Hva Otto egentlig sa
Jeg fikk ikke sett den angivelig antisemittiske monologen til Otto Jespersen fordi jeg sovnet foran tv-apparatet under Torsdagsklubben i begynnelsen av desember. Senere har jeg skjønt at jeg gikk glipp av noe. Da fire kirkeledere kritiserte ham i romjula fikk jeg en påskyndelse til å høre hva han egentlig sa.
Etter min oppfatning hadde Jespersen mer å melde i denne monologen enn i mye av det andre han sier. Slik tolket jeg den:
Noen jøder har blitt sinte på meg fordi jeg spøkte om historien deres i forrige program. Jeg mener vi må tåle litt spøk på bekostning av alle grupperinger i samfunnet. De fleste av dem har ting i sin kultur og historie som unektelig kan virke komiske, og som vi må kunne le av. Det er minoriteter i Norge vi ler mye mer av enn jødene, som samer, somaliere og andre muslimer. Ved stadig å innta en offerrolle, gjør jødene seg selv en bjørnetjeneste.
Grunnen til at vi kan le av gamle antisemittiske påstander, som at jødene drepte Kristus og at dere er griske pantelånere, er at ingen tar slike påstander alvorlig lenger. Den formen for jødehat som nynazister og ytterliggående muslimer står for er dessuten så uintelligent at heller ikke den blir tatt alvorlig. Ikke minst kan den handle om misunnelse fordi jødene har bidratt så enormt innenfor vitenskap og kultur.
Derimot må jøder og israelere tåle politisk og moralsk kritikk for feil som Lillehammer-drapet i 1973 og for sin behandling av palestinerne i Midtøsten. Selv om denne kritikken er grovt forenklet, er den både fortjent, og en form for kritikk som dere må regne med. Den har ingen ting å gjøre med at dere er jøder, og bør ikke avfeies som antisemittisme.
Kirkeledere og andre som blir oppbrakt, gir kanskje først og fremst et signal om at de ikke er så veldig fortrolig med Otto Jespersens form for humor og satire. Om humoren hans er god, er imidlertid en helt annen sak. Skal vi tolke sårede jøder like velvillig som jeg her har tolket Otto Jespersen, blir deres tilbakemelding til ham omtrent sånn (NB: I likhet med utsagnene ovenfor, står også dette for min regning):
Til Otto Jespersen.
Vi tror ikke du har forutsetning for å forstå hva det gjør med et menneske å ha en flere tusen års lang historie av forfølgelse bak seg. Vi tror ikke du innser betydningen av å bare for en mannsalder siden ha fått de fleste av sine familiemedlemmer myrdet, å nesten ha blitt utryddet som folk. Selv synes du kanskje det er lenge siden, du var jo ikke født da. Men for oss som opplevde det, føles det som det nettopp har skjedd.
Du synes vi må slutte å innta offerrollen, den kler ingen, mener du. Ok, det kan hende du har rett. Samtidig skal du tenke på at mennesker har opplevd langt mindre overgrep enn vi, uten å klare å reise seg igjen. Må vi ikke egentlig selv avgjøre når vi er klare for å le av det som skjedde? Vi måtte le og danse på kommando under krigen. Det gjør vi ikke igjen.
Det var ganske mange nordmenn som stilltiende godtok det nazistene gjorde mot oss under krigen. Er det det beste for dere, at dere selv tar initiativet til å slå en strek over de ugjerningene som deres foreldre, landsmenn og trosfeller har gjort mot oss? Kan du forstå at vi tolker det som manglende forståelse for alvoret og rekkevidden av det som skjedde? Ser du ikke at nettopp en så lettvint holdning til andres lidelse gjør at overgrep skjer igjen og igjen?
Saken er ikke fullt så enkel som at “vi jøder må tåle en spøk, som alle andre”. Historien viser det. Beklager, men vi tør ikke basere oss på din overbevisning om at verden har blitt mer sivilisert nå, at holocaust og progromer aldri vil skje igjen. Vi har vist tillit til mer overbevisende “venner” enn deg. Det har kostet oss ganske mye.
Derfor beklager vi at vi må anmelde deg. Det handler om at noe er større og viktigere for oss enn din humor. Om du tar det personlig, er det ditt problem. Vi kan for vår del ikke la være å ta det personlig.
Otto sier: “Derimot må jøder og israelere tåle politisk og moralsk kritikk for feil som Lillehammer-drapet i 1973 og for sin behandling av palestinerne i Midtøsten.”
Og plasserer seg dermed midt i antisemittismens logikk, der alle jøder er ansvarlige for det noen jøder gjør. Må virkelig norske jøder tåle kritikk for Israels behandling av palestinerne? Selvsagt ikke. Jøder er ikke et kollektiv der alle står ansvarlige for hverandres handlinger. De er enkeltinidivider. Derfor er det alltid grunn til å være på vakt når noen bruker ordet “jødene” i en diskusjon. Da er de nesten alltid på vei til å tillegge jøder en kollektiv identitet.
Dårlig formulert fra min side! Jøder må tåle AT staten Israel kritiseres, uten at man nødvendigvis kaller det antisemittisme. Noen jøder bosatt i Norge har en svært lav terskel for hva de kaller antisemittisme. Det er nok at staten Israel kritiseres (eller enda snevrere: høyresiden i israelsk politikk). Da kommer beskyldningene om antisemittisme.
Og dårlig lest fra min side. Jeg leste det som et sitat fra OJ. (Jeg er hjemme alene med to småttinger, så konsentrasjonen er ikke helt på topp …)
Det har vært vanskelig for meg å få tak i hva OJ egentlig ville formidle. Når jeg leser din rekonstruksjon, Alf, synes jeg brikkene faller på plass. Dette er en plausibel tolkning.
Jeg omtalte forøvrig saken for en tid tilbake her.
Gode omtaler fra Både Alf Gjøsund og Arnfinn Pettersen, etter mitt skjønn. Pettersens omtale minner meg forøvrig om det gamle ganske velkjente The medium is the message.
Jeg likte også både denne kommentaren, og Pettersen sin. Dette er simpelthen intelligent kritikk, gjort med følsomhet for kompleksiteten i relasjonen form/innhold, som ikke generaliserer, misforstår og bommer på hva Jespersens monolog handler om. Det er på den ene siden et problem at ca 80 prosent av de som har kritisert Jespersen ellers nettopp gjør det: Misforstår og delvis bommer med sin kritikk. På den annen side: Akkurat det burde nettopp være enn grunn for Jespersen – og ikke minst TV2 – til å ta den alvorlig. Kanskje særlig det at Jespersen opparbeider seg såpass mye misforstått popularitet i brune miljøer. Det er velkjent at man helst skal unngå ironi i forhold til barn. De har ikke forutsetninger for å forstå det, og blir usikre og utrygge. TV2 bør ta høyde for at tilbakemeldingene viser at mange av deres seere i denne forstand er voksne “barn”, og at denne type ironisering over slike tema simpelthen gjør mange utrygge, og bidrar til å gjøre andre farlige.
Selv må jeg innrømme at jeg sluttet å se disse humorprogrammene, både Jespersens og de fleste andre, for mange år siden (monologen hans har jeg kun lest i ettertid). Ikke fordi det ikke kan være både morsomt og intelligent. Men fordi latteren alt for ofte blander seg med en råtten smak i munnen. En følelse av å lulles inn i kynisme, indifference og tomhet, med et smil om munnen. Det er noe som smaker av en så inderlig narcissistisk “Vi-er-så-mett-av-bløtkaker-her-på-verdens-sukkertopp-så-la-oss-i-alle-fall-ha-det-litt-gøy-på-andres-bekostning”-mentalitet i veldig,veldig mye av dagens “offentlige” humor. Et unntak, selv om det er år og dag siden jeg har sett på det også, har vært Thomas & Harald, som ofte har klart det kunststykke å holde narr av seg selv. Ikke så avansert og intelligent alltid, kanskje, noen ganger litt platt, men når vi ler av dem som gjør narr av seg selv, ler vi ofte nettopp like mye av oss selv, og det er en langt mer befriende latter enn latteren på bekostning av andre.
Problemet for Jespersen og en del av de andre offentlige humoristene er dessuten at de gjennom sine “roller” og ironiske distanse i praksis setter seg selv på pidestaller, hevet over enhver kritikk, hvor de tilbes som “småguder”. Jeg undres på om ikke en stor del av tilbederskaren henger seg på i ukritisk rus simpelthen i frykt over å ikke bli regnet blant de “kule”, men bli rammet av denne typen humor selv. Og jeg undres på om ikke det etter hvert, tross alle nesegruse undersåtter, kan bli nokså ensomt der oppe på pidestallen …