Født kriminell? Biologiens og psykologiens makt
Abdemalek Bayout erkjente i 2007 at han hadde knivstukket en mann slik at han døde. For drapet ble han dømt til 9 år og 2 måneders fengsel. Nå har dommer Pier Valerio Reinotti i den italienske byen Trieste redusert straffen med ett år, fordi Bayout skal være bærer av genvarianten som er lenket til voldelighet.
Folk som er født uten genvarianten MAOA, eller med defekter i denne, kan ha forskjeller i hjernen som lettere kan få dem til å rakne under press, ifølge en artikkel i New Scientist. Genet produserer ensymet oxidase-A, og mangel på dette kan føre til aggressiv oppførsel hos menn, heter det.
Jeg merker meg denne historien, det er første gang jeg har hørt om at genetisk disposisjon for kriminalitet har blitt tatt hensyn til i en rettssal. Når saken er verdt å dvele ved, er det fordi dette neppe er utslag av én italiensk dommers pussige oppfatninger. Jeg spår at vi snarere ser begynnelsen på en trend.
Både naturvitenskapene og samfunnsvitenskapene forsøker å avdekke lovmessige sammenhenger. Innen feltene nevrobiologi, psykologi, evolusjonspsykologi og sosiologi, for å nevne noen, er det mennesket selv som er studieobjekt. Disse vitenskapene forsøker å gi årsaksforklaringer av menneskelig atferd. Å vise til menneskets frie vilje utelukkes av den vitenskapelige metoden: Kun forklaringer som viser at atferden skyldtes tilgrunnliggende disposisjoner, er aktuelle. “Du er røyker, og vi kjenner 80% av årsakene til at du er dét: Foreldrene dine og flere i omgangskretsen røyker, du bor på Oslo øst, du er kvinne i 20-årene, og så videre.” Og merk at vitenskapen aldri vil kunne tilskrive de siste 20% til ditt frie valg. Denne prosenten vil gradvis nærme seg null ettersom vi får kartlagt enda flere av årsakssammenhengene (genetiske faktorer, for eksempel).
I dette lyset er det ikke overraskende at forskerne har funnet et “voldsgen”. Man vil finne flere slike kriminalitets-disponerende gener, og fristelsen til å unnskylde forbrytere med henvisning til deres uheldige gensammensetning vil bare øke.
Hvis du er bærer av voldsgenet, er da din frie vilje innskrenket? Det er et komplisert spørsmål. Spesielt interesserte anbefales Kristoffer Brodwalls tekst om dette på Morbus Norvegicus. Han konkluderer slik:
En mer moderat konklusjon er derfor at vår biologi og omgivelser ikke styrer hvilke valg vi faktisk gjør, men legger premissene for hvilke valg vi kan gjøre. Vi er frie til å velge i det handlingsrommet som arv og miljø legger til rette for oss.
Mer fra denne skribenten
- Tro og helse – hva sier forskningen?
- Fri oss fra “kristne verdier”!
- Født kriminell? Biologiens og psykologiens makt
- “Den svake Gud”
- Modernitetens mørke natt
- Leger og ytringsfrihet
- Konsekvensetikk – ateismens foretrukne etikk
- Dødshjelp på skråplanet
- Dødshjelp og allmennmoral
- Autonom inntil døden?
- Dødshjelpens utfordringer kan møtes
- Bør vi tillate eutanasi i Norge?
- Selvbestemmelse til det siste
- Aktiv dødshjelp: Tro og fornuft.no vs. Fremskrittspartiets Ungdom
- Gud og objektiv moral
- Liberalisme og religion
- Obamas evangelium
- En mirakuløs skribent om mirakler
- Blir kritikk av islam straffbart?
- Et middels godt argument mot dødshjelp (eutanasi)
Abonnér på denne skribenten
Bare en generell kommentar. En som mer generelt må ha drøftet dette temaet tidligere, var tilgjengelig for spørsmål i etterkant av dette foredraget. Jeg spurte et enkelt spørsmål: Dersom vi har en skål med pærer og epler, og jeg velger en pære: Kunne jeg i stedet valgt et eple?
Han hadde parat et svar:
1) Fri vilje er handlinger i tråd med det som finnes i meg av blant annet verdier.
2) Gitt akkurat de samme forutsetningene kunne jeg valgt det andre, man kan tenke seg at dersom man er på vippen mellom å velge det ene eller det andre, vil støy i tankeprosessene kunne avgjøre utfallet.
3) Til syvende og sist bunner vilje i biologisk og kjemisk determinisme og kvantefysisk indeterminisme, og at ingen av dem gir frihet.
Som dermed ser ut til å være uenig med Brodwall.
Med 3) benekter han da menneskets frie vilje, en grovt kontraintuitivt konklusjon. Jeg mener også at han med 2) skylder oss en skisse av forklaring på hvordan du nettopp kunne valgt det enen eller det andre – det holder ikke å bare postulere at du har det valget.
Ja, han benekter vel at tanken, og dermed viljen, er fri.
Eksempelet med pærer og epler blir egentlig for enkelt, slik det foreligger, fordi en som har fri vilje vil velge det han har mest lyst på. Så spørsmålet blir da “hva har han mest lyst på?” Og det er selvfølgelig en sum av hans tidligere erfaringer og den tilstanden han er i når han gjør valget, som naturligvis begge er produkter av tidligere hendelser. Samt personens evne til å summere og vekte nevnte hensyn, og den evnen er biologisk gitt. Dermed vil et slikt valg selvfølgelig være forutbestemt (=deterministisk).
Hvis man skal gjøre det hele mer komplett og komplisert må man også stille spørsmål som “hva ønsker han å oppnå?” (For det kan jo komme inn hensyn som at man ønsker å være høflig ovenfor menneskene som er rundt, som han kanskje antar foretrekker epler, og at han derfor tar en pære selv, osv så langt den frie fantasien strekker til). Og det er egentlig det vilje dreier seg: Intensjoner for hva som skal skje i fremtiden. Eksempelet over dreier seg om preferanser for nåtiden.
Når man lurer på om det finnes fri vilje, kan en god tilnærming derfor være å spørre hvorvidt tanken er fri, som Peter nevner. Og det svarer egentlig ikke professor Storm på, slik eksempelet med epler og pærer refereres her. Dersom noen skulle hevde at den frie tanken ikke finnes, vil de vitenskapelige bevisene for en slik påstand være av stor interesse. Jeg kan nemlig ikke skjønne hvordan man kan konstruere et vitenskapelig eksperiment som skiller på kvantefysiske tilfeldigheter (kvantefysisk indeterminisme) og frie tanker/ valg, ettersom begge nødvendigvis vil føre til en uforutsett handling/ hendelse som utfall på eksperimentet. Jeg vil derfor påstå at det er vitenskapelig umulig å bevise eller motbevise fri vilje/ tanke. Men det ville være spennende å høre begrunnelsen, dersom noen har grunnlag for å motsi meg på det.
Genforskeren James Watson sammenfattet sin gentro slik i tidsskriftet Time(1989):” We used to think that our fate was in the stars. Now we know, in large measure, our fate is in our genes.”
Denne troen var sterkt utbredt siste halvdel av 1900tallet, særlig fra 70tallet og utover. Både lærebøker og media forteller oss om genenes allmakt: Snart kan vi delta i designet av fremtidens planter og dyr, trodde vi, og visjoner om menneskedisegnere flommet i science fiction. Hvor raskt disse visjonene kunne bli reelle, avhang av hvor raskt man kunne kartlegge det menneskelige genom.
11 februar 2001 var dette store vitenskaplige arbeidet ferdig. Da hadde over 40 land med hundrevis av forskere arbeidet med dette i 13 år. Det var to storaktører: Det offentlig finansierte Human Genom Organisation (HUGO) og det privat finansierte Celera Genomics. De avsluttet prosjektet samtidig og presenterte sine resultater henholdsvis i tidsskriftene Nature og Science (15 og 16 februar 2001). Denne forskningen ga ikke noen flere holdepunkter for gentroen, tvert om mistet deres tro ethvert grunnlag. Derfor ble det ganske stille i vitenskapsmiljøene etter denne gigantiske forskningen som ikke førte dit man ønsket.
The Observer skrev i sin pressemelding om resultatene:” Man and women behaving badly? Don’t blame DNA.”
The New York Times i sin pressemelding: “Long-Held Beliefs Are Challenged By New Human Genome Analysis.”
Aftenposten i sin (11/2): “Vi får stadig færre gener.”
Gentroens hovedaksiom : “at årsaken til organismen ligger i genene” hadde ikke fått støttepunkter overhodet, tvert om!
Forskning.no skrev nå at maisgenomet er kartlagt. Det var 150 forskeres arbeid i 4 år. Også her er det helt andre retninger innen genteknologien som får spennende matriell og støttepunkter, mens de materialistiske gentroende som ønsket å beherske naturen ved hjelp av DNAet må ta seg en tenkepause.
Peder Tyvand, professor i fysikk, har skrevet en bok som heter Darwin 200 år – en festbrems. Denne boken tar omfattende for seg hvordan darwinismens massive indoktrering i samfunnet har brakt forskningen på et blindspor: man har tatt det som et faktum at evolusjonsteorien er korrekt, og at det er genene som er den egentlige “Gud”. Et eksempel på dette er hvordan man tror man kjenner dna- koden, som egentlig ikke eksisterer i det hele tatt. Dna- koden er ikke en informasjonskilde, men en informasjonsbærer, noe som tilsier at informasjonen kommer utenfra, eksternt.
Når det gjelder det genet: etter og ha gått mange år på universitet så tenker jeg selv helt annerledes om notiser om forskningen i avisene. Alle slike forsknings-grupper er nødt til og produsere noe, for og få videre pengestøtte. Hvis de ikke produserer noe, så må de legge inn årene.
Menigmann har ingen mulighet til og etterprøve dette genet. Jeg tror ikke det finnes noe volds- eller pedofiligen.
Peder Tyvand er et friskt pust fra universitetsmiljøet.
Likevel trenger ikke genetikken hjelp fra “andre” teoretikere for å vise at Darwinismen er ubrukelig som grunnlag for nye forskningshypoteser, det ble godtgjort 11 februar 2001, da kartleggingen av det menneskelige genom var ferdig. Det er nok å be dem selv redegjøre for deres egne forskningsresultater.
Nå som også maisgenomet er kartlagt, er de resultatene som “legger darwinismen død”, sterk videreført!
De som tviholder på darwinistiske teorier bør idet minste respektere sine egne svært seriøse forskningsresultater.