Bør vi tillate eutanasi i Norge?
Morten Magelssens hovedinnlegg i den pågående debatten om eutanasi (les Ove A. Vanebos innlegg her).
Vi skal alle dø en gang, og alle frykter vi vel en langtrukken dødsprosess med sterke smerter og annen uutholdelig lidelse. Men faktum er at ingen lenger trenger å oppleve uutholdelige fysiske plager i livets siste fase. Lindrende medisin har gjort store framskritt de siste tiårene. Det finnes nå medisiner og andre behandlingsformer som gir døende livskvalitet også den siste tiden. I de mest ekstreme tilfellene finnes det mulighet til å legge pasienten i kunstig koma (lindrende sedering), og sløve bevisstheten slik at han ikke lenger opplever plager.
Mitt første poeng i denne debatten om hvorvidt Norge bør tillate eutanasi er derfor å reise tvil om det i det hele tatt finnes behov for eutanasi.
Men hva med de som ikke lider fysisk, men opplever at livet ikke er verdt å leve av andre grunner? Det kan dreie seg om eksistensiell lidelse og ensomhet, dyp depresjon, eller hjernesykdommer (som Alzheimer) som kan lede til en tilstand der man er totalt pleietrengende og har mistet evnen til å tenke og å ha bevisste opplevelser.
Til grunn for måten vi møter disse menneskene på ligger et av to svært ulike menneskesyn. Å tilby disse eutanasi er å si til dem at ja, vi er enig i at du ikke lenger er noe verdt, og at livet ditt like godt kan opphøre. Mitt svar er i stedet: Disse lidende menneskene skal vi ikke drepe, men møte med en omfattende medmenneskelighet.
Ansatte på hospice-avdelinger, som nettopp har tid og spisskompetanse på denne helhetlige behandlingen, forteller at noen pasienter ber om eutanasi de første dagene på avdelingen. Men snart slutter nesten alle med det. Dette bør lede oss til å spørre hvor dypt slike ønsker om dødshjelp egentlig stikker. Disse erfaringene tyder på at det ikke egentlig er eutanasi disse pasientene trenger eller vil ha. Det vil være et svik å ta livet av dem, i stedet for å gi dem den omsorgen de trenger.
Erfaringene fra Nederland, som inntil nylig har hatt dårlig utbygd kapasitet innen lindrende medisin, tyder på at eutanasi ble et billig alternativ til god lindrende behandling. La oss i Norge velge medmenneskelighetens vei.
Mitt andre poeng er at det kan argumenteres overbevisende for at eutanasi, selvmord og assistanse til selvmord er handlinger som i seg selv er moralsk gale. Tradisjonelt har filosofer hevdet at det er tre faktorer som teller i bedømmelsen av en handling: Sinnelaget handlingen ble utført med, konsekvensene – og om handlingen i seg selv er god eller ond. Å drepe et uskyldig menneske med vilje har inntil nylig blitt sett på som selve kroneksempelet på en handling som er gal i seg selv, og som derfor aldri kan forsvares.
Konsekvensetikere hevder, i kontrast til dette, at det kun er én av de tre faktorene, handlingens konsekvenser, som avgjør om handlingen er rett eller gal. Dette leder noen av dem til å sidestille det å avslutte livsforlengende behandling hos en døende pasient (som gjøres i norske sykehus daglig) med å aktivt avlive pasienten. Dette er i mine øyne en meget alvorlig etisk feilslutning. Helsepersonells moralske intuisjoner i en slik situasjon tyder på at det etisk sett er en avgrunn mellom disse to handlingene. En intervjustudie blant nederlandske leger som hadde utført eutanasi fikk fram dette. Leger ble blant annet sitert på: ”Jeg har fortsatt alltid skyldfølelse. Jeg føler meg som en bøddel. Med hvilken rett gjør jeg dette?”, og ”Når jeg utfører eutanasi, tenker jeg alltid: ‘var det virkelig nødvendig?’ Jeg hater det”.
Drapsforbudet og livets ukrenkelighet trenger ikke funderes i et religiøst dogme. Dette er ideer som kan ha rasjonell appell til alle mennesker. I etiske teorier som springer ut av enten kantiansk pliktetikk eller naturretts-tradisjonen, argumenteres det for at drapsforbudet er et krav vår praktiske fornuft legger på oss, og at det er i strid med fornuften og dermed moralen å handle imot det.
Det tredje og siste poenget mitt er at å tillate eutanasi og legeassistert selvmord vil skade samfunnet, vårt felles moralske klima, og sårbare grupper.
Ved å tillate eutanasi selv innenfor snevre rammer, sier vi som samfunn at vi kan forstå at noen ikke ønsker å leve lenger, og at det er greit for oss. Dermed blir mennesker som faller inn under de rådende kriteriene for eutanasi stilt overfor et valg de kanskje ikke ønsker. Når eutanasi er en mulighet, må man nødvendigvis ta et aktivt valg hvorvidt man vil leve eller dø. Når eutanasi blir en rettighet for dem med dødelige sykdommer og stor lidelse, kan det fort føles som en plikt for gamle og syke som opplever seg som en belastning for samfunnet, pårørende og hjelpeapparatet.
At drap på uskyldige er ulovlig er ikke bare en juridisk forordning for et stabilt samfunn, det er også et sterkt forsvar for menneskeverdet til svake grupper i samfunnet som av ulike grunner er avhengig av støtte fra andre for å kunne eksistere.
Skråplansargumentet i sin mest potente form hevder at hvis vi tillater eutanasi for én pasient, må vi gjøre det også for en annen pasient som er i en tilsvarende situasjon. Eksempelvis: Hvis det er et gode for en sterkt lidende, samtykkekompetent pasient å bli befridd fra livet ved eutanasi, er vi logisk forpliktet til å mene at det også er et gode for en ikke-samtykkekompetent pasient i ellers helt tilsvarende situasjon. Dermed har vi ingen rasjonell grunn til å opprettholde én av begrensningene for tilgangen til eutanasi: Eutanasi må tilbys uavhengig av om pasienten er samtykkekompetent. Et tilsvarende resonnement rammer andre slike begrensninger: Kravet om at pasienten må være døende, ikke være deprimert, etc. Dette skråplansargumentet hevder ikke at det er umulig å stoppe eutanasipraksisens glidning nedover skråplanet – men at eutanasitilhengernes egen logikk faktisk tilsier at glidningen er ønskelig!
Jeg har trukket fram tre argumenter mot at Norge bør tillate eutanasi og legeassistert selvmord: Det er ikke behov for det; slike handlinger er i seg selv moralsk gale; og samfunnet og svake grupper vil bli skadelidende under en slik lov.
*
Vi planlegger to runder med replikker fra Vanebo og Magelssen. Men alle andre er også velkomne til å delta i debatten, i kommentarfeltet.
Mer fra denne skribenten
- Tro og helse – hva sier forskningen?
- Fri oss fra “kristne verdier”!
- Født kriminell? Biologiens og psykologiens makt
- “Den svake Gud”
- Modernitetens mørke natt
- Leger og ytringsfrihet
- Konsekvensetikk – ateismens foretrukne etikk
- Dødshjelp på skråplanet
- Dødshjelp og allmennmoral
- Autonom inntil døden?
- Dødshjelpens utfordringer kan møtes
- Bør vi tillate eutanasi i Norge?
- Selvbestemmelse til det siste
- Aktiv dødshjelp: Tro og fornuft.no vs. Fremskrittspartiets Ungdom
- Gud og objektiv moral
- Liberalisme og religion
- Obamas evangelium
- En mirakuløs skribent om mirakler
- Blir kritikk av islam straffbart?
- Et middels godt argument mot dødshjelp (eutanasi)
Abonnér på denne skribenten
Betimelig.
“VED Å TILLATE EUTANASI SELV INNENFOR SNEVRE RAMMER, SIER VI SOM SAMFUNN AT VI KAN FORSTÅ AT NOEN IKKE ØNSKER Å LEVE LENGER, OG AT DET ER GREIT FOR OSS.
“NÅR EUTANASI ER EN MULIGHET, MÅ MAN NØDVENDIGVIS TA ET AKTIVT VALG HVORVIDT MAN VIL LEVE ELLER DØ”
Sterke argumenter mot eutanasi, dette!
Her kommer flere:
”selv om vi alltid vil kunne hente frem enkelteksempler hvor de aller fleste av oss ville mene at her hadde det vært best for alle, – ikke minst for den det gjelder – at livet ikke hadde kommet til, eller at vedkommende hadde fått hjelp til å slippe et videre liv i smerte og fortvilelse. Men enkelteksempler kan ikke få sette standarder. UNNTAKENE KAN IKKE FÅ STYRE REGELEN!
Dessuten: KAN VI AKSEPTERE AT HJELP TIL Å OPPNÅ DØDEN SKAL BLI ET «TILBUD» I NORSK HELSEVESEN?”
(klippet fra denne artikkelen:
http://www.nhf.no/index.asp?id=39110
Uthevingene har jeg gjort)
At jeg antakeligvis ville ha vært død for mange år siden dersom eutanasi var legalt, er ikke noe argument. Men det er sant.
(Selvmordskandidater som har bestemt seg, eller ikke ser annen utvei enn døden, både vil og kan skjule en eventuell depresjon. Det er ikke så ofte at synlig deprimerte tar livet av seg. Noen sa en gang til meg i en forferdelig periode at jeg aldri hadde sett bedre ut…).
Bare det at spørsmålet om selvbestemt død reises, føler jeg som en trussel og en krenkelse.
Men selvbestemt avslutning av aktiv, livsforlengende behandling ved dødelig sykdom, og kraftig forbedring av det palliative medisinske tilbudet, det er jeg gjerne med på å kjempe for!
Takk, Morten, for at du sorter argumentene så tydelig!
Anonymous: Skriver under på alt du sier, meget viktig å få med! Synes de personlige historiene er viktige, og hører med i debatten. Takk for link!
Flott med en sortering av argumentene!
Vil henvise til en undersøkelse fra Norge i 2005, som ble gjort blant døende. Undersøkelsen fant at flere av pasientene hadde en positiv holdning til aktiv dødshjelp, men at de var svært ustabile i sine holdninger. Og da de uttrykte en positiv holdning, handlet det om en fremtidig potensiell situasjon. Forskerne mente det kunne forklares med at de døende ønsket en fluktrute hvis situasjonen skulle blie for ille.
Undersøkelsen viser at det er forskjell på pasientens holdning, ønske og forespørsel om aktiv døshjelp.
http://www.tidsskriftet.no/index.php?vp_SEKS_ID=1278320
Synes det er interessant å reise tvil om det i det hele tatt er et behov for eutanasi. Men samtidig er jeg opptatt av å ikke ignorere de fortvilte situasjonene som finnes. Du skriver at vi ikke skal drepe, men møte dem med omfattende barmhjertelighet. Og det skriver jeg under på! Men vi er ikke der i dag. Og du spør om det finnes et behov for eutanasi. Jeg vil påstå at medieopsslag siste tiden viser tydelig at mennesker ønsker hjelp til å dø.
Mange mennesker kan ønske hjelp til å dø, ikke fordi de ønsker døden, men fordi de er i en uutholdelig livssituasjon, og ikke ser noen som helst mulighet for hjelp og lindring i det eksisterende hjelpeapparatet. De har kanskje også prøvd, og opplevd hjelp som har krenket dem og påført dem nye lidelser.
Da er det livshjelp som trengs, ikke dødshjelp. Og hjelpeapparatet bør uvikles i en mer human retning for å ta vare på mennesker i livskrise, og på døende mennesker. Det tror jeg vil virke positivt på folkehelsen som helhet. Pårørende til folk som lider, får store belastninger og mange blir selv hjelpetrengende, etter hvert.
Barmhjertighetsdrap og eventuelle drap i selvforsvar (les f.eks. boka “Den brennende sengen”) vil kunne behandles på mildeste måte i retts-systemet, men det er livsviktig, syns jeg, at unntakene ikke må få styre regelen, som det er sagt i en tidligere kommentar.
I innlegget ditt sier du:
“Ansatte på hospice-avdelinger, som nettopp har tid og spisskompetanse på denne helhetlige behandlingen, forteller at noen pasienter ber om eutanasi de første dagene på avdelingen. Men snart slutter nesten alle med det. Dette bør lede oss til å spørre hvor dypt slike ønsker om dødshjelp egentlig stikker. Disse erfaringene tyder på at det ikke egentlig er eutanasi disse pasientene trenger eller vil ha. Det vil være et svik å ta livet av dem, i stedet for å gi dem den omsorgen de trenger. ”
Går man inn for eutanasi, vil man, og må man selvfølgeli skaffe en sjikkelig støtteramme for de som har løst å ta den avgjørelsen. Er de kristne vil de få samtaler med en prest, har de andre religiøse oppfatninger vil de få hjelp derfra. Når man debaterer rundt denne saken vil det høres ut som at det bare er å rope at man vil dø, så får man det med en gang. Så enkelt vil det selvfølgeli ikke være.
Om jeg hadde vært alvorlig dødssyk, synes jeg at det budre væer min rett til å avslutte livet mitt mens det enda er verdt å leve det. Jeg ville selvfølgeli at det skulle være en prosess rundt det. slik at jeg fikk tid til å tenke meg om.
Slik du skreiv i innlegget ditt. Det er ikke alle som slutter å be om det enda de har vært på hospice – avdelingene. Ville du da hadd samvittighet til å leve videre med deg selv, når du vet at de vil dø en lang og smertefull død, bare for at du mente det var “barmhjertig” å nekte dem eutanasi?
Charlotte, for å svare på ditt avsluttende spørsmål: Absolutt, det eneste riktige ville være å avvise en forespørsel om eutanasi, og i stedet tilby optimal helhetlig behandling. Argumentene for dette standpunktet har jeg gitt i mine tre tekster, men et nøkkelpunkt er: Selv om en person ønsker noe (for eksempel eutanasi), betyr ikke dét at 1) ønsket er moralsk godt, eller 2) at ønsket bør etterkommes.
med andre ord mener du Morten Magelssen at du kan leke gud?
Det at du mener at du vet bedre enn personen som ligger der og ønsker å dø, pga at de ligger med såpass mye smerte?
Tenk heller litt mer over dette, enn at “du vet bedre enn meg selv, hva som er best for akkurat meg”.
Er det “å leke Gud” å nekte å avlive en pasient? Hvis det er noe som er “å leke Gud” i dette spørsmålet, så er det å aktivt avlive en pasient før tidspunktet for naturlig død er inne.
Mener du at en person alltid vet best selv hva som er best for ham/henne?
Jag har precis lest boka EN SORTS KÆRLEK med Ray Kluun, vilket ledde mg til denna sidan, en otrolig bok, baserad på verklighet der Carmen ønskade dødshjelp, og jg må inrømme att om jag vart i samma situation som henne, som hela familjen till slut fick d pga av hennes sjukdom, så hade jg sjelv velat ta emot eutanasi, jg synes att de ska vurderas av behandlande doktor i samråd med den som vil ha de….men alla tenke vel olika og de må ju respekteres.
Aktiv dødshjelp handler ikke om å drepe et menneske, men gi det rett til en verdig død. I dag finnes det mennesker som har sykdommer (f.eks. kreft) som har utviklet seg så langt at det ikke er noe håp. Mennesker som hver dag lider under smerter få kan forestille seg. Mennesker som ikke har lyst å være dopet hinsides de siste ukene av livene sine. Mennesker som ikke vil bli langsomt kvalt. Mange vil rett og slett dø på en rolig og stille måte, som liberale synes jeg vi bør akseptere dette og ikke henvise de til piller, tau eller kniver. Folk vil rett og slett dø på en verdig måte, er det så vanskelig å forstå? Som liberal synes jeg vi bør gi folk en viss påvirkning over sitt eget liv, og også hvordan de dør.
Dette skal selvfølgelig kontrolleres og det skal mye til før man tillater aktiv dødshjelp.
Dette er sjølvmotseiande. Aktiv dødshjelp er berre nytale; det er drap. Ein drep ein person aktivt. Det er drap sjølv om ein person ber deg om å gjere det. Ein kunne kanskje argumentert for at det ikkje er mord, men eg har enno ikkje møtt på eit argument som påviser dette. Setninga di kunne stått slik, for å få fram sjølvmotseiinga: Drap handler ikke om å drepe et menneske, men gi det rett til en verdig død.
Her argumenterer du altså ut frå eit liberalt syn, og tak det som ei sjølvfølge at vi også er liberale.
Og kor går grensa?