Selvsagt står det mye i Bibelen som også for mange kristne virker usammenhengende og vanskelig å forstå. Her er både ulendt terreng, tåkeheimer og hvelv bakom hvelv, som i en gammel katedral som er sammensatt av et konglomerat av historiske arkitektoniske fragmenter.

Som Gravkirken i Jerusalem. Slik er Bibelen; det vil si særlig det gamle testamentet. Som dette fullstendig uoversiktlige byggverket over Golgata og gravhagen der “alt” en gang skjedde. Et forvirrende kaos av arkitektonisk virvar, av prester og asketer og liturgiske stemmer fra mange tradisjoner som kjemper om sin plass og sine enemerker. Her er sannelig mye å fortape seg i av et usalig kaos av mer og mindre tiltalende detaljer. Men jeg vet også at her, nettopp her, er den tomme grav. Her sto Kristi kors, her er i troens eksistensielle forstand menneskehetens vugge, og hver forvirrende detalj finner sin meningsfulle plass nettopp når jeg klarer å se hvordan de på hver sin måte er plassert der for å ære ham, peke på ham, lovprise ham.

Først da er det mulig å se skjønnheten også i de mer slitte, utbrente og noen ganger groteske detaljene. Og først da blir jeg i stand til å høre noe av det fenomenet som et fromt ektepar fortalte meg om etter å ha besøkt gravkirken. Slik deres fortelling har festet seg i min hukommelse, opplevde ikke minst hun det første møtet med kirkekomplekset slik mange av oss gjør, som forvirrende og frastøtende. Men mens de sto foran gravstedet og prøvde å ikke være i veien for de mange prester og munker i hver sine prosesjoner og bevegelser, sier han plutselig: “Hør!”

“Hør hva?” svarte hun; her var sannelig et utall av lyder å høre. Men han gjentok bare: “Hør!” Og da hørte hun det også: I noen sekunder kunne de begge høre at korene av liturgier fra flokker av munker som forsøkte å overdøve hverandre plutselig sang i harmoni. Som et brusende kor med et utall av over- og understemmer bølget sangen mellom hvelvene, som en veldig, symfonisk lovsang. Det varte bare noen sekunder, før det hele igjen brøt fra hverandre i en forvirrende kakafoni av røster og tonefragmenter. Men de få sekundene var nok til at begge sto der sterkt beveget, med en klar fornemmelse av den oppstandnes nærvær, Han som troner over lovsangen. Og den erfaringen gjorde hele den gamle, tunge kirken ny. De kunne se det vakre i sammensuriet av motstridende detaljer. Plutselig var den massive, steintunge kirkebyggkolossen blitt et hjem de nødig ville forlate, og som de bare måtte besøke på nytt, igjen og igjen.

Dette kan selvsagt beskrives som en sentimental historie, og slike erfaringer har ingen objektiv argumentativ kraft, men historien illustrerer dette som kirkens teologer alltid har insistert på: Først når vi ser den fornedrede og opphøyde Kristus i hvert eneste lille ord i Skriften, først da gir de virkelig mening, først da kan vi lære å elske dem, og først da ser vi også dybden i hvordan alt handler om oss. Om menneskene og våre vilkår, uavhengig av tid og rom. Om kirken. Om meg.

Bibelen er ikke, og har aldri vært, et leksikalt referanseverk. Å presse den inn i slike kategorier er å misbruke den. Den er en lang religiøs tradisjons hellige skrifter, og for en kristen er forståelsen av den uløselig knyttet til Kristus, slik kirken vitner om ham og slik han erfares som nærværende i kirkens liv. For den som forstår bildespråket: Skriften ærer jeg når jeg gjør som profeten; spiser den. Lar den bli min mat. Og når jeg gjør som salmisten: Drøvtygger den. Gjentar dens ord for meg selv igjen og igjen. Slik at jeg blir Skrift. Eller heller: Slik at Ordet blir kjød i meg. At Skriften lever i meg. Her skurrer det kanskje for noen (kristne): Viskes ikke Kristi unike rolle ut med slike formuleringer, når den kristnes mål nærmest beskrives som å bli små “Kristuser”?

Vel, i en viss forstand er det nettopp dette kristendom handler om: At han skal vinne skikkelse i oss. At “han skal vokse, jeg skal avta.” At vi skal “bli i ham, slik han blir i oss”, slik at vi “ikke lengre lever selv, men Kristus lever i oss”! Hvordan? Jo – slik han selv sier: Ved at hans ord blir i oss. Det er nettopp når vi ikke vil være “i ham” at vi stjeler hans plass. At vi fortrenger ham og gjør oss selv til herre. Da salver vi svikeren Adam til konge i stedet, og går rundt som frigjorte mennesker, tror vi. Men det vi gjør er i virkeligheten det motsatte. Vi trekker med oss Adam, som Kristus har frigjort, tilbake ned i søla. Dette er fundamentalerfaringen som gjør at de kristne “mytene” for utallige mennesker trer frem som sannere enn noe annet: At ingen er så slavebundet som Adam, meg altså, i sin kamp for å være fri, uten Kristi nåde. Først når Kristus får frigjort meg, blir jeg virkelig fri.

Dette er for meg som troende kristen Bibelens fundamentale sannhet. Den fundamentale sannheten som kirken forvalter, og som gir stadig nye og uante meningsdybder til Bibelens mange historier og fortellinger. Det vi kaller kirkens sakramentale liv er nært knyttet til slike fortellinger og bidrar til å forme meg i rammen av denne fundamentale virkelighetsforståelsen. Så jeg ikke glemmer hvem jeg er. Så jeg ikke glemmer hva det sant menneskelige er; den menneskelighet som er tydeliggjort gjennom det sanne mennesket Jesus Kristus.

Er Bibelen sann? Som tidligere spissformulert: Det kommer an på hvem som spør. Men ennå mer kommer det kanskje an på hvem du spør. Det finnes nemlig noen mennesker der ute, de kan være vanskelig å oppdage, men de finnes; som lever Bibelens sannhet på en slik måte at det er umulig å ta feil. I historisk kirkelig tradisjon kalles disse helgener. Dette er mennesker som ikke nødvendigvis har levd ekstraordinært plettfritt gjennom hele livet. Men mennesker som, om enn bare rett før sin død, eller i selve dødsøyeblikket, avslører at den sannheten og kjærligheten som “stråler ut fra korset” har beseiret dem. Til alle tider har disse menneskene vært de fremste praktiske apologeter for kirkens tro og “Bibelens sannhet”.

Er Bibelen sann, eller er den ikke sann? Dette er selvfølgelig et helt sentralt spørsmål for en kristen. Men jeg vil provosere litt tilbake i møte med et slikt spørsmål, og svare: Det kommer an på hvem som spør. Det vil si: Det kommer an på hvorfor man spør, på hvilke premisser, og hvilken sannhet man er ute etter. For slike spørsmål havner alt for ofte ned i en ramme hvor alt handler om Bibelen er “historisk sann” (hva nå det er for noe) eller om den består av myter (hva vi nå enn legger i et slikt begrep).

Min påstand er: Den som ikke daglig relaterer seg til for eksempel skapelsesberetningenes og eksodushendelsenes mytologiske univers, har ennå ikke virkelig tatt til seg deres sannhet. Det er som orienteringspunkter for det virkelige livet her og nå, at sannheten i disse beretningene for den troende stråler frem med en slik kraft, at spørsmålene etter såkalt historisk sannhet blekner som mer eller mindre irrelevant.

Det er kun én historisk sannhet som kristendommen står og faller ved, om vi skal følge apostelen Paulus. Denne sannheten er til gjengjeld helt fundamental, og samtidig til syvende og sist umulig å etterprøve rent historisk; nemlig Jesu Kristi oppstandelse fra de døde. Og da må vi selvsagt også føye til at denne hendelsen har som forutsetning at han virkelig var død på et kors et par dager tidligere. Her er det intet slingringsmonn. Om ikke denne hendelsen faktisk har skjedd i historien, ligger vår gud død og begravet og det kristne trosuniverset faller fra hverandre og går i oppløsning, som en hvilken som helst menneskekropp som har ligget i jorden i et par tusen år.

Men alt dette andre som det krangles om i øst og vest (særlig der vest) der forståsegpåere vil “torpedere” kristen virkelighetsforståelse, og troende vil forsvare sine posisjoner på basis av modernistiske, historiepositivistiske premisser som dukket opp på 1700-tallet en gang? Hva med det?

Har Gud skapt jorden på syv dager? Var Adam, i hagen der øst et sted, en historisk person? Og hva med Noa, var virkelig alle slags dyr med ham i arken? Og Abraham og de andre patriarkene? Hva med Josef og brødrene hans? Og hva med Moses? Vil historikerne redusere også han til en utilgjengelig, og kanskje en mytisk figur? Og David og det historiske Israel slik det beskrives etter erobringen: Om vi ikke en gang kan stole på det, slik det er fortalt i detalj i Bibelen, da faller vel i hvert fall alt fra hverandre?

Ja, gjør det det? Eller er det kanskje på tide at vi lærer oss å stille spørsmålene på en ny — eller kanskje heller gammel — måte. Historisk sett har kirkens mainstream-teologi alltid forholdt seg først og fremst litterært til mange av Bibelens fortellinger. Oldkirkens store bibelteolog, Origenes, sier på 200-tallet rett ut:

Hvilket forstandig menneske vil anta at den første, andre og tredje dagen, kvelden og morgenen eksisterte uten sol, måne og stjerner? Og den første dagen også uten himmel? Og hvem er så dum at han tror at Gud, som om han var en menneskelig gartner, plantet et paradis i Eden, et sted mot øst, og der plantet et livets tre, synlig og konkret, slik at det å smake frukten med kroppslige tenner førte til liv? Og videre, at man fikk del i godt og ondt ved å meske seg med det man hadde plukket fra et tre? Og om det sies at Gud vandret i hagen om kvelden, og Adam gjemte seg under et tre, tror jeg ingen er i tvil om at disse tingene har skjedd i en tenkt historie, ikke fysisk, men at de på en symbolsk måte presenterer visse mysterier.

Det er opplagt, mener Origenes, at slike og mange andre fortellinger selv avslører at deres sannhet ligger på et annet plan enn det historiske. Vi snakker altså om en teolog som skriver mer enn 1600 år før Darwin i følge en mytologi mange dyrker skal ha “knust” kirkens forestilling om at skapelsesberetningen var historisk. Og vi snakker om den teologen som mer enn noen skulle komme til å prege kristen bibeltolkning gjennom hele oldkirken og middelalderen.

Spør du meg om de bibelske historienes historiske sannhet, vil jeg litt provoserende svare omtrent slik: Har Adam levd? Selvsagt! Han er en nær bekjent, og lever i beste velgående. Har Moses levd? Selvsagt! Som lovlærer har han preget en ufattelig bred kulturkrets gjennom millennier! Han har vært vår kulturs grunnleggende lovlærer, på godt og vondt, frem til i dag. På godt og vondt, fordi her kreves det fundamental lovfortolkning hvor mange har gått seg vill, både de med gode intensjoner og de med maktintensjoner. For min del vil jeg si at en viss uunnværlig lovfortolker har hjulpet meg til å se noe av meningsdybdene bak mange for meg absurde og uforståelige lover. Men jeg kjenner altså Moses. Og selv om lovfortolkeren alltid har mildnet forholdet mellom Moses og meg, så kjenner jeg også en god del til hans strenghet. Jeg bærer faktisk ennå merker etter den. Men jeg ser også hvordan hans mildhet stråler frem, slik at jeg sakte våger å være takknemlig også for merkene.

Og jeg kjenner Elia. Jeg både elsker ham og er livredd for ham. For hans kompromissløshet som skjærer til margen. Han er som en brann som røsker opp og river ned i livet mitt. Som aldri lar meg være i fred, som jager meg gjennom ørkenen til jeg blir fullstendig utmattet, tom, føler meg fornedret og gudsforlatt. Til jeg hører hviskingen i den stille susen …

Videre kjenner jeg Ester. Hun som ad tilfeldighetens veier trekkes inn i begivenheter hun overhode ikke har kontroll over. Og som skjønner at det er nå; det er nå jeg må la det bære eller briste. Det er nå, med kniven mot strupen, hvor jeg ikke har noe valg, at jeg virkelig må velge; velge mellom mitt eget liv og alt jeg trodde jeg hadde, og det eneste rette. Jeg beundrer hennes rakryggethet. Det gjør henne ikke bare til en av titusen historiske glemte skjønnheter. Hennes mot har gjort henne evig skjønn.

Og Rut, hun som ved sin trofasthet, ydmykhet og mildhet bar håpet videre for henne som var sunket så langt ned i bitterheten at hun ikke lengre ville håpe. Hun er et bekjentskap som stadig kan røre meg til tårer. Som aldri gir opp å lokke meg ut av mitt eget mørke og min egen hardhet.

Skriftens menn og kvinner er levende orienteringspunkter for mitt liv. En sky av vitner, en stjernehimmel over meg som jeg kan løfte blikket mot når jeg har gått meg vill. Hva skal jeg med å reise til Egypt, eller til Jordan for å grave etter bevis for at Moses har levd? Jeg kjenner da meg selv og min egen historie, og hvem ville jeg vært uten Moses?

Jeg er den første til å innrømme at “bibelsk arkeologi” er spennende, og at historisk forskning både omkring det gamle Israel og kirkens historie er både utfordrende, interessant og viktig. Men om den historisk rekonstruerte David (en “rekonstruksjon” som i seg selv også er umulig) blir fremstilt som en helt annen skikkelse enn den David Bibelen taler om, hva så? Det er Bibelens David som er de troendes og min stamfar. Jeg kjenner ham igjen som min egen slektning. Slik han er beskrevet på godt og vondt i de bibelske skriftene, opplever jeg ofte at jeg faktisk ligner ham i svært mange ting. Guds historie om meg, slik Bibelen fremstiller den, mister ikke sin troverdighet i takt med historiske funn om det gamle Israels mulige faktiske grenser. Den historien er sann, fordi jeg gjenkjenner den i hver trevl av min eksistens.

Hvordan kan man sammenholde det kristne trosuniverset med naturvitenskapen? Hvordan kan man, i 2009, fremholde Bibelens troverdighet? Dette er selvsagt en utfordring for kristne, ikke minst i møte med den voldsomme oppmerksomheten de såkalt “nye ateistene” har fått de siste årene. Ekstra oppmerksomhet får disse spørsmålene i et Darwin-år.

Det er ingen tvil om at kristne har et myte-problem. Nærmere bestemt et problem med myten om at kirken alltid har motarbeidet naturvitenskapen, som stadig har spist seg inn på kirkens område i fortolkningen av verden. Slike myter er uendelig seiglivede, uansett hvor mye dokumentasjon som blas opp om hvordan kirken gjennom hele middelalderen og langt inn i renessansen understøttet og finansierte stort sett det som var av vitenskap og kultur i Europa. Årsaken til dette var blant annet at kirken i lange perioder var den eneste institusjonen som under stadige politiske omskiftelser var i stand til det.

Ja, det er riktig at sammenblanding mellom kirke og politisk makt ofte var uheldig. Helt opp på pavelig nivå i dag er det en tydelig erkjennelse at ikke minst kirken og hennes integritet har vært skadelidende når nærheten til makten har vært for tett. Men, selv om dette er blår i øynene på dawkinsianere: for europeisk kultur og vitenskap har kirkens posisjon vært avgjørende – i positiv forstand.

Behovet for politisk “kontroll” over vitenskapen vil alltid være en utfordring, og er det kanskje mer enn noen gang i dag, men det kan argumenteres godt for at vitenskapelig arbeid sjelden har vært så lite ideologisk kontrollert som i europeisk middelalder, hvor blant annet humanistisk filosofi og vitenskapelige redskaper ble utviklet gjennom forskjellige skoleretninger naturlig integrert i kirkens liv. Ja, det var meningsbrytninger, men disse foregikk i stor bredde innenfor kirken. Mange av dem som fortsatt regnes som middelalderens fremste vitenskapsmenn ble både biskoper og kardinaler, ja noen av dem havnet på pavestolen.

Allikevel sliter altså kirken og de kristne med myter, som for eksempel at kirken skulle ha vært livredd for at Galilei skulle få gjennomslag for sin påstand om at jorda var rund, i en tid hvor dette var mainstream oppfatning både i kirken og i vitenskapelige miljøer.

Dessuten er det jo også slik at kirken holder seg med myter. Skapelsesmytene i Bibelen for eksempel (ja, det er flere; to i første Mosebok, og hentydninger til flere andre steder). Problemet her er at det finnes folk både innenfor og særlig utenfor kristne sammenhenger som henger fast i et fundamentalistisk forhold til modernistiske oppfatninger som innebærer et fullstendig avmytologiseringsprogram. For dem er myter utålelige som fortolkere av virkeligheten; alle “sannheter” skal passe inn i et naturvitenskapelig, og ikke minst et historiepositivistisk mønster. Dermed får vi slike finurligheter som amerikanske kreasjonister som forsøker å “bevise” at jorden knapt er 6000 år, og naturalister som mener at kirkens verdensbilde er “motbevist” gjennom en rimelig håndfast datering av et trilobittfossil.

Problemet for slike grupper er å forholde seg til at enhver kultur med respekt for seg selv holder seg med myter og fortellinger innenfor rammen av det som er kulturens bærende virkelighetsoppfatning. Å forkaste alt slikt fordi de ikke er “historisk sanne”, er å kaste store deler av menneskets kulturhistorie på skraphaugen. Denne avvisningen av andre sannheter enn de “rent historiske” (hva nå det skulle være) og naturvitenskapelige, innebærer en forflatning både av sannhetsbegrepet og av den menneskelige tilværelsen. Konsekvensen av slike holdninger er dessuten ikke at mytene forsvinner. Konsekvensen er et bevisstløst forhold til de mytologiske strukturene i egen virkelighetsoppfatning. Min erfaring er at ingen er så lite mottakelige for historiske og vitenskapelige argumenter mot deres egen virkelighetsoppfatning som folk som er overbevist om at deres syn på verden utelukkende er bygget på “rent vitenskapelige” eller “rent historiske” fakta.

Helvete er en tilstand, ikke et sted. Men ingen hater helvete mer enn Gud.

Kristne teologer. Det er lenge siden kristne helvetesforestillinger var et brennhett debattema i norsk offentlighet. Vi må tilbake til Ole Hallesby og Kristian Schjelderups dager for å finne en debatt det virkelig slo gnister av i «alle kanaler». Men temaet engasjerer fortsatt, slik som i debatten i Aftenposten i april mellom Espen Ottosen og nylig avdøde Steinar Lem. Ingunn Øklands kommentar «Dommedag verst for dem som tror på den», på bakgrunn av den nylig utkomne boken Bedre død enn homofil? i Aftenposten 23. april, berører også debatten. Hun føler sympati med folk som lever med forestillinger om dom og helvete, og finner det utrolig at forestillingene fortsatt holdes i hevd i gudstjenestelige liturgier.

Straff og pine. Det er ikke vanskelig å forstå Øklands sympati og til dels indignasjon. Forestillingen om evig straff og pine vekker sterkere reaksjoner enn som så. Men slike reaksjoner er ikke nye, og heller ikke forsøk fra kristne tenkere på å komme til rette med de bibelske beskrivelsene av dom og straff. At en uendelig kjærlig Gud skulle straffe mennesker i evighet, har vært en uutholdelig tanke for mange kristne fra kirkens første tid. Heldigvis. Likevel har de fleste kirker fastholdt bekjennelsen av en dom med to utganger.

Én årsak til det er selvsagt at dette tydelig beskrives i de bibelske skriftene. En annen grunn, kan det påstås, er at forestillingen har en pedagogisk, preventiv effekt på allmenn moral, særlig der kristendom har vært knyttet til politiske interesser. Mange vil uansett mene at uten en dom tømmes den kristne frelseslæren for innhold. Betyr det at bildet av en tyrannisk Gud fastholdes for at «skjemaet» skal gå opp? En nærlesning av dominerende perspektiver i kristen teologisk tradisjon gir oss et annet svar. For helveteslæren knyttes paradoksalt nok like mye til forståelsen av Guds kjærlighet som til en «rettferdig dom».

Kritikken bommer. I et tidlig filosofisk oppgjør med den kristne tro, argumenterer filosofen Celsus på slutten av 100-tallet mot kristnes forvrengte forestillinger om at Gud straffer mennesker med ild som en annen torturist. Slike redsler har de selv oppfunnet, mener Celsus, og latterliggjør tanken om Gud, «kokken», som «gjennomsteker menneskene».

I sitt tilsvar, omtrent 70 år senere (man tok seg litt bedre tid med debattene i antikken), skriver teologen Origenes at kritikken bommer. Celsus misforstår billedspråket, fortegner det kristne gudsbildet og bedriver stråmannsargumentasjon. Forestillingene han angriper er hans egne konstruksjoner.

Origenes’ beskrivelse av frelse og dom har gitt viktige bidrag til den kristne tradisjonens samtale om dette, som er mer nyansert enn vi kan få inntrykk av gjennom tablåaktige fremstillinger av «middelalderske» helvetesforestillinger. For Origenes er utgangspunktet at Guds nærvær i Bibelen assosieres med ild, som i den brennende tornebusken, den «fortærende ilden» på fjellet der Moses møter Gud, ilden fra himmelen over Elias alter, pinsedagens ildtunger osv. Flammen skulle alltid brenne på alteret i tempelet; slik symboliserte den Guds nærvær.

Flammer er ikke bare noe Gud sender. Gud er en flammende ild. Origenes leser dette metaforisk; ilden er bilde på hvordan Guds nærvær erfares. Og det samme Guds nærvær har forskjellig effekt ut fra hvordan menneskene responderer på nærværet.

Flammen uttrykker Guds godhet som renser mennesket for urenhet, slik ilden renser gull. Denne renselsesprosessen er frigjørende og helbredende, men for den som ikke vil renses, erfares Guds flammende godhet – mot Guds egen intensjon – som uutholdelig. Når vi lever i harmoni med Guds vilje og vår sanne menneskelighet, vil vi fryde oss i Guds nærvær. Pinen er et uunngåelig resultat av menneskets valg om å la seg styre av sin egoisme.

Kjærlighetskraft. Origenes er kjent for å ha postulert, ikke påstått, at Guds rensende kjærlighetskraft i evighetsperspektiv vil kunne bli akseptert av alle. Ikke at den «evige ilden» vil opphøre, men at motstanden mot Guds evige kjærlighet en gang kan ta slutt. For Origenes var dette en spekulasjon, men hans tanker fikk ganske stor utbredelse i kirken, også hos sentrale teologer.

Helvetet forstås altså ikke som et «sted», men en tilstand vi tillater oss selv å være i; vi plasserer oss selv i helvete når vi handler på tvers av Guds vilje, på tvers av vår menneskelige integritet. Helvete, himmel og dom handler ikke om en tyrannisk guddom, men om menneskets respons på Guds godhet; og det handler om nærværende, potensielle realiteter her og nå. Ja, også om evigheten, men ikke om lykkelodd basert på en avkrysningsliste over rette meninger på dommens dag.

Fullkommen harmoni. I jødisk tradisjon er livet grunnleggende forstått som erfaringen av Guds fullkomne og rene kjærlighet, i ubrutt harmoni og nærhet. Døden er knyttet til det motsatte, til pine, mørke og kaos. I kristen forståelse, som bygger på den jødiske, er det bare gjennom Kristus vi kan erfare livet i fullkommen harmoni, både her og i evigheten. Målet er slik sett egentlig ikke å komme til «himmelen» etter døden, men å leve i livgivende fellesskap med Guds kjærlighetsild i Kristus her og nå, og i evighet. Forskjellen mellom nå og ved tidenes ende er at Guds allestedsnærvær ikke lenger vil være skjult for noen. Som en brennende sol vil Guds nærvær overstråle alt og alle.

I jødisk tradisjon er Sheol et felles oppholdssted for menneskene etter døden. Dette «stedet» oppleves av noen som Edens hage, av andre som Gehennas branner. Ifølge denne tradisjonen, som løper videre i den kristne, erfares Guds herlighet, Guds shekina, for noen som fullkommen glede, for andre som tortur.

Mørk kjeller. En moderne teolog, Peter Chopelas, har formulert det slik: «Helvetet er som om du hele livet har befunnet deg i en mørk kjeller, aldri har sett solen, og så plutselig blir kastet ut i solskinnet. Huden din brennes, du vil ønske å skjule deg under steiner for å unnslippe dette forferdelige som øser over deg, men det er intet tilfluktssted. Om du derimot jevnlig og ofte har latt deg eksponere for sollyset, vil du elske det og ikke ønske noe annet enn å fryde deg i varmen og lyset. Og – om du kommer for nær solen blir du brent, ikke fordi solen ønsker å brenne deg, men fordi det er solens natur.»

I denne forstand sier altså mange kristne teologer: Ja, det finnes et helvete, som en tilstand. Og – ja, det er Gud selv som i denne tilstanden erfares som årsak til pinen. Men; ingen hater helvetet mer enn Gud. Det er dét den kristne frelseshistorien handler om.

- De siste 40-50 årene har det skjedd en dramatisk vending på det kulturelle feltet: Den som vil anerkjennes må fremstå som om han eller hun står utenfor. Det gjelder å snakke om hva man tar avstand fra — sjelden og aldri om hva man går inn for.

Dette hevder Søren Ulrik Thomsen og Fredrik Stjernfelt i boken Kritik af den negative oppbyggelighed fra 2005. Stjernfelt er kritiker og foreleser ved Københavns universitet, mens Thomsen er forfatter og poet.

Forfatterne går i boken til felts mot negasjonstenkingen eller “negasjonismen” som de mener preger vår kultur. De kritiserer ikke bare den kunstneriske avantgardismen som gjør det til et hovedkriterium for et godt kunstverk at det er grensesprengende, overskridende i nedbrytende forstand — altså “negativt”. Boken er en bred samfunnsanalyse, hvor forfatterne mener å se en utvikling fra kravet om å være i posisjon for å ha legitim autoritet, til kravet om å være i opposisjon, å representere de undertrykte, de som står utenfor. Å representere makten er prinsipielt klanderverdig, uavhengig av hvordan den utøves. Det gjelder å definere seg utenfor makten. Dette har resultert i en tragikomisk folkesport hvor intellektuelle, medieredaktører og sentrale politikere kjemper om retten til å definere seg selv som de som representerer folket eller en utsatt gruppe “nedenfra”, mot “makten”.

Hvordan makten defineres varierer. Fellesnevneren er at det handler om de som “egentlig” trekker i trådene. Makteliten beskrives gjerne ved enkle slagordformuleringer, som “den borgerlige overklassen”, “de kulturliberale”, “mediepampene” osv. Dette gjør det naturligvis enklere å plassere konkrete mennesker og grupper i denne kategorien, for så i rettferdig vrede å angripe dem. Eller “rase” mot dem, som det heter. Er noen først plassert innenfor “maktens” rammer, rettferdiggjøres de fleste angrep. Denne retorikken er ikke begrenset til “radikale” grupper, man gjenfinner den i alle politiske og ideologiske avskygninger.

Selvsagt finnes det problematiske maktstrukturer, og det finnes ofre. Poenget er at de virkelig usunne maktstrukturene og de virkelige ofrene forsvinner i støyen fra det massive koret av barrikadestormere og selvdefinerte ofre.

I media blir grundig kritisk journalistikk erstattet med en overfladisk harselerende form, mener Stjernfelt og Thomsen:

Den kritiske attitude er negationen i spil på det journalistiske område: man anser det for et gode i sig selv, at man kan inkriminere en person, og kan man få vedkommende til at stamme, rødme, svede, kremte, få tics, virre med hovedet eller flakke med blikket, eller, hvis man er rigtig heldig, til at stikke en nødløgn om en i øvrigt fuldstændig ligegyldig sag — ja, så er scoren hjemme i det personfikserede spil.

Negasjonens ideologi har en “merkverdig, underjordisk forbindelse” med fremveksten av den “attråverdige offerposisjon”, hevder forfatterne. Det gjelder i samfunnsdebatten å plassere seg selv som offer, eller å vise til at man representerer ofre av et eller annet slag. For er man offer så har man vunnet retten til å kritisere, retten til å kreve makt.

Boken har utløst flere debattbølger i Danmark. Blant annet er forfatterne blitt kritisert for det paradoksale at de synes å rammes av sin egen kritikk gjennom sin negasjon av negasjonismen. Likevel er det vanskelig å komme fra at deres negasjonismekritikk rammer et ømt punkt ved våre moderne mediesamfunn. Dette gjelder også, og kanskje ikke minst, i den kirkelige debatten. Også her gjelder det å være i offerets angrepsposisjon.

Nå er ikke forsvarsposisjonen som retorisk grep en nyhet i kristne sammenhenger. Apologien, med sitt begrepsapparat fra forsvaret i rettssalen, er en sjanger med en lang og rikholdig kristen tradisjon. Men i denne sammenhengen er det interessant at vi allerede i oldkirken finner kritikk mot misbruk av denne sjangeren. Omkring år 362 skrev Basilius, en 30-årig filosofisk og teologisk skolert “oppkomling” fra Cesarea (Nåværende Kayseri i Tyrkia) en gjendrivelse av biskop Eunomius sin teologi.

Eunomius representerte et av “partiene” som senere tapte kampen om forståelsen av den kristne guds- og frelseslæren. Rent politisk var dette langt fra en selvfølge: I 360, da Eunomius ble innsatt som biskop, skjedde det ved et keiserlig ledet kirkemøte i hovedstaden hvor en hel rekke biskoper som fastholdt bekjennelsen fra Nikea i 325 ble avsatt og erstattet.

Når Eunomius så publiserer sin Apologi — et forsvar for sine teologiske synspunkter — provoserer det Basilius ganske kraftig: Den sleipe fisken Eunomius later som om han liksom må skrive en apologi. Som om han måtte forsvare en utsatt posisjon. Som om han ikke selv satt ved makten og dømte fromme biskoper til utlendighet. Som om han ikke har sittet i årevis og pønsket ut hvordan han skulle underminere og forvrenge den sanne kristne tro. Slik har han, mener Basilius, kommet fram til at han vil trekke over seg en saueham som “trosforsvarer”. Logikken er enkel: Forsvar er det beste angrep. Fremstill deg selv som utstøtt, som en som står på de angrepnes, på tapernes side. Da har du allerede vunnet mye av den retoriske kampen. For, sier Basilius: “av naturen har alle mennesker en godhetens vane; å ta parti med den svakere part.”

Vi har sympati med ofrene. Det skulle bare mangle, men nettopp derfor ser det ut til at vi i vår tid har arvet noe av den samme kampen om offerrollen som Basilius mente å se hos Eunomius.

I Morgenbladet 30. mars 2007 kommenterte medieviteren Søren Birkvad medias presentasjonsvirkemidler, reaksjonsmønstre og kulturelt forankrede mekanismer i lys av den da aktuelle Kvarme-Josefsen-saken; om biskopen i Oslo som stanset ansettelsen av Svein Josefsen som vikarprest i Bryn Kirke, på bakgrunn av at Josefsen levde i homofilt partnerskap. Birkvad refererte i artikkelen til den danske historikeren Henrik Jensen som i boken Det faderløse samfunn beskriver offerrollens popularitet i vår samtidskultur. På grunn av denne kulturelle tendensen blir vi særlig støtt over kristendommens fokus på det å “knele”, mener Jensen:

I korte trekk handler det om at det er vanskelig, for ikke å si umulig, for et moderne menneske å gå ned på kne og be en høyere instans om tilgivelse for sine synder. Det er ikke bare jevnt over ydmykende — det er ren skivebom! Vi er ikke de synderne og skyldnerne som tales om i dagens tekster og bønner. Vi har ikke gjort noe galt. Det er snarere oss det går ut over. På samme måte forholder det seg med det helt prinsipielle i å skulle takke noen for livet og det daglige brød, altså for den relative velstand, vi til daglig velter oss i. Vi tar den for gitt, vi har fortjent den, ganske enkelt ved å la oss føde. Det er en velfortjent rettighet. I vår omvendte tid faller det oss lettere å se oss selv som ofre enn som syndere.

Birkvads kommentar og Jensens analyse av en stadig økende kulturkløft mellom vårt samfunn og sentrale elementer i kristendommen er interessant. Selve offerperspektivet er likevel et sentralt element i kristendommen, og dette er også noe negasjonismekritikeren Søren Ulrik Thomsen kommenterer. Rammen for samfunnsdebatten er en form for sekularisert kristendom, hvor det å identifiseres med offeret knyttes til en slags Kristus-identifikasjon som implisitt uttrykker: Jeg er utstøtt, misforstått og urettmessig skjøvet ut fra maktens sirkler. Egentlig burde jeg være “konge og hersker”.

Denne formen for identifikasjon representerer til syvende og sist likevel det diametralt motsatte av den grunnleggende dynamikken i kristendommens Kristusforståelse, slik han for eksempel males symbolsk i C.S. Lewis’ Aslan-figur. Da Disneys filmatisering av Løven, heksa og klesskapet rullet over kinoskjermene for et par-tre år siden, var det særlig scenen der Aslan ofres som møtte kritikk. Ikke bare var symbolikken overtydelig og derfor banaliserende, men enkelte kommentatorer mente det var noe grotesk over den mektige løven som lot seg føre opp mot offerstedet. Han burde jo være et lam, et maktesløst offer!

Men om Lewis’ Kristussymbolikk er enkel og banal, så er det fordi den er direkte overførbar. Kristus er den egentlig mektige. Han er ikke det forsvarsløse offer. Han representerer makten som velger å ofres. Løven av Juda som lik lammet føres bort for å slaktes. Han er ikke offeret som krever å bli hørt, som roper på retten til mer makt. Han er makten som velger å lukke sin munn, å lide urett for å gjenopprette retten. Kanskje er det derfor han er så provoserende for oss. For kristendommens nådestøt som rammer ekstra sterkt i vår kultur om Thomsen og Stjernfelt har rett, det er budskapet om at den farligste “makten” som må bekjempes ikke er der ute et sted. Den er “her inne” et sted. Om vi ikke innser det, løper vi raskt risikoen for å bli likedannet med det vi mener å bekjempe. Da er veien kort fra offerrolle til maktspråk og maktmisbruk. Om vi oppfatter oss selv først og fremst som ofre, blir vi fort fanget inn i selvmedlidenhet og det kirkefedrene kalte innkrøkethet i oss selv. I en slik posisjon lar vi oss lett blinde for alt som ikke bekrefter oss i vår selvmedlidenhet, og veien er kort til å bygge våre “stråmenn” av maktstrukturer og maktmonstre som må bekjempes med alle tilgjengelige midler.

Det er kanskje et tegn på den samme tendensen som Thomsen og Stjernfelt beskriver, at “tapere” i kirkehistorien som Eunomius i dag gjerne blir behandlet som “helter”. Et kritisk fokus på maktstrukturer preger historieforskningen generelt. Dette er av det gode når det virkelig tjener til å avsløre undertrykkende mønstre og balansere seierherrenes historie; når maktkritikken treffer misbruk av makt. Men i historieskrivningen er det en tendens til å anse det som suspekt i seg selv å tilhøre det laget som vant frem i en konflikt: De som før var helter, kirkelige “troskjemper” osv, er nå blitt skurkene. For det var jo de som til syvende og sist representerte vinnerlaget. Det var de som vant makten.

Jyplingen Basilius ble senere ikke bare biskop, men en mektig kirkepolitiker som utøvde autoritet på en slik måte at han allerede i sin samtid ble kalt Basilius “den store”. I ettertiden er han blitt regnet som en av oldkirkens viktigste kirkemenn. I nekrologen over Basilius beretter vennen Gregor at selv keiseren skalv i knærne når Basilius konfronterte ham. Nå var Gregor en godt trenet retoriker som visste å bruke språket på en slik måte at han fikk tilhørerne med seg. Og i denne malende scenen, hvor makt står mot makt, keiseren mot biskopen som ikke vil vike en millimeter, utfordrer Gregor tilhørerne til å løfte på maktspillets slør: Begge har makt og de vet det, og begge er villige til å utøve den. Politisk sett er keiserens makt naturligvis langt større. Basilius vet at truslene om avsettelse, landsforvisning og til slutt henrettelse er høyst reelle; keiseren har mange bispeliv på samvittigheten. Mottrekket; trussel om ekskommunikasjon, fremstår i denne sammenhengen langt mer stusselig enn i middelalderens investiturstrid hvor pavens makt hadde helt andre politiske dimensjoner. Basilius er tross alt også bare en av mange “provinsbiskoper”.

Men hvorfor er det da keiseren som trekker seg? For Gregor er saken klar: Når keiseren forstår at truslene ikke virker, blir han redd. Han møter en myndighet som til tross for reelle trusler ikke går inn i offerrollen, ikke ber om keiserens nåde, ikke fremfører en apologi for seg selv. Han forstår at Basilius faktisk er villig til å ofre sin posisjon og til å bli drept. Bak Basilius’ standhaftighet aner keiseren en større makt som han ikke våger å utfordre. En rettsforankring som han innser at selv den keiserlige makt ikke kan forføye over, som gjør både bispemakt og keisermakt til relative størrelser.

Denne historien lyder naturligvis i våre ører som et urealistisk, ja naivt eventyr. For i dag er biskopen som representant for både kirkemakten og statsmakten naturligvis en autoritet som i seg selv må bekjempes. Såfremt han da ikke er en “outsider” som representerer maktkirkens ofre. Eller er biskopen likevel selv kanskje et offer for mektige lobbyister og mediemaktens mobbing? Er han et bytte i statsmaktens klør? Koret av ofre i sentrale posisjoner er forvirrende. Og hvem er egentlig marginalisert? Eller rettere: Hvem var marginalisert i går, og har dermed rett til å marginalisere andre i dag? Liberale som konservative fløyer og grupperinger i kirkelig sammenheng kjemper om definisjonsmakten på å være eller representere hjelpeløse ofre enten for mørkemenns maktmisbruk eller styringskåte politikeres maktspill. Den ene roper høyere enn den andre om retten til å bli hørt og forstått. Men hvem er til syvende og sist villig til å gå offerets vei for sin sak? Hvem er villig til å lide urett, til å “blø”? Til å utfordre, ikke bare dem man kan “ta” fordi det er politisk mulig eller politisk korrekt, men dem som kan sørge for at man selv blir “tatt”? Det er nok av dem som vil være ofre for å få eller beholde posisjon. Men hvor er de som er villig til å ofre eller gi avkall på posisjon ved å utfordre og avkle makta? De er vanskeligere å få øye på, og det er kanskje ikke så rart, for i dag er mediemakt, folkeopinion og statsmakt noe helt annet enn i en fjern oldkirkelig tid. Keiseren har, som kjent, nye klær; nå også gjerne smykket med siste skrik av gullkantet offerretorikk. Og hvem tør snakke høyt om det?