Forfatteren Tore Renberg kan ha rett i at mange vil finne Solstads bøker ulidelig kjedelig til tross for at han likevel mener at Solstad er en ekstremt viktig forfatter (har noen vært borti en slik anmeldelse før?). Forfatteren skriver for de reflekterte; de som har tenkt noen tanker sammenhengende og uttrykker seg kryptisk som her: «De ufrie ser de frie. De frie vet at de ikke er frie, men ufrie. De ufrie vet at de er ufrie, men det ser at det finnes frihet. De ufrie forakter de frie når de ser?». Romanen tar utgangspunkt i primo 70-tallets norske kommunisme og problematiserer og harselere dens evne til å kommunisere med vanlige folk. Solstad selv var erklært marxist-leninist.

For en utenforstående blogger som skriver flere tiår etter de opprivende konfliktene i sosialistmiljøet medio 1900-tallet er hele spillet eksotisk. Like fullt var det blodig alvor for dem som stod med begge beina midt i den ideologiske kampen. Spørsmålet om rettferdighet for de fattige og arbeidsfolket var akutt, men strategien for å komme dit splittet det sosialistiske miljøet i en rekke retninger (Hvis du er interessert i dagliglivet til disse gruppene anbefaler jeg på det varmeste filmen Gymnaslærer Pedersen).Solstad skriver treffende om hvordan studentmøtene i Oslo kunne se ut – der ingen fra arbeiderklassen faktisk var representert.

For meg har spørsmålet om hvorfor kommunistene kom så mye bedre ut av det enn nazistene vært det mest interessante. Solstad skriver nemlig om en 1. mai-tog-deltaker som i 1970 bærer på en plakat av Stalin. Jeg kan ikke la være å tenke: – Hva om noen hadde båret på en plakat med Hitler i 1970? Dette er selvsagt en fiktiv bok, og Solstad gikk neppe god for bilder av Stalin i 1. maitoget, men med den idylliseringen av kommuniststatene norske kommunister fortsatt kommuniserer er spørsmålet på sin plass. SV-representant Hallgeir Langeland har foreslått Fidel Castro til Nobels fredspris 3 ganger.Gerd-Liv Valla støttet Josef Stalin så sent som i 1980.

Nøyaktige anslag av hvor mange som ble drept under Stalin er ikke mulig å oppdrive, men ifølge engelsk wikipedia dreier det seg om omkring 20 millioner som ble drept som en følge av endringene under Stalins lederskap. 17 millioner ble systematisk nedslaktet av Adolf Hitler inkludert anslagsvis 6 millioner jøder. Begge ideologiene var dypt menneskefiendtlige og kan på mange måter ta hverandre i hånden.

• I verken kommunismen eller fascismen betydde det enkelte menneske noen ting. Under dekke av å skulle beskytte den svake gruppe (arbeiderklassen eller den ydmykede tyske befolkning) tillot man seg altså å drepe millioner av mennesker fra de samme gruppene.
• Ideologiene er totalitære. Det vil si de statlige regimene ønsket å kontrollere det meste av de personlige, økonomiske og politiske aspektene av innbyggernes liv.
• Begge ideologiene var villige til å bruke utstrakt voldsvirksomhet og militære / væpnet revolusjonære virkemidler.
• Ideen, saken ble viktigere enn nestekjærligheten. Ideen ble satt over mennesket.
• Menneskene har bare verdi i kraft av å være en gruppe (proletariatet eller de ariske rase).

Spørsmålet er igjen hvordan kommunistene har kommet seg bedre ut av det i norsk sammenheng enn fascistene. Den mest opplagte forklaringen er at Norge var direkte involvert i den andre verdenskrig og anektert av Tyskland. Men eksemplene overfor viser at det er viktig å hele tiden minne om historien og de sammenfallende konsekvensene av totalitære ideologier. Norske sosialister som flørter med gamle kommunistiske regimer og idylliserer Sovjetunionen og gamle Kina bør konfronteres med de ufattelige ødeleggelsene regimene påførte menneskeheten. Nymarxister og revolusjonære norske sosialister bør svare på hvordan de ser for seg at marxistiske idealer skal gjennomføres uten å bli totalitære i fremtiden.

Hvorfor mannen velger å være single i vår kultur er ikke så greit å svare på. Han blir i hvert fall ikke lykkeligere av det. Snarere tvert imot! Mange føler seg ganske ensomme og det har også med selvfølelse og selvbilde å gjøre. Vår kultur dyrker fremdeles frem den vellykkede mannen som den som har familie og lykkes karrieremessig også på det personlige plan. Man kan kanskje kalle det en slags intimkarriere eller familiekarriere.

Pedersen beskriver mannen i kapitlet “hybride maskuliniteter” i boken Nye seksualiteter – en bok som samler hans forskning på kjønn, seksualitet og identitet de siste årene. Han beskriver den moderne mannens selvbilde som en blanding av fordums ønske om å jakte og erobrere, og samtidig være myk og følsom. Denne kombinasjonen er det mange menn som ikke makter, og den androgyne mannen synes å være langt fra norske menns forbilde.

Denne indre dragkampen mellom disse idealene kan lett føre til avstandstagen, distanse, manglende selvtillit og retrett. En jeger som ikke har noe å jakte på søker ly i sin hytte.

Betyr dette at jeg umiddelbart aksepterer ideen om machomannen som en slags mannens evige indre natur?

I USA er det gitt ut en rekke bøker om temaet de siste årene. Robert Blys bok Iron John ble gitt ut i 1990, og oversteg 7 år senere en halv million solgte bøker. Mannsidealet er hentet fra eventyr, diktning og myologiske kilder. Denne bevegelsen er kritisk til moderniteten, og referer ofte til “mannens sår”, mannen må betale en høy pris for sin posisjon. Boken Wild at heart av John Eldredge er en kristen klassiker i samme tradisjon og har også solgt i store mengder. En annen referanse her er den kristne bevegelsen Promise keepers som hevder at mannen ikke har holdt sine løfter overfor kvinnene og familien.

Jeg er ambivalent i forhold til dette bildet av mannen. At mannen skulle ha en dyp essens inne i seg som trenger å virkeliggjøres, og som er skadet i det moderne samfunnet er jeg usikker på. Likevel er det tydelig at mannen sliter med å finne seg selv. Men dette gjelder da så menn ikke bare mannen. Både kvinner og menn er på jakt etter seg selv, sin identitet. Et samfunn i rask forandring der hver må finne sin vei skaper ensomhet.

Det virker likevel som om mannen sliter mer enn kvinnen med å finne denne veien. Kanskje ligger det et ideal om at “sterkest er den som står alene” i bunnen. Vår kultur har fostret ensomme, introverte menn som lever alene. Han er spontan og velstående. Søker meritter og karriere.

“Selv om mange av de tradisjonelle skriptene fortsatt definerer unge menneskers handlingsrom, skjer det endringer. Kjønn er aksen mange av disse endringene spilles rundt”, skriver Willy Pedersen og refererer til kjønnsrollene i det postmoderne samfunnet. Kjønn er derfor ikke uvesentlig for den som vil forstå menneskers jakt etter identitet. Ulike bilder preger menn og kvinners jakt på identitet.

Mannen jakter på seg selv, det hadde vært spennende å høre noen flere beretninger om hvor jakten starter – eller ender.

– Nå kan vi utvide kampanjen nasjonalt, og kanskje ha reklamer på T-banestasjoner, flere slagord og reklamer også inne i bussene, sier forfatter Ariane Sherin til The Guardian.

Dette er jo nesten litt søtt! Det er et eller annet ved dette kampanjen som overhodet ikke provoserer meg. Snarere tvert imot er jeg litt fascinert over at Dawkins og disiplene hevder at de har funnet årsaken til verdens bekymring. Imagine there’s no heaven. Imagine there’s no religion.

Istedetfor å vise til det overveldende forskningsmaterialet som viser at troende er lykkeligere enn ikke-troende skal jeg heller gi kampanjen en smule rett. I mange tilfeller er religion utnyttet til å holde mennesker nede enten med fysisk vold eller gjennom indoktrinerende mekanismer av psykologisk, sosial eller kulturell art. Senpietismens evangelieformidling gjennom helvetesforkynnelse og fariseiske moralkategorier har gitt mang et kristent menneske vonde drømmer om natten. I regionale konflikter som i Nord-Irland har religionen fått skylden. I muslimske land har islamittiske kretser manet til hellig krig.

Jeg vil likevel utfordre det velkjente budskapet til ateistene på to måter:

1. Er det Gud sin skyld at religion blir statisk medspiller i menneskelige konflikter, makthandlinger og overgrep? Å bruke det mange av oss vil kalle inhuman religion mot Guds eksistens er en lek som aldri vil bevise noe som helst. Nyateistenes ivrige forsøk på å kvitte seg med Gud gjennom logiske resonnement strander like fort som senmiddelalderens gudsbevis fra kirkelig hold.

2. Hva er alternativet til å ikke bekymre seg? Jo, sier kampanjen, nyt livet! Hedonismen har mange innpakninger. Tenk på deg selv, elsk deg selv, skyv samvittigheten fra deg, hvorfor bekymre seg? Eller for å sitere et menighetsblad: “Ikke la bekymringene ta livet av deg. La kirken hjelpe deg”. Denne fordekte egoismen løser trolig ikke verdens problemer. Impulsen til å nettopp la seg anfekte av verdens nød og fattigdom er en impuls som har fulgt kirkens historie fra begynnelsen.

Det kristne budskapet dreier seg om å realiserere Guds rike på jord. Ikke som en syntese mellom kulturen og troen. Ikke som et eget politisk samfunnsprogram. Ikke som en fullstendig retrett til egne samfunn. Realiseringen av kjærlighetens rike er en usynlig, men høyst oppegående kraft som følger den troende der den er. Bevegelsen går, ifølge den kristne tenkeren Henry Nouwen, fra ensomhet til en fri alenehet, fra fiendtlighet til gjestfrihet, og fra en illusjon om verden som ikke angår meg til bønn for den samme verden.

Kanskje den anglikanske kirke burde svare med følgende reklame:

“God is real. Enjoy your life and love your neighbour”.