Fra tid til annen kan man høre påstander om at kristendommen og dens “grunnbok” Bibelen rett og slett ikke er noe mer enn en eventyrsamling. Mange kristendomskritikere ynder å påpeke at de nytestamentlige skriftene om Jesu liv, de fire kanoniske evangeliene, ble forfattet ganske mange år etter hendelsene de beskriver – bibelforskerne er ikke helt enige, men et allment akseptert anslag sier at Markusevangeliet, det antatt første av de fire, ble skrevet rundt midten av 60-tallet, altså omtrent 30 år etter Jesu død og påståtte oppstandelse. Tretti år en jo en stund, man kan koke sammen mange skrøner på tre decennier, så hvordan kan man i det hele tatt påstå at evangeliene kan gi faktisk informasjon om livet til Jesus fra Nasaret?

Mange mer eller mindre aggresive ateister (og andre) avviser blankt at evangeliene kan fortelle oss noe nevneverdig om Jesu liv, og da i særdeleshet om hans siste dager. Siden døde mennesker vanligvis holder seg i gravene sine får for eksempel beretningene om Jesu oppstandelse stempel som en garantert ikke-troverdig del av evangelietradisjonen.

Som kjent(?) mangler slutten på Markusevangeliet i de eldste og antatt beste bibelmanuskriptene. Evangeliet sluttet etter alt å dømme opprinnelig med verset 16:8, altså med et englesyn og en åpen og tom grav, men uten noen visjoner av den oppstandne. Slike visjoner, samt utdypende informasjon om omstendighetene rundt den tomme graven, finner vi beskrevet i de tre andre evangeliene og i Lukas-skriftet Apostlenes gjerninger. Men forfatterne av disse skriftene har etter alt å dømme brukt Markus som kilde, og det er mulig å tenke seg (i hvert fall i teorien) at de bare “dikter videre” på frihånd på beretninger de har hentet fra Markus. Så hva sitter vi igjen med? Diffust, legendarisk materiale av rimelig sen karakter, 30+ år etter de påståtte hendelsene? Slik konkluderer mange, og på det grunnlaget påstår de enkelt og greit at det er umulig på historisk grunnlag å ta stilling til beretningene om Jesu oppstandelse. Oppstandelsen har i høyden funnet sted i disiplenes hoder, sies det, eventuelt er det snakk om en eller annen form form masse-vrangforestilling eller hallusinasjon, eller et bedrag; oppstandelsen er uansett altfor sent attestert til at man kan tro på den eller bedømme den som historisk hendelse.

Alt dette høres jo greit ut, det. Helt til man begynner å gå omstendighetene rundt Jesu påståtte oppstandelse fra de døde nærmere etter i sømmene. Da viser det seg at man kan bygge en mye bedre case for oppstandelse som historisk hendelse enn man gjerne skulle tro.

The Ressurection Debate

2. mai 1985 deltok filosofen (og ateisten) Anthony Flew og teologen (og apologeten) Gary Habermas i en formell debatt om spørsmålene rundt Jesu oppstandelse som historisk hendelse. Debatten (som ble gjennomført foran 3000 tilhørere) ble senere gitt ut i bokform, tilrettelagt av mannnen som organiserte debatten, Terry Miethe. Boka heter Did Jesus Rise From the Dead?, og selv om det har gått over 20 år siden debatten ble gjennomført er boka fortsatt svært aktuell og up-to-date både hva det filosofiske og det eksegetiske angår. Boka gjengir debatten ord for ord, dermed blir framstillingen både en smule gjentagende og kanskje også litt for muntlig i formen til tider, men det er like fullt interessant å følge den verbale boksekampen mellom disse to intellektuelle storhetene.

Det beste med hele boka er likevel de tre eksterne kommentatorene som oppsummerer og responderer til debatten med hvert sitt essay bakerst i boka: Wolfhart Pannenberg, Charles Hartshorne og James I. Packer – et stjernelag! Hver på sin måte belyser de viktige sider av debatten (og de manglene debatten lider under) med friske innspill.

Formelle debatter skal i følge reglene avgjøres ved at en vinner skal kåres av et dommerpanel. For å sikre bredde i vurderingen hadde man satt sammen to dommerpanel, fem filosofer som skulle gå argumentene etter i sømmene og fem dommere med særlig fokus på retorikk og argumentasjonsteknikk. Resultatet etter debatten ble som følger: Filosofene dømte 4-0 til Habermas (en dommer stemte for uavgjort), retorikerne 3-2, igjen til Habermas, som dermed vant debatten 7-2. Det er selvsagt ikke dermed sagt at det er bevist at Jesus sto opp fra de døde, men debatten viste og viser at det finnes gode argumenter for å mene at dette faktisk skjedde.

Paulus og 1 Kor 15:3ff

Habermas har to hovedargumenter som han kjører fram i debatten. Det første dreier seg om den kjente trosbekjennelsesteksten i Paulus’ 1. brev til menigheten i Korint, det 15. kapittel:

Jeg kunngjør for dere, søsken, det evangelium jeg forkynte dere, det dere har mottatt og står på. Gjennom det blir dere også frelst, når dere holder fast på ordet slik jeg forkynte det, ellers blir det forgjeves at dere kom til tro. For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot,

at Kristus døde for våre synder som skriftene har sagt,
at han ble begravet,
at han sto opp den tredje dagen som skriftene har sagt,
og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv.

Deretter viste han seg for mer enn fem hundre troende søsken på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. Aller sist viste han seg for meg, jeg som bare er et ufullbåret foster. For jeg er den minste av apostlene, jeg er ikke verdig til å kalles apostel, for jeg har forfulgt Guds kirke. Men ved Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært bortkastet. For jeg har arbeidet mer enn noen av dem, det vil si ikke jeg, men Guds nåde som er med meg. Men enten det er meg eller de andre – dette forkynner vi, og dette har dere har tatt imot i tro.

Det et flere trekk ved denne teksten som gjør den spesielt interessant i en diskusjon om omstendighetene rundt Jesu oppstandelse. Selve formen på teksten avslører at den er eldre enn 1. Kor, det poetiske stilnivået viser at dette er en “formel” eller en form for “ferdigtygd” trosbekjennelse som Paulus ikke selv har komponert men overtatt fra andre. Bruken av navneformen Kefas (Simon Peters arameiske navn) vitner om at bekjennelsen overveiende sannsynlig har hatt en forhistorie på nettopp arameisk. Da er det mye som tyder på en avfattelse i Jerusalem-menigheten. Paulus skriver at han har “overgitt [gresk: παρεδωκα, av παραδιδομι] det han selv har tatt imot [gresk: παρελαβον, av παραλαμβανω]“, her bruker han to tekniske termer knyttet til kunnskapsoverlevering i jødiske rabbinske miljøer^[1], noe som igjen tyder på en overlevering nettopp i et jødisk skriftlærd miljø – dette kan godt passe med en situasjon i Jerusalem-menigheten.

Paulus besøkte Peter og Jakob i Jerusalemmenigheten (Gal 1:17-19) tre år^[2] etter sin omvendelsesopplevelse – og da fikk han etter alt å dømme overlevert den ovennevnte trosbekjennelsen, enten på arameisk eller på gresk. Allerede da hadde denne tradisjonen fått fast form, og Paulus fikk den overlevert av to av de viktigste oppstandelsesvitnene, Simon Peter og Jakob, Jesu bror. Altså var både bekjennelsen og vitnesbyrdet om oppstandelsen vel etablert når Paulus mottok det vi kjenner som 1. Kor 15:3ff.

Når skjedde dette? Paulus-forskere regner vanligvis med at Paulus og Barnabas kom til Antiokia rundt år 39/40. Det er dette Paulus henviser til i Gal 1:21. Altså hadde han allerede besøkt Jerusalem før år 40.^[3]

Dersom Stefanus ble steinet i år 33 (slik det ofte antas) og Paulus hadde sin Damaskusopplevelse rundt denne tiden kan Jerusalemsbesøket ha funnet sted rundt år 36-38. Allerede da hadde altså tradisjonen om Jesu oppstandelse “stivnet” i følgende formel:

Kristus døde for våre synder som skriftene har sagt,
han ble begravet,
han sto opp den tredje dagen som skriftene har sagt,
og han viste seg for Kefas og deretter for de tolv.

Tradisjonene om omstendighetene rundt Jesu oppstandelse kan altså føres mye lenger tilbake enn til Markus’ evangelium og midten av 60-tallet. Ja, den kan føres mye lenger tilbake enn til 1. Korinterbrev 15 og tidlig 50-tall. Vi snakker midten av 30-årene her, så få år etter de påståtte hendelsene at man kan telle dem på én hånd, og vi snakker vitnesbyrd fra førstehåndskilder. Da begynner det å bli ordentlig spennende å grave i historien.

Den tomme graven

Det andre punktet Habermas (samt Pannenberg og Packer) kjører fram i forlengelsen av 1 Kor 15-credoet er beretningen om den tomme graven. Vi kjenner til beretningen i mer eller mindre fullstendig form fra Markus av, altså fra den eldste evangelietradisjonens “fiksering” på 60-tallet. Det er likevel gode grunner til å tro at også denne delen av oppstandelsberetningene allerede på dette tidspunktet hadde en lang forhistorie.

Den tomme graven nevnes ikke direkte i 1 Kor 15:3ff. Men Jesu død og gravleggelse er nevnt, og oppstandelsen proklameres i forlengelsen av dette. Da har vi gode grunner for å underforstå at graven må ha vært tom. I et jødisk miljø hvor man ventet en legemlig oppstandelse fra de døde^[4] ville det nemlig vært fullstendig meningsløst å snakke om en oppstandelse fra de døde dersom liket fortsatt lå i graven. Som allerede nevnt viser 1 Kor 15:3ff tydelige tegn på en tilblivelse i et jødisk skriftlærd miljø, sannsynligvis i Jerusalem. Det virker derfor plausibelt å slutte, med bakgrunn i 1 Kor 15 og andre tekster som Markus 16, at tradisjonen om den tomme graven og ryktet om Jesu oppstandelse har hengt organisk sammen fra første stund.

Disse to punktene gir ingen veldig sterk case hver for seg. En trosbekjennelse kan selvsagt formuleres ut av ingenting, og en tom grav kan vitne om flere ulike hendelsesforløp (gravrøveri, for eksempel). Men sammen danner disse to fakta et mer spennende bilde. For: Vi kan etter alt å dømme slå fast at Jesu oppstandelse ble proklamert svært tidlig, i Jerusalem, byen der Jesus ble korsfestet og begravet, og at mange etter hvert sluttet seg til menigheten hvor dette budskapet ble proklamert. Dette ville ikke ha fungert dersom 1) graven ikke hadde vært tom (som allerede nevnt: Det ville vært absurd proklamere en oppstandelse i et jødisk miljø uten en tom grav), eller 2) dersom ikke sentrale personer i menighetsmiljøet kom med samstemte vitnesbyrd om at de hadde sett Jesus i levende live etter at han var død og begravet.

Alt i alt begynner det nå å bygge seg opp et bra case for i hvert fall to ting: 1) Oppstandelsestroen er like gammel som kirken, og 2) oppstandelsestroen bygger på svært tidlige og for samtiden etterprøvbare vitneutsagn om en tom grav og om møter med den oppstandne Kristus.

Alternative hypoteser

Det mangler selvsagt ikke på alternative forklaringer på hva slags konspirasjoner og misforståelser oppstandelsestroen kan ha bunnet i. Vi nevner de viktigste, med motargumenter i parantes:

• 1) Jesus døde ikke på korset (Motargument: Bødlene var profesjonelle og visste godt hva de holdt på med),
• 2) Jesus var skinndød og “faket” oppstandelsen (Motargument: Hvem lar seg overbevise om at en nesten ihjelslått og forblødd mann som ikke har spist på 48 timer er bærer av et gjenoppstått “herlighetslegeme”?),
• 3) Jesus ble ikke begravet men kastet i en massegrav eller spist av åtseleterer (Motargument: Hvordan kunne man da, i en lokal menighets trosbekjennelse bare få år etterpå, påstå at han nettopp ble begravet? Fantes det virkelig ikke noen som kunne imøtegå denne påstanden på en troverdig måte?),
• 4) disiplene stjal liket (Motargument: En dårlig sak å bli martyrer for…),
• 5) romerne eller de jødiske lederne fjernet liket (Motargument: Hvorfor ikke da vise det fram og rydde alle vrangforestillinger av veien?)

og til slutt

• 6) disiplenes post-oppstandelse-Kristusåpenbaringer var hallusinasjoner (Motargument: Hallusinasjoner er individuelle opplevelser, ikke kollektive. Det svarer dårlig til beskrivelsen vi finner i 1 Kor 15-credoet.).

Konklusjon? Vel, vi kan som vanlig ikke komme til noe som ligner på absolutte konklusjoner. Men tesen om Jesus legemlige^[5] oppstandelse fra de døde fortjener i hvert fall å tas med i den seriøse samtalen, ikke bare avvises før samtalen har kommet i gang som eventyr, oppspinn og legender av sen dato.

Noter/referanser

1. Paulus hadde sannsynligvis rabbinerutdannelse. Se Acta 22:3.

2. Kronologien er ikke helt enkel å få tak på her. Vi vet ikke om de tre årene henviser til årene i Arabia og Damaskus, eller bare årene i Damaskus – Paulus presiserer ikke hvor lenge han var i Arabia eller hva han gjorde der. Poenget er at vi under Paulus’ Jerusalemsbesøk uansett befinner oss betydelig nærmere Jesus-hendelsen i tid enn det Paulus gjør når han skriver 1. Korinterbrev.

3. Alternativt kan Paulus ha mottatt det aktuelle credoet under sitt opphold i Antiokia. Det bringer oss et par år lenger bort fra de aktuelle hendelsene, men vi er fortsatt mye nærmere enn evangelisten Markus i Roma på 60-tallet.

4. Det stod strid om dette lærepunktet i jødedommen på Jesu tid. Sadukeerne avviste håpet om en legemlig oppstandelse, mens fariseerne (som Jesus-kretsen etter alt å dømme sto nær blant samtidens jødiske “partier”) fastholdt dette håpet. Vi finner spor at denne intra-jødiske spenningen flere steder i Det nye testamente, Acta 23:6ff er et særlig instruktivt eksempel.

5. Spørsmålet om hva slags legeme Jesus eventuelt oppstod i og ved, og hva slags karakter disiplenes møter med den oppstandne egentlig hadde har også en sentral plass i Flew/Habermas-debatten. Men det er og blir en helt annen debatt.

Et sted på denne bloggen skriver du, Morten, at: “Thomas svarer sin motstander med at tro og fornuft aldri kan motsi hverandre. Hvis teologiske utlegninger og vitenskapelige undersøkelser gir motstridende konklusjoner, må det være gjort en feil i én av dem. Begge måter å nærme seg sannheten på er gitt av Gud, all sannhets opphavsmann.” Dette blir for “rent og pent” for mitt eget vedkommende, for doktinært, en blankpolert ideologi. Jeg tror ikke på dette, som sagt. Tro og fornuft kan motsi hverandre. Det er ikke fornuftig å ofre sin egen sønn for noe han ikke selv har gjort seg skyldig i, det ligger ingen rasjonalitet bak et slikt valg. Ei heller bak Guds krav om at Abraham skulle ofre Isak. Gudstro kan komme til å gå på tvers av rasjonell tenkning, og jeg tror ikke det går an å forene tro og fornuft. Langt på vei kan vi det, men at de aldri skal kunne motsi hverandre mener jeg er en utopi.

“Det er ikke fornuftig å ofre sin egen sønn…” skriver Eskil, og trekker parallellen mellom Jesu korsdød på den ene siden og Abrahams ofring av Isak på den andre. Det er en gammel og god parallelisme, dette, og jeg skal ikke problematisere den. Men i etterkant av den spissformuleringen Eskil kommer med, ikke minst i lys av hvilke filosofiske konsekvenser han trekker av fortellingen om Abraham og Isak, kjenner jeg et behov for å kretse litt mer rundt nevnte fortelling. Siden disse tankene ble litt for volumiøse for en kort kommentar ble det altså en egen post av det. Sånn fungerer blogging; det blir nok ikke siste gang at jeg kommenterer mine medskribenters tanker på denne måten.

Fortellingen om Abraham og Isak og deres vandring mot Moria finner vi i Genesis 22. Her kan vi lese følgende:

En tid etter at dette hadde hendt, ville Gud sette Abraham på prøve. Han sa til ham: “Abraham!” Og Abraham svarte: “Ja, her er jeg.” Da sa han: “Ta Isak, din eneste sønn, som du er så glad i, og dra til Moria-landet! Der skal du ofre ham som brennoffer på et av fjellene som jeg vil vise deg!”

Morgenen etter stod Abraham tidlig opp, lesset på eselet sitt og tok med seg to av tjenesteguttene sine og sønnen Isak. Han kløvde ved til brennofferet, og så gav han seg på vei til det stedet Gud hadde sagt ham. Den tredje dagen da Abraham så seg omkring, fikk han øye på stedet langt borte. Da sa Abraham til tjenesteguttene sine: “Bli dere her med eselet, mens jeg og gutten går dit bort for å tilbe; og så kommer vi tilbake til dere.” Så tok Abraham offerveden og la den på Isak, sønnen sin. Selv tok han ilden og kniven i hånden; og så gikk de sammen, de to. Da sa Isak til sin far Abraham: “Du far!” Og han svarte: “Ja, gutten min.” Isak sa: “Se, her er ilden og veden, men hvor er lammet som vi skal ofre?” Abraham svarte: “Gud vil nok selv se seg ut et offerlam, gutten min.” Og så gikk de videre sammen, de to.

Midt oppi den rørende dialogen mellom de to er det ikke til å komme ifra at dette er en ytterst grotesk scene. Abraham blir bedt av Gud om å ofre sin sønn. Abraham var 100 (!) da Isak ble født, skal vi tro Genesis, og Sara var 90 (!!), så de to hadde med andre ord ikke noe nevneverdig håp om å få noen ny sønn som kunne svare til det løftet Abraham hadde fått av Gud, at han skulle bli stamfar til et stort folk. Hvor gammel er Isak på dette tidspunktet? Det er ikke godt å si, men tradisjonelt har han blitt framstilt som en relativt ung gutt eller, kanskje riktigere, som et stort barn. Han var i hvert fall ikke større enn at den gamle Abraham tydeligvis kunne håndtere ham omtrent slik han selv ønsket:

Da de kom til det stedet Gud hadde sagt, bygde Abraham et alter der og la veden til rette. Så bandt han Isak, sønnen sin, og la ham på alteret, oppå veden. Og Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å ofre sin sønn.

Som kjent griper Gud inn i siste liten:

Da ropte Herrens engel til ham fra himmelen og sa: “Abraham, Abraham!” Og han svarte: “Ja, her er jeg.” Da sa engelen: “Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke engang sparte din eneste sønn for meg.” Da Abraham så opp, fikk han øye på en vær som hang fast etter hornene i et kjerr like bak ham. Da gikk han bort og tok væren og ofret den som brennoffer istedenfor sønnen sin. Og Abraham kalte dette stedet “Herren ser”. Og den dag i dag sier de: “På fjellet hvor Herren lar seg se.”

En vanlig tolkning av denne teksten er at den forteller om Guds oppgjør med praksisen men menneskeofring. Det er nok en tolkning som har mye for seg. I tillegg finnes det noen lange linjer her, mellom Moria-fjellet og tempelberget i Jerusalem (jf. 2 Krøn 3:1), for ikke å snakke om videre til Golgata-berget like i nærheten – eller var det på samme sted? Eskil er da også bevisst på disse linjene.

Men det er ikke disse elementene, selv om de er viktige nok, som skal oppta oss her. Jeg vil knytte an til en mer umiddelbar lesning av teksten. Den springer en i øynene med én eneste gang: Barnets skrekk og angst i møte med det som er i ferd med å skje, sviket, faren som binder ham og legger ham på alteret, kniven, ilden. Hva slags Gud er dette, som legger opp til å ofre et barn for… ja, for hva? For å teste en gammel manns tro? Eller var det lydighet?

Det er slett ikke vanskelig å forstå hvorfor ett av Israels Guds mange navn lyder “Isaks redsel” (Gen 31:42, 53). Alle som er foreldre, alle som har sett inn i et par tilittsfulle barneøyne, forstår hvilket svik denne fortellingen forteller om.

Det triste er at dette er et svik som på mange måter har fulgt kirka opp igjennom dens historie. Det er nok å vise til de barn som har blitt “ofret på misjonens alter”, som man så treffende sier, jamfør de stadig tilbakevendende diskusjonene knyttet til misjonsorganisasjonenes praksis med å drive internatskoler; foreldrenes kall skulle komme i første rekke, de var ikke først og fremst foreldre men kirkelige medarbeidere. Eksempelbruken kan selvsagt med letthet mangfoldiggjøres. Kirka har ikke alltid vært like barnevennlig, og noen ganger kan forholdet best beskrives som nettopp svik.

Med dette som bakgrunn mener jeg at det kan være farlig å bruke nettopp denne fortellingen som belegg for tanken om at troen noen ganger må sette andre hensyn (fornuft, følelser eller andre former for erkjennelse) til side. Fortellingen om Abraham og Isak på Moria er en fortelling om en far som langt på vei sviktet sitt kall som far. I hvert fall må det ha vært slik sønnen oppfattet det. Hva slags refleksjoner vi trekker ut av fortellingen på et metanivå endrer faktisk ikke på dette forholdet.

Min reaksjon når jeg leser Genesis 22 er med andre ord ikke: “Hm, ja, her ser vi at gudstro noen ganger kan gå på tvers av fornuft. Dersom troen krever det må man foreta tilsynelatende ufornuftige ofre, så som sitt eget barn, på et steinalter, med egen hånd på kniven.” Min reaksjon er heller noe sånt som: “Hva slags Gud er dette, som krever noe sånt av en gammel far og, ikke minst, av et lite barn? Denne Guden er en djevel, og jeg har ingen tillit til ham!” Denne reaksjonen spiller i høyeste grad på lag med min fornuft, sammen med min erfaring som barn og som far og mine egne refleksjoner rundt disse erfaringene. Jeg ønsker ikke å la en “blind tro” overstyre disse fornuftsinnspillene. Det er, rett og slett, ikke slik jeg forstår trosbegrepet.

Et slikt trosbegrep kan nok finne støtte i tradisjonen. Koranen gjengir også Moria-fortellingen, riktignok med den forskjell at det er Ismael som skal ofres og ikke Isak:

Vi bebudet ham en mild sønn. Da han var stor nok til å gå ham til hånde, sa Abraham, “Min sønn, jeg så i en drøm at jeg skal ofre deg. Tenk over hva du synes.” Han svarte, “Min far, gjør det som du er pålagt. Du vil finne meg standhaftig, om Gud vil.” Da han hadde underkastet seg (påbudet), og han hadde lagt sønnen med ansiktet ned, ropte Vi til ham, “Abraham! Du har rettet deg efter drømmesynet! Slik lønner Vi dem som handler vel. Dette var visselig en klar prøvelse.” Og Vi løste ham ut ved et opphøyet offer.

(S 37:99-107, Einar Bergs oversettelse)

Her er det, kanskje ikke overraskende, underkastelsesmotivet som ser ut til å dominere. Men stemmer dette med det trosbegrepet vi finner i Genesis 22? Svaret på dette spørsmålet er for meg nært knyttet til vers åtte i teksten:

Abraham svarte: «Gud vil nok selv se seg ut et offerlam, gutten min.» Og så gikk de videre sammen, de to.

Her er det tilliten til Gud og til hverandre som setter kursen. Abrahams tro var ikke en blind tro på at Gud kunne kreve hva som helst men at Gud var trofast mot sine løfter og ville finne en måte å løse den tilsynelatende umulige situasjonen på. Det er da også denne tros-forståelsen, altså tilliten, som ser ut til å ligge under når de første kristne forfatterne bruker Abraham for eksempel, slik Paulus gjør i Romerbrevet 4.

Jeg mener ikke med dette å si at Eskils poeng er fullstendig uten gyldighet. Men jeg reagerer på eksempelet han bruker, og vil gjerne poengtere dette. Abrahams tro var, i følge Genesis 22, en tillit som holdt fast ved at Gud var trofast mot det han hadde lovet. Denne troen var basert på hans erfaringer i møte med Gud, og, får vi tro, hans fornuftsmessige refleksjoner rundt disse erfaringene. Kan vi våge å si at Abraham til og med hadde tillit at Gud ville gripe inn før han faktisk fikk stukket kniven i Isak? Eller er dette å øve vold mot teksten?

Å bruke Genesis 22 som belegg for at troen kan kreve av oss at vi skal tenke eller handle direkte i strid med det som synes fornuftig og riktig, det tror jeg uansett ikke er forsvarlig. Det blir rett og slett å stille opp et falskt dillemma, dette, å si at det Abraham gjorde var nok etisk forkastelig, men han gjorde det i tro, derfor ble det likevel riktig. Slik ønsker i hvert fall ikke jeg å bruke bibeltekster. Leser vi Bibelen slik er det nesten ikke grenser for hvilke grusomheter, mot barn eller mot andre, vi kan forsvare med Boka i hånd.

Kan hende har jeg nå lest mer inn i teksten enn ut av den, både i Genesis og i Eskils kommentar. I så fall ville jeg sette pris på en frisk debatt i kommentarfeltet.

Beneath the noise, below the din,
I hear your voice, its’ whispering
in science and in medicine:
“I was a stranger, you took me in.”

U2: “Miracle Drug” (How to Dismantle an Atomic Bomb)

Å se med to øyne

Jeg har et handicap. Jeg er nærsynt. Ikke så mye at jeg bommer på dører dersom jeg går uten briller, men såpass at jeg strever med å se forskjell på med- og motspillere på fotballbanen. I tillegg til skarpstillingsproblemene skjeler jeg noe. Det vil si at jeg har min dose erfaringer med å se dobbelt, med det å ikke klare å samle øynene på det samme objektet.

Når du ser med bare ett øye, eller, skal vi si, med bare ett øye om gangen, oppstår det et litt pussig fenomen. Du mister dybdesynet. Verden glir over fra 3D i retning 2D. Alt som innebærer behov for avstandsberegning blir vanskeligere, enten det nå handler om å helle kaffe i en kopp eller å ta imot en lissepasning – bare for å ha nevnt et par uskyldige eksempler. Det er en fordel å bruke begge øynene når man først har dem.

Tro og naturvitenskap

“Tro og fornuft” – allerede ved navnet på denne bloggen vil noen protestere. Nei, tro eller fornuft skal det være! Tro har da ingenting med fornuft å gjøre. Troen strider mot fornuften, troen er i konflikt med fornuften. Se bare på hvordan troende mennesker gjennom alle tider har vært blant de mest innbitte motstandere av alt som har med nyere viten og naturvitenskaplige innsikter å gjøre.

Det er ikke tilfeldig at det er nettopp dette temaet – forholdet mellom religiøs tro og naturvitenskap – som opptar meg i den første posten jeg presenterer her på bloggen. Dette har vært et tema som har fulgt meg tett i mange år. Jeg har sterke nerdegener. Matte, fysikk og kjemi var favorittfagene mine på videregående. Via uransakelige veier endte jeg opp som teolog og prest, men det betyr ikke at jeg har mistet interessen for det som rører seg innenfor realfagene.

Jeg har gått mine runder med både kreasjonisme og Intelligent Design. Jeg har til og med danset noen vaklende steg med ateismen og scientismen. Jeg er en elendig danser, oppvokst i et vestlands-lavkirkelig miljø som jeg er, så de små prøvestegene jeg tok fristet ikke til noen utagerende fortsettelse, men jeg har altså litt mer enn bare overflatisk kunnskap om hvilke ulike modeller som finnes der ute hva gjelder å tilrettelegge forholdet mellom trosliv og naturvitenskaplig interesse.

Dermed mener jeg at jeg har god dekning for følgende påstand: Det stemmer ikke, slik det ofte påstås, at tro og naturvitenskap er dømt til å ligge i strid med hvenandre. Det stemmer ikke engang at de historisk sett har hatt for vane å gjøre det. Det er en vanlig øvelse, dette, å projisere det siste århundrets kreasjonist-evolusjonist-debatter tilbake til både opplysningstid og middelalder, men ved nærmere øyensyn viser det seg at dette ikke er en særlig treffende beskrivelse av den faktiske vitenskaps- og teologihistorien.^[1] Naturvitenskapen er nok på mange måter det jødisk-kristne verdensbildet stor takk skyldig; det er neppe tilfeldig at det var nettopp i det kristne Vesten (politisk korrekt eller ikke) at den moderne naturvitenskaplige metode vokste fram sammen med alle dens velsignelser.

Forholdet mellom troen og naturvitenskapen kan i grunnen være et godt eksempel på hvordan troen og fornuften kan være de beste venner – når de begge får boltre seg i de rom de trives i. Det betyr selvsagt ikke at de to alltid går i takt, selv om de kan gjøre det. Med fare for å overforenkle tror jeg vi kan si at forholdet mellom tro og vitenskap kan tilrettelegges på tre ulike måter. Noen vil si at de to størrelsene er uforenelige, man må velge. Andre vil si at de to er forenelige, men opererer innenfor to ulike virkeligheter som ikke berører hverandre. Og så finnes det en tredje vei, som forsøker å integrere de to på deres egne premisser innenfor den samme helheten. Vi skal komme tilbake til den, sammen med U2-sitatet og den lille innledende refleksjonen rundt mine personlige synsproblemer.

Konfliktmodellen

Kan tro og vitenskap forenes? Mange svarer et bastant “nei” på det. I denne kategorien finner vi både scientister som Richard Dawkins og your-not-so-friendly-neighborhood-seven-day-creationist. Med andre ord: Her finner du dem som mener at Bibelen må leses bokstavlig, og at den, etter sin bokstavlige ordlyd, påstår ting som er helt klart i strid med naturvitenskaplige innsikter det er bred oppslutning om. Innsikter som at universet er et tosifret antall milliarder år gammelt. Eller at jorda er flere milliarder år gammel. Eller at livet på jorda har vært gjenstand for evolusjon. For eksempel.

Og det er klart: Dersom man mener at Bibelen klart og tydelig påstår at jorda ble skapt fiks ferdig for seks tusen-og-noen år siden, i løpet av seks ganger tjuefire timer, at Adam og Eva og Kain og Abel og Noah og flommen og Babelstårnet og alt det andre i urhistorien, altså Genesis 1-11, skal oppfattes bokstavlig, som historiske personer og faktiske historiske hendelser, da får man fort trøbbel med å få tro og viten til å gå i takt. Da må man velge.

Mange velger. De lukker Bibelen og velger bort troen fullstendig. Eller de velger å internalisere en dyp og inngrodd skepsis til alt som lukter naturvitenskap. De ser for seg en konspirasjon av vitenskapsmenn som “dikter opp” eller bevisst feiltolker empiri for å “skvise” Gud og Bibelen, den ufeilbarlige, ut over sidelinjen. De mange krigene mellom kreasjonister og vitenskapsmenn er konkrete utslag av de fiendelinjene som oppstår. Nå har de fleste av disse krigene funnet sted i USA, men sjokkbølgene fra eksplosjonene kan kjennes også her hos oss med jevne mellomrom. Det er ubehagelige saker.

Non-overlap-modellen

En annen måte å tilrettelegge forholdet mellom tro (eller religion) og vitenskap på er å si, som Stephen Jay Gould i sin tid gjorde det, at det her er snakk om det vi kan kalle Non-overlapping Magisteria (NOMA). Det vil si: De to disiplinene, om man kan bruke et slikt ord, overlapper ikke i det hele tatt. De opererer innenfor to ulike virkeligheter: Vitenskapen beskjeftiger seg med den empiriske virkeligheten, religionen med spørsmål om mening og moral. Det finnes for øvrig flere magisterier, sier Gould, og nevner kunsten og estetikken som eksempel. Med andre ord: Troen og vitenskapen befinner seg i hvert sitt rom. De forholder seg til ulike virkeligheter. Det finnes kontaktpunkter, men grensen er hele tiden klar og tydelig.

Å skille eller å holde sammen

Disse to tilnærmingene har i bunn og grunn samme problem: De slår en kile inn mellom den fysiske virkeligheten som omgir oss, den virkeligheten vitenskapen har som gjenstand for sine studier, og den virkeligheten som troen forholder seg til, den vi kan kalle Guds virkelighet. Gjennom denne “skilsmissen” ender man, tror jeg, dessverre opp med å ikke ta noen av de to på alvor. Man snubler i retning den skarpe dualismen og gnostisismen og mister inkarnasjonsteologien langs veien.^[2]

Dersom Gud virkelig er universets opphav, da har universet og alt det inneholder i høyeste grad noe med Gud å gjøre. Og hva er det egentlig som er troens “sted”? Det er den fysiske, materielle virkelighet. Det er der kristne lærer at Gud har talt til og ledet mennesker, ja, det er der den kristne kirke bekjenner at Gud selv ble menneske, ble materie. Det er der, med fysisk blekk på fysisk papir, at mennesker har skrevet ned og spredt sine opplevelser av det guddommelige. Det er der mennesker har lekt seg gjennom liturgien, den høyst fysiske hellige leken med vann, vin og brød, det er der det troende mennesket har øvd seg i å forholde seg til sin kroppslighet og sin sanselighet. Tro handler om det fysiske, det virkelige, og våre tanker om Gud og vårt forhold til den fysiske virkeligheten hører uløselig sammen.

Det må også understrekes at våre hellige gjenstander er høyst fysiske realiteter. Det gjelder faktisk også Bibelen. Bibelen er, for å si det med andre ord, en høyst jordisk og menneskelig bok. Da kan man ikke forvente at den skal være hevet over kritisk undersøkelse. Mennesket er et kritisk dyr: Vi leser virkeligheten, tester lesningen og leser om igjen – hele tiden. Det gjelder enten man leser “naturens bok” eller kirkas bok – eller begge deler.

Å se med ett øye eller med to øyne

De to nevnte enten-eller-modellene jeg skissert litt lenger oppe i teksten kan, slik jeg ser(!) det, sammenlignes med det å se med ett øye om gangen. Enten fordi man bare har ett øye (den første modellen) eller fordi de to øynene ser to ulike virkeligheter (den andre modellen). Men som nevnt: Nå man ser med bare ett øye mister man dybdesynet.

Dybdesynet er avhengig av to øyne, to punkter som samler informasjon. To synsvinkler, om du vil. To synsvinkler gir dybde, perspektiv og innsikt i en større helhet. Slik tenker jeg at tro, her eksemplifisert ved kristen tro og tilhørende teologi^[3], og fornuft, her eksemplifisert ved naturvitenskapen, også forholder seg til hverandre. Du har to øyne, to synsvinkler. Når du bruker de to sammen, og ser på det samme, da ser du skarpere. Dypere. Bedre.

Troen og vitenskapen forholder seg til den samme virkeligheten. Forskjellen er vinkelen, innfallsvinkelen. Med dette utgangspunktet tenker jeg at en kristen ikke har noe å frykte i møte med naturvitenskapen. Vitenskapen skulle heller ikke trenge å frykte troens ambassadører. Sammen ser de to tilnærmingene skarpere og dypere – dersom man tør å se med begge øynene samtidig.

Hva hvis man opplever at det er vanskelig å fokusere? Hva om man skjeler, ser dobbelt? Da må det ene perspektivet, eller kanskje begge, justeres noe. Vitenskapen er ikke immun mot kritikk. Kritikken kan gå på vitenskapsteoriske problemstillinger, eller på fortolkning av empiri, eller på substansen i en hypotese. Men dersom en teori er godt understøttet av forsøk og testing, dersom all matten er korrekt og teorien er anvendelig i forhold til å forutsi hva som vil skje i framtida, da kan man ikke avvise det hele med at “det er bare vitenskap!” På samme måte forholder det seg andre veien. Når det vi kan observere, samle informasjon om og i større eller mindre grad kan forstå, når dette skal fortolkes eller anvendes, da kommer det andre perspektiver inn, perspektiver som ikke er rent vitenskaplige. Teologiske perspektiver, for eksempel, som handler om fortolkning. Men heller ikke slike fortolkninger er immune mot kritikk. Bibellesning, teologiske tradisjoner, innarbeidede perspektiver: Alt må prøves, om igjen og om igjen, i lys av nye utfordringer, nye innsikter. Men, selvsagt, heller ikke troen kan avvises med lettvinte floskler som at “det er bare tro!” eller lignende. Ingen av oss kan unndra oss trosdimensjonen; det er en illusjon vi like gjerne kan punktere med én gang.^[4]

Konsekvenser

Hvilke konsekvenser får dette for det religiøst overbeviste menneskets forhold til naturvitenskapen? Vel, for min egen del løper svaret langs følgende linjer:

Jeg bruker tid på å holde meg oppdatert på naturvitenskapens nyere innsikter, og jeg tenker at dette langtfra er irrelevant for det livet jeg lever som kristen – man er som kjent menneske først, kristen så. Jeg har heller ingen prinsipielle hindre av trosmessig art for å kunne godta de vitenskaplige teorier med til enhver tid størst oppslutning, enten det nå handler om innsikter knyttet til evolusjon eller forskning relatert til Big Bang. De gangene jeg opplever at vitenskapen korrigerer forestillinger jeg har innebygd i mitt trosliv, da går jeg tilbake til troens kilder én gang til, øser opp på nytt og ser om det er noe jeg har oversett. Har jeg misforstått en eller flere bibeltekster? Har jeg overvurdert betydningen av et tidligere trosvitnesbyrd? Kan jeg tolke de gamle tegnene, symbolene og handlingene på en mer meningsfull måte? (Og ja: Jeg leser også Bibelen kritisk, slik jeg leser naturen – det er alltid noe nytt å lære.)

Samtidig bruker jeg også tid på å vurdere de etiske og fortolkningsmessige implikasjonene av naturvitenskaplige innsikter i dialog med mitt kristne trosunivers. Vitenskapen står aldri alene. All kunnskap om verden må stilles inn i en større fortolkningsmessig ramme, og hva man anvender kunnskapen til er heller ikke fristilt fra en slik ramme. På sitt beste spiller troen og vitenskapen sammen, slik Bono og U2 formidler i “Miracle Drug” som jeg siterte fra innledningsvis: Naturvitenskapen og medisinen kan gi oss nye muligheter til å leve ut Guds virkelighet igjennom vår tillit til Gud og vår kjærlighet til vår neste (jf. Matt 28:31ff, som er teksten det alluderes til i sangen). Vi kan, rett og slett, møte Gud gjennom den virkeligheten disse to faktorene skaper i fellesskap.

Gjennom denne kontinuerlige dialogen opplever jeg at jeg vokser som menneske og som kristen. Jeg øver min fornuft gjennom stadig å skarpstille mitt kritiske blikk fra begge synsvinkler, og jeg gir næring til min tro gjennom å integrere en så stor del av virkeligheten som overhodet mulig i mitt trosunivers.

En enøyd tro blir fort blind. Oppfordringen må være: Bruk begge øynene. Derfor har jeg sagt ja til å blogge her på Tro og fornuft.no: Fordi jeg mener dette og’et er et av de viktigste og’ene vi har.

Noter/referanser

1. Nå tenkte jeg ikke å bruke så veldig mye mer plass i akkurat denne bloggposten til å gå inn på den og akk så seiglivede myten at kirken og naturvitenskapen har vært fiender “fra alders tid”. Den som ønsker en kjapp og etterrettelig innføring i forholdet mellom de to størrelsene opp igjennom historien bør ta en kikk på Skarsaune, O.: Skaperkoden (Avenir:2008), s. 157-205. Les og bli vis!

2. I forlengelsen av en slik måte å tenke på gir det mening å vurdere den rendyrkede scientismen en form for (ateistisk) gnostisme, men da i en reversert form hvor materie gis fullstendig forkjørsrett foran ånd. For en interessant innføring i noen ulike måter å tilrettelegge forholdet mellom de to virkeligheter eller magisterier på, se Davidsen, B.A.: Svar skyldig? (Lunde:2007), s. 106-114.

3. Det jeg sier her må selvsagt ikke tolkes dithen at jeg mener at teologifaget ikke har noe med fornuft å gjøre. Det har det, i høyeste grad. Bildet om de to øynene kan med fordel også overføres til forholdet mellom den personlige troen og den teologifaglige tilnærmingen til tro som fenomen.

4. Les gjerne mer om dette på min egen blogg her.