Dette er Ove A. Vanebos svarreplikk i debatten om eutanasi (dødshjelp).

Min motdebattant Morten Magelssen fremlegger i sin artikkel om aktiv dødshjelp vektige og gjennomtenkte argumenter mot å legalisere en slik handling i det norske helsevesenet. Jeg mener imidlertid at hans innvendinger ikke er tunge nok til å veie opp for grunnene som taler for.

Magelssens første argument mot å tillate bruk av eutanasi, er at det rett og slett ikke er behov for et slikt tilbud. Jeg skulle gjerne sett en mer grundig utgreiing om hvordan man definerer behovene. Om man med behov mener at det finnes andre måter å håndtere smerte på, så er det riktig at disse eksisterer. Men selv om jeg langt på vei deler denne oppfatningen, tror jeg oppfatningen av om det er et behov blir langt mer nyansert om man spør pasientene selv.

Det er vanlig å gå ut fra at cirka 5 prosent av de alvorlig syke pasientene ikke får en fullgod smertelindring. Jeg vil anta at flere av disse vil mene at det er behov for et tilbud om aktiv dødshjelp. Det kan dessuten stilles spørsmål ved om alternativene til eutanasi er mye bedre, bedømt ut fra etiske grunnverdier. I tilfeller hvor man tillater terminal sedering – og henviser pasienten til bevisstløshet gjennom medisinering – er jo dette noe satt på spissen å gjøre noen til en «levende død». Når man utraderer pasientens bevissthet den siste tiden før døden, kan man fint argumentere for at personen utslettes, blir tatt livet av. Selv om man biologisk sett er i live, er den personlige friheten og evnen til å ha kontakt med virkeligheten blitt fjernet – og den siste levetiden blir tatt fra pasienten.

Man kan sikkert mene at det er vanskelig å lage et eutanasi-tilbud som sikrer et tilstrekkelig samtykke i vanskelige situasjoner. Dette kan man imidlertid følge opp med eksplisitte prosessuelle bestemmelser, som å kreve for eksempel at man lager et livstestamente om sine synspunkter i god tid før den uutholdelige lidelsen. Det er også på det rene at en legalisering av aktiv dødshjelp naturligvis må følges opp med tydelige retningslinjer for dem som skal utføre dette, og at disse må underlegges regler om anmodning fra pasienten selv. I tillegg er det mulig å sette opp regler som at to leger skal konsulteres og gi uavhengig tillatelse før eutanasi kan gjennomføres.

Magelssen mener videre at visse handlinger i seg selv kan være gale. Dette innbefatter for eksempel når man bevisst tar livet av uskyldige mennesker. Dette er jeg i og for seg ikke uenig i. Men det er et forhold som gjør at jeg ikke er tilbøyelig til å mene at dette er overførbart til spørsmålet om eutanasi – nemlig frivillighet. En rekke andre handlinger er også moralsk forkastelige, for eksempel om man med vilje slår uskyldige mennesker. Har man imidlertid gitt sitt samtykke til å bli slått, eksempelvis i en boksekamp, forandrer dette handlingens moralske karakter. Dette gjør at jeg mener handlingers forkastelige status i større grad er kontekstavhengig, og må vurderes ut fra hva den som blir utsatt for en handling selv mener.

Endelig argumenteres det for at en legalisering av eutanasi vil medføre et press på samfunnet som gjør svake grupper skadelidende. Dette er det såkalte slippery slope-argumentet; man vil få en utglidning – en skråplaneffekt –, der grensene for bruk av eutanasi stadig vil utvides. Jeg kan ikke se at det foreligger logisk eller empirisk belegg for å trekke en absolutt slutning om dette. For det første må det være opp til oss i Norge å sette våre grenser for bruk. En nærliggende problemstilling om livets grenser, kan sees i abortspørsmålet. Både i Sverige og Storbritannia er adgangen til selvbestemt abort mer liberal enn i Norge, men våre regler har stått umerkelig stille i svært mange år.

Selv om eutanasi kan medføre billigere løsninger for helsevesenet, skjedde det både i Nederland og Belgia at man gjennomførte en storstilt satsning på andre behandlingstilbud samtidig som man lovliggjorde dødshjelp. Studerer man på de etterfølgende tall, er det mye som tyder på at bruken av eutanasi faktisk gikk ned etter legaliseringen: i 2005 – 4 år etter loven – var antallet dødsfall indusert av aktiv dødshjelp nede i 1,7 prosent av den totale summen dødsfall. Dette er omtrent nede på 1990-nivå i Nederland, og klart lavere enn tallene for 2001.

Det er på den annen side angivelig mulig å peke på enkelte tilfeller der man har sett dødshjelp utført på nyfødte med store misdannelser. Dette er selvfølgelig noe jeg ikke ønsker legalisert i Norge. Så vidt meg bekjent er dette også tilfeller som ikke omfattes av loven av 2001. Og som jeg tidligere har påpekt i mitt første bidrag om aktiv dødshjelp, vil det nok eksistere situasjoner der leger vil utføre ulovlig aktiv dødshjelp – og dette må naturligvis ikke aksepteres, uansett om eutanasi ellers er tillatt i et land eller ikke.

Avslutningsvis vil jeg peke på at nær sagt alle handlinger har gode og negative sider. Vår oppgave blir å veie argumentene mot hverandre. Motstandere av aktiv dødshjelp har etter min mening en lei tendens til å fokusere uforholdsmessig mye på de trusler man mener å se ved en lovliggjøring. Jeg benekter ikke at det finnes klare etiske betenkeligheter og rettstekniske innvendinger om hvor grensene skal gå. Men flere tiårs erfaring fra flere land bør legge grunnlaget for en skikkelig debatt om hva vi ikke ønsker – og minst like viktig: det bør være mulig å finne en dødshjelpform som beskytter de svakeste og mest hjelpeløse.