Et middels godt argument mot dødshjelp (eutanasi)

(Eutanasi: En leges tilsiktede drap av en person hvis lidelse er ”utålelig” og ”håpløs”, på personens forespørsel.)

Argument: Palliativ (lindrende) medisin er nå så godt utviklet at det ikke lenger finnes noe behov for eutanasi. Vi vet hvordan vi kan lindre smerte og andre symptomer, slik at ingen skal trenge å gå gjennom uutholdelig lidelse i livets siste fase.

Eutanasitilhengeren (T): Likevel, noen opplever månedene før døden som uverdige og meningsløse. Gjennom livet har de definert seg selv som aktive, sterke mennesker, nå faller dette selvbildet sammen. De som ikke kan støtte seg på en religion, kan oppleve at livet i denne fasen er uverdig og ikke verdt å leve.

Eutanasimotstanderen (M): Et viktig faktum er at det bak et ønske om å avslutte livet ofte ligger psykologisk og eksistensiell lidelse: Frykt for ikke lenger å være selvhjulpen, frykt for å ligge pårørende og andre til byrde, frykt for en lidelsesfull død i ensomhet, opplevelse av eksistensiell meningsløshet. Erfarne klinikere kan fortelle tankevekkende og gripende historier om hvordan ønsker om hjelp til livsavslutning stilnet når pasienten fikk omsorg og støtte fra kloke og varme medmennesker. Dette er derfor også svært viktige komponenter i optimal palliativ omsorg, en slags “aktiv livshjelp”.

T: Det er nok mye sant i dette, men vi må innse én ting: Det vil alltid finnes en minoritet som opplever dødsfasen som uutholdelig, uansett hvor dyktige vi blir til å lindre deres fysiske plager – og for hvem dette med “aktiv livshjelp” blir et tomt mantra. Om disse enn er få, burde de ikke ha en lovhjemlet rett til den døden de ønsker? Eller, burde ikke helsepersonell som av barmhjertighet hjelper en slik pasient til en god død, i det minste gå fri for straff?

Uansett hvor store teknologiske og behandlingsmessige framskritt vi gjør, og hvor mye medmenneskelig omsorg vi er beredt til å vise, vil det altså være noen pasienter som opplever det de selv anser som uutholdelig lidelse – fysisk og altså særlig psykologisk og eksistensielt. Det vil derfor alltid være et visst behov for eutanasi. Og eutanasi som etisk dilemma består selv om det skulle være bare 10, og ikke 1000 pasienter som skulle ønske det.


Tagget med: ,

Kommentarer

  • Lisabeth sa:

    Mitt inntrykk er vel at kreftpasienter med alvorlige prognoser ofte går gjennom ufattelig mye vondt allerede før de siste 2-3 månedene. Derfor har jeg heller ingen tro på at pallativ medisin og “aktiv livshjelp” kan gjøre noe underverk – for hadde man hatt noe virkelig effektivt burde man satt det inn mye før. For meg så er vel det store spørsmålet hvordan folk i det hele tatt orker å gå gjennom så mye som de faktisk gjør.

    At fagfolk gjerne sprer om seg med gode eksempler på folk de har hjulpet er jo ikke så rart, folk har jo en tendens til å fortelle om sine suksesser i arbeidslivet, ikke sine nederlag. Det er mange nederlag innen helsevesenet, sikkert også innen pallativ omsorg, selv om jeg nok tror bruken av forskjellige smertestillende har tatt bort mye av behovet for dødshjelp som folk ellers ville følt.

    Det er dessuten mitt inntrykk at endel pasienter holder seg oppe psykisk ved å klynge seg til et håp om helbredelse, også etter de er oppgitt av legestanden. Og det er da jeg lurer på om det egentlig er mer etisk høyverdig å holde det gående ved å tviholde på et falsk håp om helbredelse enn å se den brutale sannheten i øynene og velge selvmord siden man vet kun smerter står igjen.

    (jeg skriver kreftpasienter her, virker som du har mest dem i tankene)

  • Morten Magelssen sa:

    Takk for kommentar! Jeg ser du har en egen blogg dedikert til disse problemstillingene, spennende! Jeg kommer til å skrive en del mer om assistert selvmord-/ eutanasiproblematikken i månedene framover, og diskuterer gjerne med deg.

    Det er dessuten mitt inntrykk at endel pasienter holder seg oppe psykisk ved å klynge seg til et håp om helbredelse, også etter de er oppgitt av legestanden. Og det er da jeg lurer på om det egentlig er mer etisk høyverdig å holde det gående ved å tviholde på et falsk håp om helbredelse enn å se den brutale sannheten i øynene og velge selvmord siden man vet kun smerter står igjen.

    Det er sikkert ikke så oppsiktsvekkende at jeg mener du setter opp et falskt dilemma her: Det er galt å klamre seg til et falskt håp, og det er galt å ta sitt eget liv (med eller uten assistanse). Det rette, men slett ikke enkle, er å utholde lidelsen og en naturlig død, forsone seg med menneskene rundt en (og med Gud, hvis Han finnes), og akseptere sin skjebne når den er uunngåelig.

Trackbacks

Ingen trackbacks