Synden i Den norske Kirke
Trykt som kronikk i Vårt Land 19. januar.
Nå skal døren bli høyere og porten videre i Den norske Kirke. Med den nye trosopplæringsreformen ”Størst av alt” skal det bli mindre snakk om synd i kirken, og vi skal få en gudstjeneste som angår ”deg”. I Aftenposten den 21. desember kan vi lese at DnK skal bli kreativ, og slik integrere flest mulige barn og unge i kirkens indre liv.
Jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg vet hva som melder seg etter slike typer oppslag. Aller først melder det seg en ubendig trang til å skrike, deretter kommer den dårlige samvittigheten.
Skrikingen skyldes at jeg er dypt uenig i strategien (dette å fortie de vanskelige og ubehagelige delene av kristentroen), og at jeg blir provosert over at ”noen” atter en gang tror at dersom vi snakker litt mindre om synd, ja, så vil folk strømme til kirken. Den dårlige samvittigheten kommer hver gang jeg føler meg som en surmaget mørkemann: Hva er vitsen med å problematisere noe som er hyggelig og positivt? Hva er vitsen med å kritisere gode intensjoner?
Men jeg klarer ikke å la være. Synden sitter for hardt i meg. For å ta det første først: Trosopplæringsreformen er viktig. Når skolen for mange tiår siden avskrev seg ansvaret (som de en gang fikk pådyttet) for å opplære barn i den kristne tro, må kirken selv ta det ansvaret som alltid har vært deres. Skal kirken døpe 42900 barn i året (tall hentet fra SSB, 2007), må den også stille med et svært godt tilbud til de familiene (og fadderne) som ønsker å gi barna en dypere innsikt i den troen de er døpt til. Dåp er uoppløselig forbundet med opplæring.
Reformen ”Størst av alt” forsøker å knytte lærdom og kunnskap om den kristne troen sammen med opplevelse og deltakelse. Dåpen er utgangspunktet for kirkens arbeid for barn og unge, og kirkerommet er blitt stedet der ting skjer. Målgruppen er familier med barn og ungdom, og terskelen er lav. Forskere ved det Teologiske Menighetsfakultet har i sin evaluering av reformens forsøksfase funnet ut at en tidligere kateketisk opplæringstradisjon (med en sterk dogmatisk dimensjon) er erstattet av en sosiokulturell pedagogisk tenkning med vekt på felleskapslæring og læring gjennom praksis. Bibelhistorier og etikk står sentralt, mens lærdom om kristendommen som religiøst byggverk er nærmest fraværende. Praksis og felleskap er bra, men forskningen viser at alle opplevelsene forutsetter en fortolkning og en plassering i et konkret kunnskapsinnhold dersom det skal kunne kalles kristen trosopplæring. Med andre ord: Bibelhistorie, trosbekjennelse, Fader Vår, de ti bud og kristen liturgi må med i en kristen opplæring. Noe annet ville jo også være underlig.
Utfordringen for hele reformen har kort sagt vært å gjøre det hele så spiselig og lite utfordrende at opplegget ikke støter noen vekk. Dersom man vektlegger et for spesifikt kristent innhold i det lokale trosopplæringstilbudet, vil det vise seg vanskelig å nå like mange som man ville nå dersom man legger seg på en mer allmennmenneskelig tilnærming til onkel Gud og hans verden. Det er i tråd med dette hensynet tanken om ”mindre synd” må forstås. Synd betraktes som et tabuord som vil skremme vekk barna og familiene deres fra kirkens tilbud.
Men hva om dette ikke nødvendigvis stemmer? Hva om det ikke er selve begrepet synd, men måten kirken nærmer seg denne forestillingen på som er utfordringen? Synd er et belastet ord, og kanskje kan kirken i Norge takke seg selv for at dette ordet assosieres mest med skitne handlinger, og ikke med grunnleggende aspekter ved menneskelivet. Det har vært mye prestelig dyneløfting og kirkelige fordømmelser av graviditeter utenfor ekteskap. Og kirken vil nok aldri slutte med å kalle handlinger syndige, selv om det er en fare for å virke moraliserende. For synd finnes. Dessuten er det slik at synden også inngår som et svært sentralt element for å forstå den aller viktigste hendelsen i den kristne religionen: Julenattens fødsel.
For Guds sønn ble født for å dø. Det går en rød tråd fra krybben til korset, og korshendelsen fortolkes som en forsonergjerning både i det nye testamentet og av den kirkelige tradisjonen som oppstod etter Jesu død: På korset gjorde Jesus opp for all elendighet og urettferdighet som mennesker til alle tider har fabrikert. Han skapte balanse i systemet og minsket avstanden mellom Gud og mennesket. I en slik forståelse av synden er Jesu død min og alle menneskers skyld: Han tok plassen min, og slettet ut alle mine misgjerninger på korset.
Men det er faktisk ikke slik at synd bare er forstått som handlinger som kortspill, gå på dans og kino, og å ligge med kona til naboen. Tiden må nå være inne for å komme seg videre fra en slik karikert utgave av synd, en variant som dessverre sitter hardt fast i mange menneskers bevissthet. I en klassisk oldkirkelig kristendom er synden først og fremst forbundet med døden og de destruktive kreftene som finnes i alle mennesker: Trangen til å bryte ned, både ved handlinger og ord, er et fundamentalt trekk ved mennesket.
Og korshendelsen kan tolkes litt annerledes, mer i tråd med hva mennesket er enn hva mennesket gjør. I lys av denne forskyvningen kan man kanskje også snakke om synd på en slik måte at selv trosopplærerne i DnK kan ta ordet i sin munn? Synd kan fortolkes som destruktive krefter i mennesket, krefter som er der uansett om vi tror på Gud eller ei. Slik blir synden ikke bare et moralsk spørsmål om hvorvidt man synes dans er syndig eller ikke, men mer et grunnleggende element for å forstå mennesket. En slags hjelp til selvhjelp. På korset beseiret Jesus døden og djevelen og vant mennesket tilbake til Gud. Jesu død blir i så måte ikke bare en soning for alt det gale mennesker har gjort, men forstås også som en seier over alle de vonde kreftene i verden, både i meg, men også utenfor meg. Som menneske er jeg bundet, og jeg herjes av krefter som jeg ikke rår over. Dette merker jeg hver gang jeg sier noe jeg ikke bør si, hver gang jeg begjærer noe som ikke er mitt, er misunnelig på naboen eller skjeller ut kona. Disse kreftene er sterke og kan ødelegge meg og mine omgivelser.
Denne måten å forstå synd på kan umulig støte noen. Den gjør synden til et allmennmenneskelig anliggende og fokuserer på erfaringer alle mennesker har gjort seg. Synden kan trygt tales om uten at man trenger å engste seg for at pjokken skal få mareritt i soveposen på overnattingsbesøk under alteret i den lokale kirken. Kirken kan ta ordet synd i sin munn uten å være redd for at sinte foreldre kommer for å hente ned barna sine fra kirkekuppelen, der de rappellerer ned fra kirkens nye klatrevegg.
Å skape tilhørighet til kirken trenger ikke å gå på bekostning av sentrale elementer i den kristne tro. Utfordringen for DnK ligger i å bevare kjerneanliggender som frelse og synd i den store fortellingen om Gud og mennesket, og å rette opp misforståelsen om at det er ekskluderende å snakke tydelig om menneskets destruktive sider.
Takk for interessant kommentar. Som medlem av Styringsgruppa for Trosopplæringsreformen leser jeg den med stor interesse. Du tar opp helt vesentlige problemstillinger, som jeg kan forsikre deg har vært diskutert også i Styringsgruppa, som for øvrig avsluttet sitt arbeide tirsdag. Jeg synes imidlertid du feller din dom litt for tidlig. Minner om at det som har skjedd til nå, har vært en forsøksfase, der en viktig forutsetning har vært at menighetene skulle få anledning til å prøve ut ulike typer og former for opplegg uten for mye sentral styring. Kunnskapsinnholdet har nok ikke vært så totalt fravænde som du kan gi inntrykk av.
Nå skal det utarbeides en plan for trosopplæringen – og jeg håper du vil bidra i debatten om den når den blir lagt ut til høring. Jeg tror det er litt for tidlig å avskrive bibelhistorien, trosbekjennelsen, Fader vår, de ti bud og liturgien i trosopplæringen, slik jeg har en følelse av at du gjør i din artikkel.
Takk for kommentar! Jeg feller nok ikke så mye dom som jeg ser fremover, føler jeg, men det er klart at sjangeren har gjort sitt til at jeg kanskje er litt mer polemisk enn jeg trenger å være. Er enig i din vurdering av forsøksfasen, men samtidig er det viktig å ha fokus på at overgangen fra prøvefase til mer permanent fase også krever en teologisk kritisk tenkning og refleksjon omkring hvordan trosopplæringsreformen påvirker og endrer måten å tenke dåpsopplæring på.
Takk til Skjeldal for modig tale. Diskusjonen i styringsgruppa er det ikkje lett å få auga på. Det massive prosjektet, med innsprøyiting av store øknomiske midlar, gjev eit sterkt inntrykk av det dreiar seg om breie aktivitetar og generelt miljøarbeid. Grunntanken synes stadig å vere at folk skal få ei sympatisk oppleving av kyrkja. At kristendomen og kyrkja ikkje er så “trøtt” som folk trur, liksom.
Det er dette grepet som endrast. Ny tiltru til bodskapen, nytt medvit om at kristen tru og praksis har ein kateketisk kjerne. Frå “tilbod” til utfordring og ansvarleggjering. Ei meir sakleg innstilling.
Vil dette vere mogeleg? Det spørst, så lenge ein legg stats- og folkekyrkjeordninga til grunn. For då må prosjektet vere allment og “spiseleg” nok til at styremaktene vil bruke pengar på det.
Interessant å få vite fra pateren hva som er “grunntanken” i trosopplæringsreformen. Han vet det jo. Det var nytt for meg.
Hallo, dette er jo ikkje noko som har foregått i ein avkrok. Reformen har vore omtala, diskutert og presentert i media, i det vide og det breie, det har blitt gjort undersøkingar (Hegsatd m fl) – så det er på ingen måte umogeleg å danne seg eit inntrykk av den prinsippielle tenkjinga.
Oddbjørn, har du høyrt om bulverisme?
Glimrende innlegg, Eskil! Jeg slenger meg på med noen litt volumiøse ettertanker:
1. Jeg blir, som deg, provosert over mye av det som skrives i avisene om reformarbeidet i kirka. “Mindre snakk om synd i kirka! Mindre uforståelig enetale av presten! NÅ snak DU få en gudstjeneste som angår DEG!” Toppen var kanskje da avisene for noen måneder siden kunne melde følgende: “En modernisering av språket er blant forslagene. Prekenen skal inneholde mer kjønnsnøytrale ord. Presten skal ikke snakke om “brødre”, men “søsken”. Det frarådes dessuten å bruke ord som “Far”, “Herre” og “Konge” i gudstjenestene.” Siden slike formuleringer går igjen i så mange aviser finnes det bare en plausibel forklaring: Det er pressemeldingene fra de som arbeider med reformene som er håpløst upresise. At man blander sammen arbeidet med liturgiske tekster og prestens prekenarbeid på den måten som sitatet over viser… jeg snerrer når jeg leser sånt. Det får meg og alle andre prester til å høres ut som idioter. Sånn sett er reformarbeidet en belastning.
2. Reformarbeidet er en belastning også på andre måter. Det foregår altfor mange reformer på en gang akkurat nå. Når dette kombineres med underbemanning/prestemangel må dette før eller siden gå galt: Visjon og virkelighet kommer til å frontkollidere. Vi pålegges stadig nye visjoner, stadig mer å gjøre, stadig mer vidløftige planer og stadig større ord, men vi får ikke midler til stillinger eller til faktisk implementering. I en ideell verden skulle vi snart gi et systematisk oppfølgingstilbud til alle (OK, kanskje 80 %, da) døpte barn mellom 0 og 18, vi skulle ha en diakonirevolusjon på gang, vi skulle gå fremst i miljøtoget og stå midt i et vilt begeistrende kontinuerlig gudstjenesteverksted som engasjerte store deler av lokalbefolkningen. I den virkelige verden rekker vi mange steder ikke så mye mer enn å døpe, begrave og vie. Nå kommer demokratireformen også, med igangsetting av kursing og tilhørende herligheter før høstens menighetsrådsvalg. Jeg kjenner at jeg er lei.
3. Jeg skulle ønske vi kunne ta en reform om gangen. Eventuelt to. Trosopplæringsreformen er kjempeviktig – den skulle ha kommet i 1969! Gudstjenestereformen er også viktig på sitt vis. Nå har jeg riktignok ganske mange motforestillinger til den siste. Jeg er bekymret for hvor hele denne ideen om lokalt forankrede gudstjenesteordninger kommer til å ta oss. Blir det mulig å kjenne igjen messen fra en menighet til den neste? Det tilsendte reformforslaget inneholder mye bra, det kan bli gode gudstjenester av det, men jammen kan det bli dårlige gudstjenester av det også! – omtrent som dagens ordning, med andre ord… Jeg vet ikke helt hva jeg synes ennå; jeg vil ikke torpedere noe som helst, men ser at det i hvert fall gjenstår fryktelig mye arbeid før dette blir noe egentlig løft for det liturgiske livet i Den norske kirke.
4. Samtidig er det ett perspektiv som bare blir viktigere og viktigere for meg: At gudstjenesten er den viktigste trosopplæringsarena vi har. Det viktigste vi kan lære døpte mennesker, barn som voksne, er å “gjøre de kristne tingene”: La dem komme på innsiden av liturgien, lære dem Credo og Fadervår, gjøre dem fortrolige med Salmeboka og sin egen stemme, ta dem med inn i samtalen rundt bibeltekstene, lære dem å gjøre korsets tegn, dele nattverden sammen, lære dem å knytte troslivet til konkrete ting (selv bruker jeg Kristuskransen)… sånn sett synes jeg at trosopplæringsreformen gjerne må fokusere på “fellesskapslæring og læring gjennom praksis”, dersom det er gudstjenesten man lærer. Hva som ellers skal være kirkas nye katekisme (kjernestoff som alle skal kjenne til) – det er vel en diskusjon vi må ta over noe tid.
5. Til dette med synden: Jeg synes syndsbekjennelsen i dagens Høymesse fungerer dårlig, både mht. plassering og (enda mer!) mht. innhold. Den fokuserer på synd som moralsk kategori, ikke på synd som ontologisk størrelse. Jeg ønsker meg en kirke som snakker tydelig om synd, men ikke hvilken som helst synd. Jeg slutter meg ellers helt til det du skriver om dette!
Det ble langt, dette, men det var godt å få sagt det. Takk for anledningen!
Bra. Du setter fingeren på mange problemer som hefter ved DnKs reformarbeid. Det har tatt helt av og det kommer til å ende som skikkelig rør, med mange forskjellige lokalt forankrede gudstjenester, er jeg redd. Dette var ikke voluminøst, det var et fornuftig sukk fra en som jobber på gulvet hver dag.
Fyrst eit spørsmål: Kvifor tar kkje prestar o.a. som deler Haralds vettuge synspunkt, meir samla til orde? Det må finnast eit behov for “alternativ faglighet” (teologisk, pastoralt…), synest det meg…
À propos syndsvedkjenninga blir det stundom vist til katolsk praksis. Facts: Før litirgureformen (!), ba berre presten, saman med ministranten, syndsvedkjenninga; men aller fyrst, før Introitus/før sjølve messa, var det ein innleiingsrite der presten går gjennom kyrkja og stenkar folket med vievatn medan alle syng frå Salme 51: “Asperges me, Domine..” (Reinsa meg, Herre, med isop, så eg vert rein..”osv.). Dette eller tilsvarande blir endå brukt ved særlege høve. No bed heile kyrkjelyden, etter messa sine opningsord, den syndsvedkjenninga presten før ba åleine:
“Jeg bekjenner for Gud, den Allkmektige, og for dere alle,
at jeg har syndet meget i tanker og ord, gjerninger og forsømmelser, ved min skyld, min skyld, min store skyld!
Derfor ber jeg den salige jomfru Maria, alle egngler og hellige og dere alle:
Be for meg til Herren, vår Gud”
Så seier presten: “Den allmektige Gud miskunne seg over oss, tilgi våre synder og føre oss til det evige liv!”.
Dette er vel både “ontologisk” og “moralsk” – men kanskje mindre tungt inndividuelt, meir solidarisk…
..og det skal sjølsagt vere “individuelt”; her sit tastane laust; “mea culpa” (for å seie det slik..)
Takk for støtten, Eskil. Ja, denne reformiveren har tatt helt av. Vi er mange “på kjerkegølvet” som kjenner på det etter hvert. Det er et stadig tilbakevendeden tema når prester samles (prostilag, stiftsdager o.l.). Jeg registrerer også at mange oppfatter de stadige reformprosjektene som en form for mistillitsstempel på mye av det gode arbeidet som allerede gjøres rundt omkring. Jeg synes dette er en underlig personalbehandlingsstrategi. Greit nok at samfunnet ellers krever at man tåler omstilling fra tid til annen, men i kirka, der vi tar mål av oss å arbeide under evighetens synsvinkel…? Dette er et ordentlig slitasjepunkt, og jeg tenker nå at det er jammen ikke så rart at kirka begynner å se mer enn bare konturene av prestemangel.
Jeg savner altså tid og rom og ressurser til å gjøre det jeg oppfatter som det aller viktigste, nemlig å øke menighetenes kompetanse på de helt grunnleggende “kristne tingene” – å heve kirkefolkets liturgiske kompetanse. Nå er det i perioder knapt nok tid til å sette opp salmesedler til de sporadiske gudstjenestene, langt mindre tid til å involvere og coache menighetsmedlemmene. Hvordan ser Kirkemøtet/-rådet for seg at vi skal klare å innføre denne nye stedegengjorte, fleksible og involverende gudstjenesten, egentlig?
Så til Arnfinn: Jeg registrerer som sagt at vi er nokså mange som er trøtte og lei og det som verre er. Så hvorfor skriker vi ikke ut i samlet flokk? Vel, for det første møtes vi relativt sjelden og snakker for lite sammen, i hvert fall vi som arbeider her i distriktene hvor det er mange mil til neste prest. For det andre krever det litt overskudd å stritte imot, og det er nok mangelvare rundt omkring. Kall det gjerne apati. For det tredje tror jeg prester er redde for å lage bråk og konflikter, redde for å bli oppfattet som urokråker eller som propper i systemet. Jeg kjenner på det siste. Ikke fordi jeg er opptatt av videre karierre eller noe sånt, altså, men rett og slett fordi jeg liker bedre å ha arbeidsro til å konsentrere meg om den daglige prestetjenesten enn å stå på barrikader og brøle og tiltrekke seg masse oppmerksomhet.
Men du har selvsagt rett: Vi burde protestere! Høyere! Oftere! Gå til gå-sakte-aksjoner eller hva vet jeg. Det skjer en del allerede, altså. Lederen i PF har vært tydelig i mediene, biskopene forsøker å sette bremsene på, og i går leste vi i VL at stuftsdirektørene slår alarm om bemannings- og arbeidssituasjonen overfor departementet. Men om det hjelper…?
Jeg skal nok finne mine kanaler, jeg også, sammen med andre. I denne omgang var det godt å få blåst litt ut her på bloggen.
At noe må gjøres er i hvert fall sikkert, ellers kollapser hele Dnk med kollektivt burnout-syndrom en gang rundt 1. søndag i advent 2011.
Ja! La oss bråke mer, Harald.
Tenkte at eg skulle fylgja opp min kanskje litt uklare kommentar til Oddbjørn Evenshaug. Det du gjer er at du går ikkje inn på om Fr. Arnfinn tek feil eller ikkje, men du konstanterer at han tek feil fordi… Dette er det C.S. Lewis kalla for bulverisme — å anta at ein person tek feil, og så forklare kvifor. Men forklaringa seier ingenting om personen tek feil eller ikkje.
Lewis skriv:
Eskil: Et godt gammeldags skramleorkester hadde vært tingen! Prester i prosesjon med grytelokk og andre herlig støyende ting. Eller kanskje ikke… men jeg blir i alle fall gjerne med på å støye mer rundt dette, også i andre fora.
Fyrst: Dette er ikkje kritikk fr娔utsida”, men bidrag til å drøfte ting som kan vere aktuelle i alle kyrkjesamfunn.
Eg tenkjer ikkje primært på rein protest, skjønt det òg kan trengast stundom. Meir på å ha miljø som er stimulerande; fagleg og åndeleg. Trur ikkje det er lurt å setje ‘den daglege dont’ på ‘gølvet’ opp mot å beskjeftige seg med dei lange linene og med kyrkjeleg ‘policy’- All seriøs verksemd vil måtte vere medviten om sin ‘filosofi’; in casu: ein teologisk informert praksis/pastorale. Og det som skjer “på toppen”, legg føringar for “bånn”, enten ein ser det eller ei. Difor trengs det aktørar som er reflekerte; elles endar ein opp med rein pastoral plankekøyring og snømåking – og det er ikkje fromt, syns eg. Kvifor skal prestar elles ha sju års studiar? Teologien går på forkynning og undervising – men også på mønster og ‘telos’ i heile pastoralen.
Avteologiserte kyrkjer (og for meg er teologi alltid praktisk teologi) er den største risken i dag.
Men du er jo katolsk munk. Du kan si sånn. Tenk på oss andre, som ikke har et så idealistisk syn, men må trå til på gulvet…
Det er eg ikkje samd i. Eg har jobba “på gølvet” i same drabantbyen i 14 år med 14000 sokneborn, hundre dåpar og ditto dåpssamtalar (i heimen), gravferder etc – og meinte då som no at det var viktig å bruke teologien på den kyrkjelege praksisen. Det var også kollegiale samlingar i prostiet der ein drøfta slike spørsmål og det blei tematisert på prestemøte etc.. Kollegaer i soknet jobba, stort sett, etter same mal, og dei levde ikkje i sølibat.
Det er absolutt like aktuelt i dag. Igjen: også i katolsk setting, trass alle ulikskapar. Hadde eg vore katolsk kyrkjelydsprest, ville eg tatt fatt på same måte. Ecclesia semper reformanda! Harald tar i sitt innlegg opp ein del prioriteringar som er to the point! Og Skjeldal har hengt bjella prisverdig på katten!
I Guds hus må det vere både “gølv” og tak. Så det så – som Harald seier på bloggen sin…
Å ja. Så du har vært folkekirkeprest til og med? Det er jo sikkert en bra erfaring å ha med seg, uansett. Men det holdes faktisk prostikonventer i det fleste prosti fortsatt. Og det er bare teologiske diskusjoner der fortsatt. Men så ryddig som katolikkene har det på stua i lærespørsmål vil vi nok aldri få det.
Teologiske diskusjonar? Fortell!
Nei, du vet: Om vi må være ordinert eller gift før vi kan være prester, om bønnens kraft, om helbredelser hps læstadianerne, om biskopelig tilsyn og endelig: Om Gud er Gud selv om alle mann var døde.
Du store tid! Ikkje rart trusopplæringa går over stokk og stein!
Arnfinn: Her setter du ord på noe jeg har tenkt på en stund, noe du også berørte for noen dager siden på bloggen din. Derfor skriver jeg noen linjer nå, selv om det er seint og jeg er trøtt og greier. Uklarheter og uforståeligheter får vi rydde opp i morgen.
Det er ikke det at jeg ikke er opptatt av teologi som akademisk disiplin. Det er jeg i høyeste grad. Jeg er utpreget akademisk av legning. Nerdete, heter det visst. Men jeg tenker likevel som deg at for kirka er ikke teologi virkelig interessant før det blir praktisk teologi av det. Og da kan det da ikke være likegyldig for en kirke hva slags praktisk-teologisk tradisjon man velger å knytte an til og hvilke kilder pastorene lærer å øse av i sitt eget trosliv?
I studietida begynte jeg etter hvert å kjenne at jeg trengte å finne metoder for å holde akademia og det åndelige (les: liturgiske!) livet sammen. Jeg knyttet meg derfor på eget initiativ til en helt vanlig Oslo-menighet, lærte meg å leve kirkeårsrytmen, gjorde meg etter hvert kjent med denne og denne. Men dette var noe jeg i stor grad måtte finne fram til selv, verken MF eller (etter hvert) arbeidsgiver Dnk vektla egentlig dette så veldig, selv om jeg nok må skynde meg å legge til at det var et regelmessig og godt andaktsliv på MF, altså, og at Dnk selvsagt forutsetter at presten har et (eget) åndelig liv. Jeg savner noe her.
Stadig oftere tenker jeg: Tenk å ha en arbeidsgiver som virkelig oppfordret presten til å ha den liturgiske rytmen på innsida, leve den, ånde den, synge den hvor hun eller han enn gikk. Tenk å ha en arbeidsgiver som forventet et liv i tidebønn! Kantor hos oss er engelskmann (anglikaner), og han slenger av og til innom dette, at vi prester jo egentlig skulle lese eller aller helst synge en tidebønn hver dag, for kirkas og vår egen skyld, om vi så skulle gjøre det alene. Og jeg er enig. Vi trenger jo et sted hvor presten kan hente noe og ikke bare gi og gi, synes jeg; det er ikke det at arbeidsgiver nekter oss noe, men i en travel arbeidshverdag blir man nesten sett litt skjevt på dersom man setter av tid til å be en tidebønn når det er så mye annet å gjøre.
Jeg savner i grunnen et sterkere fokus på liturgisk rytme som et naturlig, for ikke å si selvsagt, utgangspunkt for det åndelig livet som forventes å være knyttet sammen med prestetjenesten (eller egentlig all kirkelig tjeneste). Jeg er derfor ikke så rent lite misunnelig på deg, Arnfinn, som lever i dette hele tida (slik bloggen din vitner om), og jeg ser jo at Dkk har en helt annen forbindelse mellom det liturgiske livet og prestetjenesten, ja, for så vidt også mellom det liturgiske livet og det “allmenne” kirkelivet.
Dersom dette var prestens egen trosopplæringsarena nr. én tror jeg det ville gjort noe med våre prioriteringer i forhold til alle dem vi er satt til å være pastorer for også. Det ville lagt klare føringer for både trosopplærings- og liturgireformer. Men da måtte man først forme kommende prester på en helt annen måte i studietida, og det er vel neppe protestantisk akademia helt klar for. Og at gudstjenestereformen skal bli noe løft for hele kirka på dette området, det har jeg allerede mistet troen på – dessverre .
Harald:
Det du tek opp her, er veldig viktig og aktuelt. Igjen: Kyrkjeleg/bibelsk teologi er alltid praktisk teologi. Teologi som vil bli liv. Å arbeide pastoralt er å byggje og “forme” Kristi kropp, lokalt; difor er teologien viktig for heile breidda av det pastorale arbeidet. Slik eg ser det.
Her er mykje som burde vere vidareført; på blogg, i samtalar, møte osv… Berre kort om det du seier om prestens eigen praksis: Klart at ikkje alle er/kan vere munkar. Kalla er ulike – og like viktige. Men noko av tidebønene bør vere med. Luther var også oppteken av det; det er noko av bakgrunnen for at han skreiv Den store Katekismen, som kjent. Både katolske, anglikanske og ortdokse prestar (og biskopar og dioakonar) ber noko av tidebønenen, sjølv om dei ikkje lever i kloster. Her fins det måtar å gjere det på som er tilpassa livssutiuasjonen. Reglen er: Heller noko som er overkomeleg, realistisk og (difor) regelmessig) enn noko som er ambisiøst og ugjennomførleg over tid. Tidebønbøker med kortare innhald finst å få tak i – elller ein kan bruke deler av f ex dei katolske tidebønene (som finst på norsk).Hovudsaka i tidebønene er jo dei bibelske salmane – sjølve grunnstoffet og grovbrødet i all teologi og i alt åndeleg liv, spør du meg.
Prestens eigen skriftemålpraksis og sjeleomsorg er også eit “must”. Ein årleg retreat likeeins.
I det heile tatt: Ei god leiestjerne for trusopplæring, er å sjå det som undervising i det kristne livets “knowhow”; livet som ein praksis(praxis pietatis), ein “veg”; korleis praktisere messa, bøna, dagleglivet etc…
Dette er kloke ord fra pateren. Og igjen: Han vet hva han snakker om fra erfaring i DnK, fra en tid som nok dessverre var ganske annerledes enn i dag, selv om det bare er 30 år siden. Men: Jeg er nok ikke like pessimistisk mtp DnKs fremtid dersom vi ser på hva som rører seg i mange lokalmenigheter i DnK. Mange ønsker å leve et liv i tråd med Guds vilje. Som prester er vi kalt av Gud for å hjelpe dem med å sette ønsket ut i daglig bot, bønn og etterfølgelse.
Takk for det; skjønt det er ikkje meir enn 13 år sidan eg slutta i Loddfjord… Pessimstisk vil eg ikkje seie eg er; det er vel grunnen til at eg oppfordrar folk som jobbar i DNK til å ta eit grep – som gjennom å kaste fram nokre idéar på denne bloggen. Det som slår meg, er vel heller det at det kunne vore meir guts i tenkjinga hos dei som faktisk utgjer DNK-prestemiljøa i dag. Og på studiestadane. Ein prest må vere både slitar og tenkjar. Og bedar.
Tilhøvet mellom lokalkyrkjelyd og den vidare kyrkjelege heilskapen burde ein kome tibake til. No parish is an island.
Neida, men det finnes jo råtne epler i DKK også. Har hørt rykter om at “også noen andre er kirken”.
Vi kan gjerne snakke om den katolske kyrkja, men då må nokon legge ut ein artikkel som fokuserer meir på det. “Vi er også kirken” har ingen offisiell status i den katolske krk.
Og det er ihøg grad nødvending å frese opp det teologiske og pastoale nivået i mange katolske lokalkyrkjer. Store sokn som lett berre blir kjempemessige ’sakramentmaskinar. Snømåking og plankekøyring finn ein over alt. Berre så det er sagt.