Siden du åpner med disse grunnleggende spørsmålene:
“Hvordan kan man sammenholde det kristne trosuniverset med naturvitenskapen? Hvordan kan man, i 2009, fremholde Bibelens troverdighet?” så regner jeg med at du vil ende opp med noen tanker om det.

Jeg innrømmer at det, som du sikkert nå har registrert, er et sjangerskifte underveis fra del en til del tre. Slik sett har jeg vel skuffet en del som håpet at jeg ville kommentere mer om forholdet mellom “det kristne trosuniverset og naturvitenskapen.”

Sjangerskiftet er imidlertid bevisst, nettopp fordi jeg mener at diskusjoner om tro og vitenskap stort sett kommer feil ut allerede fra hoppkanten, fordi det sauses sammen en hel masse oppkonstruerte premisser om motsetningene her, ofte ispedd en god slump fordommer og myter om historiske “tro-vitenskap-kriger”. Det er rett og slett imponerende hvor mye meninger enkelte har om hva jeg tror når jeg tror, og hvorfor jeg da (som følge av det de mener jeg tror) må avvise eller bortforklare “vitenskapelige fakta”. Jeg blir ikke spesielt imponert over slik argumentasjon, selv om den er utbredt, målbæres av enkelte profilerte vitenskapsfolk, og “bevises” med henvisning til amerikanske kreasjonister. Men det slår meg i et samfunn som vårt, hvor mye “folkeopplysningen” om kristen tro handler om å forsøke å si noe om hva kristne ikke tror, hva kirken ikke har ment, gjort og sagt osv.

Det du skriver om det “katolske universet” og bruddet på helheten gjennom reformasjonen tror jeg ikke er en dårlig analyse, selv om jeg (som katolikk) vil være tilbakeholden med å legge all skylda for fragmenteringen (og aristotelisk skolastikk!) på reformasjonen. Dette er jo en helt annen diskusjon, men enkelt sagt; reformasjonen var en reaksjon, og den ville ikke ha oppstått hvis det ikke var noe å reagere på. Langt på vei kan man si at idealbildet av en kirke som var “på topp i alle disipliner” også ble en hybris, hvor det primære pastorale ansvaret kunne bli nokså bortglemt, for å si det slik. Problemet var vel blant annet nettopp det at for å gjør kirkelig karriere i høymiddelalderen, kunne det være et sikrere kort å ha en eller flere vitenskapelige avhandlinger bak seg, og gjerne politisk teft attåt, enn å ha ord på seg for å være en god pastor. Slik det sannelig i perioder også kunne være i reformatoriske land senere …

Men altså: Katolsk kristendom innebærer (og har alltid gjort det) en aktiv og sannhetssøkende relasjon til hele virkeligheten, helt enig i det.

At de geistlige i middelalderen deltok i vitenskaplige debatter er da ikke underlig. Dette var “den katolske kirke” ( før eller etter Luther gjør ikke noen forskjell) , og den kirken hadde i sin utdanning alle vitenskaplige disipliner. De geistlige var på jorden som representanter for “den hele “Gud, både skaperens, hisrtoriens, moralens, kunstens og troens Gud. I deres utdannelse var alt man visste om naturen, fra karttegning til astronomi, ja , alle disipliner., Euklids matematikk, historie og språk osv..
Da Luther brøt ut av kirken og dannet sin egen protestantiske kirke, var ikke denne totale overbygning med på flyttelasset. Luthers kirke var ikke med “paven som solen”, nei, hans kirke var et samfunnsfragment underlagt fyrsten. Den mistet ” helheten”. Hans kirker ble kun opptatt av troen i frelsessammenheng, mens hele den altomfattende kirke, den katolske, fortsatt måtte holde seg på topp i alle disipliner!
De hadde tradisjon for debatt, teorier og spekulasojner, det var naturen ved deres utdannelse. Og til Galilei sa de: ” Kall det en teori, så er alt i orden. Bare ikke kall det for sannhet.”
Slik var kulturen i denne kirkens skrifter og debatter, idealer fra de gamle skoler og den lenge samtidige Platonskolen.

Det er klart at datidens vitenskap var opprørere mot kirkens “naturfag”, akkurat som Luther var opprører mot kirkens “troslære”. Og drøftet ble det ganske sikkert, begge deler!

Men spranget til å tenke at vi skulle kunne si noe mer enn dem , vi som er i Luthers tradisjon uten helhetskunnskapene, og som har “opprørernes” skolekunnskaper. Vi som vandrer rundt med hodene fulle av “Aristotelisk” kunnskap, og med den utfører vi logiske øvelser som går skolastikken en høy gang!
Ja.. selvsagt skal samtalen gå videre, ut av kirker og vitenskaplige institusjoner, forat vi skal kunne veie det ene mot det andre.
Og til det første spørsmålet ditt tenker jeg at ja, det kristne trosuniverset har i den katolske tradisjon, alltid hatt naturvitenskapene med i den totale kristendomsforståelsen. De har en kontinuerlig debatt.

Men nå vil jeg lese resten av dine innlegg.

Blir muligens en interessant debatt der, vi få se;-)

Forskning.no skriver i dag (men nå har vi så vidt jeg forstår forlatt Peders hovedidé med artikkelserien) om prester på 1600-tallet som spør hvorfor i huleste (!) Gud skal ha skapt vandrestjerner vi ikke kan se. I saken om Galilei og Neptun. Altså eksempel på at kirken i praksis begrenset naturvitenskapen. Og videre at Galilei var den første som vendte kikkerten mot stjernene.
Men så har vi selvsagt muligheten for at også dette faktisk tilhører modernitetens myter.

Det er ingen tvil om at Lindberg og Numbers er på rett spor.

Jeg har ikke forsvart myter som et allment gode, om det er det du sikter til. Derimot har jeg utfordret myten om den mytefrie rasjonaliteten. Alle myter kan og bør utfordres. Myter som foregir å være basert på ”ren vitenskap”, historiske fakta, osv, er det naturlig å utfordre på bakgrunn av slik selvbevissthet. Selv lever jeg godt med mange av modernitetens godt begrunnede ”myter”. Men jeg mener også at modernitetens innebygde positivisme med rette er grundig utfordret av postmodernistiske tenkere. En av bieffektene av denne positivismen er mangelen på grunnleggende evner til å lese og forstå mytene, både andres og sine egne.

Jeg kommer ikke tilbake til detaljer om biskoper og paver i de neste delene. Jeg skrev disse stykkene for en stund siden, og de neste delene dreier mer i retning av hva det vil si å leve med bibelske ”myter”. Du kan jo kanskje gjøre litt research selv…? For å hjelpe deg litt på vei, her er noen navn:

I tillegg til kjente vitenskapsfolk som “bare” var munker og eller prester, som Beda (Eng: Bede) 672/673 – 735), William av Ockham (1285–1350) og Jean Buridan (ca 1295 – 1358) finner vi biskoper og kardinaler som for eksempel: Albertus Magnus (1200-t), Robert Grosseteste (ca 1175 – 1253), Thomas Bradwardine (ca 1290 – 1349), Nicolas Oresme (ca 1323 – 1382), Nicolaus Cusanus (1401 – 1464), etc.
Foruten pave Sylvester II (ca 946 – 1003) er det nok ikke riktig å beskrive andre paver som helt sentrale vitenskapsmenn, men mange av middelalderens og renessansens paver var godt skolert i samtidens vitenskap og deltok i datidens vitenskapelige diskurs på faglige premisser.

Når det gjelder ideologisk kontroll med vitenskapen, kan jeg i denne omgang henvise til David Lindberg og Ronald Numbers: “the late medieval scholar rarely experienced the coercive power of the church and would have regarded himself as free (particularly in the natural sciences) to follow reason and observation wherever they led. There was no warfare between science and the church”. Og Edward Grant, som skriver: “If revolutionary rational thoughts were expressed in the Age of Reason [the 18th century], they were only made possible because of the long medieval tradition that established the use of reason as one of the most important of human activities.”