Trykt som kronikk i Bergens Tidende 15. mars.

Er det mulig å forstå og delta i etisk diskusjon og verdidebatter i Norge i dag uten å sette seg skikkelig inn i hvordan religion kan påvirke de ulike diskusjonene? I en rekke debatter i den siste tiden har religion, særlig islam og kristendom, vært en svært sentral faktor: Debatten om hijab i politiet, diskusjonen om religionsvern, debatten om statlig assistert befruktning, debatten om pengestøtte til konservative kristne ungdomsorganisasjoner, debatten om ekteskapsloven: Alle er de eksempler på debatter der religion spiller en rolle i både sakens kjerne, men også i de ulike debattdeltakeres begrunnelse for sitt standpunkt. Utviklingen er interessant og spørsmålene er mange:

I hvor stor grad er journalister og andre mediaaktører bevisst på, åpen for og kompetent på utviklingen av religionens sentrale posisjon i det offentlige rom? Hvordan skal vi forstå religionens rolle i disse debattene, og hvem setter premissene for hvordan vi behandler religiøst begrunnet etikk i det offentlige rom? Er det imamene? Prestene? Stortinget eller media? Kan religion ha en konstruktiv plass i de ulike verdidebattene, eller forkludrer religionen diskusjonen? På hvilken måte kan teologiske ideer transformeres og formidles inn i det offentlige rom? Kan religion bidra med en kritikk av en offentlighet basert på en ren sekulær forståelse av etikk, politikk og samfunn? Skal religionen forvises til det lukkede og private rom, eller vil et multireligiøst Norge være en positivt faktor for landet?

Skal man tro Aftenpostens Stanghelle er det noe umodent over vårt forhold til religion. Han mener også at religionens inntog på politikkens arena er et uunngåelig tilbakeskritt (Aftenposten, 14. feb 2009). For Stanghelle er religionen “over oss – igjen”, som en mare eller en streng tuktemester. Jeg deler ikke hans frykt for at religionen skal påvirke politikken, eller hans underkommuniserte ønske om at religionene egentlig burde holdes i den private sfæren. Religiøs etikk og verdier er ikke bare noe vi nøytralt skal tåle, men kan av flere årsaker betraktes som et konstruktiv bidrag inn i verdidebatten i Norge i dag.

For det første er det slik at den sekulære humanist ikke lenger kan forvente å ha en forkjørsrett i etiske diskusjoner og verdidebatter fordi han representerer et ikke-religiøst alternativ, og følgelig – etter hans eget syn – befinner seg på et høyere nivå enn den troende. De såkalte humanistiske eller sekulære verdiene er fundert på tankegods som er hentet fra kristendommen. Det menneskesynet som finnes i menneskerettighetene kom ikke senket ned fra oven, men står i gjeld til det jødisk-kristne menneskesyn. Det finnes ingen før-kristen europeisk humanisme. Slik sett representerer det kristne menneskesynet en positiv faktor inn mot all politikk all den stund politikkens fremste oppgave fortsatt skal være å ivareta og fordele goder til menneskets beste.

For det andre: Denne kristne humanismen setter mennesket svært høyt, og her er den kristne religionen på linje med islam og jødedom. Jeg tror at tiden er moden for at landets representanter for de store monoteistiske religionene må komme sammen og innse at det er svært mange felles møtepunkter religionene imellom. Dette gjelder for alle troende, uansett om de er munker, lekfolk, imamer, prester, forstandere eller biskoper. Religion er kommet for å bli og jeg synes å spore et felles grunnlag for muslimsk og kristen argumentasjon i mange verdidebatter: En teologisk begrunnet antropologi. Mennesket er Guds skapning, og det ypperste han har frembragt. For den troende fordrer dette en stor grad av sensibilitet i alle spørsmål som vedrører menneskeverdet, om det så er pornografi fordekt som seksualopplysning, eldrepolitikk, abort eller andre utslag av sorteringssamfunnet. De fleste verdidebatter koker ned til det enkle og urgamle spørsmålet; hva er et menneske? Den troendes svar på dette spørsmålet må få spille en rolle i en diskusjon om etikk og politikk i Norge i dag. Det er ikke slik at en troende kaster av seg sin tro så snart hun åpner munnen og ytrer seg politisk. Troen er en sterk identitetsfaktor for stadig flere mennesker i Norge. Den spiller en rolle for den troende ikke bare på kammerset, men også inn i de diskusjonene som angår politikk og samfunnsspørsmål.

For det tredje må de troende være klar over at drømmen om teokratiet er lite fruktbar. Jeg kan ikke tvinge ikke-troende til å være enig med meg i min religiøse begrunnelse for etikken. Men både den ikke-troende og jeg må respektere at vi kan ha forskjellig begrunnelse for det samme standpunktet. Det er i de tilfeller der standpunktene divergerer, pga at den ene er troende og den andre ikke-troende, at utfordringene melder seg. Begge må anerkjenne den andres rett til å ytre seg. Dette innebærer at den ikke-troende må slutte med å betrakte troende mennesker som infantile. Dette betyr at troende må oppgi synet på den ikke-troende som en vanhellig fiende som er en fare for kristne eller islamske verdier, og som derfor må hindres i å ytre seg, enten fysisk ved terror og vold, eller ved at den troende selv isolerer seg fra den “syndige” verden. Et religionspluralistisk samfunn er viktig, og den sekulære og den troende må kunne enes om verdien av gjensidig kritikk. Men det betyr også at den troende må stikke hodet ut av skapet og ikke være redd for å bringe sine religiøst begrunnede ytringer til torgs. Vi kan ikke klage over å ikke bli hørt hvis vi ikke kommuniserer tydelig i det offentlige rom.

Etter mitt syn er ikke religionen “over oss”, som en vedvarende trussel på linje med den kalde krigen. Religionen er “under oss”, den europeiske humanismen har et religiøst fundament. Det er svært viktig å ha et tydelig menneskesyn i alt politisk arbeid. Den jødisk-kristne vurderingen av menneskets høye verdi deles av flere andre religioner. Et religiøst syn på mennesket viser seg tydeligere og tydeligere i stadig flere debatter om verdier og etikk. Dette er et symptom på at religionen vil spille en større og større rolle i ulike diskusjoner fremover. Men det må arbeides på mange ulike plan: Media og politikere må sette seg på studiebenken og lese seg opp på religion. Troende må stille seg spørsmålet om hvordan deres tro og etikk kan spille en konstruktiv rolle i det offentlige rom. Dialogen må være åpen, troen må tas inn, må kommuniseres inn på alle arenaer der den troende deltar som borgere i det norske samfunnet. En utøvelse av troen som en aktiv og konstruktiv kraft inn mot diskusjoner om politikk, etikk og samfunn er ikke et tilbakeskritt for det norske samfunn, men et nødvendig gode for det nye Norge.