Hva om moderne filosofi er et eneste gigantisk feilsteg? Hva om Aristoteles og Aquinas i all hovedsak traff blink, og filosofiens historie etter 1300-tallet er historien om hvordan disse filosofenes innsikt gradvis har blitt skuslet bort? Det er scenarioet filosofen Edward Feser vil overbevise deg om i boka ”The Last Superstition”.

Boka har undertittelen ”a refutation of the new atheism”, men Feser er ikke opptatt av å tilbakevise de nye ateistenes argumenter steg for steg. Harris, Hitchens, og særlig Dennett og Dawkins fungerer her snarere som hoggestabber, og Feser bruker latterliggjøringen av disse som en slags ”comic relief” fra den tyngre filosofien han presenterer. Boka er skrevet for kristne, og med den tilbakevendende krasse og hånlige kritikken av nyateistenes filosofiske tilkortkommenheter og kunnskapsløshet vil den støte fra seg lesere som i utgangspunktet ikke er positivt innstilt til forfatterens agenda.

Bokas seriøse siktemål er å presentere en alternativ filosofi til nyateistenes naturalisme: Thomismen, altså Aquinas’ filosofiske kristne verdensbilde med basis i Aristoteles. Gjendrivningen av nyateistene består i å vise hvordan deres naturalisme på alle områder kommer til kort, og hvordan thomismens verdensbilde derimot treffer målet.

Disse grandiose ambisjonene innfris i imponerende grad, bokas skarve 270 tatt i betraktning. Filosofen Feser har en meget velutviklet evne til å popularisere, forenkle og eksemplifisere. Jeg synes derimot det er en klar svakhet at Feser underslår innvendinger mot Thomismen, men han kan kanskje hevde at å presentere motforestillinger er andres oppgave.

Den aristotelisk-skolastiske metafysikken Feser forsvarer innebærer blant annet ideen om at alle ting har fire ”årsaker”: stoff, form, bevirkende årsak og formålsårsak. Alle ting har et naturgitt formål, ikke minst mennesket. Vi er det rasjonelle dyret; vår rasjonalitet innebærer to egenskaper: Intellektet, som har kunnskap som formål, og viljen, som har å fremme det gode i handling som formål. Ut fra slike filosofiske utgangspunkt springer hele den thomistiske filosofien: Bevisene for Guds eksistens (gitt det metafysiske utgangspunktet er disse ugjendrivelige, ifølge Feser), naturrettstilnærmingen til etikk og politisk filosofi, synet på sjelen som kroppens ”form” (”hylomorfisme”), og derav det thomistiske synet på forholdet mellom kropp og sjel, sansning, tenkning, og sjelens udødelighet.

Denne metafysikken, ikke minst læren om de fire årsakene, ble avvist av de første ”moderne” filosofer på 1600-tallet. Men var det på grunnlag av argumenter? Nei, hevder Feser; den aristotelisk-skolastiske metafysikken har aldri blitt tilbakevist.

Jeg har ikke kommet over noen annen bok som så kortfattet og klart framstiller thomismen og kontrasterer den med moderne filosofi. Alle filosofisk anlagte kristne bør kjenne til thomismen, og denne boka kan være et godt sted å starte.