Dødshjelp og allmennmoral
Ove A. Vanebos avsluttende replikk i debatten om eutanasi.
Jeg tror vi begynner å nærme oss kjernen i debatten om aktiv dødshjelp. Det er på mange måter våre moralske preferanser som avgjør hvorvidt man ønsker å tillate det eller ikke.
Magelssen spør retorisk om «[det virkelig] finnes […] en rett til å bli avlivet på grunn av lidelse som er til å holde ut?». Det kommer an på. Om spørsmålet er ment for å avklare forholdene rent deskriptivt, er det vanskelig å påpeke at en slik rettighet finnes. Menneskers rettigheter, og om de er naturgitte eller ikke, er en interessant diskusjon. Men hovedpoenget i debatten her, må jo være å begrunne hvorfor man skal kunne gi andre tillatelse til å ta livet av en selv.
Jeg er enig i betraktningen om at det er forskjell på hva man kan tillate seg i selvbestemmelsens navn og hva som er moralsk akseptabelt, jf. Magelssens eksempel om å forlate familien for å dra på jordomseiling. Likevel kan jeg ikke se at dette er et avgjørende argument mot aktiv dødshjelp. Én ting er hva som er moralsk forkastelig, noe annet er hva som bør være tillatt i juridisk forstand. Det finnes kristne som synes eutanasi er i strid med moralske plikter, men som på tross av dette mener dødshjelpens barmhjertighet må gå foran religiøse påbud.
I liberalistisk tradisjon er det vanlig å ta utgangspunkt i at man bør kunne gjøre hva en vil så lenge dette ikke skader andre. Magelssen argumenterer imidlertid for at samfunnets moralske klima og familiemedlemmer kan ta skade ved påkjenningen av at en person blir tatt livet av. Jeg synes dette er en mildt sagt spesiell tolkning av skadefølgeprinsippet. Skal man ta denne innvendingen på alvor, vil det medføre enorme inngrep i enkeltmenneskers handlingsrom. Jeg vet for eksempel om personer som har begått selvmord etter å ha blitt avvist av et annet menneske. Man kan likevel ikke nekte noen å forlate en overfølsom beundrer. Konsekvensen av å trekke skadefølgeprinsippet så langt, må bli å medføre at nær sagt alle former for følelsesmessig påkjenning må forbys. Jeg skal ikke lage noen lang diskusjon om dette, men ut fra min forståelse må prinsippet hovedsakelig forbeholdes situasjoner med direkte tvang eller trusler om tvang.
Videre påpeker Magelssen at retten til å gjøre hva en vil med sitt eget liv neppe er «noen nøytral regel som alle kan enes om». Det er ikke vanskelig å slutte seg til dette. Spørsmålet er imidlertid hva han mener med nøytral grunn. Når man diskuterer moralske spørsmål er det i det hele tatt knapt mulig å komme frem til moralske grunnsetninger alle vil mene er allmenngyldige. Ser man på den aktuelle saken vi diskuterer, er det stor oppslutning i folket om å tillate dødshjelp. I 2002 svarte 69 prosent i en spørreundersøkelse fra MMI at de er helt eller delvis tilhengere å legalisere eutanasi. Nylig viste en meningsmåling fra tidsskriftet Minerva at 67 prosent mener det samme i 2007. Det er vel det nærmeste vi kommer nøytral grunn i denne sammenheng.
Magelssens siste innvending mot å tillate aktiv dødshjelp, er at det innebærer en slags nedvurdering av menneskers verdi, siden man da må ta stilling til hvilke liv som er verdt å leve eller ikke. Jeg tror ikke det er behov for en så bastant slutning. Så lenge det er den syke som selv ber om å få utført dødshjelpen, er det ikke snakk om en utluking av personer man mener har mindre verdi – man bare følger opp en persons eget ønske. Dessuten må vi ta utgangspunkt i hvorfor man i det hele tatt bør tillate eutanasi; det må jo være for å hjelpe mennesker som er knekte av sykdom og lidelse. Hvis man er tilstrekkelig frisk, vil man være i stand til å forlate verden på egen hånd. Aktiv dødshjelp vil være for dem som selv er for svake til å gjennomføre en avslutning av eget liv.
Jeg mener å ha påvist i tidligere innlegg at en legalisering av aktiv dødshjelp ikke vil ha store praktiske konsekvenser, verken for svake grupper eller andre som føler press i livets sluttfase. De argumentene vi sitter igjen med, er på mange måter bygget på våre moralske intuisjoner. En oppfatning av livet som en absolutt verdi vil sette et forbud mot dødshjelp. Jeg har vanskelig for å være enig i en slik oppfatning – menneskers tilværelse består av mer enn bare å holde oss i live. Aristoteles påpekte at mennesket er det eneste dyret som vet at det skal dø. Det gjør oss i stand til å se livet i sammenheng og finne ut hva som betyr noe for oss i livet. Og det er denne evnen til i det hele tatt å avgjøre hva som er verdifullt som gjør oss til mennesker, ikke den biologiske eksistensen.
Mer fra denne skribenten
- Ved veis ende
- Tro og helse – hva sier forskningen?
- Fri oss fra “kristne verdier”!
- Født kriminell? Biologiens og psykologiens makt
- “Den svake Gud”
- Modernitetens mørke natt
- Leger og ytringsfrihet
- Konsekvensetikk – ateismens foretrukne etikk
- Dødshjelp på skråplanet
- Dødshjelp og allmennmoral
- Autonom inntil døden?
- Dødshjelpens utfordringer kan møtes
- Bør vi tillate eutanasi i Norge?
- Selvbestemmelse til det siste
- Aktiv dødshjelp: Tro og fornuft.no vs. Fremskrittspartiets Ungdom
- Gud og objektiv moral
- Liberalisme og religion
- Obamas evangelium
- En mirakuløs skribent om mirakler
- Blir kritikk av islam straffbart?
Abonnér på denne skribenten
Morten:
Etter å ha lese Vannebos siste, vonar eg du skjønar kor umuleg det er å argumentere utfrå “rein fornuft”, også i etiske spørsmål. Det fins ingen “natura pura” som vi kan dra etiske slutningar frå. Vi må velje ei tolikng av verda. Den kristne tolkinga (og liknande) har “sett” seg i vår kultur. Når ho losnar og forvitrar, ser vi at liberalismens logikk kva framstå like “fornuftig” som noko anna. “Tro” og “fornuft” kan ikkje skiljast. ‘Når Gud er død, er alt tilllate” – også aktiv dødshjelp. Just face it.
Hei,
Håper du ikke er i ferd med å bli en kyniker Arnfinn
.
Hvis “ren fornuft” skal ha en sjanse, så tror jeg det ligger i det faktum at det finnes objektive regler innenfor gruppen mennesker som de fleste deler og lever etter. Men dernest har vår alltids “meningssøkende hjerne” problemer med å akseptere at andre regler på toppen av disse ikke er objektive, men relative.
Om vi i dag er i stand til å sno hjerne vår forbi denne utfordringen eller ikke er et åpent spørsmål. Det finnes åpenbart mange som ser ut til å være mer tilfredse med en (eksempelvis religiøs) fasit enn med “relative verdier avgjør vi med argumenter og den demokratiske metode”. Det er nettopp her liberalismens “åndelige utfordring” ligger. Hvis vi greier å møte den kan det føre til et mindre egosentrisk syn på på tilværelsen, men den kan potensiellt også føre til mindre stabile forhold og mer usikkerhet blandt mennesker. Kanskje er vi ennå ikke modne til å møte og vokse med liberalismens “åndelige utfordring”?
Eg meiner nok det er nødvendig å resignere på alle forsøka på å grunngje etikken i rein “fornuft” og “naturvitskap” – og nødvendig for truande å resignere på å debattere utlelukkande med “fornuften”. Eg ser meir kulturhistorisk på det: Utan nærveret av ein kristen (eller tilsvarande) tradisjon, trur eg at den evolusjonære “fornuften” kan bli brukt til å grunngi kva som helst. Det handlar meir om ei kulturhistorisk utvikling enn om hjerneutvikling. Den naturvitskaplege utopien, “the brave new world”, ser eg ikkje særleg lyst på.
Ja, til syvende og sist må man ha “tro” på en eller annen “metode” for de verdivalg som må tas. Religiøs – eller demokratisk? Eller begge deler?
Demokratiet har jo besluttet en del ting som du er helt i mot, Arnfinn – bl.a. frivillig abort. Hva er din “modell” for å takle dette? Er det hyklersk av deg og ikke rette og slett si at “jeg kan på ingen måte backe opp et system som kan beslutte noe så galt – jeg melder meg ut på alle mulig måter. Og så får dere heller kaste meg i fengsel fordi jeg ikke lenger betaler skatt. Eller noe i den duren”? Eller tenker du at demokratiske metoder er den eneste lovlige form for religiøs påvirkning av massene du har – og at det er en del av din religion? Hva da med. f.eks. kirkeasyl for å ta ett annet eksempel? Det er jo et “overgrep” mot demokratiet.
Er svaret å ta demokratiet inn i religionen som den eneste lovlige påvirkningsmetode? Og promotere det synet i langt sterkere grad fra alteret? (Jeg snakker ikke her om læren selvfølgelig – paven bestemmer fortsatt hva som er god tro (ja, ja, jeg vet… biskopene)). Er det egentlig i prinsippet det den protestantiske kirken har gjort? Der i gården er det jo fullt demokrati som egentlig gjelder – selv om noen av biskopene synes å tro at de er paver. Men her har jo kirken kommet en lang vei siden inkvisisjonens tid. Og spørsmålet er jo uansett høyaktuellt innenfor mindre fredelige religioner.
Så – er svaret på metode-utfordringen å gjøre religionene mer demokratiske? Eller å gjøre demokratiet mindre religiøst (altså mer sekulært)? Eller er svaret noe helt annet?
Når jeg finleser denne Vanebo-replikken (jeg konsentrerer meg her om alt unntatt de to siste avsnittene), finner jeg bare ett argument. Det er til gjengjeld godt:
Utover dette er det til tider ubehagelig lesning. Vanebo slår an tonen med å vise til ”våre moralske preferanser” – et uttrykk som nærmer seg en selvmotsigelse, for hele poenget med moral er at den er universell, og ikke personlig, slik en preferanse er. Jeg liker skummetmelk og misliker drap, andre får ha sine preferanser, liksom.
Vanebo skriver: ”I liberalistisk tradisjon er det vanlig å ta utgangspunkt i at man bør kunne gjøre hva en vil så lenge dette ikke skader andre.” Dvs. Mills prinsipp, som jeg også viste til. Men Vanebo har ikke gitt noe argument for dette. I min replikk ga jeg argumenter for å avvise Mills prinsipp. Vanebo gjør ikke noe forsøk på å besvare disse.
Vanebo skriver:
Legg nøye merke til hvilket grep Vanebo tar her: Jeg har argumentert for at Mills prinsipp kan avvises, på grunn av et grunnlagsetisk resonnement om at vi har plikter også overfor oss selv, og følgelig ikke kan gjøre hva vi vil med vårt liv. Vanebo gjør ikke noe forsøk på å argumentere imot, men tar en relativistisk vri, ved å vise til at det ikke finnes noe nøytralt svar på spørsmålet! Budskapet må være: Siden vi ikke kan forvente å komme til enighet om moralske prinsipper, står enhver fritt til å velge seg sine egne prinsipper (husk ”moralske preferanser”)! Valget kan attpåtil legitimt finne sted uten argumentasjon – hva i mennesket er det da som foretar valget? Det er altså ikke fornuften – da står vi igjen med instinkter og drifter. Så i vårt samfunn skal majoritetens drifter, ikke fornuft og argumenter, styre.
Arnfinn, hvis dette var det beste ateister har å by på i etisk argumentasjon, måtte jeg gi deg rett. Men slik er det heldigvis ikke… Jeg forblir i min arbeidshypotese om allmennmoralen noen år til, så får vi se om jeg til slutt må gi deg rett…
Haha… Morten, jeg er gammel liberalist, men samtidig… jeg er enig med Arnfinn, (som jeg har vært lenge), det finnes ingen selvbeviselig etisk logikk. Som et hvert annet bevis må det baseres på en ubeviselig sannhet. Derfor er den grunnleggende troen, uansett om den er religiøs eller ateistisk avgjørende for det etiske sluttresultatet.
Det grunnleggende ligger i definisjonen av livets formål. Er livets formål guddomlig eller materielt. Hvis det er det matrielt er det rasjonelt definerbart. Hvis det er guddomellig så er det det ikke.
For å si det på en annen måte. Er formålet gudomerlig så er det underlagt et formål for det gudomerlige og man må forholde seg til de gudomelige lover eller påpud. “det absolutte menneskeverdet”, i guds øyne.
Materielt er livets formål en rasjonalisering i forhold til egenviljen og konsekvensen for omgivelsene, i sin ytterste konsekvens artens overlevelse.
>Det grunnleggende ligger i definisjonen av livets formål.
Dette lar seg problematisere. Hvis vi definerer “livets formål” som det “livet forteller oss” kan det forståes slik jeg mener det bør forståes: Livets (menneskelivets) formål er hva vår “evolusjonære samvittighet” / ev. “hva våre nedarvede moralske intinkter forteller oss er rett/galt”. Da har vi en definisjon av hva som er rett/galt – den er ikke komplett, men heller ikke relativ ( ref. det jeg har skrevet under http://www.troogfornuft.no/2009/02/gud-og-objektiv-moral/ ).
Hvis vi derimot tror at “livets formål” er noe vi ikke kan eller kommer til å forstå blir “alt” realtivt. Dette er ikke slik naturen er – og jeg tror det er en dum ide å late som som at naturen er annerledes enn den er.
Alt er relativt, og om det finnes kun èn sannhet, vil vi aldri vite den. Det er ikke noe som heter bevis. Alt er bare teorier og hypoteser. Når det gjelder moral må vi først og fremst vise til objektiv sannhet (som lovverket forsøker å binde seg til).
Hvis Gud er død, er det også kun en tolkning. Hvis man velger å lese Bibelen som en absolutt sannhet, er det også en tolkning.
Å slå ihjel er absolutt i den grad det gjelder mennesker, og kanskje andre pattedyr..? Men den er også relativ hvis vi feks tar med bakterier og insekter inn i definisjonen liv.
>Alt er relativt, og om det finnes kun èn sannhet, vil vi aldri vite den.
>Det er ikke noe som heter bevis. Alt er bare teorier og hypoteser.
Hvis mesteparten av menneskheten deler en oppfatning er den ikke “relativ” innenfor gruppen “mennesker” – og det er det som er poenget her.
Om noe er “Universellt objektivt sant” er et åpent spørsmål, men det mener jeg ikke er viktig for spørsmålet om hvordan vi bør oppføre oss.
Bevis er – slik du er inne på – et problematisk begrep. Men det er viktig å legge til at selv om “alt er bare teorier og hypoteser”, så betyr ikke det at alle teorier og hypoteser er like gode/dårlige. Det er mildt sagt stooooore forskjeller mhp. graden av sannsynliggjøring – som er den viktige kvalitative forskjellen. “Vitenskap” handler ikke om bevis, men om at teorier utsettes for kritikk og derigjennom må søke å sannsynliggjøre sine ideer.
Trist;
etter 2 år med eksistensiell debatt, mener jeg vi tegner et bilde av en viss usikkerhet om det objektive, og en erkjennesle av det problematiske rundt begrepet bevis.
“Hvis vi derimot tror at “livets formål” er noe vi ikke kan eller kommer til å forstå blir “alt” realtivt. Dette er ikke slik naturen er – og jeg tror det er en dum ide å late som som at naturen er annerledes enn den er”
Det er jo nettopp dette som er poenget, er vi “naturlige skapninger” utelukkende, eller er vi i realiteten (i parrantes) noe mer. Så kan vi rulle det ennå en gang rundt.
Men, se på mine teorier i kommentaren under artikkelen “har alt sin årsak”. Den postulerer at “Loven gir virkeligheten og ikke virkeligheten loven” Jeg mener i alle beskjedenhet at den betraktningen rydder en smule i forvirringen.
Hei Leif auke,
>Det er jo nettopp dette som er poenget, er vi “naturlige skapninger” utelukkende, eller er vi i realiteten (i parrantes) noe mer.
Vi er naturlige skapninger – og det er mer enn nok for å “redde” moralen.
>Men, se på mine teorier i kommentaren under artikkelen “har alt sin årsak”.
>Den postulerer at “Loven gir virkeligheten og ikke virkeligheten loven”
Nå har jeg sett på den ( http://www.troogfornuft.no/2008/10/alt-ma-ikke-ha-en-arsak/#comment-1621 ), men jeg skjønner ikke hva du vil frem til. “Svinge til venstre” eller “svinge til høyre”? “Loven gir virkeligheten og ikke virkeligheten loven”?
Altså, man kan utføre umoralske handlinger (”svinge til høyre”) – eller man kan la være (”svinge til venstre”). Det er da ingen her som sier at umoralske handlinger ikke er en del av virkeligheten? Men det er bare ett av valgene som vi ser på som godt – og det har å gjøre med hva som er naturlig nedfellt i oss som godt.
Og så vil jeg slå et slag for at mye av denne diskusjonen hører mer hjemme i http://www.troogfornuft.no/2009/02/gud-og-objektiv-moral/ enn i denne tråden.
Jeg skjønner at du ikke skjønner men det ligger i hele vår oppfatning av virkeligheten. Dette ‘postulatet’ er vanskelig å forklare uten å ty til eksemplifisering og veien til venste eller høyre var et slikt forsøk. men for å ta det rett frem. En verden av firkanter vil ikke forstå at det finnes en verden av sirkler. At firkantverden er basert på loven om firkanter er da reglen som skaper virkeligheten. osv. For sirkelverdenen er det sirklene. Det er ganske enkelt å forstå, men det krever aksept av ideen.
Hei Leif auke,
Jeg er fortsatt ikke helt sikker på hva du tenker her. Du synes å mene/ønske at vi er noe mer enn naturlige vesener. Er det korrekt?
Jeg er enig med deg i at hvis det finnes noen “sirkler” der ute så følger de sirkelloven. Og “firkantene” følger firkantloven. Og hvis de ikke møtes og må forlholde seg til hverandre så er det slikk det forblir. I motsatt tilfelle så må de bli enige om en ny geometri.
Og menneskene følger menneskeloven. Og det er hele poenget. Som jeg har sagt tidligere: Hvis mesteparten av menneskheten deler en oppfatning er den ikke “relativ” innenfor gruppen “mennesker”. Vi trenger ikke å være “noe mer enn oss selv” for å redde vår moral. Kant tok feil – vi trenger ikke å postulere en gud for å redde moralen.
Hei Trist
Det er mulig du har rett også etter mitt resonement som nettopp postulerer at en lovmessigt som har gyldighet i et gitt system, kan vi se bort ifra i et annet system. (det nlir nesten på grensen til snusfornufig) . Det Kant da selvf. vil replisere med å si, er at det eksisterer en forbindelse mellom systemene. Men jeg snur det hele på hodet og sier at det er loven som skaper virkeligheen og ikke virkeligheten som skaper loven, men det har forsåvidt ikke så mye med Kant å gjøre egentlig, mere en betratning rundt mulighetenfor ulike systemer og deres evne til å beskrive hverandre.
Det vi da kunne spekulere videre på er for eks 2 ulike systemer, fundert på hver sin uavhenige lovmessighet, og ute av stand til å forstå hverandres system eller funksjon. Men så kunne vi hatt et tredje system med even til å se de 2 andre, og da, voila, gir pluteselig verden mening igjen
))
http://arsethica.org/2008/10/28/fri-vilje-determinisme-sant/#comment-8731