Morten Magelssens svarreplikk i debatten om eutanasi (dødshjelp).

Jeg takker Ove Vanebo for et velskrevet innlegg. De viktigste argumentene hans er eutanasidebattens klassikere: Barmhjertighet og plikten til å hindre lidelse; og selvbestemmelse. Videre hevder han at eutanasi ikke innebærer en nedvurdering av pasientens verdi, og til slutt hevder han retten til en verdig død. I det følgende forsøker jeg å vise at de tre første argumentene på langt nær er så sterke som Vanebo tror. I min avsluttende replikk håper jeg å kunne komme tilbake til spørsmålet om verdighet i livets siste fase.

Å lindre lidelse. Selv med dagens moderne medisin kan vi ikke fjerne alle smerter, skriver Vanebo. Han kunne styrket argumentet sitt med å ta med ikke bare smerter, men øvrige fysiske symptomer og eksistensiell lidelse: Helsetjenesten klarer ikke å fjerne alt dette. Men, som jeg hevdet i mitt første innlegg, medisinen er nå faktisk i stand til å redusere lidelsestrykket til et tolerabelt nivå. Og finnes det virkelig en rett til å bli avlivet på grunn av lidelse som er til å holde ut?

Autonomi. Vanebos andre argument er hensynet til individets selvbestemmelse (autonomi). Autonomiargumentet er lettfattelig og tilsynelatende plausibelt: Jeg må få bestemme over meg selv; følgelig må jeg også få lov til å ta mitt eget liv med andres hjelp.

Men ingen vil hevde at en handling er moralsk akseptabel eller bør være tillatt bare fordi den springer ut av personens egen vilje. Som familieforsørger vil det være moralsk galt av meg å si opp jobben og dra på et års jordomseiling uten å ha klarert det med familien – uansett hvor autonomt et slikt valg ville vært. Hva viser slike eksempler som dette? Jo, at det ikke er tilstrekkelig at en handling er autonom for at vi vil respektere den: Handlingen må også i seg selv være moralsk god (eller i det minste likegyldig). Derfor er det i eutanasidebatten irrelevant å vise til at selvmordet er selvbestemt. Det dypereliggende spørsmålet kommer vi ikke utenom: Er selvmordet etisk forsvarlig? Og for å svare på dette igjen må vi ta stilling til grunnleggende etiske spørsmål: Hva har verdi, hva er de grunnleggende godene for mennesket.

Lesere av en liberalistisk legning vil kanskje ikke la seg overbevise, og vil vise til for eksempel Mills ”harm principle”: Den eneste legitime begrunnelsen for maktbruk mot en person (slik som å forby eutanasi), er for å beskytte andre. Hensynet til personens eget beste er ingen tilstrekkelig grunn.

Men Mills prinsipp er ikke noen nøytral regel som alle kan enes om. Den forutsetter visse svar på omstridte spørsmål; for eksempel at man ikke har plikter overfor seg selv (til å ivareta eget liv, for eksempel).

I tillegg, og dette blir et annet argument, kan det hevdes at eutanasi faktisk er en handling som skader andre enn selvmorderen selv: Menneskene rundt ham, samfunnets moralske klima, og integriteten til helsepersonellet som er involvert (for jeg postulerer at ingen kan drepe et annet menneske uten selv å ta skade av det).

Menneskeverd. ”Motivasjonen for å utføre aktiv dødshjelp vil (…) bygge på barmhjertighet, ikke på at syke mennesker har en mindre verdi”, skriver Vanebo. Men jeg tror tvert om at en eutanasi-handling logisk innebærer en nedvurdering av pasientens verd.

Argumentet går slik: Når et drap begås, må begrunnelsen for drapet være forenlig med oppfatningen om at pasienten er et fullverdig menneske. Hvis ikke kan drapet ikke rettferdiggjøres. Dette tror jeg alle kan være enig i. Hva er så begrunnelsen for eutanasi-handlingen, og er denne forenlig med pasientens fulle menneskeverd? Pasientens selvbestemmelse er ikke tilstrekkelig begrunnelse, for leger vil avslå forespørsler fra for eksempel deprimerte pasienter. Hvis legen ser at pasienten fortsatt kan ha et leveverdig liv, vil han si nei til eutanasi. En lege som sier ja til å utføre eutanasi sier seg enig i at pasientens liv ikke lenger har tilstrekkelig verdi – og det er denne vurderingen som i praksis rettferdiggjør drapet på pasienten. Men en slik begrunnelse er ikke forenlig med oppfatningen om pasienten som et menneske med fullt menneskeverd.