Først publisert på Dekodet.

For noen år siden hadde Vårt Land et oppslag om Det ondes problem. Man spurte en rekke teologer – og én religionsfilosof – om hvordan de forholdt seg til dette. Teologene svarte at spørsmålet var umulig å løse filosofisk, men at de hadde gode erfaringer med at sjelesorg hjalp.

Filosofen svarte at han syntes dette var et vanskelig sjelesørgerisk spørsmål, men at det var løst filosofisk.

Enkelte av oss sendte dermed spørsmål tilbake til Vårt Land om de kunne lage en oppfølger basert på denne – for å si det mildt – interessante motsetningen i oppfatning. Dette ble det dessverre aldri noe av, enten det nå skyldes sjelesorg eller mediafilosofi.

Oppslaget synliggjorde minst to ting. Det ene var at det ikke er direkte allmenkunnskap at Det ondes problem er løst. Det andre er hvor vanskelig det kan være for media å forstå hva de presenterer, spesielt når det strider mot noe alle vet.

Min erfaring i samtaler om dette er at det er minst to grøfter å gå i. Forkynnere har lett for å gå i den første, sånne som meg i den andre. Hvis noen sliter med filosofien, virker det mot sin hensikt å drive sjelesorg. Hvis noen sliter med sorg, bør man ikke diskutere filosofi.

Jeg ble ikke minnet om dette på vei til kirken i dag (når ble forøvrig religionsfilosofi senest omtalt på gudstjeneste i Den norske kirke?), men da jeg leste Peter van Inwagens serie av forelesninger om emnet, samlet i The Problem of Evil (Oxford University Press, 2006).

Og vi snakker da om langt fra noe tørt, teoretisk eller elfenbentårnaktig. Van Inwagen er en sjelden åpen, levende og jordnær analytisk filosof. Og en av dem med den aller beste pennen.

Forelesningene strekker seg ikke over mer enn 150 sider (pluss drøyt 20 sider fotnoter), men han klarer å belyse svært mange av utfordringene som dekkes under samlebegrepet Det ondes problem.

Et viktig poeng i analytisk filsofi er at dette ikke handler om å gi gode grunner for hvorfor Gud tillater det onde.

Det er en grunnleggende forskjell på det som på språket kalles teodicé, altså hvordan en allkjærlig og allmektig gud kan tillate alt det onde som skjer i verden, og en logisk analyse av selve argumentet. Er det kort sagt en nødvendig motsetning mellom Guds eksistens, lidelse og ondskap? Er ondskapen virkelig et bevis for at Gud ikke finnes?

Noe van Inwagen viser at det ikke er, i likhet med Alvin Plantinga og andre som har arbeidet med dette fagfilosofisk, selv om førstnevnte nok står vel så mye i common sense-tradisjonen til en C.S. Lewis.

Kort oppsummert er oppgaven den at skal man vise at ondskap er et bevis for at Gud ikke finnes, må man vise at det er logisk umulig for Gud å skape en verden som inneholder moralsk godhet uten at Gud samtidig skapte en verden som inneholder muligheten for moralsk ondskap. Vi må altså vise at det ikke kan finnes én eneste mulig verden (som f.eks. vår egen) der både Gud og det onde ikke et sekund kan eksistere samtidig.

Etter å ha snudd opp ned, vridd rundt, med godvilje og uvilje – baklengs og forlengs – konkluderer Van Inwagen med at dette argumentet mot Guds eksistens ikke holder vann.

Samtidig gjør han et grep som kan oppfattes litt spesielt (og der han nok tilhører et mindretall av analytiske filosofer). For Van Inwagen hevder at det ikke bare er dette argumentet som svikter. I praksis svikter alle filosofiske argumenter som forsøker å bevise noe.

Filosofi fungerer rett og slett ikke på den måten at man kan sette to streker under svaret, ihvertfall ikke når vi kommer til de Store spørsmålene.

Det betyr ikke at filosofi er verdiløs. Tvertimot er det viktig og nyttig å belyse livsspørsmålene logisk, analytisk, rolig og redelig. Det kan lære oss mye om sammenhenger, muligheter og umuligheter som vi ikke ante kunne være der.

Og vi kan se at det finnes både gode og dårlige argumenter – selv om ingen av dem (utover det mer trivielle som at Sokrates er et menneske og Mor Nille ingen sten) er absolutte bevis.

Selv om argumenter sjelden kan bevise, kan de noen ganger overbevise.

Vi må uansett være ydmyke overfor hva som faktisk lar seg gjøre med verktøyene vi har til disposisjon. Enten vi snakker analytisk filosofi eller vitenskapsfilosofi – og dermed – naturvitenskapelige spørsmål.

Selv om vi kan sannsynliggjøre noe svært langt på vei, og ikke har så mange fnugg av tvil i vårt indre når vi ser på argumentene, betyr ikke det at vi ugjendrivelig har bevist noe. Siste ordet er aldri sagt, enten vi er i debatt på VG-nett, Vårt Land, Vaterland eller Vingrom. For ikke å si i en valgkamp.

Likevel er det altså mulig å konkludere med at Det ondes problem er løst. Det finnes ingen nødvendig logisk motsetning mellom Guds og det ondes eksistens, selv om vi langt fra skulle like det.

Følelsene tilpasser seg ikke alltid fornuften, selv ikke når vi snakker analytisk filosofi. Og oftere handler nok akkurat dette spørsmålet mer om raseri, sjokk og fortvilelse enn om beherskede overveielser, logikk og mulige verdener.

Men dette er samtidig et så stort og viktig spørsmål at det fortjener en rolig og rasjonell behandling. Skal vi få hjelp til å takle livet – og dermed lidelse som er noe ingen av oss kommer unna – er det viktig å se utfordringene også prinsipielt og i perspektiv.

Van Inwagen hjelper oss til dette ved å se Det ondes problem fra mange vinkler. Vi aner noe av dette i spennvidden av temaer som ikke direkte settes under en skjeppe i hans åtte forelesninger.

1: Hva er egentlig dette dyret, altså Det ondes problem? Eller – rettere sagt- hvilken gruppe av problemer er det vi snakker om? Hva er “Argumentet fra ondskap” som man så ofte hører skal motbevise Guds eksistens?

2: Hva legger vi i begrepet “Gud”? Hva er Guds egenskaper? Hva innebærer det – filosofisk, teologisk og praktisk – at “Gud er det som vi ikke kan tenke noe større enn”, for å låne Anselms formulering?

3: Hvorfor bommer det filosofiske argumentet som avviser Gud p.g.a. verdens ondskap? Hvilke formelle og praktiske grunner er det som gjør at argumentet ikke er gyldig eller overbevisende, når man går det etter i sømmene?

4: Hvorfor holder ikke det globale argumentet knyttet til den samlede mengde ondskap og lidelse i verden?

5: På hvilken måte er spørsmålet om fri vilje og moralske goder en del av svaret?

6: Hvordan fungerer erfaringer med lokal lidelse, altså mine egne og mine nærmestes opplevelser av grusomme hendelser – som vi opplever ikke har noen mulig positiv effekt? Tar ikke dette luven av forsøk på å vise at Argumentet fra ondskap er ugyldig?

7: Hva innebærer naturlige lidelser, ikke minst hos dyr? Må vi gi tapt for Det ondes problem her, når vi altså – etter alt å dømme – ikke kan ty til noe i nærheten av fri vilje og muligheten for moralsk godhet?

8: Hvordan skal vi forstå “Den skjulte Gud”? Hvorfor viser ikke Gud seg på måter som får alle umiddelbart til å forstå at Gud eksisterer, hvis han ønsker at vi skal tro på ham? Kan det finnes noen som helt logiske årsaker til dette?

Van Inwagen klarer imponerende nok å gi gode analyser og mulige svar på disse spørsmålene. Selv om ikke alle vil bli overbevist av noen som går gjennom temaene på kriminelt korte 150 sider.

På samme måte som ikke alle vil bli overbevist av en bokomtale på godt under 150 setninger.