For noen år siden hadde Vårt Land et oppslag om Det ondes problem. Man spurte en rekke teologer – og én religionsfilosof – om hvordan de forholdt seg til dette. Teologene svarte at spørsmålet var umulig å løse filosofisk, men at de hadde gode erfaringer med at sjelesorg hjalp.

Filosofen svarte at han syntes dette var et vanskelig sjelesørgerisk spørsmål, men at det var løst filosofisk.

Enkelte av oss sendte dermed spørsmål tilbake til Vårt Land om de kunne lage en oppfølger basert på denne – for å si det mildt – interessante motsetningen i oppfatning. Dette ble det dessverre aldri noe av, enten det nå skyldes sjelesorg eller mediafilosofi.

Oppslaget synliggjorde minst to ting. Det ene var at det ikke er direkte allmenkunnskap at Det ondes problem er løst. Det andre er hvor vanskelig det kan være for media å forstå hva de presenterer, spesielt når det strider mot noe alle vet.

Min erfaring i samtaler om dette er at det er minst to grøfter å gå i. Forkynnere har lett for å gå i den første, sånne som meg i den andre. Hvis noen sliter med filosofien, virker det mot sin hensikt å drive sjelesorg. Hvis noen sliter med sorg, bør man ikke diskutere filosofi.

Jeg ble ikke minnet om dette på vei til kirken i dag (når ble forøvrig religionsfilosofi senest omtalt på gudstjeneste i Den norske kirke?), men da jeg leste Peter van Inwagens serie av forelesninger om emnet, samlet i The Problem of Evil (Oxford University Press, 2006).

Og vi snakker da om langt fra noe tørt, teoretisk eller elfenbentårnaktig. Van Inwagen er en sjelden åpen, levende og jordnær analytisk filosof. Og en av dem med den aller beste pennen.

Forelesningene strekker seg ikke over mer enn 150 sider (pluss drøyt 20 sider fotnoter), men han klarer å belyse svært mange av utfordringene som dekkes under samlebegrepet Det ondes problem.

Et viktig poeng i analytisk filsofi er at dette ikke handler om å gi gode grunner for hvorfor Gud tillater det onde.

Det er en grunnleggende forskjell på det som på språket kalles teodicé, altså hvordan en allkjærlig og allmektig gud kan tillate alt det onde som skjer i verden, og en logisk analyse av selve argumentet. Er det kort sagt en nødvendig motsetning mellom Guds eksistens, lidelse og ondskap? Er ondskapen virkelig et bevis for at Gud ikke finnes?

Noe van Inwagen viser at det ikke er, i likhet med Alvin Plantinga og andre som har arbeidet med dette fagfilosofisk, selv om førstnevnte nok står vel så mye i common sense-tradisjonen til en C.S. Lewis.

Kort oppsummert er oppgaven den at skal man vise at ondskap er et bevis for at Gud ikke finnes, må man vise at det er logisk umulig for Gud å skape en verden som inneholder moralsk godhet uten at Gud samtidig skapte en verden som inneholder muligheten for moralsk ondskap. Vi må altså vise at det ikke kan finnes én eneste mulig verden (som f.eks. vår egen) der både Gud og det onde ikke et sekund kan eksistere samtidig.

Etter å ha snudd opp ned, vridd rundt, med godvilje og uvilje – baklengs og forlengs – konkluderer Van Inwagen med at dette argumentet mot Guds eksistens ikke holder vann.

Samtidig gjør han et grep som kan oppfattes litt spesielt (og der han nok tilhører et mindretall av analytiske filosofer). For Van Inwagen hevder at det ikke bare er dette argumentet som svikter. I praksis svikter alle filosofiske argumenter som forsøker å bevise noe.

Filosofi fungerer rett og slett ikke på den måten at man kan sette to streker under svaret, ihvertfall ikke når vi kommer til de Store spørsmålene.

Det betyr ikke at filosofi er verdiløs. Tvertimot er det viktig og nyttig å belyse livsspørsmålene logisk, analytisk, rolig og redelig. Det kan lære oss mye om sammenhenger, muligheter og umuligheter som vi ikke ante kunne være der.

Og vi kan se at det finnes både gode og dårlige argumenter – selv om ingen av dem (utover det mer trivielle som at Sokrates er et menneske og Mor Nille ingen sten) er absolutte bevis.

Selv om argumenter sjelden kan bevise, kan de noen ganger overbevise.

Vi må uansett være ydmyke overfor hva som faktisk lar seg gjøre med verktøyene vi har til disposisjon. Enten vi snakker analytisk filosofi eller vitenskapsfilosofi – og dermed – naturvitenskapelige spørsmål.

Selv om vi kan sannsynliggjøre noe svært langt på vei, og ikke har så mange fnugg av tvil i vårt indre når vi ser på argumentene, betyr ikke det at vi ugjendrivelig har bevist noe. Siste ordet er aldri sagt, enten vi er i debatt på VG-nett, Vårt Land, Vaterland eller Vingrom. For ikke å si i en valgkamp.

Likevel er det altså mulig å konkludere med at Det ondes problem er løst. Det finnes ingen nødvendig logisk motsetning mellom Guds og det ondes eksistens, selv om vi langt fra skulle like det.

Følelsene tilpasser seg ikke alltid fornuften, selv ikke når vi snakker analytisk filosofi. Og oftere handler nok akkurat dette spørsmålet mer om raseri, sjokk og fortvilelse enn om beherskede overveielser, logikk og mulige verdener.

Men dette er samtidig et så stort og viktig spørsmål at det fortjener en rolig og rasjonell behandling. Skal vi få hjelp til å takle livet – og dermed lidelse som er noe ingen av oss kommer unna – er det viktig å se utfordringene også prinsipielt og i perspektiv.

Van Inwagen hjelper oss til dette ved å se Det ondes problem fra mange vinkler. Vi aner noe av dette i spennvidden av temaer som ikke direkte settes under en skjeppe i hans åtte forelesninger.

1: Hva er egentlig dette dyret, altså Det ondes problem? Eller – rettere sagt- hvilken gruppe av problemer er det vi snakker om? Hva er “Argumentet fra ondskap” som man så ofte hører skal motbevise Guds eksistens?

2: Hva legger vi i begrepet “Gud”? Hva er Guds egenskaper? Hva innebærer det – filosofisk, teologisk og praktisk – at “Gud er det som vi ikke kan tenke noe større enn”, for å låne Anselms formulering?

3: Hvorfor bommer det filosofiske argumentet som avviser Gud p.g.a. verdens ondskap? Hvilke formelle og praktiske grunner er det som gjør at argumentet ikke er gyldig eller overbevisende, når man går det etter i sømmene?

4: Hvorfor holder ikke det globale argumentet knyttet til den samlede mengde ondskap og lidelse i verden?

5: På hvilken måte er spørsmålet om fri vilje og moralske goder en del av svaret?

6: Hvordan fungerer erfaringer med lokal lidelse, altså mine egne og mine nærmestes opplevelser av grusomme hendelser – som vi opplever ikke har noen mulig positiv effekt? Tar ikke dette luven av forsøk på å vise at Argumentet fra ondskap er ugyldig?

7: Hva innebærer naturlige lidelser, ikke minst hos dyr? Må vi gi tapt for Det ondes problem her, når vi altså – etter alt å dømme – ikke kan ty til noe i nærheten av fri vilje og muligheten for moralsk godhet?

8: Hvordan skal vi forstå “Den skjulte Gud”? Hvorfor viser ikke Gud seg på måter som får alle umiddelbart til å forstå at Gud eksisterer, hvis han ønsker at vi skal tro på ham? Kan det finnes noen som helt logiske årsaker til dette?

Van Inwagen klarer imponerende nok å gi gode analyser og mulige svar på disse spørsmålene. Selv om ikke alle vil bli overbevist av noen som går gjennom temaene på kriminelt korte 150 sider.

På samme måte som ikke alle vil bli overbevist av en bokomtale på godt under 150 setninger.

Det er ingen grunn til å bremse forsvaret selv om kommentarene til Rasjonalitetens selvmord forlot spørsmålet om bevissthet, fri vilje og rasjonalitet er noe reelt og altså mer enn et folkepsykologisk språkspill, i favør av et (i og for seg viktig nok) spørsmål om karakterbygging.

Hva trues så rasjonaliteten av?

Det er fort gjort å trekke fram vanlige mistenkte, enten vi klarest ser for oss krystalldyrkere, kultarkeologer eller kreasjonister. Men kanskje er det som i kriminalromanene viktigere å se på dem man mistenker minst.

For det er verre enn misbruk eller mangel på bruk av fornuften enten å undergrave rasjonalitet som mulighet eller å mene at den er bent fram skadelig.

Dermed kan det være rasjonelt å følge med på den utilsiktede knipetangsmanøvren som fornuften utsettes for av nye ateister og New Age.

Jeg har en stund undret meg over at en av fornuftens selvbestaltede profeter, Richard Dawkins, legger så mange miner under sin egen skytestilling. En stund tiltrodde jeg dette en kløktig uttenkt plan, men etter å ha lest ”The God Delusion” er det mer sannsynlig at han også her er bevisstløs i gjerningsøyeblikket.

Vi snakker kort sagt om den ikke helt hellige treenighet memer, tankevirus og at vår rasjonalitet er utviklet kun for å overleve i en mellomverden, mellom de ørsmå og kjempestore objektene i universet. Og skulle ikke disse minene være skadelige nok hver for seg, er de det i hvertfall samlet.

Skyldes mine tanker i stor grad memer, er det ikke enkelt å vite hva som står igjen av “ekte” rasjonalitet. Dawkins lanserte opprinnelig dette begrepet som en parallell mellom hvordan gener sprer seg og tanker og idéer (for ikke å si refrenger i hitlåter) fra person til person.

Hvis det er slik at vi stadig mottar memer, hvorfor kan ikke da ”fornuftstro” eller “vitenskapelig rasjonalitet” være bare enda et mem, omtrent slik enkelte postmodernistisk anlagte synes å beskrive det?

For verken vitenskap eller troen på fornuften har vært noe normalt eller veldig naturlig gjennom historien. Også her har vi noe som sprer seg mer eller mindre “lovmessig” over tid. Hvordan kan jeg stille meg utenfor memene og avgjøre hvilke av dem – om noen – som er gode og riktige. For mine opfatninger av “godt” og “riktig” er i seg selv memer.

Saken blir ikke bedre av at Dawkins henviser til enda en landmine, Zeitgeist. Hvis det er tidsånden som styrer hva jeg oppfatter som godt og bra, er det vanskelig å vite om nå dette egentlig er godt og bra (hva nå dette måtte bety i et univers som i følge Dawkins i bunn og grunn er likegyldig til godt og ondt). Det lander fort på at det vi står igjen med er om vi liker det eller ikke.

For det andre, hvis man oppfatter ”religion” som et tankevirus, hvordan kan jeg avgrense dette (som i så fall er en sykdom som bør bekjempes) i forhold til ”rasjonalitet”. Hvis våre hjerner med deres rasjonelle programmer kan rammes av virus, hvordan kan vi da vite hva som er virus og hva som ikke er det?

Er nettopp det angrepne tankeapparatet det eneste vi kan bruke til å vurdere om samme apparatet er angrepet av virus, har vi begrenset mulighet til å vite hva som er virus og hva som er virkelig. Kanskje er det nettopp et tankevirus som får oss til å stille feil diagnose.

For det tredje har vi hele spørsmålet om ”Darwins tvil”. Dawkins følger indirekte opp til dette med sin fokus på at vi er evolvert i en mellomverden, noe som gjør at vi ikke har utviklet sanser eller rasjonalitet i forhold til det som er mye mindre enn oss (for eksempel atomer) eller mye større (for eksempel galakser og univers).

Men for Darwin var spørsmålet enda mer grunnleggende. Hvordan kan vi i det hele tatt stole på vår rasjonalitet, selv i en ”mellomverden”? I et brev til William Graham, 3. juli 1881, skriver han dermed at

”Hos meg oppstår det alltid en fryktelig tvil om hvorvidt overbevisningene i menneskets hjerne, som har utviklet seg fra hjernen til laverestående dyr, har noen verdi eller i det hele tatt er til å stole på. Ville noen stole på en apes overbevisninger, hvis det da finnes noen overbevisninger i en slik hjerne?”

Kort sagt, hvis hele historien er at vi er evolvert ut fra hva som øker overlevelsesverdien til enkeltindivider og populasjoner i sine nisjer, er det vanskelig å argumentere for at dette må handle om mer enn en rent pragmatisk rasjonalitet. Det er kort sagt uutgrunnelig hvor egnet denne type rasjonalitet (= ikke løpe inn i trær og tigere, eller forveksle min familie med fiender) er til å bedrive avansert filosofi eller naturvitenskap.

Enten vi nå er enige eller uenige i Dawkins (for ikke å si Darwin) her (eller hvor mye tiltro vi måtte ha til det naturlige utvalg på dette feltet), er det vanskelig å fri seg fra at rasjonaliteten lever utsatt i en kultur der selv ledende talspersoner for fornuften i sin iver etter å bekjempe religion sager over grenen man selv sitter på.

Hvis vi ikke oppfatter rasjonalitet som noe grunnleggende i universet, og som en avgjørende del av hva det er å være menneske (skapt i Guds bilde eller ei), kan vår kulturs rasjonalitetstro begynne å rakne på rot. Skal vi unngå dette, må vi ihvertfall drive minerydding etter Dawkins.

Saken blir ikke bedre av knipetangsmanøvren nevnt over.

Idéhistoriker og filosof Ole Eirik Håtun uttrykker i Aftenposten 6. juni 2009 en stemning som ikke er uvanlig. Enten han nå sympatiserer med alternativtenkere som kan knyttes til østlig orientert tenkning, New Age eller ei, nærmer han seg dette sporet i sitt oppgjør med vår kultur.

Når vi lever i en tid der vi stadig klarer å skape nye kriser og ødelegge for vår egen tilværelse, er det selvsagt rasjonalitetens feil.

”Det er hele vår sivilisasjon og dens grunnleggende mekanismer som er problemet. Det er vår tiltro til fornuft, rasjonalitet og plan og disse tankegangenes institusjonalisering som er vårt virkelige problem. Det er her problemenes kjerne ligger og det er dette som produserer ytterligere problemer og kriser.”

På den annen siden tar han også forbehold. Det er ikke rasjonaliteten alene som er problemet.

”Sammen selvfølgelig med menneskets iboende egoisme, ondskap og maktbegjær når det ikke reguleres og tøyles opp mot andre egenskaper”.

Uansett gjelder det å fjerne oss fra overtroen på rasjonell tankegang.

”Vi bør nå engang for alle innse at troen på fremskritt, rettferd, verdighet og godhet på basis av rasjonell tankegang, teknologiske løsninger og instrumentell behandling av alt og alle er forbannet løgn”.

Igjen ser vi altså en som utøver sporten å sage over greinen man selv sitter på.

Samtidig baserer hele Håtuns kronikk seg på en rasjonell argumentasjon for (eller ihvertfall appell til) at de som leser den skal ta til fornuften og forlate det han oppfatter som “rasjonalitet”. Uten at han ser eller stiller spørmål ved denne spenningen og sin egen semantikk.

Spørsmålet er i stedet om rasjonaliteten skal dø en stille død over noen hundre år, eller om man skal skrive kronikker og stimulere til aktiv dødshjelp.

“Håpet for mennesket, for andre arter, for kloden, ligger faktisk i vår egen sivilisasjons undergang. Estimert ut fra vanlig “sivilisasjonssyklus” på rundt 1000 år (pluss/minus) kan vi anta at det for vår del kommer om 300-400 år. Men det kan komme før.

Vi kan jo håpe.”

Håpet er kanskje ikke like lysegrønt når vi tross alt snakker om en art som fortsatt må slite med “iboende egoisme, ondskap og maktbegjær“? Hvis ikke dette reguleres og tøyles og balanseres rasjonelt, vil det skje irrasjonelt.

Nå er ikke undergangsønsker uvanlige i en kultur mange oppfatter befinner seg i krise. Mye skyldes nok en språkfelle eller semantikk. Det er fort gjort å forveksle ”rasjonalitet” med ”kalkylemodell”.

Jeg må innrømme en viss sympati for deler av Håtuns anliggende. Utfordringen er imidlertid at han setter for mye likhetstegn mellom ”rasjonalitet” og ”maskintenkning”, eller ensidig økonomisk logikk.

Det han angriper er kort sagt mindre tankeapparatet som sådan enn hvordan vi anvender det. Han snakker mindre mot rasjonalitet som sådan enn mot kald, instrumentell og muligens kynisk rasjonalitet. Løsningen er da ikke å kappe hodet av rasjonaliteten, men å gi den et hjerte.

I betraktninger over om vi skal satse mer på høyhastighetstog og barnehager, kan vi fort bruke kalkylemodeller som gir lav lønnsomhet, selv om vi innerst inne vet at dette er feil. Men bruker vi ikke vår rasjonalitet til også å se om kalkylemodellen er god og har med seg alle viktige faktorer, opptrer vi irrasjonelt.

Og om det er andre – rasjonelle – hensyn enn de som lar seg modellere f.eks. økonomisk. Noe kan være både riktig, godt og sant, selv om det ikke er økonomisk rasjonelt.

Begynner vi først å stille spørsmål ved rasjonaliteten, er det fort gjort å bli overlatt til emosjoner, vår “intuisjon” og mer eller mindre begeistrende lederskikkelser. Uten felles kriterier (ut over ”mine følelser” og ”det handler om mitt liv”) mister vi fort muligheten til å føre en offentlig diskurs som ikke ender i verbalt eller fysisk slagsmål.

Resultatet er sjeldnere at vennlige idehistorikere og filosofer tar over, enn at vi havner i barbari og menneskeslakt. Få ting fører fortere til undergang enn lengselen etter undergang.

På samme måte får vi likevel fromt håpe at frykten for rasjonalitetens undergang kan føre til en oppblomstring av den. Selv om det vil hjelpe å kutte knipetangsmanøvre og minelegging.

Jeg har alltid undret meg over hvorfor enkelte er så ivrige etter å begå intellektuelt selvmord. Fjerner vi oss selv som tenkende, villende og bevisste individer er det ikke mye igjen. Dessverre synes det vanskelig å unngå dette som den naturlige konklusjonen av naturalismen.

I hvertfall hos the ususal suspects.

En av de mest vanlig mistenkte er Susan Blackmore, en disippel av Dawkins sin rasjonalitetstømmende meme-teori. Hun stikker kniven dypt inn i hjernen og vrir rundt i The Guardian.

Among the last defences, as Blakemore realises, are those central human capacities of consciousness and free will. Surely God gave them to humans (and to humans alone?) so that they could freely choose between good and evil, didn’t he?

Well no. As Blakemore implies, the latest scientific theories suggest that both are more akin to visual illusions than powerful forces.

How can this be? It certainly feels as though I am conscious; as though I am some kind of inner self who looks out through my eyes at the world around me, and inhabits my body like a driver inside a magnificent machine that does my bidding by the power of thought. But this feeling is completely misleading. When neuroscientists look inside brains they do not find what Dan Dennett calls the Cartesian Theatre – that magical place where decisions are made and consciousness happens. There is no such place. The brain is simply not organised that way. Instead there are multiple parallel processes going on, no central headquarters, and no place where a self could lurk even if there were one

So why do we feel as though we are having a single stream of conscious experiences? Perhaps it was useful for our past survival to have a false model of ourselves, to attribute our body’s actions to an inner self, and to see the world in terms of spiritual forces and non-physical agents, when there are no such things. Perhaps it is possible to give up these illusions by practising watching the mind.

Vel, det er bare å la seg imponere av de som følger sine egne trosforestillinger til deres logiske konklusjon. Noe som her altså gjør naturalismen til en form for buddhisme der selvet er en illusjon, fri vilje tøv og tant og troen på bevissthet en blindvei.

At materialister er åpne og ærlige nok til å vedgå at deres premisser ender med å benekte deres egen eksistens, er dermed prisverdig. Fra dette er det kun et tidsspørsmål før all overtro på moral og menneskeverd tilkjennes samme illusoriske fantasi.

Men samtidig taler det ganske høyt om hvor mye mer enkelte foretrekker sin egen tro, enn virkeligheten som de erfarer hver dag, året rundt.

Dermed klarer ikke Blackmore å se at hun drar teppet vekk fra seg selv. Den som har kommet fram til hennes teorier er henne selv, som tenkende, villende individ. Men er hun bare en luftspeiling, er det heller ikke mye igjen av hennes “egne” teorier.

At hun ikke kan finne seg selv i sine vitenskapelige undersøkelser, altså den første og mest grunnleggende sannheten om Sue Blackmore, burde “hun” kunne ta som et hint om at hun har bommet på ett eller annet.

I stedet for å forkynne at hun selv ikke eksisterer, hadde det nok vært mer konstruktivt å revurdere sine egne premisser. Noe fundamentalister sjelden gjør.

Og det skjer nok ikke oftere om de ikke en gang tror de selv finnes som bevisste og revurderende aktører.

Dermed leser flere av oss til vår forskrekkelse (men vel ikke direkte overraskelse) at

Navarsete, som har stått frem med sin kristne tro i Vårt Land, og Sps kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa – også personlig kristen – sto, etter det Aftenposten erfarer, sammen om denne saken i Regjeringen.

Samtidig som det heldigvis ser ut til at representantene fra regjeringspartiene stilles fritt slik at det i hovedsak bare er Sp og KrF som vil støtte Regjeringens forslag.

Det er ingen grunn til å tvile på at initiativtagerne mener det godt, vil bidra til fredlig sameksistens mellom ulike gamle og nye kulturelle grupper i Norge, og forsvare “svake” mot hån og harselas fra stand up komikere og ekstreme ytringer.

Men i praksis utvikler man her et våpen som det ikke skal mye klarsyn til for å se at vil snus andre veien. Det er ingen grunn til naivitet i møtet med opportunister som vet å anvende lovparagrafer for – over tid – å bremse kritisk debatt og påberope seg et særlig vern. Når lovforslaget er knyttet så mye til subjektive vurderinger, er det umulig å avgrense omfanget.

Den type hodeløs tenkning som her er bedrevet, er dessverre noe som bare vil forsterke fordommer mot “kristen-Norge”. Snart 30 år etter Life of Brian er det fortsatt lite håp om at sentrale aktører som påberoper seg støtte fra denne gruppen, skal slutte å gjøre seg til latter.

Heldigvis er ikke håpet større for å få gjennom vedtak som til de grader vil kunne påvirke samfunnsutviklingen. Med en slik lov blir fortsatt spørsmålet hvordan vi kan verge oss mot stadig nye – og gamle – religiøse grupperinger som påberoper seg å bli såret av bemerkninger om alt fra sjal til sjelevandring. For ikke å si Sharia.

Det er liten grunn til å bekymre seg for denne verdens Otto Jespersener. De dummer vel så ofte ut seg selv som andre. Vi har uansett alle godt av å bli til latter.

Men vi har ikke veldig godt av å risikere straff for å latterliggjøre eller kritisere holdninger, oppfatninger og utviklingstrekk som vi misliker. Fornærmingsparagrafer er kort sagt en fornærmelse mot våre verdier.

Også publisert på Bjørn Ares blogg Dekodet.

Det er en av Dawkins’ sympatisører som nå har fått åpnet noen øyne, etter en tur til Afrika. Han sier dermed rett ut, muligens litt hyperbolisk, men dog, at As an atheist, I truly believe Africa needs God.

Matthew Parris er i det hele tatt ikke redd for å stikke hodet fram.

Missionaries, not aid money, are the solution to Africa’s biggest problem – the crushing passivity of the people’s mindset.

Og dette handler om langt mer enn at de bidrar med praktisk hjelp.

Now a confirmed atheist, I’ve become convinced of the enormous contribution that Christian evangelism makes in Africa: sharply distinct from the work of secular NGOs, government projects and international aid efforts. These alone will not do. Education and training alone will not do. In Africa Christianity changes people’s hearts. It brings a spiritual transformation. The rebirth is real. The change is good.

I used to avoid this truth by applauding – as you can – the practical work of mission churches in Africa. It’s a pity, I would say, that salvation is part of the package, but Christians black and white, working in Africa, do heal the sick, do teach people to read and write; and only the severest kind of secularist could see a mission hospital or school and say the world would be better without it. I would allow that if faith was needed to motivate missionaries to help, then, fine: but what counted was the help, not the faith.

But this doesn’t fit the facts. Faith does more than support the missionary; it is also transferred to his flock. This is the effect that matters so immensely, and which I cannot help observing.

Nå har nok ikke Parris lest Udo Middelmanns svært så tankevekkende bok om temaet, men det forhindrer ikke Dekodet fra å anbefale Christianity versus Fatalistic Religions in the War Against Poverty. Det er sjelden å se en bok som mer tydelig viser hvilken forskjell ulike virkelighetsforståelser og livsvisjoner kan utgjøre i praksis.

Eller til de grader viser at teologi langt fra er tomhet, i motsetning til Dawkins og andre nyateisters tomprat om temaet.

Siden Udo har snakket om dette i tredve år, er det flott at han nå har fått ut en bok om et dessverre fortsatt så aktuelt og avgjørende emne.

I det hele tatt understreker boken at “religion” er en lettere meningsløs sekkebetegnelse. Noe som også “nye ateister” ser ut til å bli.

Også publisert på Dekodet.

Kort sagt: Kan dette ha uheldige effekter? Og hvordan bør vi snakke for å få noen til å høre?

Forhistorien er kjent. Mens det tradisjonelle samfunn holdt fast på både Gud, sannhet og fornuft, kuttet det moderne prosjekt ut Gud. Fornuften ble høyeste autoritet. Man så for seg en mørk fortid og en lys fremtid.

En kirke som ifølge mytene om middelalderen skulle ha trodd på en flat jord, hadde ikke mye livsrett når man så trikken ved høylys dag.

Men så kom verdenskrigene, Stalin, Hitler og Mao og det mange opplevde som fornuftens, ideologienes og materialismens fallitt. Koblet med en inngrodd skepsis til de store fortellingene som hadde fungert så undertrykkende og utbyttende, for ikke å si vestlig imperialisme og enhetsstaten, førte det til et ønske om å tale de marginale gruppers sak.

Og en avvisning av at noen hadde mer rett enn andre.

Dermed begynte selve sannhetsbegrepet å gå i oppløsning. Og det ikke bare i kretser som hadde trodd at den beste måten å finne svarene, eller skape et godt samfunn, var ved å kutte ut Gud.

Lederen for Stiftelsen Kirkeforskning (KIFO), Hans Stifoss-Hansen, uttrykker seg i hvert fall slik i en reportasje om kirken som et postmoderne tvilsfellesskap (Fri Tanke #2/2008)

– Fra 80-tallet og framover har vi gått i retning av et samfunn der gamle sannheter og autoriteter ikke lenger har den samme tyngden. Det som tidligere var sant for alle, er nå bare sant for den enkelte. For kristendommens del slår dette ut i at man i mindre grad tror på Gud fordi det er en plikt. Man tror fordi det gir mening for en selv. Man er mindre opptatt av krav til underkastelse og mer opptatt av ”hva Gud kan gjøre for meg”.

I et slikt perspektiv mener Stifoss-Hansen det blir litt gammeldags å være overdrevent opptatt av Guds ”virkelige” eksistens.

– Folk som mener dette er veldig viktig, henger egentlig litt igjen i et modernistisk verdensbilde, der det er om å gjøre å finne ut hva som er ”sant” og ”usant”. I dag oppleves ikke dette som like viktig, sier han.

Dermed er det beklagelig at noen – som ”religionskritikere i Human-Etisk Forbund og konservativt kristne” – gjør noe så utidig som at de ”henger igjen i et slikt moderne prosjekt”.

– Selv om de er rivende uenig i sak, dyrker de et felles prosjekt i å finne ut av den objektive, sanne virkeligheten. Dette er et prosjekt som de fleste teologer og andre humaniora-forskere ikke lenger er så opptatt av, sier Stifoss-Hansen.

Muligens handler dette kun om en sosiologisk vinkling. Altså å ha fokus på hva mange er ”opptatt av”, og ikke på å avvise at det faktisk finnes en sann virkelighet som det er mulig å nærme seg. Man blir en postmoderne blant de postmoderne, en moderne blant de moderne, men hele veien sannheten tro i kjærlighet.

Men det virker nok ikke helt slik. I stedet brukes det postmoderne stadig mer som trosforsvar. I dagens kulturklima fungerer det i mange sammenhenger bedre enn tradisjonell apologetikk. Rasjonelle innvendinger kan avfeies med at jeg tror fordi det gir mening for meg. Man synes å trøste seg med at sannhet i seg selv er et umulig og – enda verre – et avlegs begrep. For ikke å si noe som kan virke støtende.

Greit nok i Tommy og Tigern, for ikke å si i Dilbert eller på Alternativmessen. Men bekymringsfullt når det sies av en forsker.

Det skal bli interessant å følge med på en forskning som ikke forholder seg til noen objektiv eller sann virkelighet.

For å si det på måter som kanskje kan få noen til å høre.

Lett bearbeidet etter et Kulturnotat i DagenMagazinet oktober 2008

Vårt Lands Erling Rimehaug har som så ofte noen tankevekkere i dagens avis. Det er en av de mange oppgjørene med nyateismen – I don’t belive in Atheists av Chris Hedges – som inspirerer.

Og dette er ingen hvemsomhelst av en landsens predikant. Hedges har i en årrekke vært korrespondent for New York Times på Balkan og i Midtøsten. Og hans erfaringer støtter ikke akkurat de nye ateistene (dessverre er dette blitt et innarbeidet begrep, enda så dustete det er) som forkynner at det er de ytterliggående islamist­ene som viser religionens konsekvens og sanne vesen.

Konfliktene han har vært midt oppe i, skyldtes ikke religion, selv om religion ble brukt som kampmiddel av de stridende parter.

Det er ikke religion som er farlig, mener Hedges, derimot troen på at vi med menneskelige midler kan skape en fullkommen verden. Holocaust, Gulag og kolonialismens herjinger er ikke beklagelige avvik fra fornuften, men tvert om en logisk konsekvens av opplysningstidens tro på en opplyst elite som skal føre oss framover. Det er nettopp fornuftens og vitenskapens ensidige herredømme som er årsaken til at vi de siste århundrene har sett mer vold og massedrap enn noen tidsalder tidligere. Den som tror på menneskehetens framskritt, er blind, mener Hedges.

Nå er det kanskje litt vel postmoderne beklemt å legge all skyld på Opplysningstiden, men det er liten tvil om at det er atskillige farer og forferdelser som kan knyttes opp mot en overdreven fremskrittsoptimisme og fornuftstro (som uvilkårlig vil handle om egen, eller egen gruppes, fornuft, som man pussig nok sjelden mener har noen bevisbyrde), koblet med en tro på at alt man kunne om mennesket fra før 1859 er verdiløst.

Grunnfeilen ateistene gjør, er at de ser bort fra synden, sier den teologutdannede Hedges, som selv verken er prest eller kirkegjenger. Erkjennelsen av at ondskapen ligger i oss alle, lærer oss å se at vi trenger grenser. Vi har en tendens til alltid å misbruke makt og bruke andre etter våre lyster, og den lar seg ikke temme av fornuften. Fundamenta­listene – både de ateistiske og de kristne – plasserer ondskapen utenfor seg selv, og gjør kampen mot det onde til en kamp mot andre mennesker.

Nå er det heldigvis ikke bare teologer som innser at 60-70-tallets tro på at vi er “gode på bunnen” (og dermed at “det er samfunnets skyld” når noen ikke bare oppfører seg godt) både var naivt og farlig. Selv om Dawkins og Hitchens og andre nye ateister lettere kan tolkes til at vi er “pattedyr på bunnen” er det ingen tvil om at de ligger nær en endimensjonal vinkling om at det “er religionens skyld” når vi ikke klarer å lage gode samfunn.

Altså igjen både naivt og farlig.

Selv har jeg ofte lurt på om hva som vil skje hvis det mange nok ganger gjentas at religion og gudstro er en fundamental fare for menneskeheten, at ingen ting har tatt livet av mer enn religion og at religion er det samme som den totale irrasjonalisme?

Hvordan kan vi hindre 14-årige drop outs, og 15-årige death metal tilhengere, eller 16-årige Nietszche-lesere – for ikke å si alminnelige tillitsfulle tilhengere av de nye ateistene – fra å tenke og ønske at vi var kvitt religion og religiøse? Og at noen av dem – selv om det bare er en brøkdel av en promille – fra å ta saken i egen hånd?

Hva hvis noen tar Gert Nygårdshaug på alvor (i den grad det er mentalt mulig) når han hevder at det er “ikke mer enn milimetre mellom en islamsk selvmordsbomber og en kristen stortingsrepresentant”?

I kampen mot de irrasjonelle nytter det ikke med dialog, toleranse, argumenter eller forsøk på forståelse. Har man forlatt fornuften, er det bare én løsning – tvang og makt. Det irrasjonelle – tro – er en livsfarlig sykdom, en vrangforestilling og ikke noe annet enn en tankevirus. Som med all sykdom gjelder det å ta ondet ved roten, og ikke bare bekjempe symptomene.

Selvsagt er dette å male nyateistene på veggen. Men er det i lengden mulig å unngå at en eller flere tullinger tar deres logikk på alvor? Slik alt fra den franske revolusjon til Stalin tidligere har oppmuntret til å henge den siste adelsmann i den siste prests tarmer.

Rimehaug slutter ihvertfall med en tankevekker.

Men mens faren fra religiøs fundamentalisme er overdrevet, er faren fra den ateistiske oversett. I all sin overdrivelse gir Hedges en nyttig påminnelse om det.

Selv om det er godt mulig å tro at det finnes ateister, får vi bare håpe at ingen begynner å tro på de nye ateistene.

Publisert også på Dekodet.

Hva skal til for å tro på en Gud?

Spørsmålet stilles fordi enkelte har opplevd diskusjonen på denne bloggen de seneste dagene som ikke bare å nærme seg faretruende, men krysse grensen til et nerdenivå. Arnfinn Haram la dermed ikke overraskende lite i mellom i en kommentar til kommentarene til kommentarartikkelen Om ingenting.

Heile denne ‘Tro og fornuft’ -approachen tek til å bekymre meg; med etertynn metafysikk og ørten minutiøse kommentarar. Korkje tru eller vantru kan taklast så ‘nerdete’ som dette. Dette er blitt ei eiga sportsgrein. See?

En av de som av og til kommenterer på Dekodet (der jeg har en såpass backlog av kommentarer at deler av den nok kommer til å lempes over hit), “Petter”, sier det om mulig enda sterkere:

Dersom troen må bekreftes via fornuften og resonnement, lange eksegeser udi skriftene og tenkere av alle slag, da tenker jeg at Gud er en alldeles forferdelig fraværende og abstrakt størrelse.

Milliarder av mennesker vil aldri ha sjans til noensinne å trenge inn slike tankebaner du og andre gjør dere til talspersoner for.

Og likevel tenker jeg som ikke-troende at dette må til for å nærme seg en overbevisende visshet om at jo, det finnes en Skaper til.

Har ikke du og andre troende av alle slag da et kjempeproblem og utfordring ?!
Og vil ikke da religioner av ulike slag pr definisjon være og forbli elitisktisk – forbehold de veldig få (utvalgte) ?

For min del tenker jeg at dette er djupt umoralsk og urettferdig og jeg vet ikke hva !!!!
Den religiøse orden er en slags aparteid, m.a.o. – ekskludering pga sviktende kognitive evner. Gud sikter mot finsiling og adgagngstegn kun for de beste blant oss. – Takke meg da til det menneskelige fellesskap av tilkortkomne, her på jorden, den stakkede stund vi levde.

Dette ender med andre ord i det motsatt av et gudsbevis:

Hvis Gud eksisterte ville det vært lett å tro at han eksisterte. Å tro at Gud eksisterer krever så inngående argumentasjon at det er nesten umulig å tro. Derfor finnes ikke Gud.

Jeg må innrømme at jeg faktisk har litt sans for dette argumentet. Ikke minst hvis jeg tar et steg til siden. For saken er den at det ikke er slik at det er de mest “nerdete” på gudsbevis som tror på Gud. Det er tvert i mot folk flest – verden over.

Skulle vi sette opp en enkel gudsargumentasjon ville den heller vært som følger:

Hvis Gud eksisterte ville det vært lett å tro at han eksisterte. De fleste har en ganske intuitiv og umiddelbar tro på at Gud eksisterer. Derfor finnes Gud.

Nå er det selvsagt ikke meningen å si at dette er noen nødvendig filosofisk konklusjon. Men det viser at det er lett å gå i grøften å tro at siden jeg selv ønsker enda bedre argumenter enn de jeg har sett så langt, så må dette gjelde for alle.

Denne diskusjonen mer enn antyder da også at det er mulig å gjøre dette med gudstro så vanskelig – enten man nå står på den ene eller andre siden – at man ender i endeløse diskusjoner (selv om jeg mener det er mulig å bevise at de ikke vil være en uendelig regress).

Da jeg selv skrev et par populærartikler om gudsargumenter i vår, var da også dette nettopp et av hovedpoengene i innledningen:

For noen kommer gudstro nesten automatisk. Det er så intuitivt, selvinnlysende og naturlig at det har fått flere biologer til å se etter evolusjonære forklaringer. Noen synes det er nesten flaut hvor lett det er å tenke at det må stå noe bak alt vi ser. Biologien er for kompleks og vakker til å ha blitt til av seg selv. For folk flest har naturen alle kjennetegn på å være skapt. Man trenger ikke å gå på bedehuset hver uke for å tro at det finnes en himmel over oss eller noe guddommelig i oss.

Dette er nærmest et irritasjonsmoment for Richard Dawkins. I forordet til The Blind Watchmaker definerer han biologi rett og slett som ‘the study of complicated things that give the appearance of having been designed for a purpose’.

Han kaller dette for designoider – noe som gir inntrykk av å være designet, men egentlig ikke er det. “Designoid objects look designed, so much so that some people – probably, alas, most people – think that they are designed”.

Artikkelen berørte også 5 måter å misforstå gudsbevisene. Her kommer de i forkortet form, for å antyde viktige poenger ved hva de handler om.

1: Gudsbevis er ikke bevis
For det første er det lett å tro – ikke minst ut fra navnet – at dette må handle om formelle bevis for Guds eksistens. I realiteten snakker vi i stedet om argumentasjon eller innfallsvinkler til spørsmålet om det er rasjonelt, mulig, sannsynlig eller nødvendig at Gud finnes.

2: Gudsbevis er ikke verdiløse
For det andre er det tilsvarende lett å tenke at tankerekker er mislykket hvis de strengt tatt ikke beviser at det må eksistere en Gud. Men det er ikke logisk gitt at argumenter som ikke er egnet som formelle bevis, ikke er egnet til noe som helst. Selv om det skulle være svakheter ved alle ”gudsbevis” (og det er det nok), betyr ikke det at de nødvendigvis er verdiløse.

3: Gudsbevis kan ikke stå alene
For det tredje er det fristende å søke Det Ene, Store Beviset. Noen er nok på jakt etter en slags gudsbevisenes Hellige gral. Som på de fleste av livets områder er imidlertid også dette området mangfoldig og mangetydig. I stedet for ett endelig og avgjørende bevis, handler det som så ofte ellers om flere forskjellige typer argumentasjoner som på ulike måter, samlet og hver for seg, kan bidra til å styrke troen på at det eksisterer en Gud.

4: Argumenter oppfattes av levende personer
For det fjerde handler dette ofte mer om personlig overbevisning enn offentlige sannheter. Det er nå engang slik at livet ikke er enkelt å finne ut av for noen av oss. Vi er begrensede vesener født til ulike tider og steder, for ikke å si kulturer. Aztekere på 1400-tallet opplevde sitt verdensbilde like opplagt som agnostikere på 2000-tallet. Vi trenger ikke å ha et hektisk liv for å bli fartsblinde for kulturelle baktepper.

5: Samtaler kan føres på mange nivåer
For det femte kan argumentasjon føres på ulike nivåer. En av grunnene til at jeg ikke skrev så mye om positive gudsbevis i Svar skyldig, var rett og slett respekt for oppgaven og for leserne. I tillegg var prosjektet mer å svare på krasse angrep og angivelige feil ved gudsbevis, enn selv å levere utførlige grunner for å tro. Uansett er det nok vanskelig å bruke de samme grunnene, eller i hvertfall ikke de samme formuleringene og forbeholdene, overfor noen på 6-7 år som overfor en 67-årig professor ved Oxford.

Nå er ikke utfordringen kun den som Arnfinn pekte på, at vi kan bli for nerdete og nitid opptatt av mer enn mindre fagfilosofiske formuleringer og fotnoter. Den kan også være at vi blir for lettvinte (selv om hva dettte innbærer naturlig nok vil avhenge av øynene som ser – er man nerd nok, kan selv doktorgradsavhandlinger bli for lettvinte).

Dermed må det være et mål med en form for balanse, eller muligens en form for dialektikk med veksling mellom tyngre og lettere artikler. Selv om det er et ønske å forsøke å være personlig og folkelig (hva nå det er i praksis, og her vil det nok talentet være ulik fordelt) bør det også være lov med artikler som er mer faglig orienterte.

Selv om de skulle handle om ingenting.

Et av disse handler om måten som Ars Ethica håndterer det som ofte kalles for Kalam-argumentet. Det går i en enkel form som følger:

1: Alt som begynner å eksistere har en årsak utenfor seg selv

2: Universet (rom og tid) begynte å eksistere

3: Universet har en årsak utenfor rom og tid

Dette argumentet kan utdypes og utvides, men aksepterer man først premiss 1 og 2, er spørsmålet hva denne årsaken er.  Normalt har den mest nærliggende kandidaten til en eksistens utenfor tid og rom (og som til og med får noe til å skje) vært det som vi ellers kaller Gud – uten at dette argumentet i seg selv leder til alt det vi normalt forbinder med Gud.

Er ingenting guddommelig?

Men de seneste årene kan det synes som om det har dukket opp en ny kandidat. Den baserer seg på at man stiller spørsmål ved premiss 1. Selv om alle ting vi har empiri for at er blitt til, har en årsak, hevdes at det ikke dermed innebærer at universet som sådan må ha en årsak.

I stedet for å konkludere med noe i retning av Gud, lander man dermed i praksis på at universet kommer fra ingenting, uten årsak. Sagt litt populært er universet “skapt” av ingenting - ikke av Gud.

Siden jeg har lovet en kveld jeg har tid å forsøke å gi noen utdypende kommentarer til Ars Ethicas behandling, skal vi se nærmere på den her. Dessverre er det begrenset hvor mye tid jeg har med det første til å følge opp – ihvertfall i lenger form – alle kommentarer og korreksjoner.

Det er dermed med noen bekymringsfulle blikk på avtaleboka at jeg nå legger i vei.

Ars Ethica sier det slik:

Prinsippet om at alt har en årsak er basert på observasjoner gjort på partikler og energi inne i universet, og at disse erfaringene er gyldige for Big Bang-singulariteter er på ingen måte opplagt. Dersom “Universet ble til uten årsak” betydde “alt som eksisterer ble til uten årsak” kunne man saktens kommet med en slik innvending. Imidlertid er en kanskje mer presis måte å formulere “Universet ble til uten årsak”:

“…the history of things has a beginning and that the first phase of this history (the coming to be of the first thing, if you will) is uncaused.” – Quentin Smith

Og videre, før universet ble til, eller mer korrekt før egenskapene ved det ble satt, hva var det da som hindret universet å bli til? Ingenting. Universet kan simpelthen ha blitt til av seg selv:

“Nothingness is not a “condition” of anything. It has no power to “prevent” things from “springing into existence.” What we are talking about here, after all, is nothing at all – “no matter, no energy, no space, no time, no deity.” And nothing at all has no power at all, not even the power to prevent things from existing.” – Wes Morriston

Dette bryter med det filosofiske prinsippet ex nihilo, nihil fit (ingenting kan komme fra ingenting), men dette er (som kausalitetsprinsippet) basert på erfaringer om hendelser inne i universet hvor t>0.

Ars Ethicas presiserer dette i en kommentar til min artikkel her.

Grunnen til at alt kan komme fra et ekte ingenting er at ingenting – ikke en gang logikk – kan hindre det i å skje. Det er egenskaper ved universet som akkurat nå hindrer det i å kollapse, bli rosa eller hoppe 5 cm til [høyre]. Hvis man fastholder at logikken eksisterte i t<0 så må logikken være evig, og man må forklare hvem/hva som skapte den. Dersom du avfeier dette argumentet uten å komme med bedre argumenter (og konkluderer med noe som du igjen baserer på personlig tro) tror jeg også diskusjonen stopper opp her.

Og fortsetter:

Jeg tipper at logikk finnes uavhengig av universet i ditt verdenssyn? Men her tror jeg ikke du klarer å sette deg inn i mitt verdenssyn, det virker iallfall ikke slik ut fra kommentarene dine.

For hvordan kan absolutt ingenting finnes ved t<0 dersom bla. logikken råder i t<0? Hvis alt begynte i t=0 kan vel ikke logikk eksistere i t<0? Logikken måtte i så fall vært evig og uskapt slik Gud er i Kalam-argumentet. (personlig ser jeg forøvrig på logikk og naturlover som egenskaper ved universet, så om intet univers finnes, finnes jo heller ingen av universets egenskaper.)

Når jeg leser dette, er det fristende å se hva som egentlig synes å sies. Argumentet er ment å skulle vise at Kalam-argumentet ikke nødvendigvis fører til noen Gud.  For å unngå dette, må man basere seg på noe som kalles for ingenting som kjennetegnes ved at det ikke begrenser noe som helst. I steden for å ha ingen egenskaper, ressurser eller muligheter, har det med andre ord alle.

Når man gjør dette, oppfattes det nok mer som semantikk enn logikk. Det er det som på godt engelsk kalles sleight of the hand. For det som sies er at av absolutt ingenting (ingenting som er, ingenting som skjer, null årsaker, null virkninger, null muligheter, null ressurser, for ikke å si null plusser pluss null minuser), klarer å frembringe – ikke bare noe (f.eks. et puslete lite kvark) – men minst det universet som vi kjenner. Og sikkert ufattelig mye mer.

Dette “ingenting” er altså ikke bare stort og kraftig nok til at det kan frembringe tid og rom, men også de ufattelige energiene i Big Bang, der ekspansjonen i perioder oversteg lyshastigheten, med ekstreme temperaturer og krefter som etterhvert endte i å forme naturlover, stjerner, planeter og mennesker som kan regne på alt dette.

Og det er hevet over logikkens lover.

For å unngå et allmektig vesen som Gud, ender vi i altså i noe som på enkelte områder er mer mektig. For mens Gud ikke kan gjøre noe som er logisk meningsløst (som å skape trekantede firkanter, eller en rødfarge som er grønn), er det ingenting i “ingenting” som kan hindre dette.

Er ingenting allmektig?

I tillegg innfører man en slags magisk forklaring. Det er ikke bare det at noe kan komme fra ingenting. Man trenger ikke en gang årsaker til ting. Hva som helst kan når som helst sprette ut av ingenting. Siden dette ingenting ikke er begrenset av noe som helst, kan alt – fra en allmektig Gud, via elefanter som samtidig er eremittkreps til frossen ild – tyte ut hvor som helst.

Hvis ingenting kan “skape” hva som helst (uten logiske begrensninger), finnes med andre ord en Gud som er allmektig nok til å lage en stein så stor at han ikke er i stand til å løfte den.

I stedet for å avvise Guds eksistens, viser Argumentet Fra Ingenting (AFI) nettopp at det ikke er noe som helst umulig i tanken om en Gud. Og siden ingenting begrenser ingenting – og vi snakker om en ekte realisert uendelig mengde av ingenting (siden ikke engang logikken begrenser), er det ikke til å unngå at alt tenkelig og utenkelig finnes – ett eller annet sted. Og i såfall finnes Gud.

For å avvise Kalam må man altså fornekte alt som ellers svært mange ateister holder hellig.

Nå er kanskje ikke det så farlig om man ikke tar det så nøye med det hellige ellers. Men utfordringen er da hvordan man kan hevde at mirakler er umulige (hvis noe kan komme fra ingenting kan det skje hva som helst av mirakler når som helst) eller at Gud ikke kan finnes – f.eks. fordi man måtte mene at det er noen selvmotsigelser i begrepet (hvis Gud kommer fra ingenting og i tillegg er utenfor vårt materielle univers, gjelder ikke logikkens lover).

Vi skal ikke nevne sjel eller oppstandelser eller annet, poenget tør være klart.

AFI er med andre ord et argument som jeg ærlig må innrømme at jeg ikke ser som noen spesielt egnet innvending mot Kalam-argumentet.  Hvis prisen er å tillegge “ingenting” mer enn allmektige egenskaper og relativisere logikkens lover til vårt univers, spørs det om den ikke er for høy.

Selv foretrekker jeg å anta – som det alt overveiende sannsynlige – at alt som begynner å eksistere har en årsak som for det første er noe og for det andre er stor nok til å oppnå effekten.

Ikke minst når det som begynner å eksistere er hele universet med all dets masse, størrelse, matematiske lover og kompleksitet – og muligheten til å utvikle mye av dette over tid. Hvis noen skulle hevde at en mindre – for ikke å si ingen – årsak er mer rasjonell, trenger man bedre argumenter enn AFI.

Er ingenting logisk?

Kan så logikk eksistere i t < 0, selv om det ikke eksisterer noe i t<0?

Vel, for det første innebærer ikke Kalam at det ikke eksisterer noe. Poenget er ikke at alt begynte i eksistere i t=0. Tvert i mot handler hele argumentet om å vise at det nettopp må finnes noe i t<0.

Dette er såpass opplagt at Ars Ethica forsåvidt berører det. Men at det synes så vanskelig å tenke at dette også kan gjelde for logikk (f.eks. ved at rasjonalitet i likhet med kjærlighet kan eksistere i Gud), kan jeg vanskelig tilskrive annet enn at at Ars Ethica leser eget livssyn inn i argumentet.

For det andre er Ars Ethicas premiss at logikk er knyttet til vårt univers (jeg prøver her å forstå hans livssyn) og dermed må knyttes til noe materielt. Men egentlig kan logikk altså være hva som helst.

Men det er ikke slik man normalt ser for seg logikk. Logikk tilhører samme abstrakte univers som matematikk – uten at vi dermed trenger å havne i platonismens evige idéverden. Når vi sier at logikk er “noe”, mener vi altså noe annet enn fysisk eksistens. Logikk har ingen ressurser, evner eller muligheter. Logikk kan ikke veies eller måles, det tiltrekker seg verken lys eller lyd.

Når vi sier at noe er logisk mulig, er det ikke det samme som å si at logikken er en aktør som kan gjøre noe. Logikk har ingen kausal kraft, og kan ikke skape noe.  Selv om logiske selvmotsigelser er umulige, har logikken ingen stemme som sier i mot.

Og det er ikke slik at vi oppfinner logikken ved debatter eller empiriske studier av materie i bevegelse. Logiske lover ligger som et premiss bak selve muligheten for debatter og vitenskap. Uten at vi oppfatter logikken som gyldig, forsvinner rasjonaliteten. På samme måte som matematikken, endrer ikke logikken seg over tid, selv om vi stadig kan utforske og utvikle den formaliserte delen av den.

Muligens er noe av Ars Ethicas mangel på tro på urokkelige og evige logiske lover et uttrykk for at denne type tenking minner for mye om at det finnes noe mer enn vårt materielle univers. Muligens burde vi her til og med nikke mer enn vi har for vane i retning av de som argumenterer for en sammenheng mellom eksistensen av logikk og Gud.

Muligens ikke. Det er uansett ikke hovedtemaet her.

Men konsekvensen av synspunktet oppfatter jeg som interessant. Ifølge Ars Ethicas egen “logikk” synes det altså mulig at 1+1 =3 i et annet univers, eller ihvertfall at det ikke var noe til hinder for dette i “ingentinget” før vårt eller dette andre universet ble til. Dermed er spørsmålet hvordan man prinsipielt sett kan unngå å underminere både logikken som sådan og alt som er basert på logikk, enten vi tenker filosofi eller vitenskap. Og forklare hvordan logikken “ble til”. Hva innebærer en sånn tilblivelse? Hva i Big Bang var eventuelt i stand til prinsipielt eller praktisk å skape logikkens lover?

For å vende tilbake til begynnelsen, etter noe som mange sikkert vil oppfatte som en omvei. Min erfaring med denne type argumenter som AFI er at skal man beholde en “vantro”, er det vanskelig å holde seg unna “ufornuft”.

Det betyr ikke at konklusjonen dermed trenger å være feil. Men det betyr at de av oss som foretrekker en virkelighetsforståelse som kan støtte opp om – og være knyttet til – empiri og rasjonalitet (så langt dette rekker), ikke blir veldig tiltalt.

Kort sagt overbeviser ingenting i dette argumentet.

Har vi den uvanen at vi ser etter (og den enda verre å fortelle at vi gjør det), oppdager vi at ingen av de mest kjente filosofene som har levert ulike varianter av dette argumentet har gjort noe slik. Vi finner det ikke hos Aristoteles, Aquinas, Scotus eller Leibniz – eller hos noen andre.

En av de seneste ute på dette feltet er Ars Ethica som i likhet med litt for mange i dag hevder at

“Det Kosmologiske Argument baserer seg på at alt må ha en årsak, og impliserer at denne “ubevegede beveger” må være Gud. Man trenger ikke være spesielt klok for å peke på selvmotsigelsen i dette argumentet: alt trenger åpenbart ikke ha noen årsak hvis Skaperen selv ikke trenger ha noen årsak.”

At noen i vår tid kan få seg til å tro at noen av historiens mest skarpsindige personer skal ha brukt denne type argumenter, og ikke forstått hvor enkelt det var å besvare dem, sier nok mest om vår tid.

Hvis noen skulle undre seg, er realiteten det motsatte.  I stedet for å argumentere med at “siden alt må ha en årsak, finnes Gud”, handler argumentet om (og forsøker rasjonelt å vise) at “siden alt ikke kan ha en årsak, finnes Gud”.

Forskjellen er lettere avgjørende.

Nå er Ars Ethica heldigvis oppegående nok til å ha fått med seg Kalam-argumentet, selv om man av en eller annen årsak omtaler det som et motargument til “innvendingen” på feiloppfattelsen over.

Og til å svare ordentlig på Haralds kommentar til enkelte av punktene.  Slikt gir håp om en rasjonell samtale.