Denne artikkelen er tidligere publisert på bloggen Haralds strøtanker (oktober 2007).

Fra tid til annen kan man høre påstander om at kristendommen og dens “grunnbok” Bibelen rett og slett ikke er noe mer enn en eventyrsamling. Mange kristendomskritikere ynder å påpeke at de nytestamentlige skriftene om Jesu liv, de fire kanoniske evangeliene, ble forfattet ganske mange år etter hendelsene de beskriver – bibelforskerne er ikke helt enige, men et allment akseptert anslag sier at Markusevangeliet, det antatt første av de fire, ble skrevet rundt midten av 60-tallet, altså omtrent 30 år etter Jesu død og påståtte oppstandelse. Tretti år en jo en stund, man kan koke sammen mange skrøner på tre decennier, så hvordan kan man i det hele tatt påstå at evangeliene kan gi faktisk informasjon om livet til Jesus fra Nasaret?

Mange mer eller mindre aggresive ateister (og andre) avviser blankt at evangeliene kan fortelle oss noe nevneverdig om Jesu liv, og da i særdeleshet om hans siste dager. Siden døde mennesker vanligvis holder seg i gravene sine får for eksempel beretningene om Jesu oppstandelse stempel som en garantert ikke-troverdig del av evangelietradisjonen.

Som kjent(?) mangler slutten på Markusevangeliet i de eldste og antatt beste bibelmanuskriptene. Evangeliet sluttet etter alt å dømme opprinnelig med verset 16:8, altså med et englesyn og en åpen og tom grav, men uten noen visjoner av den oppstandne. Slike visjoner, samt utdypende informasjon om omstendighetene rundt den tomme graven, finner vi beskrevet i de tre andre evangeliene og i Lukas-skriftet Apostlenes gjerninger. Men forfatterne av disse skriftene har etter alt å dømme brukt Markus som kilde, og det er mulig å tenke seg (i hvert fall i teorien) at de bare “dikter videre” på frihånd på beretninger de har hentet fra Markus. Så hva sitter vi igjen med? Diffust, legendarisk materiale av rimelig sen karakter, 30+ år etter de påståtte hendelsene? Slik konkluderer mange, og på det grunnlaget påstår de enkelt og greit at det er umulig på historisk grunnlag å ta stilling til beretningene om Jesu oppstandelse. Oppstandelsen har i høyden funnet sted i disiplenes hoder, sies det, eventuelt er det snakk om en eller annen form form masse-vrangforestilling eller hallusinasjon, eller et bedrag; oppstandelsen er uansett altfor sent attestert til at man kan tro på den eller bedømme den som historisk hendelse.

Alt dette høres jo greit ut, det. Helt til man begynner å gå omstendighetene rundt Jesu påståtte oppstandelse fra de døde nærmere etter i sømmene. Da viser det seg at man kan bygge en mye bedre case for oppstandelse som historisk hendelse enn man gjerne skulle tro.

The Ressurection Debate

2. mai 1985 deltok filosofen (og ateisten) Anthony Flew og teologen (og apologeten) Gary Habermas i en formell debatt om spørsmålene rundt Jesu oppstandelse som historisk hendelse. Debatten (som ble gjennomført foran 3000 tilhørere) ble senere gitt ut i bokform, tilrettelagt av mannnen som organiserte debatten, Terry Miethe. Boka heter Did Jesus Rise From the Dead?, og selv om det har gått over 20 år siden debatten ble gjennomført er boka fortsatt svært aktuell og up-to-date både hva det filosofiske og det eksegetiske angår. Boka gjengir debatten ord for ord, dermed blir framstillingen både en smule gjentagende og kanskje også litt for muntlig i formen til tider, men det er like fullt interessant å følge den verbale boksekampen mellom disse to intellektuelle storhetene.

Det beste med hele boka er likevel de tre eksterne kommentatorene som oppsummerer og responderer til debatten med hvert sitt essay bakerst i boka: Wolfhart Pannenberg, Charles Hartshorne og James I. Packer – et stjernelag! Hver på sin måte belyser de viktige sider av debatten (og de manglene debatten lider under) med friske innspill.

Formelle debatter skal i følge reglene avgjøres ved at en vinner skal kåres av et dommerpanel. For å sikre bredde i vurderingen hadde man satt sammen to dommerpanel, fem filosofer som skulle gå argumentene etter i sømmene og fem dommere med særlig fokus på retorikk og argumentasjonsteknikk. Resultatet etter debatten ble som følger: Filosofene dømte 4-0 til Habermas (en dommer stemte for uavgjort), retorikerne 3-2, igjen til Habermas, som dermed vant debatten 7-2. Det er selvsagt ikke dermed sagt at det er bevist at Jesus sto opp fra de døde, men debatten viste og viser at det finnes gode argumenter for å mene at dette faktisk skjedde.

Paulus og 1 Kor 15:3ff

Habermas har to hovedargumenter som han kjører fram i debatten. Det første dreier seg om den kjente trosbekjennelsesteksten i Paulus’ 1. brev til menigheten i Korint, det 15. kapittel:

Jeg kunngjør for dere, søsken, det evangelium jeg forkynte dere, det dere har mottatt og står på. Gjennom det blir dere også frelst, når dere holder fast på ordet slik jeg forkynte det, ellers blir det forgjeves at dere kom til tro. For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot,

at Kristus døde for våre synder som skriftene har sagt,
at han ble begravet,
at han sto opp den tredje dagen som skriftene har sagt,
og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv.

Deretter viste han seg for mer enn fem hundre troende søsken på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. Aller sist viste han seg for meg, jeg som bare er et ufullbåret foster. For jeg er den minste av apostlene, jeg er ikke verdig til å kalles apostel, for jeg har forfulgt Guds kirke. Men ved Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært bortkastet. For jeg har arbeidet mer enn noen av dem, det vil si ikke jeg, men Guds nåde som er med meg. Men enten det er meg eller de andre – dette forkynner vi, og dette har dere har tatt imot i tro.

Det et flere trekk ved denne teksten som gjør den spesielt interessant i en diskusjon om omstendighetene rundt Jesu oppstandelse. Selve formen på teksten avslører at den er eldre enn 1. Kor, det poetiske stilnivået viser at dette er en “formel” eller en form for “ferdigtygd” trosbekjennelse som Paulus ikke selv har komponert men overtatt fra andre. Bruken av navneformen Kefas (Simon Peters arameiske navn) vitner om at bekjennelsen overveiende sannsynlig har hatt en forhistorie på nettopp arameisk. Da er det mye som tyder på en avfattelse i Jerusalem-menigheten. Paulus skriver at han har “overgitt [gresk: παρεδωκα, av παραδιδομι] det han selv har tatt imot [gresk: παρελαβον, av παραλαμβανω]“, her bruker han to tekniske termer knyttet til kunnskapsoverlevering i jødiske rabbinske miljøer^[1], noe som igjen tyder på en overlevering nettopp i et jødisk skriftlærd miljø – dette kan godt passe med en situasjon i Jerusalem-menigheten.

Paulus besøkte Peter og Jakob i Jerusalemmenigheten (Gal 1:17-19) tre år^[2] etter sin omvendelsesopplevelse – og da fikk han etter alt å dømme overlevert den ovennevnte trosbekjennelsen, enten på arameisk eller på gresk. Allerede da hadde denne tradisjonen fått fast form, og Paulus fikk den overlevert av to av de viktigste oppstandelsesvitnene, Simon Peter og Jakob, Jesu bror. Altså var både bekjennelsen og vitnesbyrdet om oppstandelsen vel etablert når Paulus mottok det vi kjenner som 1. Kor 15:3ff.

Når skjedde dette? Paulus-forskere regner vanligvis med at Paulus og Barnabas kom til Antiokia rundt år 39/40. Det er dette Paulus henviser til i Gal 1:21. Altså hadde han allerede besøkt Jerusalem før år 40.^[3]

Dersom Stefanus ble steinet i år 33 (slik det ofte antas) og Paulus hadde sin Damaskusopplevelse rundt denne tiden kan Jerusalemsbesøket ha funnet sted rundt år 36-38. Allerede da hadde altså tradisjonen om Jesu oppstandelse “stivnet” i følgende formel:

Kristus døde for våre synder som skriftene har sagt,
han ble begravet,
han sto opp den tredje dagen som skriftene har sagt,
og han viste seg for Kefas og deretter for de tolv.

Tradisjonene om omstendighetene rundt Jesu oppstandelse kan altså føres mye lenger tilbake enn til Markus’ evangelium og midten av 60-tallet. Ja, den kan føres mye lenger tilbake enn til 1. Korinterbrev 15 og tidlig 50-tall. Vi snakker midten av 30-årene her, så få år etter de påståtte hendelsene at man kan telle dem på én hånd, og vi snakker vitnesbyrd fra førstehåndskilder. Da begynner det å bli ordentlig spennende å grave i historien.

Den tomme graven

Det andre punktet Habermas (samt Pannenberg og Packer) kjører fram i forlengelsen av 1 Kor 15-credoet er beretningen om den tomme graven. Vi kjenner til beretningen i mer eller mindre fullstendig form fra Markus av, altså fra den eldste evangelietradisjonens “fiksering” på 60-tallet. Det er likevel gode grunner til å tro at også denne delen av oppstandelsberetningene allerede på dette tidspunktet hadde en lang forhistorie.

Den tomme graven nevnes ikke direkte i 1 Kor 15:3ff. Men Jesu død og gravleggelse er nevnt, og oppstandelsen proklameres i forlengelsen av dette. Da har vi gode grunner for å underforstå at graven må ha vært tom. I et jødisk miljø hvor man ventet en legemlig oppstandelse fra de døde^[4] ville det nemlig vært fullstendig meningsløst å snakke om en oppstandelse fra de døde dersom liket fortsatt lå i graven. Som allerede nevnt viser 1 Kor 15:3ff tydelige tegn på en tilblivelse i et jødisk skriftlærd miljø, sannsynligvis i Jerusalem. Det virker derfor plausibelt å slutte, med bakgrunn i 1 Kor 15 og andre tekster som Markus 16, at tradisjonen om den tomme graven og ryktet om Jesu oppstandelse har hengt organisk sammen fra første stund.

Disse to punktene gir ingen veldig sterk case hver for seg. En trosbekjennelse kan selvsagt formuleres ut av ingenting, og en tom grav kan vitne om flere ulike hendelsesforløp (gravrøveri, for eksempel). Men sammen danner disse to fakta et mer spennende bilde. For: Vi kan etter alt å dømme slå fast at Jesu oppstandelse ble proklamert svært tidlig, i Jerusalem, byen der Jesus ble korsfestet og begravet, og at mange etter hvert sluttet seg til menigheten hvor dette budskapet ble proklamert. Dette ville ikke ha fungert dersom 1) graven ikke hadde vært tom (som allerede nevnt: Det ville vært absurd proklamere en oppstandelse i et jødisk miljø uten en tom grav), eller 2) dersom ikke sentrale personer i menighetsmiljøet kom med samstemte vitnesbyrd om at de hadde sett Jesus i levende live etter at han var død og begravet.

Alt i alt begynner det nå å bygge seg opp et bra case for i hvert fall to ting: 1) Oppstandelsestroen er like gammel som kirken, og 2) oppstandelsestroen bygger på svært tidlige og for samtiden etterprøvbare vitneutsagn om en tom grav og om møter med den oppstandne Kristus.

Alternative hypoteser

Det mangler selvsagt ikke på alternative forklaringer på hva slags konspirasjoner og misforståelser oppstandelsestroen kan ha bunnet i. Vi nevner de viktigste, med motargumenter i parantes:

• 1) Jesus døde ikke på korset (Motargument: Bødlene var profesjonelle og visste godt hva de holdt på med),
• 2) Jesus var skinndød og “faket” oppstandelsen (Motargument: Hvem lar seg overbevise om at en nesten ihjelslått og forblødd mann som ikke har spist på 48 timer er bærer av et gjenoppstått “herlighetslegeme”?),
• 3) Jesus ble ikke begravet men kastet i en massegrav eller spist av åtseleterer (Motargument: Hvordan kunne man da, i en lokal menighets trosbekjennelse bare få år etterpå, påstå at han nettopp ble begravet? Fantes det virkelig ikke noen som kunne imøtegå denne påstanden på en troverdig måte?),
• 4) disiplene stjal liket (Motargument: En dårlig sak å bli martyrer for…),
• 5) romerne eller de jødiske lederne fjernet liket (Motargument: Hvorfor ikke da vise det fram og rydde alle vrangforestillinger av veien?)

og til slutt

• 6) disiplenes post-oppstandelse-Kristusåpenbaringer var hallusinasjoner (Motargument: Hallusinasjoner er individuelle opplevelser, ikke kollektive. Det svarer dårlig til beskrivelsen vi finner i 1 Kor 15-credoet.).

Konklusjon? Vel, vi kan som vanlig ikke komme til noe som ligner på absolutte konklusjoner. Men tesen om Jesus legemlige^[5] oppstandelse fra de døde fortjener i hvert fall å tas med i den seriøse samtalen, ikke bare avvises før samtalen har kommet i gang som eventyr, oppspinn og legender av sen dato.

Noter/referanser

1. Paulus hadde sannsynligvis rabbinerutdannelse. Se Acta 22:3.

2. Kronologien er ikke helt enkel å få tak på her. Vi vet ikke om de tre årene henviser til årene i Arabia og Damaskus, eller bare årene i Damaskus – Paulus presiserer ikke hvor lenge han var i Arabia eller hva han gjorde der. Poenget er at vi under Paulus’ Jerusalemsbesøk uansett befinner oss betydelig nærmere Jesus-hendelsen i tid enn det Paulus gjør når han skriver 1. Korinterbrev.

3. Alternativt kan Paulus ha mottatt det aktuelle credoet under sitt opphold i Antiokia. Det bringer oss et par år lenger bort fra de aktuelle hendelsene, men vi er fortsatt mye nærmere enn evangelisten Markus i Roma på 60-tallet.

4. Det stod strid om dette lærepunktet i jødedommen på Jesu tid. Sadukeerne avviste håpet om en legemlig oppstandelse, mens fariseerne (som Jesus-kretsen etter alt å dømme sto nær blant samtidens jødiske “partier”) fastholdt dette håpet. Vi finner spor at denne intra-jødiske spenningen flere steder i Det nye testamente, Acta 23:6ff er et særlig instruktivt eksempel.

5. Spørsmålet om hva slags legeme Jesus eventuelt oppstod i og ved, og hva slags karakter disiplenes møter med den oppstandne egentlig hadde har også en sentral plass i Flew/Habermas-debatten. Men det er og blir en helt annen debatt.