Kvinners aborterfaringer ignoreres
Det hadde vært kjekt for mange om vi i 2009 fortsatt kunne deklamere at det ved provosert abort var ”liten risiko for alvorlige mentale lidelser…” (NOU 1999). Nyere forskning viser at det ikke er fullt så enkelt. Både professor Willy Pedersens og psykiater Anne Nordal Broens forskningsresultater setter spørsmålstegn ved påstanden. Begge har fått kraftig kritikk av sin forskning fra deler av det medisinske miljøet.
Nå er det altså kommet en ny offisiell rapport fra helsevesenet (SINTEF 2008) der det konkluderes med at ”det er ingen holdepunkter for at første trimesters svangerskapsavbrudd gir senere psykiske helseplager”. Rapporten er utarbeidet av professor dr. med. Finn Egil Skjeldestad og forsker Inger Natvig Norderhaug og godkjent av SINTEF som da var uvitende om følgende fakta:
1) Forskningsgruppen som var nedsatt til å arbeide med rapporten bestod av fem personer hvorav tre av dem ikke ble innkalt til møte etter julen 2004. 2) Rapporten ble skrevet og innlevert i gruppens navn, uten at alle medlemmene fikk komme med endelig innspill. 3) Broen, som var en av de tre som ikke ble innkalt stod i godkjenningsprosessen med ”underskrift” på en rapport hun ikke hadde sett og som tilbakeviser hennes egne og mange andres tilsvarende forskningsresultater. (Hun har senere trukket sitt navn fra rapporten.)
De kvinner som får problemer med aborten i ettertid, blir nå med et pennestrøk utradert fra virkeligheten. Dette er kvinner som i den senere tid har skrevet fortvilte, takknemlige og lange e-poster, brev og SMSer både til Broen, Pedersen og Marianne Mjaaland (lege og forfatter). Fortsatt er det altså mennesker som bruker makt for å holde kvinners erfaringer nede, som overser og fordreier en ubehagelig og vanskelig virkelighet. Det er en stor hån mot disse kvinnene, de som lider i stillhet, og de som har prøvd å finne mot til å fortelle sine historier, å bli møtt med en slik rapport. Igjen blir signalet: Forsett med å være usynlige. Helsevesenet tar dere likevel ikke på alvor.
No surprise. Slutt med å ha illusjonar om den “gode staten”.
20 prosent av kvinnene Nordal Broen intervjuet (fem år etter aborten) scoret høyere enn 19 poeng på en traumetest. Det betyr at disse plages med vonde tanker om aborten i hverdagen. Sintef har oppgitt gjennomsnittet på kvinnenes scoringer, og det var lavere enn 19 poeng – og de konkluderer med at kvinnene ikke plages med problemer etter en abort. (ref. Aftenposten og Vårt Land).
Her presser man menneskelige opplevelser inn i et regnestykke, og på den andre siden av likhetstegnet sitter man igjen med en gjennomsnitts-opplevelse. Akkurat som om det er interessant i denne sammenhengen.
Er det fordi det handler om abort og kvinner, at man kan tillate seg slikt?
Takk Anne – et svært viktig tema du belyser!
Hvem skal hjelpe de kvinner\jenter som trenger hjelp til å kommer videre etter en abort de strever med, når det offentlige helsevesenet ikke aksepterer abort som en av mange årsaker til psykisk lidelse eller problemer?
Vi trenger mer forskning på dette området, både når det gjelder årsaker til abort og ettervirkninger. Det er mellom 14 000 og 15 000 aborter i året, og dette “fenomenet” berører tusenvis av kvinner. Det bør interessere oss hvordan dette påvirker enkeltmennesker og samfunn. Rett og slett fordi abort er omfattende.
Det er politisk enighet om å redusere antall aborter, og det pumpes inn millioner av kroner i forebygging. Men aborttallene viser fortsatt en stigende tendens. Og det er størst aborthypighet blant kvinne rmellom 20 og 24 år. Fra 2006 til 2007 var det i aldersgruppen 25 til 29 aborthyppigheten hadde den største økningen.
Tallene peker i feil retning. Men så lenge vi ikke vet stort om konsekvensene av et økende aborttall, vies det ikke mye spalteplass. Det er heller artikler av typen “aborttallene ned” eller “aborttallene opp” som preger omtalen av dette temaet.
Hvis denne rapporten fra SINTEF får bli det siste og offiiselle ordet i abortdebatten de kommende årene, vil det ikke være noe incitament til forskning på området, spesielt ikke med henblikk på ettervirkninger. Nå kan politikerne sove godt om natten og helsevesenet kan fortsette med å se kvinner direkte inn i øyene og fortelle dem at det er ingen ettervirkninger etter abort.
Historiene om problemer etter aborten er mange, men veldig ofte anonyme. Det er få kvinner som er villige til å stå fram med sine historier, spesielt blir dette vanskelig nå. Personlig kjenner jeg godt to mennesker som har slitt mye etter abort. En mann og en kvinne. Hun fikk problemene mer enn fem år etter, sa hun var gravid på nytt. …Forskning på ettervirkninger kan med fordel utvidets til et livsperspektiv! Hvor er mennenes historier? Han som får problem fordi han tvang kjæresten til abort, eller han hvis liv faller i grus fordi kjæresten foretar abort på “hans” barn?
Redselen for at kunnskap om abort skal gjøre noe med vår innstilling til abortloven, overskygger omsorgen for de impliserte parter. Derfor må man skjule sine spor, for å sette det litt på spissen. Hvorfor er de som utfører abort så beskyttende overfor loven? Selvsagt fordi de har sett eller hørt om fortvilelsen og konsekvensene av forbud, men kanskje like fullt fordi de har sett abortens sanne ansikt. De de har skrapet ut små lemmer og hoder, og hørt kvinners gråt i tvil, slik Marianne Mjaaland beskriver i sin roman 13 Uke. De vet at sannheten om abort er nådeløs, og de vet at folk flest ikke vil vite….for da må det komme noen spørsmål. 13 uke er en bok til ettertanke og informasjon, nettopp fordi den avslører samfunnets kultur og parforhold som leder mot valg av abort, men også fordi den forteller noe om dette sett fra innsiden av det medisinske miljø.
SINTEF rapporten 2008 må ikke bli punktum i den nye abortdebatten.