv bestemme grensene for hvilken forkynnelse de ønsker å slutte opp om. Spørsmålet om hvorvidt begrunnelsen er teologisk holdbar er interessant, men underordnet.

Vi fikk et mer tydelig eksempel på boikott da en lokal leder i Norsk Luthersk Misjonssamband for noen år siden gikk sterkt ut og oppfordret til la være å handle i Rimi-butikker. Årsaken var at Stein Erik Hagen er homoliberal. Her var det ikke snakk om å avstå fra kirkelig samarbeid, men om å prøve å ramme en meningsmotstander ved å ta avstand fra hans virksomhet i en helt annen sfære, nemlig som aktør i næringslivet. Jeg skal ikke kommentere boikotten ut over å fortelle at jeg spurte vedkommende for et par år siden om hvordan det gikk. Han innrømmet at det ikke hadde vært så lett å være konsekvent. Nå hadde han begynt å handle på Rimi igjen.

Mitt inntrykk er at boikott ofte ikke er prinsipielt begrunnet. I stedet er den en følelsesreaksjon, en kampanje som vel så mye handler om å ramme en motstander som om å verne sin egen integritet. NLM-lederen ovenfor er ikke alene om å forholde seg til boikott denne måten. Tvert imot ser vi eksempler på det stadig vekk, for eksempel når man oppfordrer til akademisk og kulturell boikott av Israel mens kunstnere og vitenskapsfolk fra langt verre regimer ønskes velkommen.

I slike tilfeller er boikott et synonym for et angrep, der den boikottede blir et offer. Offeret får medfølelse i den grad han og hans synspunkter har allmenn anerkjennelse. Irving får dermed liten sympati, han er jo i utgangspunktet en skurk. Det samme gjelder for eksempel israelske kunstnere (som paradoksalt nok ofte selv er svært kritiske til israelske myndigheter). En politisk korrekt prest får derimot automatisk sympati siden han er på parti med flertallet.

Men egentlig er boikott og samarbeidsnekt verken suspekt eller problematisk, dersom det gjøres på en gjennomtenkt prinsipiell basis. Tvert imot er det en rett og plikt for enhver å gå opp grensene for hva som kan tolkes som et samarbeid eller en støtte til noe en ikke kan stå for.