Mange har reagert på bilder av barn som var med i helgens voldelige demonstrasjoner mot Israels krigføring i Gaza. De fleste kommentarer har handlet om den fysiske faren barna ble utsatt for. Færre har kommentert måten barna demonstrerte på, med sterk eksponering av aggressive følelser og klær tilsynelatende tilgriset av blod. I stedet har det vært påpekt, blant annet av barneombudet, at også barn må få lov til å demonstrere.

Faksimile: Aftenposten.no

Det sier seg selv at et barn har mindre utviklet evne til kritisk refleksjon enn et voksent menneske. Barnet kan i mange tilfeller påvirkes til å si, gjøre og mene nær sagt hva som helst. Helgens episoder i Oslo gjør det naturlig å stille spørsmål om i hvilken grad barn kan og bør skjermes for engasjement og synspunkter hos voksne som går over grensen for det ekstreme.

De fleste er enige om at voksne som med overlegg utsetter barn for fare, ikke er skikket til å være foreldre. Etter manges oppfatning er dessuten en anstendighetsgrense passert når barn blir smurt inn med blod og dels utsatt for sterke inntrykk fra sinte voksne, dels oppmuntret til selv å gi uttrykk for rasende følelser i det offentlige rom. Slike hendelser representerer ikke bare en emosjonell belastning, de avslører også at barnet er gjenstand for påvirkning som vil kunne gi det problemer med å tilpasse seg fellesnormer i et demokratisk samfunn.

Det synes imidlertid å være bred enighet om at staten ikke har mulighet til å gripe inn med tvungne tiltak i slike situasjoner. Da ville man i så fall fått mye å ta tak i. Også i norsk og vestlig sammenheng finnes grupper som utsetter barn for like sterke emosjonelle inntrykk. Hva skal man mene om barn og unge i Smiths Venner som påvirkes til å hulke fortvilet over sin synd på offentlige møter, eller barn i karismatiske menigheter som manipuleres til å tale i tunger og «falle i ånden»? Eller hva skal man mene om oppdragelse som kanskje utilsiktet skaper hat og nedlatenhet mot mennesker med et annet livssyn eller livsførsel, eller mistenksomhet og frykt for omgivelsene? Også mange kristne barn blir tilført verdier som vil kunne gi dem problemer med å finne seg til rette i samfunnet.

Som nevnt kan vi selv ikke i Norge rope på staten hver gang vi møter holdninger vi ikke liker. Derimot kan vi oppmuntre hverandre til refleksjon rundt temaet. Det er en selvfølge at foreldre har rett og plikt til å påvirke sine barn med verdier de setter høyt. Religiøs og politisk påvirkning, samt kulturelle holdninger, er en del av dette. Spørsmålet er på hvilken måte dette gjøres, og om det finnes et korrektiv for denne verdipåvirkningen.

Selv om aviser som Vårt Land har skrevet om saker som kan knyttes til temaet, synes jeg det har vært for taust om dette i kirkesamfunnene og organisasjonene. Vekten har ligget på den positive siden av trosformidlingen: «Hvordan formidle kristne verdier til barn.»

Andre viktige tema synes dessverre å være henvist til faglitteraturen og smale intervjuer med psykologer: Hvor går grensen for manipulasjon i trosopplæring for barn, for eksempel? Hvordan kan vi hjelpe barn med å kombinere motsetningene mellom det religiøse verdensbildet som preger familien og trosfellesskapet, og det pluralistiske mangfoldet i samfunnet? Hvordan lære barn respekt og aksept for annerledes tenkende, samtidig som egne verdier er klart avgrensede?

Selv har jeg flere spørsmål enn svar. Det tror jeg at flere foreldre har. Bør dette tas tak i, også av kristne organisasjoner og trossamfunn?

Artikkelen er også publisert i Vårt Land, 16. januar 2009.