Kirken, Bibelen og mytene: Del III av III
Del I finner dere her. Del II finner dere her.
Selvsagt står det mye i Bibelen som også for mange kristne virker usammenhengende og vanskelig å forstå. Her er både ulendt terreng, tåkeheimer og hvelv bakom hvelv, som i en gammel katedral som er sammensatt av et konglomerat av historiske arkitektoniske fragmenter.
Som Gravkirken i Jerusalem. Slik er Bibelen; det vil si særlig det gamle testamentet. Som dette fullstendig uoversiktlige byggverket over Golgata og gravhagen der “alt” en gang skjedde. Et forvirrende kaos av arkitektonisk virvar, av prester og asketer og liturgiske stemmer fra mange tradisjoner som kjemper om sin plass og sine enemerker. Her er sannelig mye å fortape seg i av et usalig kaos av mer og mindre tiltalende detaljer. Men jeg vet også at her, nettopp her, er den tomme grav. Her sto Kristi kors, her er i troens eksistensielle forstand menneskehetens vugge, og hver forvirrende detalj finner sin meningsfulle plass nettopp når jeg klarer å se hvordan de på hver sin måte er plassert der for å ære ham, peke på ham, lovprise ham.
Først da er det mulig å se skjønnheten også i de mer slitte, utbrente og noen ganger groteske detaljene. Og først da blir jeg i stand til å høre noe av det fenomenet som et fromt ektepar fortalte meg om etter å ha besøkt gravkirken. Slik deres fortelling har festet seg i min hukommelse, opplevde ikke minst hun det første møtet med kirkekomplekset slik mange av oss gjør, som forvirrende og frastøtende. Men mens de sto foran gravstedet og prøvde å ikke være i veien for de mange prester og munker i hver sine prosesjoner og bevegelser, sier han plutselig: “Hør!”
“Hør hva?” svarte hun; her var sannelig et utall av lyder å høre. Men han gjentok bare: “Hør!” Og da hørte hun det også: I noen sekunder kunne de begge høre at korene av liturgier fra flokker av munker som forsøkte å overdøve hverandre plutselig sang i harmoni. Som et brusende kor med et utall av over- og understemmer bølget sangen mellom hvelvene, som en veldig, symfonisk lovsang. Det varte bare noen sekunder, før det hele igjen brøt fra hverandre i en forvirrende kakafoni av røster og tonefragmenter. Men de få sekundene var nok til at begge sto der sterkt beveget, med en klar fornemmelse av den oppstandnes nærvær, Han som troner over lovsangen. Og den erfaringen gjorde hele den gamle, tunge kirken ny. De kunne se det vakre i sammensuriet av motstridende detaljer. Plutselig var den massive, steintunge kirkebyggkolossen blitt et hjem de nødig ville forlate, og som de bare måtte besøke på nytt, igjen og igjen.
Dette kan selvsagt beskrives som en sentimental historie, og slike erfaringer har ingen objektiv argumentativ kraft, men historien illustrerer dette som kirkens teologer alltid har insistert på: Først når vi ser den fornedrede og opphøyde Kristus i hvert eneste lille ord i Skriften, først da gir de virkelig mening, først da kan vi lære å elske dem, og først da ser vi også dybden i hvordan alt handler om oss. Om menneskene og våre vilkår, uavhengig av tid og rom. Om kirken. Om meg.
Bibelen er ikke, og har aldri vært, et leksikalt referanseverk. Å presse den inn i slike kategorier er å misbruke den. Den er en lang religiøs tradisjons hellige skrifter, og for en kristen er forståelsen av den uløselig knyttet til Kristus, slik kirken vitner om ham og slik han erfares som nærværende i kirkens liv. For den som forstår bildespråket: Skriften ærer jeg når jeg gjør som profeten; spiser den. Lar den bli min mat. Og når jeg gjør som salmisten: Drøvtygger den. Gjentar dens ord for meg selv igjen og igjen. Slik at jeg blir Skrift. Eller heller: Slik at Ordet blir kjød i meg. At Skriften lever i meg. Her skurrer det kanskje for noen (kristne): Viskes ikke Kristi unike rolle ut med slike formuleringer, når den kristnes mål nærmest beskrives som å bli små “Kristuser”?
Vel, i en viss forstand er det nettopp dette kristendom handler om: At han skal vinne skikkelse i oss. At “han skal vokse, jeg skal avta.” At vi skal “bli i ham, slik han blir i oss”, slik at vi “ikke lengre lever selv, men Kristus lever i oss”! Hvordan? Jo – slik han selv sier: Ved at hans ord blir i oss. Det er nettopp når vi ikke vil være “i ham” at vi stjeler hans plass. At vi fortrenger ham og gjør oss selv til herre. Da salver vi svikeren Adam til konge i stedet, og går rundt som frigjorte mennesker, tror vi. Men det vi gjør er i virkeligheten det motsatte. Vi trekker med oss Adam, som Kristus har frigjort, tilbake ned i søla. Dette er fundamentalerfaringen som gjør at de kristne “mytene” for utallige mennesker trer frem som sannere enn noe annet: At ingen er så slavebundet som Adam, meg altså, i sin kamp for å være fri, uten Kristi nåde. Først når Kristus får frigjort meg, blir jeg virkelig fri.
Dette er for meg som troende kristen Bibelens fundamentale sannhet. Den fundamentale sannheten som kirken forvalter, og som gir stadig nye og uante meningsdybder til Bibelens mange historier og fortellinger. Det vi kaller kirkens sakramentale liv er nært knyttet til slike fortellinger og bidrar til å forme meg i rammen av denne fundamentale virkelighetsforståelsen. Så jeg ikke glemmer hvem jeg er. Så jeg ikke glemmer hva det sant menneskelige er; den menneskelighet som er tydeliggjort gjennom det sanne mennesket Jesus Kristus.
Er Bibelen sann? Som tidligere spissformulert: Det kommer an på hvem som spør. Men ennå mer kommer det kanskje an på hvem du spør. Det finnes nemlig noen mennesker der ute, de kan være vanskelig å oppdage, men de finnes; som lever Bibelens sannhet på en slik måte at det er umulig å ta feil. I historisk kirkelig tradisjon kalles disse helgener. Dette er mennesker som ikke nødvendigvis har levd ekstraordinært plettfritt gjennom hele livet. Men mennesker som, om enn bare rett før sin død, eller i selve dødsøyeblikket, avslører at den sannheten og kjærligheten som “stråler ut fra korset” har beseiret dem. Til alle tider har disse menneskene vært de fremste praktiske apologeter for kirkens tro og “Bibelens sannhet”.
Som konklusjon på spørsmålet er din tanke:
–”Bibelen er ikke, og har aldri vært, et leksikalt referanseverk. Å presse den inn i slike kategorier er å misbruke den. Den er en lang religiøs tradisjons hellige skrifter, og for en kristen er forståelsen av den uløselig knyttet til Kristus, slik kirken vitner om ham og slik han erfares som nærværende i kirkens liv. For den som forstår bildespråket: Skriften ærer jeg når jeg gjør som profeten; spiser den. Lar den bli min mat. Og når jeg gjør som salmisten: Drøvtygger den. Gjentar dens ord for meg selv igjen og igjen. Slik at jeg blir Skrift. Eller heller: Slik at Ordet blir kjød i meg. At Skriften lever i meg.”—velment og god, og viser et godt hjerte med bare litt vondt i hodet.
Jeg underskriver alt du trekker frem som godt her, men jeg er ikke med på dine begrensninger av Guds ord. Det sier bare noe om våre dagers inteligensiaers “feilkoplinger”.
Hvis vi blir i bildet: Guds ord som ” mat”, så vet ikke barnet som troskyldig spiser sitt brød, hvordan brødets sammensetning er tilpasset vårt ernæringsbehov, eller oppskriftene på de sunneste brødene, eller gjærens nedbrytende krefter, eller eltingens betydning. Barnet har ikke lest doktor Sopps doktoravhandling om sopp, og hans fremstilling av gjærsoppen Brødet gjør likevel sin gode gjerning i barnet og barnet vil bare svare: Brød er godt, jeg ble mett, jeg fikk nye krefter.
Men vi lærer ikke barnet at det ikke er mer å vite! At det ikke finnes kunnskap knyttet opp til brødets tilvirkning og fordyelsens nedbrytning.
Vi sier ikke til barnet at brødoppskrifter “fins ikke” , eller at de er “gale”, fulle av feil og unøyaktige!
For meg er frelserguden og skaperguden den samme, Israels Gud og kristendommens Gud er den samme.
Når jeg går en tur i det skapte ser jeg den ene dagen grønt gress, den andre dagen ørken. Den ene dagen vakker blomstring, den andre dagen ulven som eter byttedyret. Og jeg vet at med riktig forstørrelse kan jeg finne minst 800 ulike livsformer bare ved en enkel ekerot, et mylder av liv som er skjult for mine øyne, men som alle er nødvendige for eketreeet.
Skulle det ypperste av ord, Guds ord, være dårligere enn den naturen han skapte?
Er det slik at den som søker kunnskap er en “sviker”? Er ikke vår evne til kunnskap gudgitt, likesom vår evne til kjærlighet?
Like sikkert som at naturen fremdeles er uforståelig og inngir oss flere spørsmål enn svar, like sikkert er det at Bibelen gjør det samme.
Vi har det privilegiet: å glede oss ved begge deler!
Er Bibelen sann?
Spørsmålet avslører vår angst, vårt intellekts kulturfangede blindhet.
Jeg likte godt utsagnet om å drøvtygge! Det gjør alle rene dyr!
“Jeg grunner på din lov dag og natt,” sier salmisten. Gjør man det vil man erfare “dabar”.
Hei igjen, Predikeren,
Jeg regner med at dette var et forsøk på å beskrive meg, og jeg tar det som et kompliment, faktisk. Selv om du muligens tar feil både om hjertet og hodet
. Det vil si, jeg kjenner mitt hjerte godt nok til å vite at det bor mye rart der, Og hodepinen virker kanskje verre sett utenfra enn den oppleves innenfra …
Hmm. Og det jeg skrev var altså et forsøk på å avvise begrensninger av Guds ord. Så uklart, forvirrende, eller også selv forvirret har jeg altså formulert meg, og slik sett kan du ha rett i at jeg har litt “vondt i hodet”. Du må gjerne få mene at Bibelen er et leksikalt referanseverk. Men jeg for min del avviser altså at den kan reduseres til det, det er i mitt (vonde
hode en tragisk begrensning. Særlig når den i kraft av å bli tolket som leksikalt referanseverk brukes for å “bevise” at vitenskapen tar feil. Det er klart “vitenskapen” kan ta feil, den har ofte gjort det, den er ingen statisk størrelse, men stadig i bevegelse. Men for min del er jeg tilhenger av at vitenskapelige feilspor blir tilbakevist på vitenskapelige premisser.
Dette er ikke ukomplisert, det innrømmer jeg; særlig innenfor humanioravitenskapene er underliggende verdimessige føringer avgjørende for forskningens innhold og utfall. Heller ikke naturvitenskapen er fri for slikt, selv om mange ynder å motsette seg en slik kobling. Men nettopp her trengs det seriøs forskning for å utfordre rådende hegemonier, ikke kvasivitenskap som avviser eller bortforklarer forskningsdata.
Jeg er, rett og slett, litt overrasket over denne tilbakemeldingen. Hvis jeg forstår den sånn noenlunde riktig, da, jeg er ikke helt sikker på det heller. Men slik jeg forstår det, mener du at jeg (som representant for doktor Sopp?) på en eller annen måte sår tvil om barnets metthetsfølelse egentlig er godt begrunnet. At når barnet er mett, fornøyd og glad, så “vet jeg bedre”, liksom?
I så fall: Nei, jeg gjør ikke det. Derimot gleder jeg meg over barnets metthet, og vil gjerne bidra til at det fortsetter å glede seg over alle fasetter i det menneskelige fordøyelsessystemets evne til å nyttiggjøre seg av brødets egenskaper. Og å vekke vitebegjæret etter å forstå langt mer av dette enn jeg selv gjør. På hvilken måte har jeg uttrykt meg slik at “brødoppskrifter finnes ikke, er gale, fulle av feil og unøyaktige?” Derimot vil jeg gjerne lære barnet at det er forskjell på en brødoppskrift, en avhandling fra landbruksdepartementet om kvaliteten i norsk kornproduksjon, og fortellingen om de fem brød og to fisker. På sitt vis er de tre tekstene alle relatert til brød, men de har sin kontekst og sin bruk. Å unngå å blande dem sammen handler ikke om å begrense tekstene, men om å tolke dem.
Igjen vil jeg si: Amen.
Nei, hvorfor skulle det det? Men skulle vi derfor kreve at Guds ord var en overnaturlig science-fiction, som på skjult vis forholdt seg pinlig nøyaktig til akkurat vår tids vitenskapelige innsikt? Gjør vi Guds ord “dårligere” ved å si at det er ord som er gjennomsyret av Guds Logos, og derfor kun forståelige i sin egentlige gudgitte fylde gjennom den inkarnerte Guds sønn og Guds visdom? Ja, vi skiller oss fra den jødisk-rabbinske tradisjonen der, og sannelig finnes det i den tradisjonen også mye videreformidlet visdom, som bidrar til å tydeliggjøre de mange betydningsnyansene i tekstene vi har felles. Men jeg er overhode ikke med på at den jødiske fortolkningstradisjonen er mindre “åndeliggjørende”, mindre subtil, og mer konkret enn den kristne. Mer juridisk kanskje, og i den forstand konkret og praktisk knyttet til hverdagslivet, men ofte med begrunnelse i heftige allegoriske tolkninger av den opprinnelige bibelteksten. På hver sitt vis har kirken og jødisk tradisjon fortolket hele det gammeltestamentlige offervesenet i en ny tid henholdsvis etter Jesu død og oppstandelse og tempelets fall. De kristnes “konkrete” forståelse av offerets nødvendighet har gjennom historien fra jødisk hold blitt anklaget for å være “primitivt” – altså alt for “konkret”.
Nei, definitivt ikke. Har jeg skrevet det noe sted?
Jo, nettopp.
Fullstendig enig.
hva spørsmålet “avslører” vet jeg ikke, men dypest sett angår dette spørsmålet menneskets dypeste eksistensielle angst for å være alene. Og, selvsagt, vår angst for at Gud virkelig finnes, og at jeg derfor er; ikke i kraft av meg selv og min egen selvoppholdelsesdrift, men i kraft av å være elsket. Men det er også et spørsmål som uttrykker ironisk distanse. Alle disse aspektene kommer på en unik måte til uttrykk på en gang hos Pilatus når han spør: “Hva er sannhet?”. Og det kristne svaret er å bekrefte Jesu ord: Det er Han som er Sannheten. Og veien. Og livet. Derfor er Bibelen sann.
For en kristen er Bibelen sann fordi Jesus er Sannheten. Ikke omvendt. Slik sett er og blir kristendommen bare sekundært en bokreligion. Boken er hellig, ikke fordi den har dalt ned fra himmelen eller åpenbart seg i en visjon, ikke fordi bokstavene eller språket den er skrevet på er hellig, ikke en gang fordi den er “ufeilbarlig” i sine historiske beskrivelser. Men fordi den er kappen Gud tok på seg da han ble menneske i Jesus Kristus.
Og her kommer jeg igjen tilbake til Origenes. Han sier: for dem som ikke ser Sønnens herlighet, forblir Bibelen som Jesu enkle, slitte, fattige kappe; Verken tiltrekkende eller spesielt imponerende. For dem som ser Sønnens herlighet, åpenbarer den seg slik disiplene så Jesus på fjellet; fullkomment gjennomstrålet av et blendende og rent lys.
Og da blir det feil, veldig feil, slik jeg ser det, å forsøke å overbevise om kappens fortreffelighet ved å lyse gjennom den enkle kappen med små lommelykter, slik jeg mener kreasjonistene gjør. Ikke er det spesielt imponerende, og det bidrar heller til å tilsløre enn åpenbare den sannhet som “stråler ut fra korset”.
Igjen, takk for godt svar!
Beklager min “frekkhet” med “vondt i hodet” påstanden. Jeg kommer tilbake til det.
Jeg er glad du underviser på NLA. Du trengs der, med levende tro og omsorg i studieveiledningen!
Likevel mener jeg at du, som underviser i dette, har et ansvar for å stille deg åpen for at Guds ord kanskje ikke “har feil”.
Når du sier at Bibelen ikke er et “leksikalt referanseverk”, så er dette utsagnet selvsagt riktig, men din agenda med å si dette er ikke real.
Du bruker dette polemisk overfor den som tror at alt Gud sier er riktig, også i det konkrete,( biblisisten, fundamentalisten)..
Dette uttrykket ” Bibelen er ikke et leksikalt referanseverk,” skal da oppfattes slik:
“Boken har mange feil. Den kan ikke naturfag og heller ikke historie, den roter med sine egne fortellinger og gjengir tilogmed disse unøyaktig i sine parallelltekster. ”
Historisk kritisk bibelforståelse øker denne oppfatningen, og forsøket på å sette vår tids vitenskaplige metodikk på eldgamle tekster, ga også disse konklusjonene. For å si det sånn, vår tids teologi og vitenskap har: “funnet alle disse feilene i det konkrete ved Guds ord.”
Et leksikalt referanseverk er en alfabetisk ordnet faktabok. Ingen sier at Bibelen er dette. Derfor motsies du nok sjelden på dette.
Boken er likevel så mektig at den stråler av Kristus!
Man må se ånden, ikke ordene. Ergo er våre teologiske vitenskapesmetoder idiotiske! De egner seg bare til å finne” feil” i de konkrete tekstene.
Jeg vil påstå at Bibelen er sann også i det konkrete, og at den er like vanskelig å utforske som materien med sine mange paradokser.
Si meg, er materien partikkel eller bølge? Den er begge deler. Forstår vitenskapen dette? Nei. Men den har påvist det, og den strever med hypotesene sine.
Er ordet ånd, eller materie? Guds dabar er begge deler, samtidig.
Du velger å være tro mot vår tids utdanning, og samtidig være tro mot Guds ord.
Er det et dyktig stykke økumenisk arbeid. Eller hodet er i vitenskapen og hjertet i bibelen?
Vår tids utdanning er til å få hodepine av, enten man er vitenskapsmann i opplysningstidens ånd, eller Bibeltroende.
For vår tids kunnskap svikter sine egne idealer og undergraver sin troverdighet.
Når du åpner artikkelserien med å spørre om Bibelen er sann, er det fordi du vet at dette plager enhver som kommer til våre læresteder og skolerer seg i vår tids vitenskap. Og du søker nettopp disse som plages ved å åpne artikkelen som du gjør. For du er sjelesørger, og foretrekker glede i hjertet fremfor “vondt i hodet”. Og du gir dem inspirasjon og tro på det vesentlige! Og det gleder!
Men du fjerner ikke “hodepinen”, du viderefører den.
Kreasjonistene prøver å kvitte seg med den. Hva galt er det i det? At de ikke er flinke nok? Deres lys blir små lommelykter som ikke makter mer enn å vise hvor stygg kappen er? Det er et nedvurderende utsgn, om “kappen” , og indikerer hodepinen: “Ikke lys på den, la oss slippe å se den. Det er vitenskaplig bevist at kappen er hullete, slitt og egentlig er det helt uklart om det er en kappe. Man har nå indisier på at dette egentlig var det gamle teppet etter hunden til Marduk!”
Takk for utdypninger, predikeren. Ditt anliggende trer tydeligere frem for meg, særlig i innlegget over her. Jeg vil gjerne kommentere både dette og de siste kommentarene du har skrevet i tråden etter del II, men jeg har ikke anledning til det før i neste uke.
Predikeren,
Som sagt, jeg tror jeg aner mer av ditt anliggende, i et oppgjør med troens knefall for menneskelig snusfornuft, slik du oppfatter mye av dagens vitenskapelige teologi. Forstår jeg deg rett? I så fall har jeg stor forståelse for både din frustrasjon og ditt anliggende. Og jeg tror du har helt rett i å rette frustrasjonen mot en viss type teologisk utdannelsestradisjon som vi er sterkt preget av, og som i sin streben etter å vitenskapeliggjøre teologien ofte har blandet det hele til en usalig graut av halvkvedet vitenskap og elendig teologi. Slik sett er vi i denne tradisjonen medansvarlige for at moderne ekstremgrupper som kreasjonistbevegelsen har oppstått.
Men jeg opplever likevel at du bommer med ditt skyts. Gjennom dine retoriske grep mener jeg at du dels identifiserer feil mål, og dels skyter deg selv i foten. Det er mange aspekter ved dine siste innlegg jeg gjerne skulle kommentere. Jeg vet ikke hvor mye jeg rekker, så jeg får begynne et sted, og se hvordan det barker i vei.
Du skriver:
Nei, Predikeren, du tar feil. Du tar feil av det du mener er min agenda. Du påstår at den ikke er real, det får være dine ord. Jeg står for mine intensjoner her, og jeg oppfatter meg selv som helt oppriktig i det jeg skriver.
Det er riktig at jeg skriver polemisk, og at uttrykket ”leksikalt referanseverk” også fungerer slik. Men jeg skriver ikke polemisk ”overfor den som tror at alt Gud sier er riktig, også i det konkrete”. Jeg polemiserer ikke mot enkle sjeler som tar ”alt som det står”. Jeg polemiserer mot dem som forfører de enkle sjeler og forvirrer og anfekter langt flere med sin retorikk om at bibeltroskap er identisk med omfavnelsen av en særegen modernistisk historie- og naturvitenskapsfortolkning i antitetisk form. Og jeg polemiserer mot dem som påstår at å forstå bibeltekster ”konkret” er identisk med å ”avmytologisere” dem. Jeg polemiserer mot dem som fornekter Bibelens inkarnatoriske identitet; dem som forsøker å bevise Bibelens guddommelige side ved å fornekte dens menneskelige side, dem som gjør den til et kvasiguddommelig amalgam av et kampskrift mot all verdens oppkonstruerte ateistiske konspirasjoner. Mitt engasjement er et engasjement for Bibelen og dens troverdighet, og jeg regner ideologiske kreasjonister blant dem som undergraver både Bibelens sannhet og troverdighet.
Det er rett og slett viktig for min tiltro til Bibelens troverdighet at jeg anerkjenner dens menneskelige side. Det vil si at den ikke bare er 10, 60, eller 90 % menneskelig; Den er 100% menneskelig, slik Jesus Kristus selv er det. Kreasjonistene er i mine øyne lik selvlærte kirurger som legger Jesus på operasjonsbordet for å finne frem til organene som ”beviser” hans guddommelighet.
Jeg skriver ikke at ”Bibelen ikke ”kan” naturfag eller historie” (hva vi nå enn forstår med en slik setning). Det jeg mener er at Bibelen (heldigvis) viser alle mulige tegn på å være skrevet at mennesker av kjøtt og blod. Det vil si, mennesker som levde på bestemte steder, til bestemte tider, som tilhørte visse grupper, familier, klasser, med visse religiøse funksjoner, osv osv.
At de bibelske tekstene viser tegn på at de har blitt til i et konkret miljø, i en konkret kontekst, at de er i dialog med omkringliggende kulturer, andre tekster osv, gjør skriftene mer troverdige, ikke mindre. Hvordan skulle vi forholdt oss til en ”Bibel” som var skrevet av mennesker som kunne vise til at usynlige vesener hadde visket til dem at ”om 2500 år vil menneskenes forskning ha kommet frem til at …”
Jeg tror også at Bibelen er guddommelig. At den er ”innblåst” av Guds Ånd, som Paulus uttrykker det. Ikke slik at den manipulerer mennesker til tro gjennom spektakulære bevis på dens overnaturlighet, slik kreasjonistene hevder, og slik folk som Richard Dawkins krever at den må for å være troverdig. Men slik at den som 100% produkt av den kulturen og de forestillinger den vokste frem blant, gjennom et lite folks stadig mer avklarte relasjon til én guddom, viser seg å være deltagende i en prosess som historiens Herre selv har ledet og forberedt for sitt eget komme til verden.
Bare Han er i stand til å åpne bokrullen og tolke dens guddommelige innhold. Bare Han er i stand til å forene de komplekse og mangetydige gudsbilder og historier som fremtrer i boken. Bare Han er i stand til å vise at det vi trodde var den tyranniske, grusomme og hevngjerrige gud, er menneskets egen pisk, sammenvevd av hovmot, selvdyrkelse og forakt for egen og andres svakhet.
I Ham ser vi klart at når vi trodde det var Gud som egget David til å fremheve sin mektighet og sole seg i glansen av den (1. Sam 24,1), så var det i virkeligheten Guds motstander som egget ham (1. Krøn 21,1). Bare Jesus Kristus samler alle trådene av gudsbilder i ett eneste (tanke)kors, et tveegget sverd som gjennomborer menneskehjertene. Bare i Ham er det mulig for meg å lese Bibelen som Guds ord, som Guds tiltale, til meg.
Skriftene, og hele den jødiske tradisjonen, representert ved ”heksateuken” (de fem mosebøkene + Josvas bok), de seks “skapelsesdagene”, eller de seks karene med vann (Joh.2,6), breddfulle og klare, lå der ferdige til Jesu komme. Men bare han, bare han, kan gjøre vann til vin.
Og denne Gud, som åpenbarer seg i Jesus Kristus, er ikke en uklar, fjern, forhistorisk dommer- og skaper-figur som svever over tekstene et sted, men den helt konkrete, nære Gud, som gjennom kirken og hele det forråd av skatter hun forvalter gir seg helt til meg, for meg. Som deltar i mitt liv, her, nå, og inviterer meg til å delta i hans.
Jeg kunne brukt andre polemiske uttrykk også: Bibelen er ikke en kokebok, ingen teoretisk avhandling, ikke en samling romantiske eventyr. Den er blodig alvor, for Gud og for meg. Ikke i voldelig og morderisk forstand, slik mange enkelt og triumferende kan ”bevise” av løsrevne tekster, men i overgivelsesforstand, både for Gud og meg
Men, selv om tekstene taler til meg, er den ikke en gang min bok. Den er kirkens bok, fordi det er hun som har gitt meg den; og det er hennes Kristus den vitner om, uansett hva jeg måtte mene at den ”egentlig” handler om, både i “konkret” og ”abstrakt” forstand.
Jeg fortsetter litt innimellom her,
Dette sitatet virker litt usammenhengende for meg. Man må se ånden, ikke ordene skriver du. Og antyder dermed en mening utover det “konkrete”, biblisistiske, som er viktigere enn selve ordlyden?
Ut fra hva du ellers skriver om konkret betydning, ville jeg tro at du kunne ha formulert deg mer konsistent ved å si: Man må se ånden i og gjennom ordene. Altså se hvordan de konkrete ordene peker mot en dypere virkelighet, uten dermed å miste sin konkrete mening. Og her er vi altså midt inne i oldkirkens debatter om bibelforståelse, hvor Origenes sin lesning fikk så stor betydning.
Hans forståelse av bibeltekstene kan sammenlignes med slike bilder som ved første øyekast kan se merkelige og uklare ut, men om vi stirrer lenge på dem, fremkommer det plutselig et tredimensjonalt bilde. Det er dette tredimensjonale bildet Ånden har ment å tegne gjennom Bibelens tekster, slik Origenes forstår dette. Om vi bare forholder oss til to dimensjoner, er det på dette nivået riktig at enkelte detaljer virker uklare og feilplassert. Ikke bare virker de slik, de er også feilplassert om meningen var å fremstille kun de to dimensjonene. Men nettopp disse “feilplasseringene” skal få oss til å “stirre lenge nok” på bildet, slik at vi oppdager hvordan disse detaljene nettopp tjener en dypere dimensjon, og dermed allikevel passer perfekt inn, når vi oppdager denne dimensjonen. At de er “feil” for eksempel på det historiske plan, betyr ikke at Ånden har rotet det til, slik “todimensjonale lesere” vil mene, men at Ånden på forunderlig vis har lagt til rette for at den som virkelig søker sannheten i tekstene henledes mot å oppdage tekstens tredimensjonalitet.
Slik fastholder altså Origenes at de historiske “feilene” hører med, ikke som tilfeldig rusk vi skal se bort i fra, men som nødvendige detaljer i henhold til Skriftenes tredimensjonale hensikt. At de er nødvendige, faktisk, for Bibelens ufeilbarlighet, for at det tredimensjonale bildet, nemlig fremstillingen av Guds Logos, Guds visdom i Jesus Kristus, skal fremstå slik Gud ved sin Ånd har hatt til hensikt.
Det blir litt kronglete når vi skriver i flere tråder samtidig, så jeg forsøker å samle opp kommentarer til innleggene dine i tråden etter del to også her:
Det er klart at Origenes kan sin Platon, svært godt, faktisk, og at han anvender både retorikk og logikk, slik du skriver i en annen kommentar. Slik vi alle anvender retorikk og logikk i vår argumentasjon, og slik du også gjør når du skriver om mitt Origenes-sitat at “dette er logikerens resonnement”. Og utdyper det, slik jeg forstår deg, med at dette er resonnementet til en som lar sin egen fornuft overstyre Skriften, og dermed nedvurdere dens autoritet i det “konkrete”.
Mitt tilsvar er altså at du tar veldig feil i din retoriske båsplassering av Origenes. Om du skal sette merkelapp på ham vil “mystiker” passe langt bedre. Han legger enormt stor vekt på den relasjonelle, tilbedende, livsforvandlende dimensjonen ved kristendommen, og har hatt svært stor betydning for kristendommens mystiske tradisjon, ikke minst for Høysangens plass som et helt sentralt skrift.
Hele hans teologiske og filosofiske univers springer ut av denne mystiske forståelsen av kristendommen, og det er her kirken senere mente at han “blomstret for vidt” for å si det slik, og fant det nødvendig å kutte av noen greiner i hans vidløftige filosoferinger. Men, beklager; tørr, snusfornuftig logiker er omtrent såpass langt fra virkeligheten som det er mulig å komme når det gjelder forståelsen av Origenes.
Men altså: våre idiotiske teologiske vitenskapstradisjoner som bare egner seg til å finne “feil” i tekstene. Jeg forstår frustrasjonen, men vil likevel spørre: Hva er problemet, vitenskapen eller teologien? Slik jeg leser din argumentasjon i innleggene dine, blir den litt for enkel. Vitenskapen er tåpelig fordi den mangler ydmyket. Den er påståelig, den leter etter feil, den forstår ikke at Gud og hans ord slår vitenskapen ned i støvlene. Samtidig etterlyser du kunnskap, fornuft, vitebegjær, osv, altså det som driver menneskene til – nettopp – vitenskap.
Jeg oppfatter det du skriver slik at du på den ene siden kan sette “vitenskapen” retorisk i bås, og “avsløre” den som barnslig, arrogant og annenrangs, mens Gud og hans ord – og dermed du, vet bedre. Du mener at naturfagbøker bør være ydmyke med hva vi “vet” om verdens opprinnelse, men du godtar at kreasjonistene mener de “vet”? Det er her jeg mener at du skyter deg selv i foten. Vitenskapen er simpelthen det verktøyet vår kultur har utviklet for å på best mulig måte beskrive, forstå, dokumentere og utvide vår forståelse av virkeligheten. Ja, mangel på ydmykhet er et utbredt menneskelig fenomen, definitivt også i vitenskapelige sirkler, men en hel rekke vitenskapelige kriterier er nettopp etablert for å kreve ydmykhet, nøkternhet, presisjon, dokumentasjon osv, for å begrense mulighetene til fri fantasi, til ideologisk styring, osv osv.
Det er klart det finnes uendelig mengder ideologisk styrt vitenskap, verden flyter over av det, særlig i populariserte varianter. Og dette avløres og tilbakevises gjennom anvendelse av vitenskapelige kriterier, ikke gjennom påstander som kun er begrunnet i konkurrerende ideologier.
Mer om teologien senere.
Takk for svar.
Jeg blir stort sett kjempeglad for din gode iver!
Men jeg skal prøve å uttrykke meg mer presist. Jeg er ikke kreasjonist, og jeg har altfor liten kunnskap om dem til å ha noen mening om dem.
Jeg har opplysningstidens idealer i det vitenskaplige , slik at jeg ikke liker fusk av noen sort, som økonomisk vinning, politisk styring og egen prestisje , det bare ødelegger vitenskaplige agendaer. Jeg tror at Bibelens konkrete utsagn ofte vil møte “sann og ekte” vitenskap, og at de vil trekke sammen.
Hele vår vitenskap har røttene i de hellenistiske tanker om årsak virkning og logiske resonnementer. GT er ikke i denne greske tradisjonen.
De gamle magere, de gamle “hemmelige” skoler og de astrologiske tradisjoner hadde stor utbredelse for sine vitenskaplige aktiviteter. Jeg mener ikke å si at noen av disse retningene var bedre enn andre, og det er nesten bare hellenismen og astrologien vi kan litt om i våre dager, men vitenskaplige idealer skifter, og jeg tror at Bibelen har et glitrende forhold til enhver sann viten, som en kunstferdig slepet diamant.
Men du trekker frem utsagn av Origenes hvor den som leser det forstår hvor dum han er når han tar ordet konkret.
Det reagerer jeg på. For da pirker du nettopp i den troendes ” hodepine” :” Er Bibelen sann, selvom den” kolliderer” med “vitenskapene”?
Og det du og Origenes er enige om, er at alt er symbolsk og stråler av Kristus, og det er flott og mer enn nok å bygge troen på, men det fjerner ikke hodepinen.
Takk for respons, Predikeren. Jeg er glad for at du oppfatter mitt engasjement som positivt. Og; fint at du presiserer.
Litt om teologien og om hodepinen, før jeg gir meg i denne omgang:
Til kristendomsstudenter her på NLA har jeg pleid å si:
Om du vil bli teolog, er det ikke tilstrekkelig å studere teologi, verken her eller ved andre akademiske institusjoner. Å bli teolog er mer krevende enn som så. Og så siterer jeg ofte 300-tallsmunken Evagrius, som sier: – En teolog, er en som ber i Ånd og sannhet, og den som ber i Ånd og sannhet, er en teolog. Videre siterer jeg gjerne Martin Luther, som sier: – Ingen blir en teolog uten bønn, meditasjon og anfektelse (oratio, meditatio, tentatio). Og så kan jeg tilføye, delvis ironisk, men også i alvor, at det vi er særlig gode på i den dominerende akademiske teologiske tradisjonen er å bidra til anfektelsen …
At jeg kan si dette i alvor, og stå for det, er at jeg tror Luther har rett på dette punktet: Anfektelsen er nødvendig for å bli teolog. Ingen blir en god teolog gjennom å surfe i en strøm av ferdiglagde svar og løsninger, uten å kjempe seg frem til en integrert forståelse av hvorfor kirkens tro henger sammen slik den gjør. Kristen tro kan være enkel, barnlig og ukomplisert, men kristen tro er ikke en lettvint tro. Om den er sann, relaterer den seg til alle avgrunner i menneskesinnet, og alle avgrunner i den menneskelige historien, og den som vil bli teolog, må følge troens veier inn i avgrunnene. Som en eldre kollega av meg har uttrykt det: En teologs viktigste oppgave er å bære anfektelse på vegne av andre.
Og det er derfor en teolog også trenger å gå inn i de akademiske sidene ved teologien. Det er overhode ikke tilstrekkelig, men det er nødvendig. Det er nødvendig å trenge inn i og forstå de spørsmålene som den moderne akademiske tradisjonen stiller til troen og teologien, uten å omgå dem med lettvinte løsninger. Det er nødvendig å lære akademisk redelighet og akademisk modenhet, å ta spørsmålene vår kultur stiller på alvor, og bidra til at spørsmålene belyses og reflekteres rundt. Vel kan vi oppfatte mange av spørsmålene som tåpelige og vrange, og med åpenbart ideologisk motiverte spark, men Jesus besvarte ofte nettopp den type spørsmål, og mye av Jesu lære, i følge evangeliene, er bevart som svar på spørsmål stilt med svært blandede motiver. Og her er den vestlige akademiske tradisjonen som arbeidsredskap vår venn, ikke vår fiende, fordi den opplærer oss til saklighet, ryddighet, dokumentasjon, osv. osv, og den er, uansett hvordan man vrir og vender på det, tilspisset nettopp i en kultur preget av kristendommen.
Men hodepine, ja, det er klart vi bidrar til den, om man kan beskrive anfektelsen som sjelelig og åndelig hodepine. Og hjerte-smerte. En bibelsk vismann som på bakgrunn av ditt nick muligens står ditt hjerte nær, skriver: “Den som øker sin kunnskap, øker sin smerte.” En akademisk institusjon bidrar slik til økt smerte, om den virker i tråd med vismannens ord. Og en kristen akademisk institusjon har ingen enkle snarveier i form av smertestillende medikamenter å foreskrive. Her skiller de fleste av oss lag med kreasjonistene, du har rett i det, fordi vi oppfatter en slik løsning som uredelig. Om kirkene bidrar til å gi gode rammer for sine studenter i å håndtere smertene, er en sak for seg, det er nå så ymse for å si det mildt. På mange måter vil jeg si at de teologiske fakultetene og høyskolene i Norge fungerer akkurat som de skal om de fokuserer på å holde et høyt akademisk nivå, en åpen faglig diskurs, og en åpen og god kontakt med andre faglige miljøer. Ropet fra de teologiske studentene i dag vil jeg si i mye større grad er rettet mot det kirkelige rommet utenfor fakultetene og akademia. Hvor er kirken?? Her er hver enkelt stort sett overlatt til å finne sine svar, og dét, skal jeg si deg, kan ofte resultere i heftige hodepiner.
Så vidt meg bekjent er kreasjonisme-fenomenet som ideologi lite utbredt i Norge (selv om mange troende nok kan være litt usikre på hvordan de skal tenke om dette med skapelsen og Darwin). Men en representant som tydeligvis har vært aktiv på nettet med å fremme denne ideologien over lengre tid – og som også holder seg til en streng verdenshistorisk/eskatologisk kronologi hvor staten Israel har en sentral rolle – viser her en mer trist enn interessant utvikling ved å ende opp med å åpent avvise det alle kirker er enige om er apostolisk kristendom. Overraskende er det imidlertid ikke. For her er det nemlig tallenes logikk og Bibelens “historiske skjema” som skal gå opp. Mens Kristus, slik Paulus og de første kristne forkynte ham, forsvinner ut av bildet.