Uutholdelige liv
Hvordan skal vi forstå og forholde oss til mennesker som opplever livet så uutholdelig at de helst vil dø? Sist uke kunngjorde Fremskrittspartiet at det er flertall i deres program-komité for å innføre aktiv dødshjelp i Norge.
I arbeid på sykehus, i psykiatrien eller med omsorg for døende kan vi møte mennesker som ikke ønsker å leve lenger. Noen møter dem i nær familie, slekt eller blant venner. Hvordan skal samfunnet møte disse menneskene, og ikke minst; hvordan skal samfunnet møte deres ønske om å dø?
De siste ukene har jeg lagt merke til flere innslag (Puls og NRK nyheter) om mangel på ressurser, kompetanse og omsorg i norsk psykiatri. Pårørende til mennesker som har tatt sitt eget liv forteller hvordan sønnen, datteren, søskenet eller et annet familiemedlem ble sviktet av det offentlige. Hvordan kunne helsevesenet ikke ta signalene på alvor? Hvorfor fikk ikke personen i nød den hjelpen han eller hun trengte for å orke å leve videre?
Det er dypt tragiske historier.
På et eller annet sted krysser disse temaene hverandre: “Forebygge selvmord” og “aktiv dødshjelp”. Jeg har hørt lite i den offentlige debatten om skjæringspunktet mellom disse temaene. De har unektelig en fellesnevner; ønsket om å dø. Samfunnet driver et omfattende arbeid med å forebygge selvmord. Samfunnet/ helsevesenet har en forpliktelse i å hjelpe og redde liv. Hvordan skal samfunnet kunne verne om et menneskes liv på den ene siden (forebygge og forhindre selvmord), og tilby døden på den andre? Hva skiller disse menneskene fra hverandre, som gjør at en slik praksis kan aksepteres?
Samfunnet har en forpliktelse i å verne om menneskets liv – kan den noen gang opphøre?
Det virker for meg som du har overdreven tro på psykiatrien. Akkurat som somatisk medisin ikke kan hjelpe alle, kan heller ikke psykiatrien det. Og det gjelder uansett hvor mye penger du bevilger.
Der mennesker har rasjonelle og velgjennomtenkte grunner for å ta sitt eget liv har samfunnet hverken plikt eller rett til å hindre det. I noen tilfeller bør man til og med kunne medvirke til dødshandlingen for at den skal kunne skje på en så god og skånsom måte som mujlig.
Christina: Jeg er glad for at du når det gjelder den siste tids utspill om aktiv dødshjelp henviser til dette skjæringspunktet mellom dette og det å “forebygge selvmord”. På samme måte som i abortsaken der vi møter skjæringspunktet med senaborter og for tiidlig fødte, blir det her helt tydelelig hvilken store selvmotsigelse det er at legestanden skal ta seg av begge disse aspektene. Selv om jeg personlig måtte ha en klar prinippiell fomening om at helsevesenet skal verne liv, tror jeg det er viktig at vi i denne debatten tør å følge tankene helt ut, tør å lytte til dem som har det så vanskelig, til deres pårørende, til fagpersonene. Se nøye på erfaringer fra andre land… Dette er en alt for tung og vanskelig debatt til at den kan avskjæres med prinsipper.
Synve: Du har selvsagt helt rett. Det er ikke alle som kan hjelpes, det er ikke alle som har utsikter til et liv uten smerter, det være seg psykisk og fysisk. Likevel: Og det har jeg erfart i eget liv og i møte med andre mennesker med til dels meget hemmende fysiske pg psykiske lidelser. Det går an å leve et menigsfylt liv trass i perioder med uutholdelig lidelse. Noen ganger forandrer liv seg over tid, tør ikke tenke tanken på de konsekvenser det kunne hatt om jeg i mitt livs vanskeligste perioder skulle møtt et helsevesen som tilbød assistert selvmord.
Jeg tror fremdeles vi har mye å hente når det gjelder hjelp og lindring ved å øke bevilgninger til helsevesenet, med tilpasning i arbeidslivet, osv.. Likevel. Vi har en kutur som rendyrker det friske, unge og raske. Hvordan møter hver enkelt av oss mennesker som ikke lever opp til dette? Hvilken tålmodighet viser jeg til en psykisk syk venn eller familiemedlem? For meg snudde alt da noen utenforstående fikk øye på ressursene mine i kontrast til problemene. Jeg tror helsevesenets begrensning ligger her: Legen ser, og skal se problemet, men pasienten kommer kanskje ut fra legebesøket sykere enn da hun gikk inn fordi diagnosen(e)var alt som ble sett.
Det finnes arenaer både i tilrettelagt arbeidsliv og frivillige arbeid i organisajoner og kirker hvor hele mennesket sees, hvor man med glede og takknemlighet tar imot bidraget til dem som klarer mindre enn andre. Disse stedene formidler det håp om liv jeg tror helsevesenet og dets pasienter ønsker å ha…
Man kunne i alle fall ha forhindret mange selvmord dersom man gadd å høre på dem som selv er direkte berørt (folk som har prøvd å begå selvmord) i de tilfellene hvor det dreier seg om “ren” psykisk smerte. Her er det rett og slett mye uvilje ute og går.
Det er bl.a. grunn til å stille følgende spørsmål: Kan tvang i psykiatrien være en medvirkende årsak til at selvmordsforekomsten inne på psykiatriske institusjoner er 100 ganger høyere enn utenfor?
Suicidalitet er et grunnlag for innleggelse i psykiatrisk institusjon, så det er litt av et paradoks at det skal være så farlig å være innlagt der!
.
I en nyhetssending på NRK for ikke mange dagene siden, ble selvmord blant eldre presentert. Det er mange eldre og ensomme som velger å begå selvmord. Det ble sagt at flere eldre kjenner seg som en byrde overfor familie og samfunnet. Dette er også et aspekt som jeg mener bør linkes opp til dødshjelp-debatten. For det kan virke som om en streng lovgivning skal kunne forhindre “utglidninger”. Men hvor går grensen for de som opplever livet nok uutholdelig til at de skal kunne få hjelp til å dø, og de som skal “måtte” leve videre? Med fare for at det kan bidra til en føleri-debatt, mener jeg det er all grunn til å ta en titt bak dødsønsket. Mange av årsakene til et ønske om å dø kan muligens betraktes som symptomer på samfunnets helsetilstand. Hvordan tar vi vare på mennesket? For det er ikke gitt at aktiv dødshjelp bare skal gis til alvorlig somatisk syke mennesker. Hvorfor et det mindre uutholdelig å ha en psykisk sykdom – som du med sikkerhet vet vil vedvare livet ut?
Hvis vi forholder oss prinsippielt til selvbestemmelsen, er dette høyst aktuelt mener jeg. Hvem kan påberope seg retten til å vurdere somatiske lidelser som verre enn psykiske?
Synne: Det er mulig vi ikke kan hjelpe alle, verken i psykiatrien eller innen somatiske lidelser. Men dette er ikke eneste eksempel på det. Slik er det også med sult, fattigdom, vold og krig. Tror jeg at verden kan bli et sted med bare fred og harmoni? Nei, egentlig ikke, men jeg stopper da ikke opp om å jobbe for fred og menneskerettigheter av den grunn. Rett og slett fordi det hele tiden handler om hvordan jeg velger å møte det ene levende menneske. Og derfor er jeg opptatt av utfordringen i et samfunn som møter noen mennesker med livshjelp, og andre med dødshjelp.
Å gjøre dødshjelp legalt bidrar vel ikke akkurat til å lette presset på de som føler at de er til byrde eller bryderi. Altså vil de føle at livet er enda mindre utholdelig. Jeg vet ikke hvordan skal vi forstå og forholde oss til mennesker som opplever livet så uutholdelig at de helst vil dø, men forslaget om å legalisere aktiv dødshjelp tror jeg vi kan eliminere.
Og så noe som er litt mer synsing fra min side, men muligens kan det å være tydelig på at aktiv dødshjelp er uakseptabelt også forebygge selvmord og være en livshjelp? Og motsatt?
Lovverket har en sterk signal-effekt. Og lover og regler bidrar til å skape holdninger. Jeg tror helt klart at en lov som legaliserer dødhjelp eller assistert selvmord vil påvirke vår holdning til livet og menneskeverdet – i en retning jeg ikke tror er av det beste. http://www.norvegicus.no/?p=182&cpage=1#comment-18343 - for en god oppklaring av begpreper, og nyttig viten.
Christina Ek: Dersom det var meg du spurte om fysisk smerte er verre en psykisk, så kan jeg fortelle at jeg hadde to selvmordsforsøk allerede som barn, fordi jeg var utsatt for overgrep. Men jeg er overbevist om at psykisk smerte kan endres/lindres, dersom man får hjelp (hvilket jeg ikke har fått), men det såkalte psykiske helsevernet er horribelt på mange måter. Det skorter mye på resepkt for paseinter, og da kan ting noen ganger bli verre, i stedet for bedre.