Trykt som kronikk i Morgenbladet 6. februar.

Morgenbladet har kåret avmaktstoppene i Norge. Og der oppe på den underlige pallen, sammen med Torstein Dahle og Anne Aasheim, står en stor gruppe: På tredje plass finner vi prestene, som representanter for Den norske kirke (Dnk). Begrunnelsen? Jo: Den preker «tapernes religion. Som bæres frem av mennesker – prestene – som ikke selv tror på budskapet, men som likevel preker det av medlidenhet og kjærlighet til sognebarna. Samtidig holdes Kirken som gissel av staten. Den taper enhver kamp som betyr noe for den, (…)»

Jeg tviler på om dette er en korrekt analyse av presteskapet i Dnk. Men juryen bidrar med en presis analyse av problemene som hefter ved den åpne og inkluderende folkekirken.

Da Martin Luther i 1520 forfattet skriftet Om kirkens babylonske fangenskap, ble det raskt klart at forfatteren hadde skrevet seg ut av den rådende kirkens trosfellesskap. For Luther var det tydelig at sentrale aspekter ved den katolske kirkens sakramentslære innebar et klart brudd med Skriften. Teologien måtte bygge på Bibelen og ikke på annen ideologi, som for eksempel den vestlige skolastikkens mange sinnrike teologiske systemer.

Det er flere gode grunner til å trekke en parallell mellom dette fangenskapet og den ideologiske trelldommen Dnk nå lider under: Ideologien om den åpne og tolerante folkekirken. Den store grunnfortellingen som brukes som begrunnelse for etikk og teologi i denne ideologien er «Jesu møter med enkeltmennesket». Det nye testamente støvsuges for historier om en tolerant Jesus som passer inn som kristologisk lappeteppe. Dette er sterke historier, som effektivt kveler alle former for skriftlærde innvendinger. Men når et av Dnks viktigste mål er å være tolerant, kan det være grunn til å spørre seg om hva som har skjedd i Dnk i de senere årene.

For det første er det er helt tydelig at «åpen og inkluderende» i en kirkelig kontekst har fått et nytt meningsinnhold. Disse begrepene er blitt utvidet fra betydningen å møte mennesker med åpenhet og respekt, til et krav om at kirken helst bør være utydelig når det gjelder en klassisk kristen forståelse av menneskets grunnleggende behov for Gud.

For det andre har strategene bak den åpne og inkluderende kirken bygget opp et velutviklet ideologisk byggverk: Folkekirkeideologien, med Staten som den høyeste vokter. Men selv om det ideologiske praktbygget er blankpolert, er det mye teologisk rot i kjelleren. Her må ingen føle seg ekskludert av prat om synd og frelse, dåpen skal være eneste form for medlemskap og staten skal sikre at kirken har et akseptabelt sosialt engasjement. Det er i tråd med luthersk tradisjon at man forholder seg pragmatisk til kirkeordningsspørsmål. I god reformatorisk ånd må den gjeldende kirkeordningen gi rom for fornyelse i form av et eventuelt brudd med rådende ideologi og praksis. For Luther var de viktigste kjennetegnene på at kirken var kristen at evangeliet om Guds sønn ble lært rent, og at sakramentene ble forvaltet rett. Evangeliet og sakramentene var uløselig knyttet til Jesu frelsesverk, og i en luthersk kirkelære er kirken forsamlingen av dem som tror på denne forbindelsen.

Fornyelsen av Dnk må først og fremst komme som et brudd med inkluderingsideologien. Dette fordi den ikke åpner opp for at evangeliet også kan være et ubehagelig budskap, et budskap som irriterer og forstyrrer en rådende samfunnskonsensus. Ideologien forhindrer reformer og kritikk, og sementerer den tunge inkluderingsretorikken som må oppløses for å kunne vende tilbake til en kirke der det viktigste anliggende er de positive sidene ved å være en kristen, og ikke den defensive strategien om ikke å tale tydelig om menneskets begjær etter Gud.

For det tredje er det skjedd en dreining i det sentrale kirkelige engasjementet. For hvorfor er det blitt slik at kirkens ledere fremstår først og fremst som sekulærhumanister? De taler mer om «verdier» enn om kristen etikk, mer om internasjonal solidaritet enn om livet med Gud. Det er da underlig, og jeg mener at kirken må kommunisere det bibelske budskapet ned på et konkret nivå for den enkelte. Men det er tydelig at inkluderingsideologien fører med seg en så stor porsjon frykt for å tråkke enkeltmennesker på tærne at retorikken må heves opp til et internasjonalt nivå, der selvfølgelighetene om det globale fellesskapet kan pakkes inn i paroler det er umulig å være uenig i: Miljø, internasjonal solidaritet, bistand, menneskerettigheter. Men kirken kan tilby mer enn et engasjement for rettferdig kaffe og mot krigen i Irak. Dette er viktig arbeid, men når kirken hopper over det faktum at evangeliet også tilbyr Guds nåde i fullformat, er det grunn til å arbeide grundigere med strategiske mål i Dnk.

Tolkningen av evangeliet som først og fremst et globalt anliggende, gjør budskapet utelukkende sosial-etisk, og hopper over de sidene av evangeliet som også angår den enkeltes behov for Gud. Skjevheten reduserer evangeliet til et sosialt program som bare tar opp materielle spørsmål knyttet til økonomi og bistand. Ideologien gjør evangeliet til kun et solidarisk budskap med spørsmål knyttet til menneskerettigheter og fredsarbeid. En slik ideologisk slagside gjør evangeliet til bare en grønn visjon knyttet til arbeid med klima- og miljøutfordringer. Bare en idiot ville være uenig i viktigheten av dette arbeidet, men jeg mener likevel at kirkelig arbeid også må kunne vise at Gud søker mennesket. Så enkelt. Slik situasjonen er i Dnk i dag, blir dette arbeidet stadig vanskeligere å gjennomføre.

Å kritisere noe så positivt som en inkluderende kirke, er en rar opplevelse. Men det må være mulig å kritisere inkluderingsideologien på et saklig grunnlag. For det må sies: Kirken lever i et fangenskap, og fangevokterne er plassert i sentrale maktposisjoner som sikrer en akseptabel tolkning av «toleranse».

Folkekirkens ideologi om den åpne og inkluderende kirken er i ferd med å bli en lunken suppe av den mest lunkne sorten. Denne inkluderingsretorikken lukker mer enn den åpner. Kirkens store problem er synonymt med det liberale dilemma: Hvordan kan man sette noe absolutt – Bibelen, troen, Gud – og likevel kalle seg en tilhenger av liberale verdier, hva nå det skulle være? Det er et vanskelig kunststykke. Men en folkekirke som skal være bare åpen og inkluderende er en umulig visjon nettopp fordi, som filosofen Hans Skjervheim mange ganger påpekte, dersom de liberale prinsippene blir absolutter, forvandles det hele til illiberalitet.

For Dnk betyr dette at lenkene til den statlige inkluderingsideologien må brytes, at kirkens frihet til å være motstemme må gjenopprettes, og at angsten for å snakke tydelig om Gud må behandles i terapirommet og ikke i kirkerommet.