Det kan sikkert diskuteres om og når samboerskapet er blitt så lovregulert og forpliktende at det i praksis er et ekteskap med et annet navn. Også det faktum at det norske ekteskapet har fått et endret innhold, gjør det litt mindre selvsagt hvor grensen skal settes. Det som er litt interessant er hvordan framtidige prester kan demonstrere en nærmest total likegyldighet for teologien når de tar stilling i et teologisk spørsmål.

I Norge er dette et særtrekk ved statskirken. Katolikkene har ikke slike problemer, der er det noen som bestemmer og definerer, mens resten må innrette seg. Frikirkene har ikke slike problemer ennå, påvirkningen de mottar fra samfunnet er fortsatt relativt begrenset. Men i Den norske kirke finnes miljøer med den forståelse at kirken er et begrep uten objektivt innhold, derfor kan og må vi fylle det med vårt eget helt personlige og private innhold. Teologi er egentlig totalt uinteressant, veiledende kriterier skal ikke fastsettes, kirken er og blir et rom for de personlige standpunkters utfoldelse, for religiøsitet og tro med liten t. Det er dette det innebærer å være en åpen og romslig folkekirke.

Hvor kommer dette fra? Hvorfor har noen forvekslet det å ha en åpen dør med det å være uten vegger? Hvorfor har man tenkt at kirken må tømmes for ideologisk innhold for å få plass til mennesker?

I går tok A-magasinet opp den norske debattkulturen. Knut Olav Almås kommer inn på at Norge er preget av janteloven, noe som innebærer «en voldsom hårsårhet overfor kritikk». Tonje Egedius kaller det «en kultur som higer etter konformitet og mangler åpenhet om kontroversielle spørsmål».

Selv om ingen av dem nevnte kirken, går det an å skimte konturene av en årsak til sviktende ideologisk forankring i kirken: Når det kommer til de virkelig kontroversielle spørsmålene er vi umåtelig redde for å tråkke folk på tærne ved å si at vi faktisk mener noe som de kanskje ikke mener (og det å tråkke folk på tærne er jo det motsatte av kirkens oppgave…). Dessuten er vi kanskje minst like redde for selv å bli avslørt som ideologiske avvikere i de spørsmålene som flertallet alt har gjort seg opp en mening om.

Det ville være synd hvis vi i framtiden måtte konkludere med at janteloven tok knekken på kirken.

Faksimile: Aftenposten.no

Det sier seg selv at et barn har mindre utviklet evne til kritisk refleksjon enn et voksent menneske. Barnet kan i mange tilfeller påvirkes til å si, gjøre og mene nær sagt hva som helst. Helgens episoder i Oslo gjør det naturlig å stille spørsmål om i hvilken grad barn kan og bør skjermes for engasjement og synspunkter hos voksne som går over grensen for det ekstreme.

De fleste er enige om at voksne som med overlegg utsetter barn for fare, ikke er skikket til å være foreldre. Etter manges oppfatning er dessuten en anstendighetsgrense passert når barn blir smurt inn med blod og dels utsatt for sterke inntrykk fra sinte voksne, dels oppmuntret til selv å gi uttrykk for rasende følelser i det offentlige rom. Slike hendelser representerer ikke bare en emosjonell belastning, de avslører også at barnet er gjenstand for påvirkning som vil kunne gi det problemer med å tilpasse seg fellesnormer i et demokratisk samfunn.

Det synes imidlertid å være bred enighet om at staten ikke har mulighet til å gripe inn med tvungne tiltak i slike situasjoner. Da ville man i så fall fått mye å ta tak i. Også i norsk og vestlig sammenheng finnes grupper som utsetter barn for like sterke emosjonelle inntrykk. Hva skal man mene om barn og unge i Smiths Venner som påvirkes til å hulke fortvilet over sin synd på offentlige møter, eller barn i karismatiske menigheter som manipuleres til å tale i tunger og «falle i ånden»? Eller hva skal man mene om oppdragelse som kanskje utilsiktet skaper hat og nedlatenhet mot mennesker med et annet livssyn eller livsførsel, eller mistenksomhet og frykt for omgivelsene? Også mange kristne barn blir tilført verdier som vil kunne gi dem problemer med å finne seg til rette i samfunnet.

Som nevnt kan vi selv ikke i Norge rope på staten hver gang vi møter holdninger vi ikke liker. Derimot kan vi oppmuntre hverandre til refleksjon rundt temaet. Det er en selvfølge at foreldre har rett og plikt til å påvirke sine barn med verdier de setter høyt. Religiøs og politisk påvirkning, samt kulturelle holdninger, er en del av dette. Spørsmålet er på hvilken måte dette gjøres, og om det finnes et korrektiv for denne verdipåvirkningen.

Selv om aviser som Vårt Land har skrevet om saker som kan knyttes til temaet, synes jeg det har vært for taust om dette i kirkesamfunnene og organisasjonene. Vekten har ligget på den positive siden av trosformidlingen: «Hvordan formidle kristne verdier til barn.»

Andre viktige tema synes dessverre å være henvist til faglitteraturen og smale intervjuer med psykologer: Hvor går grensen for manipulasjon i trosopplæring for barn, for eksempel? Hvordan kan vi hjelpe barn med å kombinere motsetningene mellom det religiøse verdensbildet som preger familien og trosfellesskapet, og det pluralistiske mangfoldet i samfunnet? Hvordan lære barn respekt og aksept for annerledes tenkende, samtidig som egne verdier er klart avgrensede?

Selv har jeg flere spørsmål enn svar. Det tror jeg at flere foreldre har. Bør dette tas tak i, også av kristne organisasjoner og trossamfunn?

Artikkelen er også publisert i Vårt Land, 16. januar 2009.

Etter min oppfatning hadde Jespersen mer å melde i denne monologen enn i mye av det andre han sier. Slik tolket jeg den:

Noen jøder har blitt sinte på meg fordi jeg spøkte om historien deres i forrige program. Jeg mener vi må tåle litt spøk på bekostning av alle grupperinger i samfunnet. De fleste av dem har ting i sin kultur og historie som unektelig kan virke komiske, og som vi må kunne le av. Det er minoriteter i Norge vi ler mye mer av enn jødene, som samer, somaliere og andre muslimer. Ved stadig å innta en offerrolle, gjør jødene seg selv en bjørnetjeneste.

Grunnen til at vi kan le av gamle antisemittiske påstander, som at jødene drepte Kristus og at dere er griske pantelånere, er at ingen tar slike påstander alvorlig lenger. Den formen for jødehat som nynazister og ytterliggående muslimer står for er dessuten så uintelligent at heller ikke den blir tatt alvorlig. Ikke minst kan den handle om misunnelse fordi jødene har bidratt så enormt innenfor vitenskap og kultur.

Derimot må jøder og israelere tåle politisk og moralsk kritikk for feil som Lillehammer-drapet i 1973 og for sin behandling av palestinerne i Midtøsten. Selv om denne kritikken er grovt forenklet, er den både fortjent, og en form for kritikk som dere må regne med. Den har ingen ting å gjøre med at dere er jøder, og bør ikke avfeies som antisemittisme.

Kirkeledere og andre som blir oppbrakt, gir kanskje først og fremst et signal om at de ikke er så veldig fortrolig med Otto Jespersens form for humor og satire. Om humoren hans er god, er imidlertid en helt annen sak. Skal vi tolke sårede jøder like velvillig som jeg her har tolket Otto Jespersen, blir deres tilbakemelding til ham omtrent sånn (NB: I likhet med utsagnene ovenfor, står også dette for min regning):

Til Otto Jespersen.

Vi tror ikke du har forutsetning for å forstå hva det gjør med et menneske å ha en flere tusen års lang historie av forfølgelse bak seg. Vi tror ikke du innser betydningen av å bare for en mannsalder siden ha fått de fleste av sine familiemedlemmer myrdet, å nesten ha blitt utryddet som folk. Selv synes du kanskje det er lenge siden, du var jo ikke født da. Men for oss som opplevde det, føles det som det nettopp har skjedd.

Du synes vi må slutte å innta offerrollen, den kler ingen, mener du. Ok, det kan hende du har rett. Samtidig skal du tenke på at mennesker har opplevd langt mindre overgrep enn vi, uten å klare å reise seg igjen. Må vi ikke egentlig selv avgjøre når vi er klare for å le av det som skjedde? Vi måtte le og danse på kommando under krigen. Det gjør vi ikke igjen.

Det var ganske mange nordmenn som stilltiende godtok det nazistene gjorde mot oss under krigen. Er det det beste for dere, at dere selv tar initiativet til å slå en strek over de ugjerningene som deres foreldre, landsmenn og trosfeller har gjort mot oss? Kan du forstå at vi tolker det som manglende forståelse for alvoret og rekkevidden av det som skjedde? Ser du ikke at nettopp en så lettvint holdning til andres lidelse gjør at overgrep skjer igjen og igjen?

Saken er ikke fullt så enkel som at “vi jøder må tåle en spøk, som alle andre”. Historien viser det. Beklager, men vi tør ikke basere oss på din overbevisning om at verden har blitt mer sivilisert nå, at holocaust og progromer aldri vil skje igjen. Vi har vist tillit til mer overbevisende “venner” enn deg. Det har kostet oss ganske mye.

Derfor beklager vi at vi må anmelde deg.  Det handler om at noe er større og viktigere for oss enn din humor. Om du tar det personlig, er det ditt problem. Vi kan for vår del ikke la være å ta det personlig.

Sæterbakken kaller den massive norske enigheten en «skremmende konsensus», og mener at man så bort fra hensikten med å intervjue Irving: Å konfrontere hans ståsted. Han er uforstående til at nettopp forsvarere av ytringsfriheten kritiserte invitasjonen så sterkt.

Jeg regner med at både Sæterbakken og mange andre er inforstått med hva ytringsfrihet innebærer: En rett til å fremme synspunkter, men ikke en plikt til å hjelpe alle synspunkter fram. Visse synspunkter kan det være moralsk plikt å ikke skaffe talerstol til. Selv en kritisk konfrontasjon kan representere en talerstol, og jeg antar at det var her veiene skiltes: Noen mente invitasjonen ville være å trekke Irving inn i varmen, mens Sæterbakken kan ha ment at en åpen diskusjon med ham ville svekke hans synspunkter. Hvor vanskelig det kan være å trekke grensene fikk vi et eksempel på da NRK litt senere selv intervjuet Irving. Svært få kritiserte at dette intervjuet ble foretatt.

Det kan være interessant å se litt på diverse «boikotter» i kristennorge i lys av Irving-boikotten. For noen uker siden ble det for eksempel litt oppstyr rundt at Indremisjonsforbundet ikke ville leie ut leirstedet sitt til en prest som hadde et liberalt homofilisyn. Sett fra Indremisjonsforbundets ståsted er dette i langt mindre grad et grensetilfelle enn i Irving-boikotten, da det ikke var snakk om å boikotte en kritisk konfrontasjon. I stedet avsto man fra det motsatte, nemlig et samarbeid. Det kan stilles spørsmål om dette i det hele tatt kan kalles boikott. Om Volvo for eksempel avviste et samarbeidframstøt fra Lada, fordi dette ville svekke Volvos omdømme, ville svært få kalle dette for en boikott av Lada. Enhver organisasjon har en plikt til å velge samarbeidspartnere som tjener organisasjonens formål, og unngå det motsatte.

Indremisjonsforbundet oppfordret også til å avstå fra deltakelse på den nevnte prestens gudstjenester. Igjen kan man spørre seg om boikott er ordet. Personlig er jeg ikke å se på møtene til adventistene i Drammen. Deres forkynnelse avviker for mye fra mitt ståsted til at den er interessant for meg. Boikotter jeg dem for det? Uansett må Indremisjonsforundets medlemmer selv bestemme grensene for hvilken forkynnelse de ønsker å slutte opp om. Spørsmålet om hvorvidt begrunnelsen er teologisk holdbar er interessant, men underordnet.

Vi fikk et mer tydelig eksempel på boikott da en lokal leder i Norsk Luthersk Misjonssamband for noen år siden gikk sterkt ut og oppfordret til la være å handle i Rimi-butikker. Årsaken var at Stein Erik Hagen er homoliberal. Her var det ikke snakk om å avstå fra kirkelig samarbeid, men om å prøve å ramme en meningsmotstander ved å ta avstand fra hans virksomhet i en helt annen sfære, nemlig som aktør i næringslivet. Jeg skal ikke kommentere boikotten ut over å fortelle at jeg spurte vedkommende for et par år siden om hvordan det gikk. Han innrømmet at det ikke hadde vært så lett å være konsekvent. Nå hadde han begynt å handle på Rimi igjen.

Mitt inntrykk er at boikott ofte ikke er prinsipielt begrunnet. I stedet er den en følelsesreaksjon, en kampanje som vel så mye handler om å ramme en motstander som om å verne sin egen integritet. NLM-lederen ovenfor er ikke alene om å forholde seg til boikott denne måten. Tvert imot ser vi eksempler på det stadig vekk, for eksempel når man oppfordrer til akademisk og kulturell boikott av Israel mens kunstnere og vitenskapsfolk fra langt verre regimer ønskes velkommen.

I slike tilfeller er boikott et synonym for et angrep, der den boikottede blir et offer. Offeret får medfølelse i den grad han og hans synspunkter har allmenn anerkjennelse. Irving får dermed liten sympati, han er jo i utgangspunktet en skurk. Det samme gjelder for eksempel israelske kunstnere (som paradoksalt nok ofte selv er svært kritiske til israelske myndigheter). En politisk korrekt prest får derimot automatisk sympati siden han er på parti med flertallet.

Men egentlig er boikott og samarbeidsnekt verken suspekt eller problematisk, dersom det gjøres på en gjennomtenkt prinsipiell basis. Tvert imot er det en rett og plikt for enhver å gå opp grensene for hva som kan tolkes som et samarbeid eller en støtte til noe en ikke kan stå for.

“Homoseksuelle blir noen ganger nektet arbeid på grunn av sin seksuelle orientering. Nevn fem argumenter til støtte for et samfunn der seksuell legning er irrelevant når du søker en stilling, selv i en religiøs institusjon.” (s. 127)

Det kan kanskje nevnes at grunnlaget for oppgaven er litt diskutabel: Religiøse institusjoner er ganske nøye med å understreke at seksuell orientering ikke har betydning når noen søker jobb. Det som betyr noe, er etiske standpunkter, slik de kommer til uttrykk i aktiv handling.

Hovedsaken her er imidlertid at elevene (i 15-årsalderen) blir bedt om å innta en bestemt posisjon (tilfeldigvis den politisk korrekte) i et etisk og ideologisk spørsmål, og argumentere for dette ståstedet.

Hva er problemet? At oppgaven ikke er verdinøytral? Neppe. Selv om skolen ikke lenger skal forkynne en bestemt religion, kan den aldri bli verdinøytral, siden også det er et verdistandpunkt. Hvor mye vi enn måtte mislike det, må vi bare akseptere at flertallet i et demokratisk land bestemmer hvilke verdier som skal gjelde i offentlige institusjoner. At det ligger klare føringer i skolebøkene er et resultat av det.

Derimot er det litt mer kritikkverdig at elevene oppfordres til uredelig argumentasjon. De skal ikke drøfte for og imot, de skal ikke vurdere eller forsvare sine egne standpunkter. De skal argumentere for standpunkter de kanskje ikke har. Det kan sikkert forsvares som en artig lek på fest, eller som privat hobby for retorikkstudenter, men det hører ikke hjemme i en skole som skal oppmuntre til redelighet og respekt for ulike syn.

Det finnes tungtveiende prinsipielle argumenter mot det samfunnet som elvene blir bedt om å argumentere for. Et slikt samfunn ville jo i praksis forby meningsbærende organisasjoner å stille krav om lojalitet og oppslutning om sitt ideologiske grunnlag. Hvordan ville det tatt seg ut i et politisk parti, eller en interesseorganisasjon for eksempel innenfor miljøbebvegelsen? Det ville ganske enkelt være et brudd med grunnleggende rettigheter i et demokratisk samfunn. Men en elev som vil argumentere prinsipielt fra dette ståstedet, vil få feil. Oppgaven er nemlig å mene det motsatte. Dette er manipulativt og fordummende.

Jeg er ikke blant dem som liker svulstige og krigerske metaforer i debatter (selv om jeg noen ganger uforvarende kan bruke dem selv). Men de har likevel et poeng, de som mener det foregår en “ideologisk kamp” i samfunnet. Det er ganske mange som ikke fører den kampen med blanke våpen. På begge sider, dessverre.

Hvordan hjalp jeg gutten min med leksene? Jeg hjalp ham med å finne argumenter som er vanlig å bruke. Og så forklarte jeg – sånn helt privat – hva jeg syntes var bra med dem, og hvorfor jeg likevel ikke syntes de var bra nok. Hva han skrev i boka si, tenker jeg får være en sak mellom ham og læreren.

Opprinnelig skrevet for Alfs egen blogg.