“For et år siden var dette en god gruppe. Man kunne være med her og få sine synspunkt prøvd, man kunne debattere enten man var for eller imot, og man kunne lære noe okke som. Nå er det ikke slik lenger.” Ola Buxrud kommenterer at han forlater gruppa “Nei til felles ekteskapslov” på Facebook.

Her treffer Ola et særdeles viktig poeng som engasjerer meg veldig. Siden jeg selv engasjerte meg i kampen mot ny felles ekteskapslov sommeren 2007 har dette vært en hjertesak for meg: Verdien av det reflekterte og begrunnede argument. Nå kan man kanskje si at denne saken ble tapt nettopp for at disse argumentene ikke kom til orde. Magnhild Meltveit Kleppa slapp unna med at hun hadde vært gjennom “en personlig prosess”.

Kamerat Andersen skriver treffende på vår felles blogg vinternatt før: For at jeg skal ha respekt for politikere som skifter mening om hva slags lover vi skal ha i landet, må to kriterier være oppfylt: 1) At man ikke gjør det for å løse følelsesmessige konflikter i eget liv. 2) At man argumenterer saklig for skiftet, og ikke henviser til irrelevante saksforhold. Kleppa oppfyller ingen av disse kriteriene, og derfor har jeg ikke så mye respekt for hennes skifte av mening (hvilket ikke er å si at jeg ikke respekterer henne eller tolererer at hun er uenig med meg).

På den andre siden var det flust av dem som kom til orde fra egne kretser som ikke klarte å spa frem et eneste fornuftig argument mot ekteskapsloven. I en samfunnsmessig sammenheng er det ikke et godt argument at en selv er gift og fornøyd med det, eller at homofili er ekkelt, eller at ekteskapet er så fint, eller for den saks skyld at man kan finne bibelvers som sier at  “noen” skal bli fordømt fordi de ikke er enige med “oss”. Denne polariseringen av debatten med det felles at begge fronter mente at ekteskapet var så fint, men ingen klarte å komme med overbevisende argumenter verken den ene eller andre veien gjør hele debatten og prosessen til en fadese.

Et eksempel. Det ble hele tiden hevdet at homofile er diskriminerte og derfor må få del i ekteskapsinstitusjonen. Regjeringen klarte ikke gjennom hele prosessen å levere et eneste godt argument for at dette var tilfelle. I Bekkemellems egen utredning om homofile og lesbiskes levekår i Stortingsmelding 25 (00-01) finnes det ikke noe ressonement som bygger opp under tanken om at homofile var diskriminert gjennom partnerskapsordningen, og tilsvarende var denne stortingsmeldingen ikke referert til i departementets utredning om felles ekteskapslov. Diskrimineringsargumentet ble effektivt dissekert av Inge Lønning i “Tidsskrift for Kirke og kultur” der han skriver at forskjellsbehandlingen ganske enkelt kan begrunnes med den manglende evnen til å få barn – sammen.

Tilsvarende argumenteres det hodeløst for en rekke andre saker uten annen begrunnelse enn at vi føler at det blir feil, det er så fint, vi trenger mer mangfold, mindre- eller flertallstyranni (alt etter som), offerbegrepet, vi trenger mer eller mindre sekularisering (sjelden med noe ressonement som forklarer hvorfor), tidsklemma, gloablisering, postmodernisering og kremargumentet “vi lever tross alt i 2009″. Sist ute er lederen for Norsk Innvandrerforum som argumenterer for at vi trenger politi-hijab for å fremme det flerkulturelle samfunnet. Det er neppe et godt argument alene, men det ville kanskje blitt det hvis han hadde reflektert litt rundt hvordan politiet trenger mer tillitt i den unge innvandrerbefolkningen. Så kunne eventuelt andre  forsøkt å argumentere for hvorfor det statlige politiet bør være nøytralt for nettopp å hindre segregasjon.

Jeg vil med dette slå et slag for verdien av det reflekterte argumentet. Et alternativ til dette er jo overformynderiet glitrende representert ved den romerske generalfeltinspektør Publicus Nesegrus i Asterix Gallia rundt:

- Når dere ikke vet deres eget beste og ikke vil bøye dere for den historiske nødvendighet, må vi jo ville for dere!

(Tidligere publisert min blogg mortenda.com)