Morten Magelssens avsluttende replikk i debatten om eutanasi.

I dagens helse-Norge er det ganske riktig slik Vanebo skriver, at en viss prosent av pasientene med sterke smerter ikke får tilstrekkelig lindring. Men, hevder de fremste ekspertene på lindrende behandling (slik som NTNU-professor Petter C. Borchgrevink), dette skyldes ikke at medisin-faget er maktesløst, men at pasientene ikke får den beste behandlingen som finnes. I klartekst: Problemet med uutholdelige smerter kan løses, ved at kapasiteten til palliative behandlingstilbud bygges ut.

Én slik avansert behandlingsform, som sjelden benyttes, er lindrende (terminal) sedering. Det er ikke en form for snik-dødshjelp, slik Vanebo synes å mene. Poenget er nettopp at man ikke tar livet av pasienten – verken den biologiske organismen eller ”personen”, i den grad det gir mening å skille disse. Retningslinjene anbefaler at man med jevne mellomrom forsøker å vekke pasienten, og revurderer om sedasjonen må fortsette. Ekstreme situasjoner krever noen ganger ekstreme tiltak – men innenfor etiske rammer. Intensjonen med lindrende sedering er utelukkende å lindre uutholdelige fysiske plager. Dermed er det etisk sett himmelvid forskjell fra eutanasi, der intensjonen er å avlive pasienten for å lindre plagene.

Det sies at de fleste som argumenterer for eutanasi i det offentlige rom er mennesker som selv er friske, og som ikke så mye frykter uutholdelig fysisk lidelse som det å miste kontrollen over sitt liv i livets siste fase. Hvorfor kommer kampanjen for eutanasi først nå i det stadium av vårt samfunns historie der vi trenger det minst – der helsetjenesten har utviklet potente metoder til å lindre lidelsen? Det er nærliggende å se kravet om dødshjelp på det tidspunkt jeg selv måtte ønske som ledd i vårt samfunns økende individualisme-trend. Selv om dette poenget knapt er noe argument mot eutanasi, mener jeg vi bør ta et steg tilbake og se hvilke to syn på mennesket, medmennesker og samfunn som står mot hverandre i dette spørsmålet: I det ene er døden en del av menneskelivets grunnvilkår. Noen ganger er vi sterke; andre ganger, som ved livets slutt, er vi svake, og er avhengig av våre medmenneskers kjærlighet og omsorg. I den andre livsfilosofien er mennesket fundamentalt alene og ensomt, og må forme sitt eget liv så frigjort fra andres innflytelse som det lar seg gjøre. Det første synet er ikke bare sant, men også sunt. Det andre er en oppskrift på ensomhet og ulykkelighet.

Det viktige skråplansargumentet har en ”empirisk” form, som Vanebo med rette kritiserer. Heller ikke jeg hevder at det de facto har skjedd en gradvis utglidning av praksis i de landende som har tillatt eutanasi (et ”empirisk skråplan”). Jeg advarer snarere mot ”det logiske skråplanet”; at logikken i argumentene som brukes for eutanasi, når vi forstår den fullt ut, vil tvinge oss til å godta eutanasi i langt flere situasjoner enn Vanebo og andre eutanasitilhengere er komfortable med.

Et eksempel: Vanebo skriver om ”dødshjelp utført på nyfødte med store misdannelser” at ”dette er selvfølgelig noe jeg ikke ønsker legalisert i Norge”. Men hvorfor ikke? Har Vanebo en prinsipiell grunn til å ønske eutanasi for svært syke voksne, men ikke for svært syke barn?

Vanebo hevder vi greit kan skape en lov som setter klare grenser, som tillater det ene, men ikke det andre. Men ”det logiske skråplansargumentet” innebærer følgende innvending: Logikken som fikk oss til å vedta loven, og godta eutanasi i det ene tilfellet, vil tvinge oss til å godta eutanasi også i det andre tilfellet. Det er bare et spørsmål om hvor mange år det tar samfunnet å innse den tvingende logiske sammenhengen.

Dødshjelp for svært syke voksne tenkes innført av hensyn til pasientens beste, av barmhjertighet. Nøyaktig de samme argumentene gjelder overfor svært syke barn. Den voksne er samtykkekompetent, barnet ikke – men hvorfor skal dét være avgjørende? Hvis det er et objektivt gode for den voksne å bli avlivet (noe eutanasitilhengeren feilaktig hevder), er det også et objektivt gode for barnet – at det ikke selv er i stand til å ta en autonom beslutning er irrelevant! Her ser vi skråplanet i aksjon.

I Nederland argumenteres det nettopp på denne måten for at også livstretthet og psykiatrisk sykdom skal kvalifisere til eutanasi. Eutanasitilhengernes egen logikk tilbyr ingen avgjørende motargumenter. Jeg håper at vi i Norge vil få øye på denne logikken og se den for hva den er: Menneskefiendtlig.

Til slutt vil jeg takke Ove A. Vanebo for en interessant debatt, og jeg håper leserne har fått nye argumenter å tygge på.