Jeg har brukt noen timer de siste dagene på å lytte til Dag Solstads roman Arild Asnes 1970. Det har vært en forfriskende opplevelse og gitt meg noen tanker om forholdet mellom totalitære ideologier.

Forfatteren Tore Renberg kan ha rett i at mange vil finne Solstads bøker ulidelig kjedelig til tross for at han likevel mener at Solstad er en ekstremt viktig forfatter (har noen vært borti en slik anmeldelse før?). Forfatteren skriver for de reflekterte; de som har tenkt noen tanker sammenhengende og uttrykker seg kryptisk som her: «De ufrie ser de frie. De frie vet at de ikke er frie, men ufrie. De ufrie vet at de er ufrie, men det ser at det finnes frihet. De ufrie forakter de frie når de ser?». Romanen tar utgangspunkt i primo 70-tallets norske kommunisme og problematiserer og harselere dens evne til å kommunisere med vanlige folk. Solstad selv var erklært marxist-leninist.

For en utenforstående blogger som skriver flere tiår etter de opprivende konfliktene i sosialistmiljøet medio 1900-tallet er hele spillet eksotisk. Like fullt var det blodig alvor for dem som stod med begge beina midt i den ideologiske kampen. Spørsmålet om rettferdighet for de fattige og arbeidsfolket var akutt, men strategien for å komme dit splittet det sosialistiske miljøet i en rekke retninger (Hvis du er interessert i dagliglivet til disse gruppene anbefaler jeg på det varmeste filmen Gymnaslærer Pedersen).Solstad skriver treffende om hvordan studentmøtene i Oslo kunne se ut – der ingen fra arbeiderklassen faktisk var representert.

For meg har spørsmålet om hvorfor kommunistene kom så mye bedre ut av det enn nazistene vært det mest interessante. Solstad skriver nemlig om en 1. mai-tog-deltaker som i 1970 bærer på en plakat av Stalin. Jeg kan ikke la være å tenke: – Hva om noen hadde båret på en plakat med Hitler i 1970? Dette er selvsagt en fiktiv bok, og Solstad gikk neppe god for bilder av Stalin i 1. maitoget, men med den idylliseringen av kommuniststatene norske kommunister fortsatt kommuniserer er spørsmålet på sin plass. SV-representant Hallgeir Langeland har foreslått Fidel Castro til Nobels fredspris 3 ganger.Gerd-Liv Valla støttet Josef Stalin så sent som i 1980.

Nøyaktige anslag av hvor mange som ble drept under Stalin er ikke mulig å oppdrive, men ifølge engelsk wikipedia dreier det seg om omkring 20 millioner som ble drept som en følge av endringene under Stalins lederskap. 17 millioner ble systematisk nedslaktet av Adolf Hitler inkludert anslagsvis 6 millioner jøder. Begge ideologiene var dypt menneskefiendtlige og kan på mange måter ta hverandre i hånden.

• I verken kommunismen eller fascismen betydde det enkelte menneske noen ting. Under dekke av å skulle beskytte den svake gruppe (arbeiderklassen eller den ydmykede tyske befolkning) tillot man seg altså å drepe millioner av mennesker fra de samme gruppene.
• Ideologiene er totalitære. Det vil si de statlige regimene ønsket å kontrollere det meste av de personlige, økonomiske og politiske aspektene av innbyggernes liv.
• Begge ideologiene var villige til å bruke utstrakt voldsvirksomhet og militære / væpnet revolusjonære virkemidler.
• Ideen, saken ble viktigere enn nestekjærligheten. Ideen ble satt over mennesket.
• Menneskene har bare verdi i kraft av å være en gruppe (proletariatet eller de ariske rase).

Spørsmålet er igjen hvordan kommunistene har kommet seg bedre ut av det i norsk sammenheng enn fascistene. Den mest opplagte forklaringen er at Norge var direkte involvert i den andre verdenskrig og anektert av Tyskland. Men eksemplene overfor viser at det er viktig å hele tiden minne om historien og de sammenfallende konsekvensene av totalitære ideologier. Norske sosialister som flørter med gamle kommunistiske regimer og idylliserer Sovjetunionen og gamle Kina bør konfronteres med de ufattelige ødeleggelsene regimene påførte menneskeheten. Nymarxister og revolusjonære norske sosialister bør svare på hvordan de ser for seg at marxistiske idealer skal gjennomføres uten å bli totalitære i fremtiden.