For halvannet år siden skrev en profilert muslimsk lege et leserbrev i Aftenposten der han la fram islams og hans eget syn på homofili. Legen ble så innklaget for Rådet for legeetikk av Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH). Rådet fant at legens uttalelser ikke var i strid med ”Etiske regler for leger”.

Jeg synes denne saken er interessant, av flere grunner:
* Det forteller om en pågående dragkamp for å definere grensene for hvilke meninger som skal være akseptable i vårt samfunn. Denne dragkampen handler ikke bare om homofili, men også om en rekke andre betente temaer.

* LLH ønsket med sin klage å få medhold i at et visst syn på homofili ikke er forenlig med praksis som lege. LLH mente blant annet at legen hadde forbrutt seg mot følgende punkt i det etiske regelverket: ”Legen skal bygge sin gjerning på respekt for grunnleggende menneskerettigheter og på sannhet og rettferdighet i forhold til pasient og samfunn”.

* Leserinnlegget illustrerer de konservatives argumentasjon, sitat: ”Om homofili lærer islam det selvinnlysende og naturlige som ligger innbakt i oss alle, og som følger av kjønnenes rolle, om at mann og kvinne er skapt for hverandre, og at kjønnslig omgang skal være mellom dem. Kristendommen slår fast det samme”. Standpunktet framheves som ”selvinnlysende og naturlig”. Men: Hvis noe er selvinnlysende, er det vanskelig å argumentere for det (det finnes unntak fra denne regelen). Så hvordan argumentere overfor én som repliserer at a) dette er slett ikke selvinnlysende for meg; og at b) å stadfeste hva som er det (biologisk) naturlige er ikke det samme som å bevise hva som er det moralsk rette, det normativt naturlige.

Både det opprinnelige avisinnlegget og Rådets uttalelse er interessant lesning.