Første innlegg i debatten om dødshjelp. Av Ove A. Vanebo, formann i Fremskrittspartiets Ungdom (les Morten Magelssens innlegg her).

Den 20. august 1961 begikk Nobelprisvinneren Dr. Percy Bridgman selvmord ved å skyte seg selv med en pistol. Han etterlot seg et selvmordsbrev med et budskap som tar opp noe samfunnet, nærmere 50 år senere, ennå ikke er villig til å diskutere på en skikkelig måte. 79 år gamle Bridgman led voldsomt i de siste fasene av kreftsykdommen. Knust av smerten og meningsløsheten forsøkte han å avslutte livet med verdighet. Men på den tiden, som nå, var det ulovlig for en lege å hjelpe ham med å fremskynde døden. Som en siste løsning fikk Bridgman tak i en pistol, og på en eller annen måte fant han motet til å trekke av, vel vitende om at han ville utsette noen av sine nærmeste for sjokket det ville bli å finne det døde mennesket. Til slutt, kanskje som en siste protest, la han igjen et brev med beskjeden: «Det er ikke anstendig for samfunnet å få en mann til å gjøre dette mot seg selv. Sannsynligvis er dette siste dagen jeg er i stand til å gjøre dette selv».

De fleste lever for en morgendag. Men det jordlige livet er preget av en endelighet. Døden er en rammebetingelse for livet. Ikke minst er døden en del av livet. Platon uttalte at filosofi dreier seg om å øve seg på å dø. Dette er imidlertid ikke et forsøk på å dø. Hans poeng var at livets ytre rammer kan sette oss i stand til å reflektere over livet og se det på avstand. Døden utfordrer evnen til å forstå livet. Kanskje nettopp derfor er det mange som ikke vil ta utfordringen. Spørsmålet om aktiv dødshjelp er en del av problemstillingene som krever vilje til å vurdere ting på avstand og se nærmere på menneskets eksistensielle betingelser.

Hver eneste dag finnes det kronisk og håpløst syke mennesker som ønsker å slippe å leve videre. Vi kan holde pasienter i live i uker, måneder og antagelig år etter at mulighetene for et meningsfylt liv er borte. Jeg vil tro at mange blir intuitivt foruroliget av en teknologisk utvikling som gjør det mulig å holde døende pasienter i live i månedsvis mot deres vilje, ved bruk av for eksempel hjertestyrkende medisiner, pustemaskin og kunstig nyre. Utfordringen er skapt av den moderne høyteknologiske medisin, og legene har ikke alltid vært like flinke til å tøyle sin behandlingsiver og vise respekt for pasienters og pårørendes ønske om å få dø i livets sluttfase. Man kan saktens stille seg spørsmålet om man ønsker å dø i sentrum av en apparatpark, eller i ro og balanse med sine kjære rundt seg.

De av oss som er tilhengere av aktiv dødshjelp blir ofte utfordret på hvorfor vi ønsker å legalisere en slik irreversibel handling. For min egen del er det vanskelig å gi et bestemt svar. Etter å ha tenkte over saken en del, er jeg kommet frem til at det er tre ting som er avgjørende for min del: et ønske om å hindre lidelse, en respekt for individers rett til å bestemme over egen kropp, og mitt syn på at mennesker bør få oppleve verdighet. Jeg synes det er fornuftig å legge frem mitt syn med utgangspunkt i en slik tredeling.

Lidelse er et onde i et samfunn. Alle land med en anstendig helsetjeneste forsøker å begrense smerte og ubehag mest mulig. I relasjon til debatten om aktiv dødshjelp er både palliativ (smertelindrende) medisinering og terminal sedering – hvor man hensetter døende pasienter i en medisinert bevisstløshet – trukket frem som alternativer til eutanasi. Jeg tror ikke dette er fullgode alternativer. Selv med dagens medisinske utvikling og en rekke gode behandlingsmåter, opplever for eksempel mennesker som jobber med kreftbehandling at det er vanskelig å utradere alle smerter. Og i visse tilfeller er det mikroskopiske grenser mellom lidelsesbehandling og aktiv dødshjelp: gir man for eksempel store mengder morfin kan man ende opp med å initiere døden på en måte som vil være temmelig lik en form for aktiv dødshjelp.

Dødshjelpsmotstanderne fremstiller ofte aktiv dødshjelp en snarvei for å bli kvitt problemer i helsevesenet og utgifter tilknyttet eldreomsorgen. Jeg tror det verken er logisk eller empirisk belegg for å mene dette. Som regel vil det å hjelpe et uhelbredelig sykt menneske til å dø være en handling av medmenneskelighet og av respekt for folks selvbestemmelsesrett. For det andre finnes det neppe data som påviser at det vil utvikle seg til en systematisk fjerning av kostbare eller uønskede individer. Det er klokt å la en debatt om aktiv dødshjelp ta utgangspunkt i nederlandske forhold – helt uavhengig av om man er for eller mot aktiv dødshjelp. Nederland har, som det eneste land i verden, i over 30 år praktisert aktiv dødshjelp overfor alvorlig syke mennesker. Erfaring fra Nederland indikerer at så mange som to av tre forespørsler om aktiv dødshjelp blir avslått.

Ser man på hvor mange dødsfall som skjer gjennom aktiv dødshjelp, er heller ikke de nederlandske tallene avskrekkende høye. Av alle de som døde i Nederland 2001, fikk 2,2 prosent utført eutanasi. Tilsvarende tall i 1990 var 1,9 prosent. Tar man hensyn til tallene for tilfeller der det ble utført aktiv dødshjelp uten at reglene ble fulgt helt ut i forbindelse med uttrykkelig anmodning i 2001, var dette på 0,6 prosent, mot 0,8 prosent i 1995. I de tilfeller av eutanasi hvor eksplisitt anmodning ikke skjer, er dette beskrevet som situasjoner der «leger står med ryggen mot veggen i møtet med uakseptabel lidelse». Dette er ekstreme situasjoner hvor det vil være bortimot umulig å mene at pasienten selv vil leve videre. Australia utførte en tilsvarende undersøkelse i 1995. Eutanasi er straffbart i Australia. Prosentandelen hvor eutanasi skjer med klar anmodning var 1,7 prosent av alle dødsfall, og tilfeller uten dokumentasjon av anmodning var på hele 3,5 prosent.

Mitt liberalistiske grunnsyn tilsier at respekten for enkeltmenneskers valg må være til stede i alle aspekter av livet. Jeg vil sikre folk autonomi – størst mulig frihet innenfor rammen av mulige handlemåter. Enkelte vil nok innvende at man vanskelig kan være «fri» når man er lenket til sengen, full av medikamenter og følelsesmessig beveget. Dette er sikkert en helt grei filosofisk måte å vurdere situasjonen på, men et krav om fullstendig og optimal evne til selvstyre – uten påvirkning av andre faktorer –, vil gjøre det ganske meningsløst å snakke om menneskelig frihet. Det er dessuten en tydelig rettspraksis på at man ikke vil umyndiggjøre alvorlig syke mennesker for eksempel i situasjoner med opprettelse av testamente. Kanskje kan man se på retten til å ende eget liv som en negativ frihet knyttet til retten til liv? Retten til å delta i valg innebærer også at man kan velge å la være å stemme. Religionsfrihet betyr at man kan velge ikke å bekjenne seg til noen religion. På samme måte bør retten til liv også bety at man kan velge å avslutte det. Eller som de gamle Christiania-bohemene uttrykte det: Ethvert liv er et kunstverk, og kunstneren bestemmer selv når kunstverket er ferdig.

Noen mener eutanasi er en krenkelse av menneskeverdet. For meg er det vanskelig å se at dette synspunktet har særlig forankring i virkeligheten. Menneskeverdstanken bygger på at alle mennesker er like mye verdt. Motivasjonen for å utføre aktiv dødshjelp vil også i de fleste tilfeller bygge på barmhjertighet, ikke på at syke mennesker har en mindre verdi. Men jeg synes også at menneskets verdighet bør tillegges vekt – at den enkeltes integritet må respekteres. Det betyr at folks ønske om ikke å bli redusert og neddopet i livets sluttfase må tillegges betydelig vekt. Kort sagt: Med hvilken rett kan samfunnet tvinge et menneske som lever med uhelbrederlige lidelser til å fortsette en grusom tilværelse? Er det ikke uverdig å la mennesker som har kort tid igjen oppleve lidelse som det siste livet kan by på?

Et forbud mot aktiv dødshjelp vil også styrke de illegale metodene å avslutte livet på, og kanskje også forsterke smerter når man vil finne andre utveier enn de som er tillatte i dagens samfunn. Det finnes nok av eksempler på at nære familiemedlemmer og venner blir involvert for å finne en siste løsning når smertene ikke er til å leve med. Jeg ønsker at folk skal slippe å utnytte kjærlighet og lojalitetsbånd for å slippe unna når livet blir uutholdelig. Det må være krenkende for mennesker som hele sitt liv har levd med redelighet og lovlydighet som idealer å måtte bryte med disse fordi de ikke ser andre muligheter. Og hvor rettferdig er det når de aller sykeste og mest hjelpeløse, ute av stand til å ta sitt eget liv selv, ikke skal ha mulighet til å velge seg ut av livet? Veien ut av livet er heller ikke alltid smertefri. Filmen Havet innenfor illustrerer problematikken: en ung, spansk mann, Ramón Sampedri, blir utsatt for en stupeulykke, og blir lammet fra halsen og ned. I 28 år er han sengeliggende, og i like lang tid ønsker han å dø. Til slutt får Sampedro ønsket oppfylt, i form av en dose cyanid. Han opplever en særdeles smertefull – men kortvarig – dødskamp.

Jeg både tror og håper at det er mulig å lovliggjøre eutanasi på en måte som skjer på den sykes premisser. Det gjelder mennesker låst i meningsløs og irreversibel lidelse. Barmhjertighetstanken ligger også i selve begrepet eutanasi, som rent oversatt fra gresk betyr «Den gode død». Stadig flere innser at det vesentlige for mennesker ikke er å leve en uke ekstra, men å få dø så godt som mulig. Om mulig bør man få hjelp til å avslutte livet med verdighet, uten smerter, og helst med en god hånd å holde i.

*

Vi planlegger to runder med replikker fra Vanebo og Magelssen. Men alle andre er også velkomne til å delta i debatten, i kommentarfeltet.